I kjellerstua hjemme hos (mamma og) pappa ligger det stabel på stabel med gamle aviser. Når en har tid kan en rote seg inn og finne skatter, daterte vinklinger, kloke ord en gikk glipp av da.

Jeg har ingen avisstabler, men iblandt kan jeg dykke ned i Pocket, finne ting jeg ikke kan huske å ha lest. Det er ikke det siste som er sagt om et emne, men det kan være fordømt godt. Det er Gjenlesning, og her er en jeg fant idag:

Den er fra Aftenposten i oktober i fjor, er skrevet av Ola Mestad, den handler om EU, om demokrati og om “den norske erfaringen”. Den heter “Europas innebygde frykt for folkestyre” Les den!

For egen del sakser jeg noen sentrale huskelapper:

Den norske politiske røynsla med vår lokale nazisme-variant Nasjonal Samling var at den ikkje slo an ved hjelp av demokratiske middel. Dermed hadde vi inga intuitiv oppfatning etter krigen om at folkestyret måtte avgrensast på grunn av totalitære truslar.

[…]

EU har eit demokratisk underskot fordi det ikkje var meint å vere for demokratisk. Kampen mot det totalitære var det viktige. Det kan vere ein viktig grunn til at dei landa med dei sterkaste demokratiske tradisjonane og mangel på eigne totalitære røynsler, Storbritannia, Sveits og Noreg, framleis har størst vanskar med EU. Dei hadde erfaring for stabilitet.

Og, med referanse til Jan-Werner Müllers Contesting Democracy:

«European integration ... was meant to place further constraints on nation-state democracies through unelected institutions.» Særleg ser ein dette i den kompliserte styringsstrukturen i EU med forholdet mellom Kommisjonen og Rådet, og EU-domstolen som vaktar over det heile.

Noen vil kanskje si at “udemokratisk” ikke bare skal forstås som en kritisk betegnelse?