ytringer
Dalai Lama kommer!
Jeg forteller Ella at jeg kanskje skal møte Dalai Lama. Jeg forteller at han ikke har vært i landet sitt på lenge fordi et annet land kom med soldater og tok det fra ham og at han vil ha det tilbake.
Men han vil aldri slåss. Litt som Albert Åberg.
Ella sier: "Det er tøft, da!"
Hun tenker litt.
"Men da må han løpe fort? Jeg løper kjempe fort!"
Hun tenker enda litt til, og ser på kortet hun har hentet på rommet sitt.
"Du må fortelle ham at jeg har kortet hans. Kanskje han vil ha det igjen?"
Kanskje det, Ella.
Sa kinamannen
Mot slutten av omvisningen ((må ha vært en gang tidlig i 2013)), ved installasjonen der vi pleier å snakke om bakgrunnen for Nobels Fredspris, Alfred Nobels testamente, noen av fredsprisvinnerne og "Hva er fred?", åpner jeg for spørsmål.
Det er stille. De tenker litt. Så er det en fyr i grønn genser som tar ordet. Engelsken hans er litt haltende.
Han begynner med å si at han er fra Kina, og han har hørt om fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010, men han er ikke sikker på om han forstår hvorfor fredsprisen gikk til ham? Akkurat hva hadde han gjort? Og om det ikke kunne tenkes at Lius plan var litt for drastisk? Så sa han det.
"I like stability and gradual change".
Kan skjønne det!
Men kom nå for Guds skyld til spørsmålet, da mann!
I går var jeg på Fritt Ord og hadde gleden av å høre Anthony Dworkin fra London-tenketanken ECFR presentere de mest sentrale funn fra en rapport utarbeidet om konsekvensene av Edward Snowdens avsløringer på europeisk politikk. Det var en svært spennende presentasjon, ledet av #flinkeste Jon Wessel Aas, supplert av NUPIs Karsten Friis' opplysende kommentarer om Norges håndtering av avsløringene.
Og jeg kunne skrevet om de interessante forskjellene i hvordan Europeiske regjeringer har reagert, fra Tysklands nokså sterke reaksjoner på den ene siden til Storbritannias fravær av sånne og jeg kunne skrevet om hvordan den offentlie diskusjonen over hele Europa ikke har klart å skille mellom målrettet avlytting på den ene siden (tenk Merkels telefon) og bulk-innsamling av alles metadata på den andre, jeg kunne skrevet noe om de interessante drøftingene av begrepet "tillit", hvordan det ble den store måleenheten knyttet til reaksjonene over det hele, om hvordan Putins handlinger på Krim plutselig trakk fokuset vekk fra den manglende tilliten mellom EU-landene og USA og frembragte nye bevis på evig vennskap over Atlanteren, om hvordan EU gjerne gjør datahåndtering og personvern til en del av TTIP-forhandlingene mens medlemslandene gjerne holder de brysomme personverndebattene utenom, "økonomisk vekst og jobber er jo viktigst", jeg kunne skrevet noe om Friis' gode poeng om hvor rart det egentlig er at da Dagbladet publiserte sin sak om avlytting av norske nummere stormet det en stund helt til E-sjef Grandhagen gikk ut offentlig og sa at "dette er ikke norske personer vi avlytter, det er bare noen afghanere, og vi gjør det for våre allierte", og da var alt liksom greit, og at Dworkin da istemte at det virkelig var et unikt øyeblikk i hele Snowden-sirkuset for det er ingen andre tilsvarende størrelser som har gått ut på den måten og faktisk avslørt hva slags mål en har hatt med sin overvåkning.
Men jeg har ikke lyst til å skrive om alt det interessante jeg hørte, for da Jon Wessel Aas skulle åpne for kommentarer og spørsmål fra rommet skjedde det som alt for ofte skjer når en samler en masse rimelig intelligente voksne menn i et rom: ingen klarte å formulere et spørsmål som la opp til noe annet enn at den spørsmålet ble rettet mot kunne si noe i retning av at "Mjo, jeg er langt på vei enig i ditt poeng." Intelligente mennesker som Bard Vegar Solhjell, Moderator Aas selv, Fredrik Heffermehl og flere til i rommet rakk opp hånden men viste seg ute av stand til å stille ekte spørsmål. Jeg ble så frustrert at jeg ikke klarte å formulere noe som helst før jeg måtte komme meg ut og i retning av jobb. På vei ut klarte jeg imidlertid å stille meg selv det spørsmålet jeg gjerne skulle stilt der inne om jeg hadde hatt hodet med meg:
Hi, my name is Thomas Røst Stenerud, I work as an educator at the Nobel Peace Center, and this question is directed to Mr. Dworkin:
In your opinion, has the Snowden revelations in any way changed the political discussion within the legislative institutions in Europe concerning European surveillance and perhaps especially the European Data Retention Directive?
Gad vite. Jeg ihvertfall fortsatt nysgjerrig!
Dagen da vi står opp mot masseovervåkningen
Om en nå engang skal ha en blogg er dagen i dag en fornuftig dag å ta den i bruk. I dag markerer en drøss internettbrukere “The Day We Fight Back against mass surveillance”, eller også “Dagen da vi står opp mot masseovervåkning”.
Som det heter i pressemeldingen:
A broad coalition of activist groups, companies, and online platforms will hold a worldwide day of activism in opposition to the NSA's mass spying regime on February 11th. Dubbed "The Day We Fight Back", the day of activism was announced on the eve of the anniversary of the tragic passing of activist and technologist Aaron Swartz. The protest is both in his honor and in celebration of the victory over the Stop Online Piracy Act two years ago this month, which he helped spur.
Bakgrunnen er altså internettaktivisten Aaron Swartz' tragiske selvmord i januar i fjor, et selvmord begått mens Swartz sto midt oppe i en rettsak hvor han lå an til å få flere år i fengsel og bøter i millionklassen for å ha lastet ned og distribuert akademiske artikler fra databasen JSTOR.
Men motivasjonen er også å finne i varsleren Edward Snowdens massive lekkasjer av etteretningsmateriale fra amerikanske NSA og britiske GCHQ og etteretningsorganisasjonenes uttalte mål om å bli “herre over internett”, et mål som skal sikres bl.a. med hjelp av Microsoft, Apple, Google, Facebook, Dropbox og storstilt inngripen i datasettene disse leverandørene har på verdens befolkning, inkludert egne innbyggere ((i følge Luke Hardings bok Snowden-filene fra 2014)) .
Ting vi kan bidra med:
- Gå til TheDayWeFightBack.org (også fortsetter vi bare i sidens klingende engelsk:
- Sign up to indicate that you'll participate and receive updates.
- Sign up to install widgets on websites encouraging its visitors to fight back against surveillance.
- Use the social media tools on the site to announce your participation.
- Develop memes, tools, websites, and do whatever else you can to participate -- and encourage others to do the same.
Om du ønsker å lese mer om bakgrunnen for massemønstringen, og koblingen menneskerettigheter/overvåkning i det digitale samfunnet er International Principles on the Application of Human Rights to Communications Surveillance en god start!
Vis oss din skolestart!
Utdanningsetaten snurrer igang skoleåret med en liten kampanje og konkurranse på Instagram.
Mandag er det klart for skolestart for Osloskolens elever. Vis oss din skolestart med #Osloskolen på Instagram. Det beste bildet vil bli premiert med en iPad mini.
Det er selvsagt kjempefint, men som Guro Skaltveit påpeker, en fin ting med store fallgruver. For har alle de delingshungrige tenkt over hva de deler av bilder av barn med hvem, hvordan osv?
Foreldrepensum for en bildefylt skolestart: Datatilsynets infosider om bilder av barn på nett!
Lærerflukt
Etter en foruroligende forskningsrapport og like foruroligende dekning i mediene i begynnelsen av uka om det store spriket mellom antallet som tar lærerutdanning og antallet som blir i læreryrket var det stor enighet i Politisk15 om at utviklingen må stoppes og at 5-årig lærerutdanning er en sentral del av løsningen. Det er vel og bra. Jeg tror imidlertid ikke utdanningen er i nærheten av å være problemet.
En jobb som lærer, enten som adjunkt eller lektor, har de siste årene kommet opp på et ok lønnsnivå. Kravet om økt lønn har stått sterkt innad i yrkesgruppen.
Det økte lønnsnivået har imidlertid kostet dyrt. I forhandlingene om disse lønnsøkningene har både fagorganisasjonen og arbeidsgiversiden stått sammen om å bytte inn autonomitet og fleksibilitet med kronetillegg.
Tidligere opplevde en lærer relativt stor frihet i planlegging og gjennomføring av både undervisning og alt det rundt. I mange tilfeller altfor stor frihet, noe som førte til at lærerne mer eller mindre var småkonger i sine klasserom, uten evne til å dra veksler på og samarbeide med kolleger. Jeg tror at fokuset både i utdanning og på skoler har gjort noe med dette. Lærere samarbeider.
Men mange opplever nå en detaljstyring av egen tid som går på bekostning av motivasjon og følelse av eierskap. Lærere opplever mindre kontroll over egen tid enn elevene de jobber med. Da kan det fort bli interessant å se seg om etter andre jobber.
Det var byttehandelen for økt lønn. Det er ikke sikkert det var et godt bytte.
Shoppingfritt år? <br />Kjøp en app!
Da jula vel var over og vi var tilbake på jobb fortalte en av kollegaene mine meg at hun var igang med et shoppingfritt år. Javel, tenkte jeg. Ikke at jeg ikke skjønte noe av motivasjonen, vi hadde akkurat snakket om det j**la julegavekjøpemaset, om alt velment men unødvendig tull som ofte kunne dukke opp under et juletre og ikke minst om problemet med førtitallister som hadde erfart en altfor stor velstandsøkning i egen levetid, og som derfor naturlig nok aldri utviklet noen indre sperre ved “for mye”. De harde tidene hadde liksom tatt seg av det. Men å hoppe fra den innsikten til selv å pålegge seg noe som etter hva jeg kunne skjønne var et svært smertefullt no-shopping-regime, det virket liksom litt … mye?
Nå så jeg ingen grunn til å prøve å overbevise henne om å gå bort fra sitt nyttårsforsett, som jo både var edelt og fornuftig begrunnet, klesindustrien er liksom ikke først og fremst etisk og alt det der, men satt alltids med et ønske om å slå inn en liten kile.
–Hva med æpps?, nærmest utbrøt jeg.
–Æpps? Hun så litt spørrende på meg. Hun hadde akkurat fått seg en iPhone og jeg hadde i årevis ertet henne for den litt hanglete HTC-telefonen hun dro rundt på. Hun tok sats.
–Ingen shopping er vel ingen shopping?
Så trakk hun pusten, holdt den mens hun så på meg, på telefonen på bordet imellom oss og på meg igjen.
Jeg sa hun burde tillate seg å kjøpe apps til tross for det selvpålagte shoppingforbudet. Apps har, litt avhengig av utviklerens utstyr og livsstil ((svært mye av det som følger avhenger av utviklerens utstyr og livsstil)), et relativt begrenset karbonavtrykk. Få dyr eller mennesker lider direkte under fremstillingen av en app. Ofte, men ikke alltid, sitter apputviklerne i høykostland. Om høykostlandet ligger nært nok vil være mulig å snakke om “kortreist”, og det er jo litt av et honnørord i noen kretser. Utviklingen gjøres ofte av folk med mer enn middels utdanning, og utdanning skal jo lønne seg. Vel, skal det lønne seg må vi sørge for å kjøpe noen ting i ny og ne som krever utdanning. Sett i det perspektivet og i disse krisetider er et appkjøp nærmest for økonomisk bistand å regne. Sa jeg.
Så. Kjøp en app. Om du ikke vet helt hvor du skal begynne tillater jeg meg å foreslå et par-fem.
Først; tre jeg er nokså avhengig av og bruker daglig:
Things, 70kr, av Cultured Code GmbH & Co. KG med 8 faste og 5 deltidsansatte i Stuttgart, Badem-Wurtemberg, Tyskland.
Instacast, 35kr ((universell app)) av Martin Hering/Vemedio, Ludwigsburg, Tyskland.
Tweetbot, 21kr, av Paul og Mark/Tapbots. Vet ikke hvor.
Så; tre jeg bruker ofte:
Reeder, 21kr, av Silvio Rizzi, Østerrike.
Writeroom, 21kr, av Jesse Grosjean/Hog Bay Software i Bangor, Maine U.S.A.
Poster, 21kr, av Tom Witkin, student, Michigan. Har en veldig fin blogg.
Tre gode, hvis bruksområder ofte er dekket av andre:
Mindnode, 70kr, av IdeasonCanvas i Wien, Østerrike.
Drafts, 21kr. av Agile Tortoise i Texas.
Clear, 14kr. av Realmac Software. Vet ikke hvor.
Så må du bare huske, da, å skaffe deg en iDings før du begynner det handlefrie året. For iDingser har hverken et lite karbonavtrykk, er spesielt energiøkonomiske eller har særlig gode arbeidsforhold for sine arbeidere.
Hva kan vi bruke Klout til?
Klout er et forsøk på å besvare spørsmålet “Hvordan måle (suksess i) sosiale medier?”
Hva?
“Klout” er navnet på en tjeneste OG på en måleenhet. Om gründerne bak tjenesten skulle beskrive en våt drøm kan det hende at de ville sett for seg at en samtale på kjøkkenet på en skikkelig kul fest forløp seg omtrent slik.
Hun: Min klout er 50. Eller; jeg har 50 (i) klout.
Han: Hvordan vet du det?
Hun: Sjekka det på klout.com. Du burde kloute (deg) du også! Det er skikkelig lurt!
(Eller noe sånt).
Hvordan?
Klout fungerer sånn at du logger inn med din twitter eller Facebook-konto, gir Klout.com tilgang til alle dine data på tjenesten (legger til det du måtte ha av flickr, Instagram, 4sq, G+, Wordpress) og klout.com forteller deg hva din klout er. Påvirkningskraft, SoMe matchvekt eller noe slikt. Det er ikke helt enkelt å si hva som påvirker målingen, annet enn å tro tjenesten på at din klout øker “when the content you create or share on social networks inspires others to react (by commenting, tweeting, liking and more)”, altså vekt på aktivitene du genererer. Hva som er best av en like, RT eller ☆ er ikke godt å si.
Algoritmen bak er heller ikke mer genial enn at da det ble påpekt at Obama (“leader of the free World”) hadde lavere klout enn endel sosiale entrepreneurer skjedde det noe som endret på det. Fleksibelt ((eller i det minste mottagelig for ytre press)) .
Hvorfor?
Som det fremgår av siste avsnitt: verdien av innsikten Klout gir er omstridt. Tjenesten tar ikke betalt av brukerne, hvilket betyr at brukerne er produktet. Forretningsideen er å koble brands med brukere med høy klout for sosial produktplassering, målingen er en vei til det.
Men:
- det er gratis (argumentet brukt positivt er selvsagt i strid med foregående avsnitt. Fleksibelt)
- bredde over flere kanaler gir et slags overblikk.
- få alternativer, selv om Hans Petter nevner fler som kanskje er verdt å sjekke ut.
- måler aktivitet og respons, gir bedre vurderingsgrunnlag enn bare venner og følgere, som jo sier mer om potensiell gjennomslagskraft enn reel gjennomslagskraft.
Som sammenligningsgrunnlag mot andre brukere eller institusjoner tenker jeg verdien er nokså liten. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal ha som mål å ha klout som Obama.
Jeg bruker derimot gjerne Klout i konkurranse med meg selv. I forrige uke kloutet nettredaktør Kirsti Svenning og jeg fredssenteret til 60. Det er en grei målestokk å ha i mente. Om vi plutselig faller til 58, må vi spørre oss selv: hvorfor skjedde det? Og om det kan skyldes at vi har vært slappe, da må vi gjøre noe med det.
Hva er din klout, og har du noe tro på denne typen målinger? Og tusenkronerspørsmålet er jo selvsagt: er det viktig?
[gallery ids=“1978,1979,1980”]
Hvordan måle museumsvirksomhet i SoMe?
Spoileralert: jeg aner ikke! Det er sikkert mer fornuftig å lese Jørgen Hellands gode fødselshjelper for netttiltak i 2013.
Men altså. Januar er tiden for å skjele litt til året før, men særlig å vende nesa mot det nye året. Det er tiden for å anlegge hårete mål. Så også for nettarbeidere i museer over det ganske land. Forrige uke la Oskar Seljeskog fra Oslo Museum ut en oversikt på Ballrommet over Norske museer på Twitter og en tilsvarende for Facebook, rangert etter antall følgere.
Det er, som @mariannmat påpekte i en tweet, lett å gå etter ytre mål når en arbeider i sosiale medier. Ganske enkelt fordi tallmaterialet er så lett tilgjengelig. Men er venner og følgere en god måleenhet?
Når Facebook viser sine sideadministratorer “reach” er vel det ett eksempel på at svaret er nei. “Reach” forteller hvor mange en når ut til, hvor mange som ser, og det er kanskje vel så viktig. Hvor mange som ser avhenger også i noen grad av hvor mange som “snakker om”. Er det kanskje et godt mål, da?
Jeg tror at gode mål i stor grad havner om hvilken institusjon man er og hva som er institusjonens overordnede mål. Er målet med kommunikasjonen vår å skaffe løste billetter? Er det å spre kunnskap om kulturen vi forvalter? Er det å få folk til å stoppe opp i hverdagen? Er vi helpdesk? Er vi, som @bardham så fint sier’e, til for gjestene?
Kanskje litt av alt? Og hvordan måle suksess, i så fall? (( Jeg vet ikke, men i morgen i neste post skal jeg skrive kort om Klout som prøver å komme med et svar )) Hvordan måler ditt museum?
Typisk norsk
[caption id=“attachment_2018” align=“alignleft” width=“150”] 
Norsk flagg[/caption]
Christian Tybring-Gjedde (FrP) har spurt to ministre om hva de mener norsk kultur er. Hadia Tajik svarer helt utmerket på spørsmålet men CTG er ikke fornøyd. Han mener ministeren “fornekter norsk kultur”, samtidig som han sliter litt med å definere hva norsk kultur er. Han lister opp endel institusjoner og verdier han opplever som særnorske, og er trygg på at han er grep om folkesjela (mens ministrene ikke har det).
Som Tajik skriver i sitt svar er norsk kultur stadig i utvikling. Gjedda mener tydeligvis at den norske kulturen bare er, “fra evighet til evighet”.
Han bommer ikke bare på tilstanden, men også på utgangspunktet. Den norske kulturen er menneskeskapt, styrt, konstruert gjennom mange år, debatter, læreplaner, politiske vedtak som har kommer som svar på og resultat av enkelthendelser og historieforløp.
CTG vil gjerne bruke en noe ullen oppfatning om norsk kultur til å dra et skille i sanda, rydde og sortere. Innenfor. Utenfor.
Nasjonsbyggingsprosjektet han ønsker å påberope seg å kjempe for har stort sett handlet om å samle oss, om å finne og løfte frem fellestrekk mellom alle de mennesker som bor og er i Norge. Ikke å vektlegge hva som er riktigst: smalahove eller ribbe, “hæstkuk!” eller “fy druen!”, RBK eller Brann.
Med sitt utspill fornekter CTG selv norsk kultur.
Gro Harlem Brundtland sa en gang “det er typisk norsk å være god." Hun kan umulig ha inkludert CTG i sin definisjon av det norske. Jeg gjør det.
Nisse.
Forårsaket EU krigen i Bosnia?
Det har vært, og kommer fortsatt , sterke reaksjoner på tildelingen av Nobels fredspris for 2012 til den Europeiske Union. Jeg har samlet lenker til endel skriverier her.
Noen av reaksjonen bygger på utsagn det kan være greit å legge under lupen. Et slikt er det som Klassekampen 13. oktober 2012 siterer fredsforsker Øberg:
Øberg bemerker at det var "EUs samlede beslutning om å skille ut Kroatia og Slovenia fra Jugoslavia som ledet til krigen i Bosnia".
Jeg stussa litt over hangen til å henge krigen i Bosnia rundt EUs hals, og ba historiker og tidligere kollega Ingrid Olstad Busterud , aktuell med et kapittel i Ways out of War om diplomaten Peter Galbraith, om en kommentar til påstanden. Og fikk svar:
[...]Spørsmålet du stiller er selvsagt veldig komplisert og har, som alle andre vanskelige spørsmål, verken et ja- eller nei-svar. Men altså, påstanden Øberg kommer med er en velkjent floskel som har blitt brukt av mange før ham. Jeg vil si at dette er en grov forenkling av historien, og at oppløsningen av Jugoslavia selvsagt hadde mange og sammensatte årsaker. EFs beslutning i desember 1991 om å anerkjenne de jugoslaviske republikkene som ønsket selvstendighet, kan ikke ses på en som en direkte årsak til den påfølgende krigen i Bosnia. Her ligger det andre årsaker; og ansvaret ligger først og fremst hos de jugoslaviske lederne som spilte på nasjonalistiske strenger hos ulike deler av befolkningen. Slovenia og Kroatia brøt ut av Jugoslavia i juni 1991, noe som resulterte i en ti dagers krig i Slovenia, og ca 6 mnd. med kamper i Kroatia. Det vil altså si at da EF anerkjente republikkens selvstendighet i desember, hadde de allerede valgt selvstendighet gjennom folkeavstemninger. Det er selvsagt mye man kan si om EFs rolle i konfliktene på Balkan. Dette skulle jo være "the hour of Europe" og EFs første sjanse til å vise at de hadde vilje og ressurser til å rydde opp i egen bakgård. Det viste seg etterhvert at EF (da som nå) slet med å ha en entydig og klar politikk overfor partene, og de hadde heller ingen makt å sette bak ordene. En kan derfor si at EF/EU strøk på sin første utenrikspolitiske prøve, og det er kanskje dette mange sikter til når de viser til at EU mislyktes på Balkan. Men å si at EU var ansvarlig for utbruddet av konflikten, blir for enkelt. Det finnes selvsagt mye god litteratur om dette dersom du skulle være interessert, f.eks skriver Svein Mønnesland om nettopp dette i boka "Før Jugoslavia og etter". Fred ut, Ingrid
Krigen i Bosnia bryter ut våren 1992, som et resultat av at Jugoslavia slår sprekker. EU anerkjenner på veien de republikker som ønsker selvstendighet. Er EU Årsak til krigføringen? Nei. En politisk maktfaktor en burde kunne forventet mer av? Kanskje det.
Re: Support: Poster
I had a really nice exchange of mail with Tom behind the brilliant iOS-app Poster. It’s by far the best iOS approach to publishing to Wordpress ((self hosted or wordpress.com regardless)), and given the long way the free, official wp-app has come, that says a lot. Fortunately, Tom also seems to be a nice guy.
Hi Thomas,Thanks for purchasing the app!
I can absolutely add support for FoldingText text files — in fact, I just added it to the app once I saw your email, and will be included in the next update. Thanks for the suggestion.
Additionally, if you’d like, you can leave a review for the app in the App Store. That’s the best way for others to hear about Poster. I build the app in my free time, and the more users there are the more time I can devote to making the app better.
-Tom
On Dec 3, 2012, at 8:26 AM, Thomas Røst Stenerud xxxx@thomasrost.no wrote:Any chance you would consider support for the .ft file-extension when posting files from Dropbox. Trying to include FoldingText in the workflow, edit there on my Mac, using Writeroom to edit on iOS before publishing through Poster. Still gotta say I love the app! Thomas Røst Stenerud <a href="http://twitter.com/thomasrost">@thomasrost</a>
So I did just that. And this. And if you use Wordpress and like your apps to look good, work nice and think that’s worth something, Poster isn’t all that expensive. Go pay!
En lovlig sein kommentar til Elin Ørjasæters post om Skjønnheten og udyret i Vågå, påfølgende reaksjoner og @orjas avbrekk fra Twitter
Jeg tror jeg vet hvorfor Elin Ørjasæter pådro seg en shit-storm da hun skrev om Skjønnheten og udyret i Vågå. Det er en drøy påstand når jeg ikke fikk med meg særlig mye av hva kritikken gikk på, men jeg våger meg utpå:
Rettergangen i Vågå medførte ukesvis og spaltemetervis med dyneløfting, med stadig nye avsløringer, groteske og pikante detaljer med informasjon som så tydelig gjorde klart for alle at om ikke Vågå-ordføreren hadde krysset den aller siste grensa, den som tiltalen påstår at han har krysset, som retten skal ta stilling til om han har krysset, så har han ihvertfall krysset alle grenser før den. Noe så grundig. Han har skrevet, sagt, tenkt ting det ikke er akseptabelt at en voksen mann skriver, sier og tenker til og om en jente som ikke er voksen.
Å fy faen, skrev han det?
Og vi er alle enige om en ting. Skyldig eller ikke skyldig: han har gjort noe galt. Og avisene og detaljene har vist oss, beviser for oss dette: han er ikke som oss.
@orjas er ikke nødvendigvis helt enig i at det er så enkelt. Det kan hende at det er noe i vår kultur, noe i blant oss, en dyrking av det unge, uskyldige, et erotisert syn, som vi kanskje skal være oppmerksomme på. Hun vender blikket mot oss selv og spør om vi kanskje kan lære noe av saken, noe mer enn at “han er ikke som oss”. Hun gjør ordføreren til en mann som fikk en mulighet, et valg og valgte feil. Hun gjør ham litt mindre til et beist, og litt mer til et svakt menneske.
Hun skriver ham inn i fellesskapet, plutselig er han midt i blandt oss. Ikke, som noen mener å forstå, som en leder, en alfahann hvis handlinger vi beundrer, men som en fyr flere blandt oss kanskje har et potensial til å bli. Ingen grunn til å bruke rettsaken til å slå oss for brystet og stolt utbasunere vår annerledeshet, men kanskje heller bruke den til å granske oss selv.
Derfor er antagelig teksten hennes noe av det mest fornuftige som er skrevet om Vågå-saken (( og igjen, jeg har lest svært lite av det )). Og jeg tror det er derfor det ble bråk.
Vi vet med oss selv at vi ikke er noe beist, men vi kan ikke alltid være like trygg på vår egen styrke. Det kan hende at udyret bor i oss.
Og det er en kjip følelse, er det ikke?
...men crowdfunding var ikke dødt
Det er en stund siden crowdfunding var det nyeste nye for designere og musikere med en genial idé og lite penger, og tjenester som Kickstarter har fått endel pepper. Allikevel har jeg i løpet av dagen ((lørdagen)) møtt to oppfordringer til å bidra med penger til gode prosjekt. Det ‘nye’ er bare at begge disse kommer fra relativt sett etablerte aktører innen sine felt.
[caption id="" align=“alignleft” width=“150”]
Bell, designet av K8, crowdfundes nå i samarbeid med Flyktningehjelpen. Gi så det svir![/caption]
Første møte kom i twit’feeden, der Kjersti Fløgstad oppfordrer til å støtte en kampanje på Indiegogo på et fantastisk norsk industridesignprodukt; Solcellelampa “Bell”, et produkt som kan sørge for lekse- og arbeidslys steder i verden der strømforsyningen er ustabil, dyr eller helt fraværende.
Designstudioet K8 som står bak er kjernebrukere av en slik crowdfunding-løsning. Det nye, og kule, er koblingen mellom designer og en av Norges største og mest anerkjente bistandsorganisasjoner, CARE. Tommel opp for nytenkende fundraising!
Mitt andre møte med crowdsourcing kom i podcasten Decode DC, et relativt nytt, men i aller høyeste grad levende produkt. Etter å ha sett seg lei på å fungere som ekkomaskin for Washington-elitens nytale har journalist Andrea Seabrook startet podcasten og nettstedet Decode DC med ambisjon om å gi et lite backstage-blikk på det politiske teater. Podcasten er allerede ute med tre svært effektive episoder på 12-15 minutter. Kickstarter-innsamlingen funker altså mer som en måte å betale for eksisterende og fremtidig innhold enn som fødselshjelp.
Altså. Det er bare å gi så det svir.
- CARE og K8s Indiegogo-innsamling
- Decode DCs podcast (obligatorisk lytting!!)
- Decode DCs Kickstarter (er godt over mål)
Fimreites fordommer
Fimreite har skriver godt om fordommer: om at alle har dem, om hvordan vi bruker dem, trenger dem og om hvor viktig det er å huske på at fordommer er fordommer, ikke sannheter. Det er åpenbart og samtidig vanvittig vanskelig å etterleve.
Fimreite er tar på en måte et lite oppgjør med hvordan vi tenker om fordommer. Ingen har fortalt meg noe annet enn at fordommer er entydig negativt. “Det er bare slemme mennesker som dømmer andre før de kjenner dem.” Men sånn er det selvsagt ikke. Fordommer har også den funksjonen at av endel mennesker forventer vi positive ting basert på svært lite bakgrunnsdata. Jeg bare regner med at hun 5-åringen som nynner foran meg på bussen er ok. Og skulle hun se opp på meg sørger jeg for å smile litt (men ikke for mye, for hun må jo ikke ta meg med tredagersskjegg som en overivrig lokkemann). Og i det smilet ligger det en positiv fordom, en som det er helt ok at folk omfavner inntil det motsatte er bevist: Mennesker er ålreite dyr.
Og jeg tror det var her, Fimreite, at jeg tenkte du kunne gått lenger. I å rose fordommene. De som gjør at vi forhåndsdømmer noen positivt og kanskje er litt reserverte ovenfor bruktbilselgerens påstander om bilens stand. De som hjelper oss å navigere i hverdagen. De som opptrer som funksjonelle fordommer. For da tror jeg kanskje punchline’n din hadde stått enda skarpere frem.
så lenge jeg vet at de er forenklinger og generaliseringer av virkeligheten, så gjør de heller ingen skade. Det er verre med dem som tar dem som sannheter.
Dette ble det ikke plass til i en tweet, gitt. Og som du ser: feedback’en handler kun om form, en umiddelbar følelse som oppstår når jeg er så enig i det du skriver at jeg skulle ønske jeg skrev det sjæl.