Etter en foruroligende forskningsrapport og like foruroligende dekning i mediene i begynnelsen av uka om det store spriket mellom antallet som tar lærerutdanning og antallet som blir i læreryrket var det stor enighet i Politisk15 om at utviklingen må stoppes og at 5-årig lærerutdanning er en sentral del av løsningen. Det er vel og bra. Jeg tror imidlertid ikke utdanningen er i nærheten av å være problemet.

En jobb som lærer, enten som adjunkt eller lektor, har de siste årene kommet opp på et ok lønnsnivå. Kravet om økt lønn har stått sterkt innad i yrkesgruppen.

Det økte lønnsnivået har imidlertid kostet dyrt. I forhandlingene om disse lønnsøkningene har både fagorganisasjonen og arbeidsgiversiden stått sammen om å bytte inn autonomitet og fleksibilitet med kronetillegg.

Tidligere opplevde en lærer relativt stor frihet i planlegging og gjennomføring av både undervisning og alt det rundt. I mange tilfeller altfor stor frihet, noe som førte til at lærerne mer eller mindre var småkonger i sine klasserom, uten evne til å dra veksler på og samarbeide med kolleger. Jeg tror at fokuset både i utdanning og på skoler har gjort noe med dette. Lærere samarbeider.

Men mange opplever nå en detaljstyring av egen tid som går på bekostning av motivasjon og følelse av eierskap. Lærere opplever mindre kontroll over egen tid enn elevene de jobber med. Da kan det fort bli interessant å se seg om etter andre jobber.

Det var byttehandelen for økt lønn. Det er ikke sikkert det var et godt bytte.