Et år etter Abbottabad

For ett år siden krysset to amerikanske kamphelikoptre grensen mellom Afghanistan og Pakistan på vei mot Osama Bin Ladens skjulested i Abbottabad. TV2s Fredrik Græsvik skriver:

Over ti år er gått siden Norge og våre allierte angrep og okkuperte Afghanistan for å knekke terroristene bak angrepene 11. september. Etter hvert har den internasjonale styrken sørget for å bli invitert av afghanske myndigheter, og den uttalte målsettingen med den militære tilstedeværelsen har endret seg en rekke ganger. Til Bin Laden ble drept. Da var det lett å gå tilbake til det opprinnelige målet med krigen i Afghanistan, og erklære operasjonen for gjennomført. Mission accomplished.

Hadde verden bare vært så enkel.

Apropos:The New Yorker hadde en brillefin langleser om operasjonen i august i fjor: Getting Bin Laden - What happened that night in Abbottabad. Som en slags guttebok, bare på ekte.

Afghanistan revisited

  1. september 2011 hadde Bård Vegard Solhjell en kronikk på trykk i Klassekampen om vårt 10-årige engasjement i Afghanistan. Det er langt, ganske nyansert og ikke minst lesbart om noe svært komplisert. Om tanken på at vi, “det internasjonale samfunn”, skal argumentere for dialog med f.eks. Taliban sier han:
Korleis kan eg, eller andre, sjå Sima Samar i auga og seie at vi bør innleie ein politisk dialog med ytterleggåande, konservative islamistar? Vi kan berre gjere det dersom dei same uforsonlege kreftene gjer mindre skade på liva til andre menneske om dei vert inkluderte enn dei gjer når dei er ekskluderte ((min utheving)) . Det viktigaste argumentet for å gjere det er at mange moderate afghanske politikarar sjølv argumenterer for det. Det er ikkje afghanske menneskerettsforkjemparar som har stått i vegen for ein breiare politisk dialog, men vestlege politikarar si redsle for opinionen heime.

Bård Vegard Solhjell på sv.no

Hvordan i all verden skal vi kunne vite at de uforsonlige kreftene gjør mindre skade når de er inkludert enn når de er ekskludert?

Stemmen fra Afghanistan

Jeg prøver i disse dager å brette hodet mitt rundt situasjonen i Afghanistan, i et forsøk på å forstå og kanskje gjøre meg opp en mening. Det er heldigvis ikke mangel på tilfang av kilder, men et kakofoni av stemmer og ståsteder roper om oppmerksomheten. På torsdag arrangeres Sikkerhetspolitisk konferanse 2011 - “10 år i Afghanistan” i regi av Utvalget for Sikkerhetspolitikk og Utenriksdepartementets Refleksprosjekt. Jeg regner med det blir en lærerik dag, men er også glad for å kunne ha med meg stemmen til Anders Sømme Hammer, frilansjournalist, i bakhodet. Han er ekstremt opptatt av at opplevelsene blant sivilbefolkningen i Afghanistan altfor sjelden er i harmoni med beskrivelsene som gis i ‘vestlig media’. Som han skriver;

Denne høsten skal det nesten ukentlig arrangeres Afghanistan-seminarer i Norge. Jeg er blitt invitert til en del av dem, men prioriterer å arbeide i Afghanistan. Men jeg vil likevel være frekk nok til å bemerke at en del av paneldeltakerne ikke har beveget seg uten væpnet beskyttelse i Afghanistan. Og enda færre har de ti siste årene vært her på mer enn korte, gjerne årlige, turer, som først og fremst bidrar til at de i debatten kan legge inn ”da jeg selv var i Afghanistan”, ”jeg har selv vært X antall ganger i Afghanistan” etc. Jeg tenker da på en del politikere, forskere, synsere og representanter for Forsvaret. Noen av dem kommer med uttalelser om framgang i Afghanistan som bare ville fungert på stand up-show her hvis slikt eksisterte. Det er kleint å påpeke manglende felterfaring når jeg selv har bodd her i fire og et halvt år. Men jeg gjør det likevel fordi jeg synes en del av analysene av utviklingen i Afghanistan i Norge er merkelige, urealistiske spinndoktorpåstander på lavt nivå, og bygger på erfaring som ligger langt unna forskningsmetodene vi lærte om som grunnfagsstudenter på Blindern. Jeg er sikker på at en del av dem som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn det de gir uttrykk for offentlig.
av Anders Sømme Hammer på Afghanistanbloggen

Rene ord for pengene.

Og umiddelbart reiser spørsmålet seg; om de som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn de gir uttrykk for, hvorfor kommer uttalelsene? Er det for å holde motet oppe, her eller der? Er det for å kunne rettferdiggjøre en tilbaketrekning? Er det fordi noen tidligere har uttalt seg så bastant om ‘seier’ at det er vanskelig å gå tilbake? Jeg aner ikke. Hva tror du?

The Norwegian Solution

Debatten om Norges rolle i Afghanistan fyller mange etermeter ((spaltemeter føles så innmari Wittenbergsk)) for tida. For at debatten skulle komme dit, måtte dessverre 4 soldater bøte med livet. Problemstillinger som hva vi driver med og hvorfor vi driver med det i Afghanistan, og om det er så viktig at vi er villig til å be norske soldater ofre livet sitt for det, er det mange som vil synse om.

Jeg ser argumenter for vår sikkerhet, for skolebygging og jenter i utdanning og a just war, jeg ser forsøk på å slå politisk mønt ((jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor Stortinget skal mene noe om hvor i Afghanistan våre tropper operer)) og jeg ser argumenter om at innsatsen de norske styrkene er med på å gjøre, neppe vil føre til fred i Afghanistan.

Det er fortsatt mange som regner Norge som en fredsnasjon. I fjor forsøkte Changemaker å dra igang en debatt om det ((med virkemidler som kanskje ikke var blant de mest subtile)) i kampanjen “Det er typisk norsk å tjene penger på krig”. Erling Borgen var inne på noe av det samme i sin bok fra i fjor.

Jeg syns det er altfor vanskelig å synse noe veldig bastant om hvorvidt vi bør trekke oss ut av Afghanistan i morgen eller ikke. Jeg syns det er vanskelig å hardnakket påstå at det er noe i veien ved at Nammo prøver å være best i verden på det de driver med. Altfor få nordmenn, selv om vi ynder å mene det motsatte, prøver på det.

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg mener en ikke kan meninger om disse tingene. Det er bare nødvendig å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, uten å ende opp med en grå, uformelig masse.

Derfor syns jeg det er spesielt gledelig at dokumentarfilmen The Norwegian Solution fra 2009 av Emil Trier er nominert til Amanda. Det er en film som evner å ha fortelle en nyansert historie, med mange stemmer, uten å bli til den alle-har-litt-rett-smørja jeg altfor ofte ender opp med selv.

Men, øy; “war for peace”. Er det noen som virkelig, virkelig tror på det?

Forøvrig syns jeg alle bør lese Espen Barth Eides “Afghanistan og begrepet krig” på Arbeiderpartiet sine nettsider.