Jeg tror jeg vet hvorfor Elin Ørjasæter pådro seg en shit-storm da hun skrev om Skjønnheten og udyret i Vågå. Det er en drøy påstand når jeg ikke fikk med meg særlig mye av hva kritikken gikk på, men jeg våger meg utpå:

Rettergangen i Vågå medførte ukesvis og spaltemetervis med dyneløfting, med stadig nye avsløringer, groteske og pikante detaljer med informasjon som så tydelig gjorde klart for alle at om ikke Vågå-ordføreren hadde krysset den aller siste grensa, den som tiltalen påstår at han har krysset, som retten skal ta stilling til om han har krysset, så har han ihvertfall krysset alle grenser før den. Noe så grundig. Han har skrevet, sagt, tenkt ting det ikke er akseptabelt at en voksen mann skriver, sier og tenker til og om en jente som ikke er voksen.

Å fy faen, skrev han det?

Og vi er alle enige om en ting. Skyldig eller ikke skyldig: han har gjort noe galt. Og avisene og detaljene har vist oss, beviser for oss dette: han er ikke som oss.

@orjas er ikke nødvendigvis helt enig i at det er så enkelt. Det kan hende at det er noe i vår kultur, noe i blant oss, en dyrking av det unge, uskyldige, et erotisert syn, som vi kanskje skal være oppmerksomme på. Hun vender blikket mot oss selv og spør om vi kanskje kan lære noe av saken, noe mer enn at “han er ikke som oss”. Hun gjør ordføreren til en mann som fikk en mulighet, et valg og valgte feil. Hun gjør ham litt mindre til et beist, og litt mer til et svakt menneske.

Hun skriver ham inn i fellesskapet, plutselig er han midt i blandt oss. Ikke, som noen mener å forstå, som en leder, en alfahann hvis handlinger vi beundrer, men som en fyr flere blandt oss kanskje har et potensial til å bli. Ingen grunn til å bruke rettsaken til å slå oss for brystet og stolt utbasunere vår annerledeshet, men kanskje heller bruke den til å granske oss selv.

Derfor er antagelig teksten hennes noe av det mest fornuftige som er skrevet om Vågå-saken (( og igjen, jeg har lest svært lite av det )). Og jeg tror det er derfor det ble bråk.

Vi vet med oss selv at vi ikke er noe beist, men vi kan ikke alltid være like trygg på vår egen styrke. Det kan hende at udyret bor i oss.

Og det er en kjip følelse, er det ikke?