Da jula vel var over og vi var tilbake på jobb fortalte en av kollegaene mine meg at hun var igang med et shoppingfritt år. Javel, tenkte jeg. Ikke at jeg ikke skjønte noe av motivasjonen, vi hadde akkurat snakket om det j**la julegavekjøpemaset, om alt velment men unødvendig tull som ofte kunne dukke opp under et juletre og ikke minst om problemet med førtitallister som hadde erfart en altfor stor velstandsøkning i egen levetid, og som derfor naturlig nok aldri utviklet noen indre sperre ved “for mye”. De harde tidene hadde liksom tatt seg av det. Men å hoppe fra den innsikten til selv å pålegge seg noe som etter hva jeg kunne skjønne var et svært smertefullt no-shopping-regime, det virket liksom litt … mye?

Nå så jeg ingen grunn til å prøve å overbevise henne om å gå bort fra sitt nyttårsforsett, som jo både var edelt og fornuftig begrunnet, klesindustrien er liksom ikke først og fremst etisk og alt det der, men satt alltids med et ønske om å slå inn en liten kile.

–Hva med æpps?, nærmest utbrøt jeg.

–Æpps? Hun så litt spørrende på meg. Hun hadde akkurat fått seg en iPhone og jeg hadde i årevis ertet henne for den litt hanglete HTC-telefonen hun dro rundt på. Hun tok sats.

–Ingen shopping er vel ingen shopping?

Så trakk hun pusten, holdt den mens hun så på meg, på telefonen på bordet imellom oss og på meg igjen.

Jeg sa hun burde tillate seg å kjøpe apps til tross for det selvpålagte shoppingforbudet. Apps har, litt avhengig av utviklerens utstyr og livsstil ((svært mye av det som følger avhenger av utviklerens utstyr og livsstil)), et relativt begrenset karbonavtrykk. Få dyr eller mennesker lider direkte under fremstillingen av en app. Ofte, men ikke alltid, sitter apputviklerne i høykostland. Om høykostlandet ligger nært nok vil være mulig å snakke om “kortreist”, og det er jo litt av et honnørord i noen kretser. Utviklingen gjøres ofte av folk med mer enn middels utdanning, og utdanning skal jo lønne seg. Vel, skal det lønne seg må vi sørge for å kjøpe noen ting i ny og ne som krever utdanning. Sett i det perspektivet og i disse krisetider er et appkjøp nærmest for økonomisk bistand å regne. Sa jeg.

Så. Kjøp en app. Om du ikke vet helt hvor du skal begynne tillater jeg meg å foreslå et par-fem.

Først; tre jeg er nokså avhengig av og bruker daglig:

Things, 70kr, av Cultured Code GmbH & Co. KG med 8 faste og 5 deltidsansatte i Stuttgart, Badem-Wurtemberg, Tyskland.

Instacast, 35kr ((universell app)) av Martin Hering/Vemedio, Ludwigsburg, Tyskland.

Tweetbot, 21kr, av Paul og Mark/Tapbots. Vet ikke hvor.

Så; tre jeg bruker ofte:

Reeder, 21kr, av Silvio Rizzi, Østerrike.

Writeroom, 21kr, av Jesse Grosjean/Hog Bay Software i Bangor, Maine U.S.A.

Poster, 21kr, av Tom Witkin, student, Michigan. Har en veldig fin blogg.

Tre gode, hvis bruksområder ofte er dekket av andre:

Mindnode, 70kr, av IdeasonCanvas i Wien, Østerrike.

Drafts, 21kr. av Agile Tortoise i Texas.

Clear, 14kr. av Realmac Software. Vet ikke hvor.

Så må du bare huske, da, å skaffe deg en iDings før du begynner det handlefrie året. For iDingser har hverken et lite karbonavtrykk, er spesielt energiøkonomiske eller har særlig gode arbeidsforhold for sine arbeidere.