SoMe
On Digital Identity <br /> - workshop with IDEK in Stockholm
Are you one of those who warmly remembers the ‘early’ years of web2.0, when most peoples minds were still on the bursted dotcom-bubble and going around saying stuff like “i think teachers should use their full name online” felt like it was just controversial enough to make it into a post? When it still felt like collaboration was important and something that mattered and would ultimately change the world?
I used to be one of those, but somewhere along the way, gradually, as marketers adopted to Facebook and all kinds of SoMe-specialists made longer and strongers arguments on how one could use these new tools to reach an ever increasing mass of people and the potential of hitting the virality-goldmine was the main point, i got a bit delusioned. Was ROI, as on invest money to get more money back, all that mattered? I gradually lost faith. Until I met Abhay Adhikari (or @gopaldass ).
The title of the seminar, something along the lines of “Strategic presense in Social Media” sounded like, well, not that special. Still; as Kajsa Hartig had mentioned it, perhaps it was worth the trip?
It was.
Abhay started by outlining the days program. How do you 1) manage your digital identity in a way that 2) builds and takes controll of you digital eco-system in order to 3) make it help you getting things done.
So that’s what we did. We looked at a high number of digital profiles, specifically bios, discussing how they came across. Too ambitious? With humour? We reworked other profiles, trying to bring out cynisism, humor or humbleness. And we wrote new ones for ourselves, reading them outloud, getting instant feedback.
“Your bio is your filter. That’s where you build an expectation, and give the other the opt. to decide whether they want to subscribe to your long-form-thoughts”, Abhay said. “That’s where you start building your digital ecosystem”.
From there we went on to work together in groups, starting out with an idea for a project and/ or a fairly general question. Then we identified a potential first step, something we need to get done to move the project forward, something operational. We then identified potential influencers + profiled them in a fairly generic way with three key treats. At least one should have the potential to be negative. (Obviously, our up and coming architect had an ego like nothing else…) Then we took that info and used it as the startingpoint for asking questions and involving our digital ecosystem.
- Main Goal / task / idea (overarching) or specific question, fairly general
- first step, operational
- find influencers (in the process you'd get a bunch of different answers)
- two stars, one wish-treats of the influencer
- pose a question to your finely tuned digital ecosystem on the first step, with your influencer and their treats in mind to invite them to feed in to your project and help you make that first operational step happen or getting done.
It’s a way to embedd online dialogue with the process of your project. It’s a way of starting the (strategic) communication of a project before you know the outfall or end result of a project. It’s audience development.
Obviously it’s also about ROI, but it’s a slightly different kind of ROI. It’s one where the investment is knowledge and the return is knowledge.
Abhay Adhikari led two days of workshoping on managing your digital identity and strategic digital planning hosted by IDEK Lab in Stockholm 20–21 march 2013. It was a blast, and Abhay storified it.
Hva kan vi bruke Klout til?
Klout er et forsøk på å besvare spørsmålet “Hvordan måle (suksess i) sosiale medier?”
Hva?
“Klout” er navnet på en tjeneste OG på en måleenhet. Om gründerne bak tjenesten skulle beskrive en våt drøm kan det hende at de ville sett for seg at en samtale på kjøkkenet på en skikkelig kul fest forløp seg omtrent slik.
Hun: Min klout er 50. Eller; jeg har 50 (i) klout.
Han: Hvordan vet du det?
Hun: Sjekka det på klout.com. Du burde kloute (deg) du også! Det er skikkelig lurt!
(Eller noe sånt).
Hvordan?
Klout fungerer sånn at du logger inn med din twitter eller Facebook-konto, gir Klout.com tilgang til alle dine data på tjenesten (legger til det du måtte ha av flickr, Instagram, 4sq, G+, Wordpress) og klout.com forteller deg hva din klout er. Påvirkningskraft, SoMe matchvekt eller noe slikt. Det er ikke helt enkelt å si hva som påvirker målingen, annet enn å tro tjenesten på at din klout øker “when the content you create or share on social networks inspires others to react (by commenting, tweeting, liking and more)”, altså vekt på aktivitene du genererer. Hva som er best av en like, RT eller ☆ er ikke godt å si.
Algoritmen bak er heller ikke mer genial enn at da det ble påpekt at Obama (“leader of the free World”) hadde lavere klout enn endel sosiale entrepreneurer skjedde det noe som endret på det. Fleksibelt ((eller i det minste mottagelig for ytre press)) .
Hvorfor?
Som det fremgår av siste avsnitt: verdien av innsikten Klout gir er omstridt. Tjenesten tar ikke betalt av brukerne, hvilket betyr at brukerne er produktet. Forretningsideen er å koble brands med brukere med høy klout for sosial produktplassering, målingen er en vei til det.
Men:
- det er gratis (argumentet brukt positivt er selvsagt i strid med foregående avsnitt. Fleksibelt)
- bredde over flere kanaler gir et slags overblikk.
- få alternativer, selv om Hans Petter nevner fler som kanskje er verdt å sjekke ut.
- måler aktivitet og respons, gir bedre vurderingsgrunnlag enn bare venner og følgere, som jo sier mer om potensiell gjennomslagskraft enn reel gjennomslagskraft.
Som sammenligningsgrunnlag mot andre brukere eller institusjoner tenker jeg verdien er nokså liten. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal ha som mål å ha klout som Obama.
Jeg bruker derimot gjerne Klout i konkurranse med meg selv. I forrige uke kloutet nettredaktør Kirsti Svenning og jeg fredssenteret til 60. Det er en grei målestokk å ha i mente. Om vi plutselig faller til 58, må vi spørre oss selv: hvorfor skjedde det? Og om det kan skyldes at vi har vært slappe, da må vi gjøre noe med det.
Hva er din klout, og har du noe tro på denne typen målinger? Og tusenkronerspørsmålet er jo selvsagt: er det viktig?
[gallery ids=“1978,1979,1980”]
Hvordan måle museumsvirksomhet i SoMe?
Spoileralert: jeg aner ikke! Det er sikkert mer fornuftig å lese Jørgen Hellands gode fødselshjelper for netttiltak i 2013.
Men altså. Januar er tiden for å skjele litt til året før, men særlig å vende nesa mot det nye året. Det er tiden for å anlegge hårete mål. Så også for nettarbeidere i museer over det ganske land. Forrige uke la Oskar Seljeskog fra Oslo Museum ut en oversikt på Ballrommet over Norske museer på Twitter og en tilsvarende for Facebook, rangert etter antall følgere.
Det er, som @mariannmat påpekte i en tweet, lett å gå etter ytre mål når en arbeider i sosiale medier. Ganske enkelt fordi tallmaterialet er så lett tilgjengelig. Men er venner og følgere en god måleenhet?
Når Facebook viser sine sideadministratorer “reach” er vel det ett eksempel på at svaret er nei. “Reach” forteller hvor mange en når ut til, hvor mange som ser, og det er kanskje vel så viktig. Hvor mange som ser avhenger også i noen grad av hvor mange som “snakker om”. Er det kanskje et godt mål, da?
Jeg tror at gode mål i stor grad havner om hvilken institusjon man er og hva som er institusjonens overordnede mål. Er målet med kommunikasjonen vår å skaffe løste billetter? Er det å spre kunnskap om kulturen vi forvalter? Er det å få folk til å stoppe opp i hverdagen? Er vi helpdesk? Er vi, som @bardham så fint sier’e, til for gjestene?
Kanskje litt av alt? Og hvordan måle suksess, i så fall? (( Jeg vet ikke, men i morgen i neste post skal jeg skrive kort om Klout som prøver å komme med et svar )) Hvordan måler ditt museum?
En lovlig sein kommentar til Elin Ørjasæters post om Skjønnheten og udyret i Vågå, påfølgende reaksjoner og @orjas avbrekk fra Twitter
Jeg tror jeg vet hvorfor Elin Ørjasæter pådro seg en shit-storm da hun skrev om Skjønnheten og udyret i Vågå. Det er en drøy påstand når jeg ikke fikk med meg særlig mye av hva kritikken gikk på, men jeg våger meg utpå:
Rettergangen i Vågå medførte ukesvis og spaltemetervis med dyneløfting, med stadig nye avsløringer, groteske og pikante detaljer med informasjon som så tydelig gjorde klart for alle at om ikke Vågå-ordføreren hadde krysset den aller siste grensa, den som tiltalen påstår at han har krysset, som retten skal ta stilling til om han har krysset, så har han ihvertfall krysset alle grenser før den. Noe så grundig. Han har skrevet, sagt, tenkt ting det ikke er akseptabelt at en voksen mann skriver, sier og tenker til og om en jente som ikke er voksen.
Å fy faen, skrev han det?
Og vi er alle enige om en ting. Skyldig eller ikke skyldig: han har gjort noe galt. Og avisene og detaljene har vist oss, beviser for oss dette: han er ikke som oss.
@orjas er ikke nødvendigvis helt enig i at det er så enkelt. Det kan hende at det er noe i vår kultur, noe i blant oss, en dyrking av det unge, uskyldige, et erotisert syn, som vi kanskje skal være oppmerksomme på. Hun vender blikket mot oss selv og spør om vi kanskje kan lære noe av saken, noe mer enn at “han er ikke som oss”. Hun gjør ordføreren til en mann som fikk en mulighet, et valg og valgte feil. Hun gjør ham litt mindre til et beist, og litt mer til et svakt menneske.
Hun skriver ham inn i fellesskapet, plutselig er han midt i blandt oss. Ikke, som noen mener å forstå, som en leder, en alfahann hvis handlinger vi beundrer, men som en fyr flere blandt oss kanskje har et potensial til å bli. Ingen grunn til å bruke rettsaken til å slå oss for brystet og stolt utbasunere vår annerledeshet, men kanskje heller bruke den til å granske oss selv.
Derfor er antagelig teksten hennes noe av det mest fornuftige som er skrevet om Vågå-saken (( og igjen, jeg har lest svært lite av det )). Og jeg tror det er derfor det ble bråk.
Vi vet med oss selv at vi ikke er noe beist, men vi kan ikke alltid være like trygg på vår egen styrke. Det kan hende at udyret bor i oss.
Og det er en kjip følelse, er det ikke?
Kjære Twitter, kan jeg få betale?
[caption id="" align=“alignright” width=“256” caption=“Hva om Twitter plutselig selger seg selv?"]
[/caption]
I går ble det kjent at Instagram kjøpes opp av Facebook. Kvitterstrømmen ble raskt preget av harselas over beløpet, Instagrams mangel på inntjeningsmodell, at kjøpet skjer samme år som Kodak la inn årene og frykt for at en tjeneste mange liker å bruke nå blir skrudd sammen med Facebook. Enkelte kunngjorde sletting av egen bruker og delte behjelpelig lenke til siden hvor det gjøres, og det ble rikt henvist til visdomsordet
If it's free, you're the product!Instagram er verdt noe for Facebook dels i kraft av kompetansen de ansatte sitter på, dels antallet brukere tjenesten har og dels hvordan disse brukerne forholder seg til Instagram.
Facebook tjener gode penger på reklame (og andre ting) og disse pengene kan selskapet bruke på f.eks. oppkjøp av denne typen. Instagram som produkt og selskap har aldri satt seg fore å tjene penger. Brukerne betaler ingenting, og vi blir heller ikke eksponert for reklame. Litt som twitter, egentlig..
Jeg liker Instagram, men kan fint se for meg et liv uten, med reklame eller integrert med Face. Jeg lever fint med reklamen på face.
Jeg kan ikke si det samme om Twitter. De fleste jeg følger på Twitter har jeg ikke telefonnummeret til, jeg har møtt få i det virkelige livet og vil ikke være i stand til å plukke mange ut i en line-up. Men jeg verdsetter alle nics’a og informasjonen de deler med meg. Da er det ekstra ubehagelig å ikke helt klart vite hva som er Twitters langsiktige planer (selv om det jo finnes tegn)…
Så Biz Stone og dere andre: Kan jeg være så snill å få betale?
Om #ffnor og digitalt tunnelsyn
Vi har alle gjort det en gang. Registrert enn twittermelding eller oppdatering som er så langt unna hva vi selv kunne skrevet eller sagt eller tilogmed tenkt. Så har vi sporenstreks lett etter “unfollow”. Fra nå av må vi tenke oss om minst to ganger før vi trykker.
Mange har skrevet mye fornuftig etter 22/07. @geirbore har endog samlet noen sentrale på sin blogg ((hold øye med kommentarfeltet for tilleggslesing)). For meg er det særlig to som tidlig skilte seg ut med innsikt jeg vil ta med meg.
Thomas Hylland Eriksen skrev allerede på mandag om digitalt tunnelsyn og hvordan google og alle de andre samler informasjon om hva vi liker på nettet for å strømlinjeforme vår surfeopplevelse, en surfeopplevelse med minimalt motstand. Tatt ut i det ekstreme er denne mekanismen kanskje med på å drive en polarisering som er med på å forklare noe av det som skjedde sist fredag. Bjørn Stærk er en annen som traff svært godt tidlig. I sitt essay ((som idag også er gjengitt i VG)) skriver han bl.a
So here’s the first test for right-wing critics of immigration and Islam. The test is: [...] Are you prepared to either acknowledge the implicit violence in ideas you sympathize with, or forgive it in ideas you despise?Spørsmålet handler i stor grad om vi er i stand til å behandle egne idéer med samme kritiske sans som vi behandler idéene til de vi er uenige med. Erstatt gjerne "right-wing critics" med hva/hvem som helst, erstatt gjerne "vold" med et annet fenomen. Poenget handler om å være i stand til å snu saksforhold på hodet, se saker fra "den andre siden". Andrew Bührlie Bjerke mistet denne evnen på veien.
Jeg vil ikke miste den evnen. Jeg trenger de stemmene som skjærer i øret, som mener ting jeg ikke liker, som kan være litt rabiate, som kan vise meg den andre siden. De jeg kan være potte uenig med.
Fra nå av er det disse som skal få min #ffnor ((tegnet # brukes på twitter for å angi emneord, “hashtags”. #ff ble etablert engang før tidenes morgen for “FollowFriday”, en anbefaling på fredagen, senere oppstod #ffnor for norske kvitterbrukere)).
Er det et demokratisk problem med retningslinjer i sosiale medier?
Kontekst: denne ble til så hastigst etter twialog med @maritkamu, som involverte @KarsenUiO og @jilltxt, om bedrifter som innfører Facebookregler…
Nei, det er ikke et demokratisk problem om bedriften din lager retningslinjer for ansattes bruk av sosiale medier.
Det truer yttringsfriheten om bedrifter slipper unna med å gi ansatte som omtaler egen arbeidsplass i mindre positive ordelag sparken. Det er klart det skal være rom for å si ganske mye rart om egen arbeidsplass og leder, så sant det er innenfor vanlig lovgiving for krenkelser og injurier. Hvorvidt arbeidstakere bør bevege seg opp mot den grensegangen, det er en annen diskusjon.
Selv om xxxxx mennesker i Norge har en konto på Twitter og enda fler har en på Facebook er ikke alle digitale literater. Analfabetisme, i form av manglende kunnskap om hva som er et lukket rom ((en DM, en chat)) og hva som er et semioffentlig ((fb-veggen)) eller offentlig rom ((timeline, åpen fb-konto)) er fortsatt utbredt, også i typiske kunnskapsbedrifter. For mange vil et sett med retningslinjer kunne fungere som et godt verktøy for bevistgjøring og refleksjon om hva sosiale medier er og hvordan de fungerer. Sånn sett vil en slik veiledning fungere motsatt, i det folks kunnskapsløshet kan sies å være et demokratisk problem ((og sosiale medier kan hevdes å være demokratifremmende)).
Bedrifter som utvikler retningslinjer av typen “ansatte skal ikke nevne arbeidsplassen i sosiale medier” skyter selvsagt seg selv i foten like mye som skoler som blokker Facebook i brannmur. Å gå derfra til å si at bedrifters veiledning i sosiale medier er et demokratisk problem er like fordummende som det er en overdramatisering.
Det er ingen, bedrifter, ansatte eller meningsdannere, tjent med.
Push for Twitter
Det begynner allerede å bli en stund siden ryktene om ekte push for Twitters egen app Twitter for iPhone begynte og svirre. Om det ikke er veldig stor forskjell på en 3G og en 4G iphone (hvilket det jo er) lar imidlertid Push-notifications for Twitter vente på seg. I mellomtiden er det håp i hengende snøre! Boxcar, den lille ekstra-appen som forteller deg når noen nevner deg, gjenkvittrer deg eller merker en av dine som fav', er fortsatt en av mine fav’s. Lenge før twitterappen skjønner at noen vil ha din oppmerksomhet, gir den beskjed. Den øker rett og slett twittereffektiviteten din. Og det er jo ikke dumt:)
Apropos favoritter: Favoritter er en av de gode funskjonene Twitter har som mange fler kunne benytte seg av. Selv bruker jeg det både som en huskelapp for interessante, gode eller håpløse tweets. Det er en måte å håndtere strømmen uten å spamme alle andre med RT på alt som bør huskes.
Og det må jo være ett gode.
Satte opp twitter her om dagen, i synk med fjasboka og forsida her på bloggen. Har siden det meldt både om vær og føreforhold i nordmarka, herlig p3-session med bigbang på fm-båndet og ikke minst om verdien av en ny og god sovepose, men alt ser ut til å ha forsvunnet i det store intet. Meldinger sendt til +447624801423 har med andre ord ikke kommet frem til destinasjonen (en rss-dråpe i det store web2.0-havet). Har andre erfaringer med ustabil tweet-leveranse?
Oppdatert: så ser det ut til at alt er som det skal være igjen. Muligens litt vanskeligere å tweete etter at amerikanerne har stått opp, eller?
Etiquette for lærere på det sosiale nettet, 01
Med bakgrunn i denne posten fra “Dalstrøka innaførr”, og den samtidige debatten omkring nettvettregler innledet av en her før nevnt Brandtzæg, får meg til å savne en lettfattelig instruks, ett offisielt dokument som kan gi meg en pekepinn på hva jeg skal gjøre når en elev fra praksis-skolen min, eller en fremtidig elev i klassen min, fremmer en ‘request’ om ‘å ædde/bli ædda’ til facebook-profilen min. Fra kateterhold her på HiO er det ikke sagt så mye om det, annet enn ett litt åpent ‘be aware’, du kan ikke slette profilen din, du kan ikke styre hva andre skriver på veggen din, og du mister kontrollen […] osv… Et slags mantra som, om en er mest interessert i å være sikker på at det ikke dukker opp fyllebilder av en selv i tilknytning til en profil du i noen grad selv anerkjenner som ‘legitim’, fører frem til en holdning ikke så langt unna nettvett’s anonymitetslinje. Jeg etterlever den selv, i noen grad, gjennom å opptre bare med delvis fullt navn der ute… Og det finner jeg, etter å ha lest Brantzægs tanker om nettvett (link over), problematisk. Det er m.a.o. duket for ett nødvendig arbeid i å sette sammen en form for lærerinstruks til omgang med ‘Det Sosiale Nettet’. Jeg må først bare rydde litt i skuffene.