Hva er en god historie?
«Hva slags historier, fortellinger, hendelser blir du selv mest fascinert, fengslet, berørt av?»
Spørsmålet er stilt av Ulf Ärnström som en diskusjonsoppgave i forkant av en workshop om “berättande”.
Umiddelbart tenker jeg det er et formspørsmål. At det handler om at historieformidleren tillater seg å hvile i historiens detaljer, legge inn pauser, la ordene få rom. Om å fullføre bevegelsene uten å haste videre til avsluttningen.
Og samtidig, kanskje som et kontrasterende poeng: å ikke forklare for mye, men å la ting stå uforklart, som så selvsagt at de ikke trenger forklaring. Det er med på å gi historien tyngde. Et eksempel på det låner jeg gjerne fra mrtn og bloggposten om Maurice Sendak og ulvedrakten hans:
The wolf suit is a given. It already exists, and the story is already underway.
The audience wants to work for their meal
Det siste poenget henger sammen med et poeng jeg merket meg i en TED-talk med Andrew Stanton (WALL-E, Toy Story): publikum nyter å gjøre deler av jobben selv. At et velorganisert fravær av informasjon kan drive en historie fremover.
Men et enda tydeligere eksempel er Hemingways “6-word-story”, med hele underskogen av kreative oppfølginger:
For sale: baby shoes, never worn.
Poenget er selvsagt alt det som ikke uttales i de seks ordene, alt det vonde som jeg ikke var i stand til å se for fem år siden, men som nå, i papparolle, setter meg helt ut.
Selv har jeg ikke ermet fullt av gode eksempler, men jeg har ett jeg har skrevet inn i omvisningen i utstillingen I Afghanistan. Jeg står ved siden av Lynsey Addarios portrett av Bibi Aisha, og der kan jeg si:
Jeg vil gjerne dra oppmerksomheten deres mot dette portrettet av Bibi Aisha. Da bildet ble tatt var Bibi Aisha 19 år (puste), og hun hadde vært gift i syv.
Pause.
Regneoperasjoner. Reaksjoner.
Det er virkningsfullt på grensen til det spekulative.
Fortellerfestivalen åpner i kveld. Kanskje en gylden anledning til å finne ut nettopp hva slags historier som gir deg puls?
Jeg, en vinner
Jeg er en vinner.
Ikke bare fordi jeg er født og oppvokst i det som må være et av verdens beste land å leve i (og hurra for i morgen). Ikke bare fordi jeg liker stedet jeg bor, vennene jeg har og jobben min. Ikke bare fordi jeg har en fantastisk familie å elske og å bli elsket av.
I dag er jeg også en vinner fordi Mammadamen sier det, fordi posten har gått sin gang (med Rex på porto og det hele) og gaven er ankommet.
Og nei: jeg er ikke ironisk.
Jeg er glad!
Håper hun ene jeg bor med også blir det.
The Ten Commandments of Teaching
Denne er for god til ikke å dele:
The Ten Commandments of Teaching:
- Do not feel absolutely certain of anything.
- Do not think it worth while to proceed by concealing evidence, for the evidence is sure to come to light.
- Never try to discourage thinking for you are sure to succeed.
- When you meet with opposition, even if it should be from your husband or your children, endeavor to overcome it by argument and not by authority, for a victory dependent upon authority is unreal and illusory.
- Have no respect for the authority of others, for there are always contrary authorities to be found.
- Do not use power to suppress opinions you think pernicious, for if you do the opinions will suppress you.
- Do not fear to be eccentric in opinion, for every opinion now accepted was once eccentric.
- Find more pleasure in intelligent dissent than in passive agreement, for, if you value intelligence as you should, the former implies a deeper agreement than the latter.
- Be scrupulously truthful, even if the truth is inconvenient, for it is more inconvenient when you try to conceal it.
- Do not feel envious of the happiness of those who live in a fool’s paradise, for only a fool will think that it is happiness.
Denne lå hos swissmiss som i utgangspunktet fant den hos Brain Pickings, med det var altså macdrifter som ledet meg til det.
Det er noe med den lenkerekka som gir meg litt tro på nettet.
Et år etter Abbottabad
For ett år siden krysset to amerikanske kamphelikoptre grensen mellom Afghanistan og Pakistan på vei mot Osama Bin Ladens skjulested i Abbottabad. TV2s Fredrik Græsvik skriver:
Over ti år er gått siden Norge og våre allierte angrep og okkuperte Afghanistan for å knekke terroristene bak angrepene 11. september. Etter hvert har den internasjonale styrken sørget for å bli invitert av afghanske myndigheter, og den uttalte målsettingen med den militære tilstedeværelsen har endret seg en rekke ganger. Til Bin Laden ble drept. Da var det lett å gå tilbake til det opprinnelige målet med krigen i Afghanistan, og erklære operasjonen for gjennomført. Mission accomplished.
Hadde verden bare vært så enkel.
Apropos:The New Yorker hadde en brillefin langleser om operasjonen i august i fjor: Getting Bin Laden - What happened that night in Abbottabad. Som en slags guttebok, bare på ekte.
Endre lagringssted for skjermbilde
Et ryddig skrivebord er deilig, men ikke alltid lett å vedlikeholde. En av de første tastatursnarveiene jeg lærte meg på OS var snarveien for skjermdump. Tast shift+eple+3 og en datomerket .png av skjermen din legger seg pent på skrivebordet. Det kan fort bli mange. Da kan det være lurt å flytte lagringsstedet, slik at alle skjermdumpene ikke fyller skrivebordet. De hoper seg nemlig fort opp.
På OSXdaily fant jeg en fin liten instruksjon for endring av skjermdumpens lagringssted, og jeg tillater meg å gjengi:
Åpne Terminal og skriv
defaults write com.apple.screencapture location /path/
hvor “/path” er stedet der du ønsker filene skal legge seg. Jeg vil ikke gjemme mine screenshots for langt bort, derfor opprettet jeg en mappe på skrivebordet som jeg kalte “screenshots”. For å bruke den som lagringssted, skriver jeg da
defaults write com.apple.screencapture location ~/Desktop/screenshots
Og så for å fullføre prosessen:
killall SystemUIServer
Og voilá….
[caption id=“attachment_1689” align=“aligncenter” width=“500” caption=“Skjermbilde 2012-04-25 kl. 12.18.39”][/caption]
Afghanistan revisited
- september 2011 hadde Bård Vegard Solhjell en kronikk på trykk i Klassekampen om vårt 10-årige engasjement i Afghanistan. Det er langt, ganske nyansert og ikke minst lesbart om noe svært komplisert. Om tanken på at vi, “det internasjonale samfunn”, skal argumentere for dialog med f.eks. Taliban sier han:
Korleis kan eg, eller andre, sjå Sima Samar i auga og seie at vi bør innleie ein politisk dialog med ytterleggåande, konservative islamistar? Vi kan berre gjere det dersom dei same uforsonlege kreftene gjer mindre skade på liva til andre menneske om dei vert inkluderte enn dei gjer når dei er ekskluderte ((min utheving)) . Det viktigaste argumentet for å gjere det er at mange moderate afghanske politikarar sjølv argumenterer for det. Det er ikkje afghanske menneskerettsforkjemparar som har stått i vegen for ein breiare politisk dialog, men vestlege politikarar si redsle for opinionen heime.
Bård Vegard Solhjell på sv.no
Hvordan i all verden skal vi kunne vite at de uforsonlige kreftene gjør mindre skade når de er inkludert enn når de er ekskludert?
Hvordan tjene penger på gratis?
[caption id="" align=“alignright” width=“238” caption=“Pocket dekker alle dingser”][/caption]
I går kom endelig en større oppdatering til prokrastrinerings-tjenesten ReaditLater, med nytt navn tilogmed: Pocket.
Jeg har lenge vært storbruker av Readitlater, syns det er en kjempetjeneste, og med rebranding og -design ser det ut som tjenesten virkelig tar steget ut fra å være en “lese-senere-tjeneste” til å bli en “konsumere-(uansett-medie-)senere-tjeneste”. Og de har sikkert en reklamekampanje klar:
Don't have time for that right now? Just put it in yer PocketDet som også er interessant er at etter å ha oppskalert foretaket med både kolleger og investormidler har Nate og de andre hos Pocket bestemt seg for å tilby tjenesten gratis.
Vel vitende om at finansieringsmodell bak en tjeneste er noe som kan interessere brukere, kommer Nate med noen refleksjoner om temaet. Det er et forsøk på å komme kritikere og spørsmål i møte, men etterlater egentlig flere spørsmål enn svar: for hva er egentlig Nate’s plan? Når jeg engang har investert tid og økt tjenestens verdi (for meg selv) …
Hvordan skal Pocket inkassere på det?
Kjære Twitter, kan jeg få betale?
[caption id="" align=“alignright” width=“256” caption=“Hva om Twitter plutselig selger seg selv?"][/caption]
I går ble det kjent at Instagram kjøpes opp av Facebook. Kvitterstrømmen ble raskt preget av harselas over beløpet, Instagrams mangel på inntjeningsmodell, at kjøpet skjer samme år som Kodak la inn årene og frykt for at en tjeneste mange liker å bruke nå blir skrudd sammen med Facebook. Enkelte kunngjorde sletting av egen bruker og delte behjelpelig lenke til siden hvor det gjøres, og det ble rikt henvist til visdomsordet
If it's free, you're the product!Instagram er verdt noe for Facebook dels i kraft av kompetansen de ansatte sitter på, dels antallet brukere tjenesten har og dels hvordan disse brukerne forholder seg til Instagram.
Facebook tjener gode penger på reklame (og andre ting) og disse pengene kan selskapet bruke på f.eks. oppkjøp av denne typen. Instagram som produkt og selskap har aldri satt seg fore å tjene penger. Brukerne betaler ingenting, og vi blir heller ikke eksponert for reklame. Litt som twitter, egentlig..
Jeg liker Instagram, men kan fint se for meg et liv uten, med reklame eller integrert med Face. Jeg lever fint med reklamen på face.
Jeg kan ikke si det samme om Twitter. De fleste jeg følger på Twitter har jeg ikke telefonnummeret til, jeg har møtt få i det virkelige livet og vil ikke være i stand til å plukke mange ut i en line-up. Men jeg verdsetter alle nics’a og informasjonen de deler med meg. Da er det ekstra ubehagelig å ikke helt klart vite hva som er Twitters langsiktige planer (selv om det jo finnes tegn)…
Så Biz Stone og dere andre: Kan jeg være så snill å få betale?
Sinna om app'en Paper
If you don’t regularly sketch, this app will not make you do so. If you do regularly sketch, this app will piss you off.
via Paper App Review « Macdrifter.
Jeg er tydeligvis alt for lettlurt, men jeg lærer. Grensesnittet er ikke så intuitivt.
Om IAP er jeg ikke like samkjørt med anmelderen. Syns IAP er fin måte å se og vurdere en applikasjon før en bruker penger. Og at en ledende gratisapp også er på lista over ‘top grossing’ viser vel bare at det funker som betalingsinsentiv. Og, som vi vet: Money talks.
Bibelske ridedyr
Årets sålangt største leseropplevelse er Simon Sebag Montefiores Jerusalem - biografien.
Jeg våger meg ikke på noe som ligner en anmeldelse av dette historiske megaverket om en by, men liker små historiske korrekser som den forfatteren kommer med i beskrivelsen av Jesus ankomst til Jerusalem (om hvordan vi ser for oss frelserens ridedyr):
Jesus og Herodes Antipas ankom Jerusalem omtrent samtidig til pesach i 33 e.Kr. (( Ingen vet akkurat når Jesus kom til Jerusalem. Hos Lukas begynner Jesu forkynnelse da han blir døpt av Johannes, rundt 28-29 e.Kr., da han ifølge Lukas er ca. 30 år. Dette tyder på at han døde et sted mellom 29 og 33 e.Kr. Johannes skriver at Jesus forkynte i et år; Marteus, Markus og Lukas sier tre år. Jesus kan ha blitt drept i 30, 33 eller 36, men at han faktisk har levd, blir ikke bare bekreftet i evangeliene, men også hos Tacitus og Josefus, som også nevnte døperen Johannes. Vi vet i det aller minste at Jesus kom til Jerusalem og pesach-festen etter at Pilatus var blitt landshøvding (26) og for han reiste igjen (36), i regjeringstiden til Tiberius (døde i 37) og Antipas (for 39) og mens Kaifas var yppersteprest (18-36): høyst sannsynlig mellom 29 og 33 [...] )) Jesus ledet en prosesjon til Betania på Oljeberget, med en spektakulær utsikt over den glitrende snøkledde tempelhøyden. Han sendte apostlene til byen for a hente et esel - ikke det ynkelige dyret vi kjenner, men et robust ridedyr for en konge. Evangeliene, de eneste kildene vi har, gir svakt avvikende versjoner av det som hendte de neste tre dagene. "Men alt dette er skjedd," forklarer Matteus, "for at profetenes skrifter skulle oppfylles." Det var forutsagt at Messias skulle ri inn i byen på et esel, og da Jesus nærmet seg, la tilhengerne hans ned palmegrener foran ham og hyllet ham som "Davids sønn" og "Israels konge".
Jeg samler etterhvert flere sitater hos bokelskere.no, og anbefaler boka på det varmeste.
Women and war
[caption id="" align=“alignright” width=“173” caption=“Ill.: Bartosz Kosowski / Perspective”][/caption]
Flyktningehjelpens magasin/blekke Perspective (nr 1/12) vier flere gode spaltemetre til temaer knyttet til kvinners situasjon i konfliktområder, og viktigheten av at alle berørte parter inkluderes i utarbeidelsen av gode fredsavtaler. Som det heter i lederen:
Sustainable peace agreements must address not only, the immediate questions of ceasefire and border demarcations, but also the conflict issues that may arise in everyday life, such as property rights or access to water. Women are often better placed than men to address many of these issues. Since 1999, however, the signatures of women are only to be found on three per cent of peace accords and only ten per cent of peace negotiators have been women.Lesbart.
Jeg er en direkte årsak til at det er sånn...
Verdens beste radioprogram, This American Life, legger seg i siste episode grundig flat etter å ha sluppet endel faktafeil gjennom filteret i sin mest populære episode ever, Mr. Daisy and the Apple factory. Programmet er en versjon av en monolog Mike Daisy har fremført i lengre tid med erfaringer fra et besøk han gjorde i Kina til fabrikker som produserer iPhone, iPad og andre Apple-produkter. Historiene er grufulle ((siden TAL er et seriøst radioprogram og ikke kan leve med å ha feilaktigheter ute, er lydfila med all følelsesladet feilinfo fjernet. Og det er egentlig ganske kjipt, for verdien av å høre de to i sammenheng, i kronologisk rekkefølge, gjerne med et tidsrom i mellom, MÅ kunne være av interesse for noen. Kanskje elever eller studenter. Derfor passet det så altfor godt at podcastprogrammet Instacast kom med en oppdatering i forrige uke som muliggjorde å åpne (og lagre) nedlasta podcaster i andre app’er. Hos meg er Dropbox og Evernote kompatible med denne muligheten, og følgelig kan jeg tilby Mr. Daisy and the Apple factory. Og for sikkerhets skyld: Retraction. Medieteachers of the world: take over!))
Episode 460, med det dekkende navnet Retraction, er i sin helhet viet å avdekke flere løgner i monologen, og ganske langt på vei virker det som all den dårlige samvittigheten Mike Daisy har gitt oss for våre iDingser er nærmest grunnløs. Vi får høre at det meste av det vi vet om dårlige tilstander langs kinesiske samlebånd har Apple fortalt oss, og at overtid (som i å jobbe 24 sammenhengende timer) er vanskelig å motarbeide fordi arbeiderne selv ønsker å jobbe mye for å tjene mer penger. Og akkurat idét den gode, varme selvfølelsen er i ferd med å komme tilbake, kommer stikket (det er New York Times' Charles Duhigg som holder kniven)
there were times in this nation when we had harsh working conditions as part of our economic development. We decided as a nation that that was unacceptable. We passed laws in order to prevent those harsh working conditions from ever being inflicted on American workers again.Og plutselig er den telefonen ikke så uskyldig like vel… Like lite som jeg.And what has happened today is that rather than exporting that standard of life, which is within our capacity to do, we have exported harsh working conditions to another nation.
So should you feel bad that someone is working 12 to 24 hours a day in order to produce the iPhone that you’re carrying in your pocket—
[…]
I don’t know whether you should feel bad, right? I mean—
[…]
Should you feel bad about that? I don’t know, that’s for you to judge, but I think the the way to pose that question is… do you feel comfortable knowing that iPhones and iPads and, and other products could be manufactured in less harsh conditions, but that these harsh conditions and perpetuate because of an economy that you are—
[…]
—supporting with your dollars.
[…]
You’re not only the direct beneficiary; you are actually one of the reasons why it exists. If you made different choices, if you demanded different conditions, if you demanded that other people enjoy the same work protections that you yourself enjoy, then, then those conditions would be different overseas.
Sparrow for iOS
it is the first app that I’ve seen that comes close to feeling as if it was made explicitly for the way that we use and hold the iPhone
via Sparrow is Beautiful Mail Management for iPhone, With One Flaw.
En påstand som nærmest gjør Sparrow for iOS obligatorisk for de med middels interesse for brukergrensesnitt….
Please read this later
Dear Marco Arment, tailor of Instapaper.
Acknowledging there’s no chance in h*** you read this, fully aware if you ever do there’s nothing more than a slim chance I have something to say you haven’t already thought of, I still want to give it a shoot. It’s 2012, the world is a small place and you seem to care enough for Instapaper to maybe, just maybe, be interested. If in a hurry, skip the first lengthy paragraph.
From listening to you (( on Planet Money’s brilliant show on the app economy, and more recently on 5BY5s on Competing with Free )) it feels like I should be one of your core customers. Why? I’ve always preferred paying for apps and content (who said “If it’s free, you’re the product”?). I think, like you seem to do, that design runs below the surface of things, and thus form should follow function. And I find your analysis of your corner of the App-market and your willingness to share why you believe in Instapaper while your competition are “exploring different financial models” so enlightening and intriguing, every now and then 3$ leaves my account in some sort of openly declared support-subscription (and you’ve earned them).
Still. I’m one of the few who have migrated from Instapaper to Readitlater. From time to time I re-install Instapaper, just to see how it develops. I want to return, but there’s two things keeping me from doing so, one minor and one (to me) not so minor.
The minor obstacle: Folders vs. tags. Most of the time, things I run through your (or Nat’s VC-funded competition) are things I feel like sorting, but quite often they could fit more than one shelf. So I spraypaint them with tags. Which I realise might just be my preference, not a designfault.
The slightly bigger one: The handling of input from Twitter. My primary source for content to the service is Twitter. When I save things for later reading, I’d like to know who led me to read what. I’d like to keep track of what they said about it and I’d like to be able to get back to them. And give credit if I decide it’s worth re-sharing.
I assume this got to you through a tweet. Try saving this for later reading to Instapaper and get back to me in a week or so. My heart would skip a beat:)
Om digital kompetanse
Digital kompetanse handler ikke om å bruke ny teknologi på gamle prosesser, men å kunne utnytte nye digitale tjenester til å arbeide på andre måter enn tidligere.
fra De fleste har lav digital kompetanse av og hos Arne Krokan.
Og som en meta-greie har selvsagt Arne tidligere stilt spørsmålstegn ved den avsindige ‘rebloggingen’:)
som om det stod om livet
[caption id="" align=“alignright” width=“180” caption=“Blissard, Cover av Kim Hiorthøy”][/caption]
Sjelden har en på så liten plass skrevet så mye viktig og riktig om noe som (strengt tatt) er nokså uviktig. Johan Harstad, ass.
hele kjernen av Motorpsychofamilien gjør sitt for å øke trykket: Bent Sæther, Snah, Gebhardt, Morten Fagervik, Deathprod og Matt Burt bidrar som om det sto om livetvia Motorpsycho: Blissard (Stickman/Columbia, 1996) – Morgenbladet kårer de 100 beste norske albumene gjennom tidene.
Farvel, Rahman.
I mer enn et halvt år har jeg jobbet blant bilder som forteller historier om en fyr, en gutt som visstnok bor et sted mellom Drammen og Lillestrøm. For de som har villet høre har jeg fortalt om hans liv, erfaringene som svartarbeidende og håpefullt ulovlig menneske i mitt lille land.
Jeg jobber som formidler ved Nobels Fredssenter. Jobben min er å viderefortelle de historiene vi har i utstillingene. Jeg prøver å opplyse og å provosere, vrir og vender og finner vinkler for best å kunne gi våre snaut 200.000 årlig besøkende fór for tankene.
I prosessen har jeg gjort Rahman til martyr, løgner, menneskerettighetsaktivist og simpel kriminell.
Rahman har det siste året vært utgangspunkt for noen av de mest interessante samtalene og møtene jeg har hatt med folk fra hele verden, med norsk skoleungdom og med ansatte i både UDI og UNE. Det kjennes ut som vi har kjent hverandre lenge, Rahman og jeg, men jeg vet det er hodet som finter meg; vi har aldri møttes. Og nå rigges utstillingen der han har hatt en sentral rolle ned.
Hadde vi stått ansikt til ansikt, skulle jeg gjerne sagt et par ting:
Takk, Rahman. Farvel, Rahman.
Og: Du sier det jo egentlig best selv:
Espen Rasmussen: Rahman's Story from panos pictures on Vimeo.
Kan du touch?
Om jeg skulle gi et råd til dagens studenter måtte det være at de bruker tid på å lære seg touch-skriving til et nivå som gjør at de kan skrive raskt, relativt riktig og med øynene igjen. Touch-kurs finner dere på nettet.Skriver Arne Krokan på "Studenter i dag".
Tenkte jeg skulle ta det til meg, student eller ikke.
Bringebærsorbet
Dagen før nyttårsaften og tid for dessertkokkelering OG testing av en julegave, dingsen som henter bilder fra speilrefleksen og rett inn i iPad’ens bildegalleri.
Så vi laget sorbet, jeg knipset i lyset fra kjøkkenlampene og kjørte noen eksponeringer gjennom WP for iOS.
[gallery]
Bør antagelig kjøres i en blender og rekjøles før servering.
Grei skuring når en har en samboer med velutvikla kjøkkentekke.
Bon apetit!