skole
Lesekvart med talesyntese
Lesekvart ((15min. lesing)) er et ganske vanlig rituale i mange klasserom. I 1C gjorde vi det til en daglig greie for noen uker siden, og vi bruker det som det første punktet på agendaen, før “samling” med dagens dato, sugerør ((vi trekker et sugerør for hver dag vi har gått på skolen. Pr. i dag har vi Lesekvart er en fin måte å starte dagen på, alle vet hva de skal gjøre, og ettersom ritalet blir etablert faller klassen ganske fort til ro. Elevene kan velge om de vil lese i boka de bruker til veiledet lesing, boka de har lånt på skolebiblioteket eller finne en bok i klassens bokkasse ((donert av foreldregruppa på oppfordring ved skolestart)).
I Lesekvart er reglene enkle. Alle skal ha nesa i en bok, det er lov å sitte sammen med en elev på samme gruppa OG du får lov å ha iPaden oppe om du sitter med en skriveapp med talesyntese. Når to sitter sammen hender det en avleser boka, og den andre taster. Egentlig en ganske god måte å repetere bokstaver, bokstavlyd og øve på flere ord enn de høyfrekvente.
Og det aller beste: Dette var virkelig ikke min idé. I et lesekvart satt plutselig en elev med iPaden ved siden av boka og skrev av. Min første tanke var “Nei, ikke iPad nå!”, men neste dag prøvde heldigvis to elever til seg, og da omgjorde jeg mitt eget regelrytteri.
I 1C praktiserer vi nå en helt egen variant av “å skrive seg til lesing”.
Kunsten å lage letekryss
Ok. Nesten ett år inn i lærervirket, “det virkelige”, kjennes det som riktig å børste støvet av denne tekstmaskinen. Et hektisk år er snart tilbakelagt, jeg tror det er helt innafor å snakke om både praksissjokk og andre sjokk, men også en hel del gleder.
Som ny lærer på en ny skole med en ny teknologi sentralt i hverdagen er det mange ting som kan trekke deg under i hverdagen. Hvilket betyr at det er mange ting som også er med på å holde deg flytende. Kolleger (lærere og elever) er viktigst. Men så er det også de verktøyene som hjelper til med å lage relevante oppgaver som ungene syns er morsomme, relevante og med nok tilpasningsmuligheter til at jeg kan lage oppgaver med forskjellig vanskelighetsgrad nokså enkelt.
Et sånt verktøy er “wordsearchgenerator” fra atozteacherstuff. Jeg legger ukas fem til ti øveord på clipboard, limer dem inn i generatoren, velger hvor mange bokstaver letekryssordet skal ha på x og y-aksen, slår av mulighetene for å få ord på diagonal, baklengs, nedenfra-opp og lar generatoren gjøre sin jobb. Jeg lar ordkrysset fylle skjermen, tar en skjermdump som jeg limer inn i et dokument, gir oppgaven en relevant tittel, slenger på en liten tilleggsoppgave nederst.
Og vipps: Letekryss_uke22.
Oppdatering mange måneder senere (januar 2017): Jeg liker denne siden mye bedre. Ser ut til å akseptere lowercase Ø´er, og er åpne for pynt. Da blir det jo fint:)
Lærerflukt
Etter en foruroligende forskningsrapport og like foruroligende dekning i mediene i begynnelsen av uka om det store spriket mellom antallet som tar lærerutdanning og antallet som blir i læreryrket var det stor enighet i Politisk15 om at utviklingen må stoppes og at 5-årig lærerutdanning er en sentral del av løsningen. Det er vel og bra. Jeg tror imidlertid ikke utdanningen er i nærheten av å være problemet.
En jobb som lærer, enten som adjunkt eller lektor, har de siste årene kommet opp på et ok lønnsnivå. Kravet om økt lønn har stått sterkt innad i yrkesgruppen.
Det økte lønnsnivået har imidlertid kostet dyrt. I forhandlingene om disse lønnsøkningene har både fagorganisasjonen og arbeidsgiversiden stått sammen om å bytte inn autonomitet og fleksibilitet med kronetillegg.
Tidligere opplevde en lærer relativt stor frihet i planlegging og gjennomføring av både undervisning og alt det rundt. I mange tilfeller altfor stor frihet, noe som førte til at lærerne mer eller mindre var småkonger i sine klasserom, uten evne til å dra veksler på og samarbeide med kolleger. Jeg tror at fokuset både i utdanning og på skoler har gjort noe med dette. Lærere samarbeider.
Men mange opplever nå en detaljstyring av egen tid som går på bekostning av motivasjon og følelse av eierskap. Lærere opplever mindre kontroll over egen tid enn elevene de jobber med. Da kan det fort bli interessant å se seg om etter andre jobber.
Det var byttehandelen for økt lønn. Det er ikke sikkert det var et godt bytte.
The Ten Commandments of Teaching
Denne er for god til ikke å dele:
The Ten Commandments of Teaching:
- Do not feel absolutely certain of anything.
- Do not think it worth while to proceed by concealing evidence, for the evidence is sure to come to light.
- Never try to discourage thinking for you are sure to succeed.
- When you meet with opposition, even if it should be from your husband or your children, endeavor to overcome it by argument and not by authority, for a victory dependent upon authority is unreal and illusory.
- Have no respect for the authority of others, for there are always contrary authorities to be found.
- Do not use power to suppress opinions you think pernicious, for if you do the opinions will suppress you.
- Do not fear to be eccentric in opinion, for every opinion now accepted was once eccentric.
- Find more pleasure in intelligent dissent than in passive agreement, for, if you value intelligence as you should, the former implies a deeper agreement than the latter.
- Be scrupulously truthful, even if the truth is inconvenient, for it is more inconvenient when you try to conceal it.
- Do not feel envious of the happiness of those who live in a fool’s paradise, for only a fool will think that it is happiness.
Denne lå hos swissmiss som i utgangspunktet fant den hos Brain Pickings, med det var altså macdrifter som ledet meg til det.
Det er noe med den lenkerekka som gir meg litt tro på nettet.
Generasjon iOS mot norske klasserom
Om ikke lenge fyller knert fire år. Hun kom altså til verden snaue kvartalet etter lanseringen av iPhone i USA, men i god tid til iOS' inntreden på det norske markedet ((og i vårt hjem)). Allikevel ble hun tidsnok kjent med dingsebomsene.
Jeg fikk min iPhone 3Gs da hun var forbi sin andre bursdag, og en god stund var beskjeden selvsagt “fingrene av fatet”, en tilnærming som sikkert medførte økt interesse.
Jeg kan fortsatt huske våre første runder i bildegalleri-app’en. Sommerminner. Familie på hytta. Da vi tegnet i sanda på stranda. Våre voksne venner. Oss. Ting hun kjente og gjerne ville snakke om. Fingrene dro mot skjermen, frem og tilbake, se!
Etterhvert ble min telefon mindre hellig for meg, og dermed mer tilgjengelig for henne. Vi testa noen spill. Sammen eller hun alene. Hun har gjennomlest Tambar er et troll og oppfølgeren, både med min fortellerstemme og med Tor Åge Bringsværds. Hun har fargelagt asfalt til den store gullmedaljen med Jens og Jonas. Hun syns det klassiske kulespillet Labyrinth er fantastisk, men vil gjerne at jeg lander brettene.
Før sommerens lengre bilturer kjøpte vi en iPad. Heller det enn bildvdspiller. Flere bruksområder. Flere gleder. Ved hjelp av Ripit la vi inn noen av de kjæreste filmene. Vi lette litt rundt etter noen spill å leke seg med. Det ble Tetris til mor, Pacific Wings til far og iGenius Memory Match ((som er et hukommelsesspill)) til knert.
Sommeren igjennom har hun og kompisen fått lov å spille et par runder om dagen. Litt kos før leggetid. På de lengre bilturene har hun vekslet mellom spill, filmene sine, fotografier eller å se ut gjennom vinduet på europeiske kuer og hester som farer forbi. Og det siste har nok vært mest spennende.
[caption id="" align=“alignnone” width=“500” caption=“Franske kyr. Spennende."]
[/caption]
Vel hjemme er hun fortsatt borte på iPad’en. Hun kunne sikkert hatt den med seg hele tiden, særlig etter at Karsten & Petra ble lansert en gang i juli (??). Hun får ikke ha den med seg i senga.
Ekko hadde her om dagen et veldig interessant radioprogram ((som jeg spilte av i Instacast på vei til jobb i dag tidlig)) om multitasking og den oppvoksende slekt. Noe av det viktigste som sies i programmet er at vi vet svært lite om hvilken effekt ny teknologi har på våre og våre barns sinn. Teknologien utvikler seg så raskt at kvalitetssikret forskning enda ikke er produsert. En annen viktig ting som påpekes (nærmest unisont) fra deltakerne, er at nyvinningene vil ha effekter, at noe nytt vil gå på bekostning av noe annet. Det det er vanskelig å bli enige om er om utviklingen er god, eller om der lurer farer. Jeg vet ikke.
Det jeg vet, er at i min oppvekst på åttitallet, var mange foreldre, mine inkludert, bekymret for at spillkonsoller som Commodore 64 og Amiga 500 skulle føre til at unger ble sittende stille. Jeg tror det var noe av grunnen til at vi ikke fikk datamaskin før Internett var en realitet og jeg på videregående trengte en pc for å gjøre skolearbeid. Jeg vet også at min beste venns foreldre ikke delte mine foreldres frykt for teknologiens effekt på barnesinn og aktivitetsbehov. Når vi var sammen var det min bestevenn som alltid ville spille fotball eller finne på noe ute, mens jeg, sultefora som jeg var på tech, helst ville stikke opp til ham for å slå på maskinen. Han hadde forresten også et langt mer liberalt forhold til smågodt (les fri tilgang) enn meg, uten at det forhindret han fra helst å spise en brødskive mens jeg forsynte meg grådig av skåla på kjøkkenbenken deres. Jeg vet også at jeg den dag i dag er langt mer opptatt av ‘ny teknolgi’ enn min barndoms sjelevenn. Hvorfor det, mamma?
Tilbake til knert. Hun runder minnespillet på nulltid, og lærer samtidig noen franske gloser i ny og ne. Iblant går hun videre. Her om dagen fant jeg henne med Jeux de memoire ((noe vi sikkert lastet ned mens vi lette etter et egnet memoryspill til bilferien)). - Her er din bokstav T, pappa!
Og jeg tenker at det var bra vi fikk tatt oss en tur i soppskogen forrige helg, så ikke alt stimulans er mediert gjennom iOS. Og at selv om det antagelig vil bli en utfordring å holde på hennes konsentrasjon når hun om et par år kommer på skolen, så ligger kanskje den utfordringen i å undervise relevant for de i hennes klasse som har hennes erfaringer såvel som de som ikke har det.
LNU samler tekster om 22/7
På Del&Bruk og på FB gjør LNU ((Landslaget for Norskundervisning)) i disse dager en innsats for å samle inn tekster om 22/7 til bruk i klasseommet.
Som Kjersti Rognlien Selbu skriver:
[LNU] arbeider med å lage en liste/oversikt over tekster som kan brukes som utgangspunkt for samtale om terroraksjonen i Oslo og på Utøya og konsekvensene dette får for landet/språket/livet vårt. Lista vil inneholde tekster, kommentarer og artikler skrevet etter 22. juli, men også eldre tekster i ulike sjangre med tema demokrati, terror, samhold, kjærlighet, frihet etc.Flere har gjort noe av det samme, med litt forskjellige utgangspunkt. Både på lista til Morten Myrstad ((med vekt på #SoME)) og på DTs Redaktørbloggen er det mye interessant lesing. Det som helt klart er viktig og spennende med den oppgaven LNU har tatt på seg, er å finne tekster som funker for yngre. De som har gjort sterkest inntrykk på meg i disse dagene er først Bjørn Stærks essay, men ikke minst Cornelius Jakhellns "Æren og Demokratiet" som stod å lese i Morgenbladet en uke etter angrepene. Problemet er bare at disse tekstene ikke nødvendigvis egner seg i alle klasserom. Der er kanskje Are Kalvø's "Ting vi liker ved dette samfunnet" mer "brukandes".
Jeg er spent på hvilke andre tekster LNU foreslår. Har du et forslag, sleng dem inn. Ingen grunn til å sitte på gjerdet:)
Update 7/8: Bjørn Stærk og Martin Knutsen har trivelig nok lagt igjen kommentarer med lenker, takk. I tillegg mener jeg Vær Stille av Bård Torgersen på Flamme Forlag ((legg den like gjerne i RSS-leseren din først som sist)) er åpenbart leseverdig i og utenfor klasserommet.
En app og en undervisningsskisse
En applikasjon har revolusjonert iPhone-bruken min de siste ukene, og samtidig fått meg til å tenke på engelskundervisning igjen.
Applikasjonen heter Instacast og er en reinspikka podcastapplikasjon. Den lar deg abonnere på podcaster, lar deg streame episoder rett fra nett eller også cache episodene du trenger på trikken. Grensesnittet er ikke dødslekkert, men det funker. Så til de grader at følelsen av å ha oppdaget noe ‘nytt’ lurer ikke langt unna.
NRK har skjønt å bruke podcast som distribusjonsformat, SR har mange interessante ting, men de virkelige fantastiske tingene er på engelsk.
Siden dagene med 20GB iPod 3 har jeg hatt stor glede av ThisAmericanLife, kanskje verdens beste radioprogram. 81 Words, Toxie, og David Sedaris' bidrag til The Cruelty of Children er alle podtopper. Jeg hørte Ricky Gervaise vitse før jeg så The Office. På lærerhøgskolen introduserte Geir meg for Melvyn Brag og ‘In our time’.
Fellestrekk for alle sammen: formidlingsglede og mengder på mengder med ‘meaningful input’.
Det samme gjelder ukas mest spilte serie: Stuff you Missed in history class. I bolker på omkring 20min. går Sarah og Deblina igjennom større og mindre historiske hendelser som The Battle of Marathon ((basiskunnskap når en skal lese Murakami’s Things I Think About When I Talk About Running)), The Amistad Mutiny og Stokely Carmichael and Black Power ((begge fordypning i amerikansk historie og knyttet i forskjellig grad til borgerrettskampen)), for ikke å glemme episoden om den gang Norge slo England ned i støvlene, The Race to the South Pole ((uten tvil den minst interessante siden av Nansen Amundsenåret 2011, but still)).
Som utgangspunkt for videre arbeid med tekstproduksjon, muntlig presentasjon eller til og med egen podcastproduksjon ligger mulighetene der og venter. Den som hadde en klasse som var sin…
Er Wikipedia + skolen = sant?
Elevene svermer til nettleksikonet Wikipedia. Som konsekvens må trolig lærebøkene skifte formatheter det i Rye, Austvik og Ryes kronikk i Dagbladet i dag ((og på Universitetet i Agders sider, sjekk finpoke til "nett-tullingene")). Trekløveret har fått mye godt med seg, som at vi like gjerne kan "unngå de prinsippielle diskusjonene for eller mot oppslagsverket". Samtidig er det ikke helt godt å skjønne hvor kronikkforfatterne vil hen når de avslutter med at
I møte med morgendagens utfordringer fortjener verken den gamle læreboka eller Wikipedia kunnskapshegemoniMener de at kunnskapshegemoniet må tilhøre den nye læreboka?
Om det er så at elevene alt for sjelden søker dypere i stoffet etter å ha lest seg opp på wikipedia, er det kanskje noe med deres kompetanse til kritisk lesning? Kanskje noe med deres forhold til oppslagsverket som noe som er hamret i stein?
Selv lærer jeg fortsatt å skrive ved å lese, og min lesing drar veksel på det jeg skriver. Og jeg kan fortsatt huske hvor overrasket jeg var første gang jeg redigerte en artikkel på Wikipedia, vel vitende om at medstudenter godt kunne finne på å ta det jeg skrev for god fisk.
Om vi er enige om at Wikipedia er kommet for å bli, og at elever, studenter og andre kunnskapshungrige kommer til å forholde seg til det i uoverskuelig fremtid, kan det hende at flere tidligere bør møte Wikipedia og wiki-teknologi og forholde seg til det kritisk som et verktøy til kunnskapsdeling og -bygging? Jeg tror det, og jeg har bittelitt empiri på at det kan funke. Sammen med tre medstudenter på HiO hadde jeg våren 2009 gleden av å bruke wiki i RLE-undervising i en 6. klasse ((rapporten vår, In Wiki Veritas, finnes under tekster)). Det kokte!
Jeg er på ingen måte noen ekspert på forhold, men jeg sitter med en følelse av at sameksistens ofte medfører en utvikling hos begge parter. I så måte holder det neppe at lærebøkene skifter format. Mer sannsynlig er det vel at skolen må skifte format?
Guttorm også har oppdaget det: er du misfornøyd med innholdet, står du i Wikipedia fritt til å forbedre artikkelen. Just do it.
Og så var vi tilbake i skyttergravene igjen...
For en måned siden åpnet VG facebook-gruppa Nye Norge samtidig som artikkelserien ved samme navn markerte sitt nærvær på papir ((i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc)). Et spennende initiativ med de beste intensjoner, som, ifølge noen, ikke var annet enn et sted for organisert rasisme. Ta en rask titt selv. Det er liten tvil om at temperaturen er høy, og at debatten ikke alltid er like … eh… fruktbar.
Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen ((integreringsdebatten)). Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.
Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist ((kan han være begge deler?)). Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.
Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.
Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som ((bindestreks))-nordmenn.
Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.
Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.
Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.
Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!
Elevlærdom
Her om dagen hadde jeg et veldig hyggelig besøk av noen elever fra Adolf Øien og to andre skoler fra Midtbyen ((om jeg ikke husker helt feil)). Som ganske ofte er tilfellet; etter besøket følte jeg at jeg hadde lært noe nytt. Elevene fra Adolf Øien lærte meg blant annet at det finnes fem måter å operere i en konflikt;
- flukt
- ettergivenhet
- dominans
- kompromiss
- samarbeid
Obama til Samfunnsfaget?
Jeg vet ikke om det er ett hett tema rundt omkring i norske klasserom, men i min boble er det ofte temaet er oppe; Obama og Nobels Fredspris. Kildetilfanget er stort. Det er mange meninger om temaet, og kanskje ikke så lett å finne noe som er balansert og egnet ((for bruk i klasserom)).
Enter NUPIs nettmagasin med det klingende navnet “Hvor hender det?”, hvor både bakgrunnsmateriale og oppgaver både er relevant og ikke for komplisert ((til bruk i klasserom)).
Om en også skulle ha tid og mulighet, kan SAHOs “Påtår” mandag 7. desember kl 12 på arkitekthøgskolen, hvor Jan Egeland svarer på spørsmålet “Kan nobelprisvinnar Obama forbedre verda?”
Prøvekjør en wiki
I faget Pedagogisk bruk av IKT ved HiO har jeg i vår jobbet med ett prosjekt hvor vi prøvde ut en wiki-programvare, DokuWiki, i en 6. klasse her i Oslo ((Rapporten er å finne her, i filbanken)). Vi har hatt muntlig fremføring basert på prosjektet, og i morgen er vi sannelig invitert på seminar for Lærende Nettverk ved HiO for å dele ((vi kjører en presentasjon i Prezi)). Vi er i godt selskap; på programmet før oss er Ingunn Kjøl Wiig.
Det er mange som benytter seg av gratiswikitjenesten WikiSpaces om dagen, og jeg har ikke noen store motforestillinger mot det; det funker, det er mange som bruker det, og derfor er det også lettere å få hjelp om noe skulle stoppe opp. Samtidig sitter jeg fortsatt med en følelse av at det alltid er bedre å ha full kontroll over filene selv ((så sant det er teknisk mulig)).
Det å sette opp en wiki på egenhånd er ikke veldig vanskelig; det stiller litt krav til filbehandling, og litt evne til å feilsøke. Som lektor Melby sier ((uten at jeg påstår å vite noe om hvilken wiki hun snakker om)) er at den første erfaringen vi vil gjøre oss, er at det er fort gjort å sette opp en wiki […] Jeg er ganske enig, men for å kunne gå derfra til “som sagt, så gjort” kan det være greit å følge en liten punktliste.
Jeg vil i det følgende beskrive ett oppsett som muliggjør å prøvekjøre DokuWiki på din hjemmemaskin, og klargjøre den før den legges på ett sted som er tilgjengelig for elevene dine.
- Gå til http://www.wampserver.com/, velg fanen "download", og last ned siste versjon av Wamp. Kjør installasjonsprosessen som følger. Kort summert er dette et program som gjør at nettleseren oppfører seg som om den var på nettet når den leser filer som ligger i mappen c:\wamp\www
- Gå til http://www.dokuwiki.org/, velg finn "download" litt ned på siden, og klikk. Pakk ut ((unzip)), og legg filer og mapper fra dokuwiki over i c:\wamp\www
- Åpne nettleseren din og skriv [localhost](http://localhost) i adressefeltet. Du vil nå være inne i DokuWiki, og alt er klart til å sette igang!
In wiki veritas - om wiki i klasserommet
Like før helgen leverte vi, Annki, Irene, Kjell og jeg, vår hjemmegruppeeksamenprosjektoppgave om bruk av wiki i klasserommet (om noen vil friste lykken, kan alle drøyt 50 000 tegna leses her). Nå er det ingen av oss som påstår at vi har bedrevet rakettforskning, men noe har vi da lært. For egen del, og for interesserte, skal jeg prøve å summere hovedmomentene i rapporten vår her.
Oppdraget var å finne en egnet wiki-programvare og sette den opp og drifte den i et klasserom. Vårt ansvar var å ta hånd om det tekniske, det faglige var overlatt til klassens kontaktlærer. Wikien var aktiv fra midten av mars ( og er det sannsynligvis fortsatt ) men vil avsluttes frem mot sommeren. Hva vi fant, kan i hovedsak oppsumeres som så:
- Bruk av wiki i klasserommet kan oppfylle alle LK06's grunnleggende ferdigheter
- I et land hvor nesten 90% av hustandene har pc med internett, kan wiki fylle en viktig rolle i skole-hjem-samarbeidet
- Det stilles store krav til lærerens kompetanse for at arbeid med wiki skal være vellykket; læreren bør inneha en god sammensetning av faglig + pedagogisk + didaktisk innsikt, aka tpck, aka t-pack
* * *
Om pkt. 1: Som med så mange verktøy, er det viktig å merke seg at bruk av wiki på ingen måte automatisk oppfyller noensomhelst av læreplanens tanker om grunnleggende ferdigheter. Men, brukt på en hensiktsmessig måte kan det virke som wiki er ett verktøy som er spesielt godt til å dekke bredt. Grunnen til dette er at skriving i wiki stimulerer til og krever bruk av mange og til dels kompliserte lese- og skriveteknikker. Det er dels retorisk prosesskriving, dels kritisk lesing med vurdering og det er dels samarbeid.
Om pkt. 2: Alt står vel der fra før av. Ikke noe magisk ved det.
Om pkt. 3: Det høres ut som noe kunnskapsministeren kunne sagt i et engasjert øyeblikk, men så er det altså sant ((såvidt vi kan skjønne)): læreren er den viktigste byggeklossen/ressursen/kunnskapsbanken((stryk det som ikke…)) i den norske skolen. Om læreren ikke vet hvorfor hun bruker wiki, eller hvordan alt det rare som skjer når vi samarbeider på nett skal behandles i klassefellesskapet, eller ikke kjenner fagområdet wikien har som fokus, ja, da er det like godt å la vær.
Ja, vi fant minst ett punkt til også; det er ikke så veldig lett å vite hvordan en skal evaluere arbeidet i wikien; som gruppe, hele klassen, individuelt, basert på antall tegn “klippet og limt”? Det vil selvfølgelig avhenge av hvilket trinn man jobber på, men det er noe en bør ha tenkt på på forhånd. Det hadde ikke vi.
Hjemmegruppeeksamen levert
Så er det gjort. De siste to månedene har, for uten påske, familieliv og undervisning, stort sett vært preget av et ganske omfattende skoleprosjekt. I samrøre med 3 andre studenter har jeg vært med på å sette opp, implementere i klasserommet og drifte en wiki i et rle-prosjekt i en 6. klasse på en skole sør i Oslo. Nå er prosjektrapporten levert, og livet går videre. Forhåpentligvis får jeg den ut i banken i løpet av helgen. Skal også prøve å få ned i ett par poster her noen av de tingene vi tror vi har kommet frem til igjennom prosjektet. Akkurat nå er det bare tomt.
Lurer forresten på hva som skjedde på dagens go open? Et kjapt søkt i googlereader’n forteller meg ihvertfall at june og bård vegard hadde tenkt seg dit, og at et nytt snakkested ble lansert av fornyingsministeren. Trodde også june skulle dit, men har ikke sett noen tegn til det på kvittrekanalen… alas. Slipp fangene løs, det er vår.
Papa's got a brand new bag
SVs landsmøte skaper bruduljer ( 1, 2, 3 ) med sitt programvedtak om på sikt å avvikle alle alternativ til den offentlige skole. Ikke minst er det, ihvertfall for de mer saklig anlagte kommentarene, problematisk at partiet dermed legger opp til en politikk som bryter med FNs erklæring om menneskerettighetene ((paragrafene 18 + 26 spesielt)).
Solhjells utsagn om å åpne for å tilby fler pedagogiske plattformer i offentlige skolebygg høres i beste fall ut som ett kreativt utspill fra en kunnskapsminister som ser seg nødt til forsvare ett landsstyrevedtak han selv stemte i mot. ((iflg. NRK P2 idag)) Det er en ærlig sak for en som bærer både partinestleder- og ministerhatten på samme tid.
Kanhende fikk landsmøtedebatten vind i seglene av meldingene om at Foreningen Fredskolen har en søknad om åpning av en muslimsk grunnskole i Oslo på trappene. Det må jo være klinkende klart hva ett slikt initiativ kan ha å si for integreringen ((For ikke å snakke om fremveksten av hjemmeavlede terrorister i årene som kommer…)) ???
At alle som ønsker å drive alternative skoler skal underlegges en grundig, og kanskje grundigere, offentlig kontroll, er det vanskelig å si noe på. Det er også virkemiddelet som best døyver enkeltes frykt for “madras-liknende tilstander” ((ja, jeg skulle ønske jeg hadde noen jeg kunne sitere på det)). Samtidig er det å ta det for gitt at privatskoler (for muslimer eller andre grupperinger) undergraver inkludering, ikke nødvendigvis riktig. Det finnes de som hevder det er forskjell på assimilering og inkludering. Det finnes de som hevder at den norske enhetsskolen aldri var den beste på det siste.
TBC
Gnist
Idag lanserte kunnskapsministeren (m.fl.) lærerrekrutteringskampanjen Gnist og nettstedet hardudetideg.no med brask og bram (?) på Høgskolen i Oslo. Formålet er å bedre søkertallene til landets lærerutdanninger, uten at noen fra departementet er interessert i å tallfeste noe mål ((Dette iflg. hio.no)).
Det er forsåvidt ett ærbart initiativ. Alle tiltak som kan være med på å få flere til å søke lærerutdanning (for å øke nivået på de som kommer inn), og å medvirke til økt status for læreryrket, skal en ta varmt i mot. Det siste vil forsåvidt, etter min mening, medvirke til det første.
Kunnskapsdepartementet har laget noen fine sider, bl.a. er sidene om Lærere på lerrettet en morsom variant på norskfagets Lærere i Litteraturen. NRK Filmpolitiet/Filmplaneten’s Birger Vestmo trekker blant annet frem The Wire - sesong 4, og Prez' egenrådige innsats i et “måle- og veiestyrt” skolesystem, som ett godt eksempel på en inspirert lærerfigur. Vi har også lagt merke til ham. Og lurer litt på hvordan skolesystemet egentlig hadde sett ut, om alle lærere var like lite opptatt av styringsdokumentene og andre føringer fra oven? Drømmeskole eller mareritt?
d&b - del og bruk, et ning-nettverk for....
Skulle det være noe mål å fremstå som “early adopter” (en som kommer tidlig i gang med nye fenomener) her på bloggen, er jeg redd toget for lengst er gått for denne postens emne. Likefullt, i begynnelsen av måneden startet Ingunn Kjøl Wiig, damen bak bloggen Tanketråder, i samrøre med ett par andre ildsjeler, ett nettverk for kompetansedeling skolefolk imellom. Eller som det faktisk heter i nettverkets statutter:
Et nettverk for lærere, pedagoger, forskere, byråkrater, bibliotekarer og andre med interesse for sosial web, IKT og skole.Nettverket er tuftet på en tanke om at deling av kunnskap gavner alle. For å bli flinkere til å bruke web2.0s muligheter i undervisningen, bør vi kanskje i større grad bruke web2.0s muligheter ellers i [det faglige] livet også? Som tenkt så gjort. Det yrer av meningsutveksling i det unge nettverket, som pr. idag teller 355 hoder. Både kunnskapsministeren og svenskene har kommentert fenomenet, og det skal en jo ikke kimse av.
Det er lite annet å gjøre enn å applaudere initiativet, før en spytter i nevene og hiver seg på delingskulturen. Og selv om det garantert er mye spennende som skjer med diskusjoner innenfor pedagogisk bruk av IKT, tenker jeg at det er minst like viktig hvordan ett sånt nettverk kan bli et forum for faglig utveksling innenfor et bredere spekter av skolens områder. Om så skulle skje, skal en ikke se bort fra at d&b i enda større grad kan være brekkstanga som vipper flere etternølere ut i den teknologiske hengemyra så mange av oss andre allerede er fanget i. Velkomstkomiteen står klar.
thomasrost bare nevner, bedre sent enn aldri…
Vurdering, måling og veiing
/Internett%20(UDE)/PED/Bilder/VFL-193.gif "VFL")
I forlengelsen av det desidert mest omdiskuterte innlegget blog.thomasrost.no så langt har hatt, Snør osv. med hele 5 kommentarer pr. idag, og med trackback fra kjell, er jeg nødt til å drodle videre på tanken om Vurdering For Læring. For noen er det kanskje ikke hverken nødvendig eller ønskelig å dvele noe særlig ved dette, for meg derimot er ikke livet alltid like enkelt. Spørsmålet jeg endte opp med, var om ett instrument som er i stand til å måle fart, puls, forbrenning av kalorier, stigning i terreng (og sikkert enda mer) på noen måte kan finne sin rettmessige plass i en undervisningssituasjon i Kroppsøvingsfaget?
Spørsmålet handler selvfølgelig om hvordan er ser på VFL, om all vurdering og måling, uansett form og formål, er vurdering for læring, eller om det er noe som virker mot? Kjell’s konsise svar er selvfølgelig preget av ladningen som lå i formuleringen “brutal måling og veiing”, samtidig som det vektlegges at vurdering er essensielt for å “finne ut hvor skoen trykker”. På den ene siden er jeg langt på vei enig i at en ikke må være redd for å gi feedback, hverken til elever eller andre. Samtidig er det ikke nødvendigvis all vurdering som fører til læring, eller?
Og er det egentlig sånn at vurdering av elevene i KRØ skal knytte seg til f.eks. endring i O2-opptak, eller pers på 60 metern? Er det noe mål at elevene skal forbedre sine prestasjoner igjennom skoleløpet, på samme måte som de helst skal være i stand til å lese lengre tekster, med stadig skiftende lesestrategier? Det planen ihvertfall sier (under 10. trinn), som kan brukes i en argumentasjon for et klassesett med 405ere, er:
Mål for opplæringa er at eleven skal kunneSå om vi snakker om noe mer enn å sette opp en tabell i et regneark...
- planleggje, gjennomføre og vurdere eigentrening over ein periode, og nytte digitale reiskapar i arbeidet
Wiki som verktøy i undervisningen: et prosjekt
Vi begynner i dag. Resten av våren skal Ann Kristin, Irene, Kjell og herværende gjennomføre et prosjekt på en barneskole i Oslo. Målet er å prøve ut hvordan wiki-teknologi kan brukes i klasserommet til å stimulere til samarbeidslæring. Det eneste vi vet idag er at det er elever på 6. eller 7. trinn vi skal ha som brukergruppe.
Dette er selvfølgelig kjempespennende. Wiki-teknologi, med Wikipedia som fremste eksponent, trekkes ofte frem av entusiaster og teknokrater* som selve kjernen i web2.0, Internettet der brukerne går fra å være konsumenter til produsenter av innhold.
For min egen del er det du leser nå det nærmeste jeg er med på å bekrefte tesene om web2.0. Wikipedia har jeg benyttet i hovedsak som konsument, bare sporadisk som produsent. Poenget nå blir plutselig å virke som fasilitator for at andre skal kunne bli innholdsprodusenter. Ved nærmere ettertanke er det kanskje en av flere mulige definisjoner på meningen med å være lærer? Fortsettelse følger.
*og jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er helt sikker på hva begrepet egentlig skal innebære… “teknokrater”, altså