Endre lagringssted for skjermbilde

Et ryddig skrivebord er deilig, men ikke alltid lett å vedlikeholde. En av de første tastatursnarveiene jeg lærte meg på OS var snarveien for skjermdump. Tast shift+eple+3 og en datomerket .png av skjermen din legger seg pent på skrivebordet. Det kan fort bli mange. Da kan det være lurt å flytte lagringsstedet, slik at alle skjermdumpene ikke fyller skrivebordet. De hoper seg nemlig fort opp.

På OSXdaily fant jeg en fin liten instruksjon for endring av skjermdumpens lagringssted, og jeg tillater meg å gjengi:

Åpne Terminal og skriv

defaults write com.apple.screencapture location /path/

hvor “/path” er stedet der du ønsker filene skal legge seg. Jeg vil ikke gjemme mine screenshots for langt bort, derfor opprettet jeg en mappe på skrivebordet som jeg kalte “screenshots”. For å bruke den som lagringssted, skriver jeg da

defaults write com.apple.screencapture location ~/Desktop/screenshots

Og så for å fullføre prosessen:

killall SystemUIServer

Og voilá….

[caption id=“attachment_1689” align=“aligncenter” width=“500” caption=“Skjermbilde 2012-04-25 kl. 12.18.39”][/caption]

Afghanistan revisited

  1. september 2011 hadde Bård Vegard Solhjell en kronikk på trykk i Klassekampen om vårt 10-årige engasjement i Afghanistan. Det er langt, ganske nyansert og ikke minst lesbart om noe svært komplisert. Om tanken på at vi, “det internasjonale samfunn”, skal argumentere for dialog med f.eks. Taliban sier han:
Korleis kan eg, eller andre, sjå Sima Samar i auga og seie at vi bør innleie ein politisk dialog med ytterleggåande, konservative islamistar? Vi kan berre gjere det dersom dei same uforsonlege kreftene gjer mindre skade på liva til andre menneske om dei vert inkluderte enn dei gjer når dei er ekskluderte ((min utheving)) . Det viktigaste argumentet for å gjere det er at mange moderate afghanske politikarar sjølv argumenterer for det. Det er ikkje afghanske menneskerettsforkjemparar som har stått i vegen for ein breiare politisk dialog, men vestlege politikarar si redsle for opinionen heime.

Bård Vegard Solhjell på sv.no

Hvordan i all verden skal vi kunne vite at de uforsonlige kreftene gjør mindre skade når de er inkludert enn når de er ekskludert?

Hvordan tjene penger på gratis?

[caption id="" align=“alignright” width=“238” caption=“Pocket dekker alle dingser”]Pocket[/caption]

I går kom endelig en større oppdatering til prokrastrinerings-tjenesten ReaditLater, med nytt navn tilogmed: Pocket.

Jeg har lenge vært storbruker av Readitlater, syns det er en kjempetjeneste, og med rebranding og -design ser det ut som tjenesten virkelig tar steget ut fra å være en “lese-senere-tjeneste” til å bli en “konsumere-(uansett-medie-)senere-tjeneste”. Og de har sikkert en reklamekampanje klar:

Don't have time for that right now? Just put it in yer Pocket
Det som også er interessant er at etter å ha oppskalert foretaket med både kolleger og investormidler har Nate og de andre hos Pocket bestemt seg for å tilby tjenesten gratis.

Vel vitende om at finansieringsmodell bak en tjeneste er noe som kan interessere brukere, kommer Nate med noen refleksjoner om temaet. Det er et forsøk på å komme kritikere og spørsmål i møte, men etterlater egentlig flere spørsmål enn svar: for hva er egentlig Nate’s plan? Når jeg engang har investert tid og økt tjenestens verdi (for meg selv) …

Hvordan skal Pocket inkassere på det?

Sinna om app'en Paper

If you don’t regularly sketch, this app will not make you do so. If you do regularly sketch, this app will piss you off.

via Paper App Review « Macdrifter.

Jeg er tydeligvis alt for lettlurt, men jeg lærer. Grensesnittet er ikke så intuitivt.

Om IAP er jeg ikke like samkjørt med anmelderen. Syns IAP er fin måte å se og vurdere en applikasjon før en bruker penger. Og at en ledende gratisapp også er på lista over ‘top grossing’ viser vel bare at det funker som betalingsinsentiv. Og, som vi vet: Money talks.

Bibelske ridedyr

Årets sålangt største leseropplevelse er Simon Sebag Montefiores Jerusalem - biografien.

Jeg våger meg ikke på noe som ligner en anmeldelse av dette historiske megaverket om en by, men liker små historiske korrekser som den forfatteren kommer med i beskrivelsen av Jesus ankomst til Jerusalem (om hvordan vi ser for oss frelserens ridedyr):

Jesus og Herodes Antipas ankom Jerusalem omtrent samtidig til pesach i 33 e.Kr. (( Ingen vet akkurat når Jesus kom til Jerusalem. Hos Lukas begynner Jesu forkynnelse da han blir døpt av Johannes, rundt 28-29 e.Kr., da han ifølge Lukas er ca. 30 år. Dette tyder på at han døde et sted mellom 29 og 33 e.Kr. Johannes skriver at Jesus forkynte i et år; Marteus, Markus og Lukas sier tre år. Jesus kan ha blitt drept i 30, 33 eller 36, men at han faktisk har levd, blir ikke bare bekreftet i evangeliene, men også hos Tacitus og Josefus, som også nevnte døperen Johannes. Vi vet i det aller minste at Jesus kom til Jerusalem og pesach-festen etter at Pilatus var blitt landshøvding (26) og for han reiste igjen (36), i regjeringstiden til Tiberius (døde i 37) og Antipas (for 39) og mens Kaifas var yppersteprest (18-36): høyst sannsynlig mellom 29 og 33 [...] )) Jesus ledet en prosesjon til Betania på Oljeberget, med en spektakulær utsikt over den glitrende snøkledde tempelhøyden. Han sendte apostlene til byen for a hente et esel - ikke det ynkelige dyret vi kjenner, men et robust ridedyr for en konge. Evangeliene, de eneste kildene vi har, gir svakt avvikende versjoner av det som hendte de neste tre dagene. "Men alt dette er skjedd," forklarer Matteus, "for at profetenes skrifter skulle oppfylles." Det var forutsagt at Messias skulle ri inn i byen på et esel, og da Jesus nærmet seg, la tilhengerne hans ned palmegrener foran ham og hyllet ham som "Davids sønn" og "Israels konge".

Jeg samler etterhvert flere sitater hos bokelskere.no, og anbefaler boka på det varmeste.

God påske!

20120401-232442.jpg

Women and war

[caption id="" align=“alignright” width=“173” caption=“Ill.: Bartosz Kosowski / Perspective”]20120328-150550.jpg[/caption]

Flyktningehjelpens magasin/blekke Perspective (nr 1/12) vier flere gode spaltemetre til temaer knyttet til kvinners situasjon i konfliktområder, og viktigheten av at alle berørte parter inkluderes i utarbeidelsen av gode fredsavtaler. Som det heter i lederen:

Sustainable peace agreements must address not only, the immediate questions of ceasefire and border demarcations, but also the conflict issues that may arise in everyday life, such as property rights or access to water. Women are often better placed than men to address many of these issues. Since 1999, however, the signatures of women are only to be found on three per cent of peace accords and only ten per cent of peace negotiators have been women.
Lesbart.

Jeg er en direkte årsak til at det er sånn...

Verdens beste radioprogram, This American Life, legger seg i siste episode grundig flat etter å ha sluppet endel faktafeil gjennom filteret i sin mest populære episode ever, Mr. Daisy and the Apple factory. Programmet er en versjon av en monolog Mike Daisy har fremført i lengre tid med erfaringer fra et besøk han gjorde i Kina til fabrikker som produserer iPhone, iPad og andre Apple-produkter. Historiene er grufulle ((siden TAL er et seriøst radioprogram og ikke kan leve med å ha feilaktigheter ute, er lydfila med all følelsesladet feilinfo fjernet. Og det er egentlig ganske kjipt, for verdien av å høre de to i sammenheng, i kronologisk rekkefølge, gjerne med et tidsrom i mellom, MÅ kunne være av interesse for noen. Kanskje elever eller studenter. Derfor passet det så altfor godt at podcastprogrammet Instacast kom med en oppdatering i forrige uke som muliggjorde å åpne (og lagre) nedlasta podcaster i andre app’er. Hos meg er Dropbox og Evernote kompatible med denne muligheten, og følgelig kan jeg tilby Mr. Daisy and the Apple factory. Og for sikkerhets skyld: Retraction. Medieteachers of the world: take over!))

Episode 460, med det dekkende navnet Retraction, er i sin helhet viet å avdekke flere løgner i monologen, og ganske langt på vei virker det som all den dårlige samvittigheten Mike Daisy har gitt oss for våre iDingser er nærmest grunnløs. Vi får høre at det meste av det vi vet om dårlige tilstander langs kinesiske samlebånd har Apple fortalt oss, og at overtid (som i å jobbe 24 sammenhengende timer) er vanskelig å motarbeide fordi arbeiderne selv ønsker å jobbe mye for å tjene mer penger. Og akkurat idét den gode, varme selvfølelsen er i ferd med å komme tilbake, kommer stikket (det er New York Times' Charles Duhigg som holder kniven)

there were times in this nation when we had harsh working conditions as part of our economic development. We decided as a nation that that was unacceptable. We passed laws in order to prevent those harsh working conditions from ever being inflicted on American workers again.

And what has happened today is that rather than exporting that standard of life, which is within our capacity to do, we have exported harsh working conditions to another nation.

So should you feel bad that someone is working 12 to 24 hours a day in order to produce the iPhone that you’re carrying in your pocket—

[…]

I don’t know whether you should feel bad, right? I mean—

[…]

Should you feel bad about that? I don’t know, that’s for you to judge, but I think the the way to pose that question is… do you feel comfortable knowing that iPhones and iPads and, and other products could be manufactured in less harsh conditions, but that these harsh conditions and perpetuate because of an economy that you are—

[…]

—supporting with your dollars.

[…]

You’re not only the direct beneficiary; you are actually one of the reasons why it exists. If you made different choices, if you demanded different conditions, if you demanded that other people enjoy the same work protections that you yourself enjoy, then, then those conditions would be different overseas.

Og plutselig er den telefonen ikke så uskyldig like vel… Like lite som jeg.

Sparrow for iOS

it is the first app that I’ve seen that comes close to feeling as if it was made explicitly for the way that we use and hold the iPhone

via Sparrow is Beautiful Mail Management for iPhone, With One Flaw.

En påstand som nærmest gjør Sparrow for iOS obligatorisk for de med middels interesse for brukergrensesnitt….

Please read this later

Dear Marco Arment, tailor of Instapaper.

Acknowledging there’s no chance in h*** you read this, fully aware if you ever do there’s nothing more than a slim chance I have something to say you haven’t already thought of, I still want to give it a shoot. It’s 2012, the world is a small place and you seem to care enough for Instapaper to maybe, just maybe, be interested. If in a hurry, skip the first lengthy paragraph.

From listening to you (( on Planet Money’s brilliant show on the app economy, and more recently on 5BY5s on Competing with Free )) it feels like I should be one of your core customers. Why? I’ve always preferred paying for apps and content (who said “If it’s free, you’re the product”?). I think, like you seem to do, that design runs below the surface of things, and thus form should follow function. And I find your analysis of your corner of the App-market and your willingness to share why you believe in Instapaper while your competition are “exploring different financial models” so enlightening and intriguing, every now and then 3$ leaves my account in some sort of openly declared support-subscription (and you’ve earned them).

Still. I’m one of the few who have migrated from Instapaper to Readitlater. From time to time I re-install Instapaper, just to see how it develops. I want to return, but there’s two things keeping me from doing so, one minor and one (to me) not so minor.

The minor obstacle: Folders vs. tags. Most of the time, things I run through your (or Nat’s VC-funded competition) are things I feel like sorting, but quite often they could fit more than one shelf. So I spraypaint them with tags. Which I realise might just be my preference, not a designfault.

The slightly bigger one: The handling of input from Twitter. My primary source for content to the service is Twitter. When I save things for later reading, I’d like to know who led me to read what. I’d like to keep track of what they said about it and I’d like to be able to get back to them. And give credit if I decide it’s worth re-sharing.

I assume this got to you through a tweet. Try saving this for later reading to Instapaper and get back to me in a week or so. My heart would skip a beat:)

Om digital kompetanse

Digital kompetanse handler ikke om å bruke ny teknologi på gamle prosesser, men å kunne utnytte nye digitale tjenester til å arbeide på andre måter enn tidligere.

fra De fleste har lav digital kompetanse av og hos Arne Krokan.

Og som en meta-greie har selvsagt Arne tidligere stilt spørsmålstegn ved den avsindige ‘rebloggingen’:)

som om det stod om livet

[caption id="" align=“alignright” width=“180” caption=“Blissard, Cover av Kim Hiorthøy”][/caption]

Sjelden har en på så liten plass skrevet så mye viktig og riktig om noe som (strengt tatt) er nokså uviktig. Johan Harstad, ass.

hele kjernen av Motorpsychofamilien gjør sitt for å øke trykket: Bent Sæther, Snah, Gebhardt, Morten Fagervik, Deathprod og Matt Burt bidrar som om det sto om livet
via Motorpsycho: Blissard (Stickman/Columbia, 1996) – Morgenbladet kårer de 100 beste norske albumene gjennom tidene.

Farvel, Rahman.

I mer enn et halvt år har jeg jobbet blant bilder som forteller historier om en fyr, en gutt som visstnok bor et sted mellom Drammen og Lillestrøm. For de som har villet høre har jeg fortalt om hans liv, erfaringene som svartarbeidende og håpefullt ulovlig menneske i mitt lille land.

Jeg jobber som formidler ved Nobels Fredssenter. Jobben min er å viderefortelle de historiene vi har i utstillingene. Jeg prøver å opplyse og å provosere, vrir og vender og finner vinkler for best å kunne gi våre snaut 200.000 årlig besøkende fór for tankene.

I prosessen har jeg gjort Rahman til martyr, løgner, menneskerettighetsaktivist og simpel kriminell.

Rahman har det siste året vært utgangspunkt for noen av de mest interessante samtalene og møtene jeg har hatt med folk fra hele verden, med norsk skoleungdom og med ansatte i både UDI og UNE. Det kjennes ut som vi har kjent hverandre lenge, Rahman og jeg, men jeg vet det er hodet som finter meg; vi har aldri møttes. Og nå rigges utstillingen der han har hatt en sentral rolle ned.

Hadde vi stått ansikt til ansikt, skulle jeg gjerne sagt et par ting:

Takk, Rahman. Farvel, Rahman.

Og: Du sier det jo egentlig best selv:

Espen Rasmussen: Rahman's Story from panos pictures on Vimeo.

Kan du touch?

Om jeg skulle gi et råd til dagens studenter måtte det være at de bruker tid på å lære seg touch-skriving til et nivå som gjør at de kan skrive raskt, relativt riktig og med øynene igjen. Touch-kurs finner dere på nettet.
Skriver Arne Krokan på "Studenter i dag".

Tenkte jeg skulle ta det til meg, student eller ikke.

Hvorfor å nekte noen rosa LEGO ikke betyr større valgfrihet

Akk, hadde det vært så vel. Hadde barn virkelig fått velge selv uten at vi voksne fortalte dem hvordan de skal oppføre seg basert på kjønn.

…skriver Prinsesse Lea i Hvorfor rosa LEGO ikke betyr større valgfrihet.

Jeg deler på mange måter prinsessens grunnsyn, som jeg tolker i retning av at ‘noen ganger kan kjønn være en tvangstrøye av fordommer det kan være vanskelig å vri seg ut av’.

Samtidig deler jeg bolig med en fire-årig prinsesse som er ekstatisk opptatt av prinsessekjoler, som går i spinn av prinsesse-mølet fra Disney. Det svir litt i all sin kjønnsrollekonformitet, selv om jeg også veit litt om hvor fett det er å leke med rosa. Ingen i barnehagen hadde så mange ‘‘My little pony"-dukker som jeg.

Men jeg skjønner altså ikke hvordan jeg ved å nekte knert å leke med ‘Friends’ skaper mer valgfrihet? Det kjennes som nekt innebærer det motsatte.

Og, ja, prinsesse. hadde det enda vært så vel: at folk fikk velge selv uten at folk fortalte dem hvordan de skulle oppføre seg basert på kjønn.