Jeg prøver i disse dager å brette hodet mitt rundt situasjonen i Afghanistan, i et forsøk på å forstå og kanskje gjøre meg opp en mening. Det er heldigvis ikke mangel på tilfang av kilder, men et kakofoni av stemmer og ståsteder roper om oppmerksomheten. På torsdag arrangeres Sikkerhetspolitisk konferanse 2011 - “10 år i Afghanistan” i regi av Utvalget for Sikkerhetspolitikk og Utenriksdepartementets Refleksprosjekt. Jeg regner med det blir en lærerik dag, men er også glad for å kunne ha med meg stemmen til Anders Sømme Hammer, frilansjournalist, i bakhodet. Han er ekstremt opptatt av at opplevelsene blant sivilbefolkningen i Afghanistan altfor sjelden er i harmoni med beskrivelsene som gis i ‘vestlig media’. Som han skriver;

Denne høsten skal det nesten ukentlig arrangeres Afghanistan-seminarer i Norge. Jeg er blitt invitert til en del av dem, men prioriterer å arbeide i Afghanistan. Men jeg vil likevel være frekk nok til å bemerke at en del av paneldeltakerne ikke har beveget seg uten væpnet beskyttelse i Afghanistan. Og enda færre har de ti siste årene vært her på mer enn korte, gjerne årlige, turer, som først og fremst bidrar til at de i debatten kan legge inn ”da jeg selv var i Afghanistan”, ”jeg har selv vært X antall ganger i Afghanistan” etc. Jeg tenker da på en del politikere, forskere, synsere og representanter for Forsvaret. Noen av dem kommer med uttalelser om framgang i Afghanistan som bare ville fungert på stand up-show her hvis slikt eksisterte. Det er kleint å påpeke manglende felterfaring når jeg selv har bodd her i fire og et halvt år. Men jeg gjør det likevel fordi jeg synes en del av analysene av utviklingen i Afghanistan i Norge er merkelige, urealistiske spinndoktorpåstander på lavt nivå, og bygger på erfaring som ligger langt unna forskningsmetodene vi lærte om som grunnfagsstudenter på Blindern. Jeg er sikker på at en del av dem som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn det de gir uttrykk for offentlig.
av Anders Sømme Hammer på Afghanistanbloggen

Rene ord for pengene.

Og umiddelbart reiser spørsmålet seg; om de som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn de gir uttrykk for, hvorfor kommer uttalelsene? Er det for å holde motet oppe, her eller der? Er det for å kunne rettferdiggjøre en tilbaketrekning? Er det fordi noen tidligere har uttalt seg så bastant om ‘seier’ at det er vanskelig å gå tilbake? Jeg aner ikke. Hva tror du?