Et år etter Abbottabad

For ett år siden krysset to amerikanske kamphelikoptre grensen mellom Afghanistan og Pakistan på vei mot Osama Bin Ladens skjulested i Abbottabad. TV2s Fredrik Græsvik skriver:

Over ti år er gått siden Norge og våre allierte angrep og okkuperte Afghanistan for å knekke terroristene bak angrepene 11. september. Etter hvert har den internasjonale styrken sørget for å bli invitert av afghanske myndigheter, og den uttalte målsettingen med den militære tilstedeværelsen har endret seg en rekke ganger. Til Bin Laden ble drept. Da var det lett å gå tilbake til det opprinnelige målet med krigen i Afghanistan, og erklære operasjonen for gjennomført. Mission accomplished.

Hadde verden bare vært så enkel.

Apropos:The New Yorker hadde en brillefin langleser om operasjonen i august i fjor: Getting Bin Laden - What happened that night in Abbottabad. Som en slags guttebok, bare på ekte.

Afghanistan revisited

  1. september 2011 hadde Bård Vegard Solhjell en kronikk på trykk i Klassekampen om vårt 10-årige engasjement i Afghanistan. Det er langt, ganske nyansert og ikke minst lesbart om noe svært komplisert. Om tanken på at vi, “det internasjonale samfunn”, skal argumentere for dialog med f.eks. Taliban sier han:
Korleis kan eg, eller andre, sjå Sima Samar i auga og seie at vi bør innleie ein politisk dialog med ytterleggåande, konservative islamistar? Vi kan berre gjere det dersom dei same uforsonlege kreftene gjer mindre skade på liva til andre menneske om dei vert inkluderte enn dei gjer når dei er ekskluderte ((min utheving)) . Det viktigaste argumentet for å gjere det er at mange moderate afghanske politikarar sjølv argumenterer for det. Det er ikkje afghanske menneskerettsforkjemparar som har stått i vegen for ein breiare politisk dialog, men vestlege politikarar si redsle for opinionen heime.

Bård Vegard Solhjell på sv.no

Hvordan i all verden skal vi kunne vite at de uforsonlige kreftene gjør mindre skade når de er inkludert enn når de er ekskludert?

Women and war

[caption id="" align=“alignright” width=“173” caption=“Ill.: Bartosz Kosowski / Perspective”]20120328-150550.jpg[/caption]

Flyktningehjelpens magasin/blekke Perspective (nr 1/12) vier flere gode spaltemetre til temaer knyttet til kvinners situasjon i konfliktområder, og viktigheten av at alle berørte parter inkluderes i utarbeidelsen av gode fredsavtaler. Som det heter i lederen:

Sustainable peace agreements must address not only, the immediate questions of ceasefire and border demarcations, but also the conflict issues that may arise in everyday life, such as property rights or access to water. Women are often better placed than men to address many of these issues. Since 1999, however, the signatures of women are only to be found on three per cent of peace accords and only ten per cent of peace negotiators have been women.
Lesbart.

Julegavetips til mannen #10

Their name for us was 'infidel'. We were in the Korengal Valley, in eastern Afghanistan, and the US military could listen in on enemy radio communications in the area. 'The infidels are climbing the hill,' enemy fighters would report to each other.
Slik åpner den verbale delen av Tim Hetherington's 'Infidel', en fotobok som viser livet til en gruppe amerikanske soldater utplassert i et av afghanistans mest tempererte områder på den tiden. Med utstudert presisjon viser bildene brorskapet, samholdet og machokulturen som som vokser oppstår blant en gruppe men gjensidig ansvarlig for hverandres liv.

Det er sterkt.

Mannen vil ha fotobok til jul. Og sist jeg sjekket var det ihvertfall to eks. i butikken på jobben. Løp og kjøp!

Og jeg må beklage slett faksimilefoto:(

[gallery columns=“4”]

 

Tawakkol Karman - fairness and justice

Our peaceful and popular youth revolution is not isolated or cut off from the revolutions of the Arab spring. However, with all regret and sadness, I should note that it did not get the international understanding, support or attention of the other revolutions in the region. This should haunt the worlds conscience because it challenges the very idea of fairness and justice.
via Tawakkol Karman - Nobel Lecture: In the name of God the Compassionate the Merciful.

Stemmen fra Afghanistan

Jeg prøver i disse dager å brette hodet mitt rundt situasjonen i Afghanistan, i et forsøk på å forstå og kanskje gjøre meg opp en mening. Det er heldigvis ikke mangel på tilfang av kilder, men et kakofoni av stemmer og ståsteder roper om oppmerksomheten. På torsdag arrangeres Sikkerhetspolitisk konferanse 2011 - “10 år i Afghanistan” i regi av Utvalget for Sikkerhetspolitikk og Utenriksdepartementets Refleksprosjekt. Jeg regner med det blir en lærerik dag, men er også glad for å kunne ha med meg stemmen til Anders Sømme Hammer, frilansjournalist, i bakhodet. Han er ekstremt opptatt av at opplevelsene blant sivilbefolkningen i Afghanistan altfor sjelden er i harmoni med beskrivelsene som gis i ‘vestlig media’. Som han skriver;

Denne høsten skal det nesten ukentlig arrangeres Afghanistan-seminarer i Norge. Jeg er blitt invitert til en del av dem, men prioriterer å arbeide i Afghanistan. Men jeg vil likevel være frekk nok til å bemerke at en del av paneldeltakerne ikke har beveget seg uten væpnet beskyttelse i Afghanistan. Og enda færre har de ti siste årene vært her på mer enn korte, gjerne årlige, turer, som først og fremst bidrar til at de i debatten kan legge inn ”da jeg selv var i Afghanistan”, ”jeg har selv vært X antall ganger i Afghanistan” etc. Jeg tenker da på en del politikere, forskere, synsere og representanter for Forsvaret. Noen av dem kommer med uttalelser om framgang i Afghanistan som bare ville fungert på stand up-show her hvis slikt eksisterte. Det er kleint å påpeke manglende felterfaring når jeg selv har bodd her i fire og et halvt år. Men jeg gjør det likevel fordi jeg synes en del av analysene av utviklingen i Afghanistan i Norge er merkelige, urealistiske spinndoktorpåstander på lavt nivå, og bygger på erfaring som ligger langt unna forskningsmetodene vi lærte om som grunnfagsstudenter på Blindern. Jeg er sikker på at en del av dem som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn det de gir uttrykk for offentlig.
av Anders Sømme Hammer på Afghanistanbloggen

Rene ord for pengene.

Og umiddelbart reiser spørsmålet seg; om de som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn de gir uttrykk for, hvorfor kommer uttalelsene? Er det for å holde motet oppe, her eller der? Er det for å kunne rettferdiggjøre en tilbaketrekning? Er det fordi noen tidligere har uttalt seg så bastant om ‘seier’ at det er vanskelig å gå tilbake? Jeg aner ikke. Hva tror du?