1. september 2011 hadde Bård Vegard Solhjell en kronikk på trykk i Klassekampen om vårt 10-årige engasjement i Afghanistan. Det er langt, ganske nyansert og ikke minst lesbart om noe svært komplisert. Om tanken på at vi, “det internasjonale samfunn”, skal argumentere for dialog med f.eks. Taliban sier han:
Korleis kan eg, eller andre, sjå Sima Samar i auga og seie at vi bør innleie ein politisk dialog med ytterleggåande, konservative islamistar? Vi kan berre gjere det dersom dei same uforsonlege kreftene gjer mindre skade på liva til andre menneske om dei vert inkluderte enn dei gjer når dei er ekskluderte ((min utheving)) . Det viktigaste argumentet for å gjere det er at mange moderate afghanske politikarar sjølv argumenterer for det. Det er ikkje afghanske menneskerettsforkjemparar som har stått i vegen for ein breiare politisk dialog, men vestlege politikarar si redsle for opinionen heime.

Bård Vegard Solhjell på sv.no

Hvordan i all verden skal vi kunne vite at de uforsonlige kreftene gjør mindre skade når de er inkludert enn når de er ekskludert?