Afghanistan revisited

  1. september 2011 hadde Bård Vegard Solhjell en kronikk på trykk i Klassekampen om vårt 10-årige engasjement i Afghanistan. Det er langt, ganske nyansert og ikke minst lesbart om noe svært komplisert. Om tanken på at vi, “det internasjonale samfunn”, skal argumentere for dialog med f.eks. Taliban sier han:
Korleis kan eg, eller andre, sjå Sima Samar i auga og seie at vi bør innleie ein politisk dialog med ytterleggåande, konservative islamistar? Vi kan berre gjere det dersom dei same uforsonlege kreftene gjer mindre skade på liva til andre menneske om dei vert inkluderte enn dei gjer når dei er ekskluderte ((min utheving)) . Det viktigaste argumentet for å gjere det er at mange moderate afghanske politikarar sjølv argumenterer for det. Det er ikkje afghanske menneskerettsforkjemparar som har stått i vegen for ein breiare politisk dialog, men vestlege politikarar si redsle for opinionen heime.

Bård Vegard Solhjell på sv.no

Hvordan i all verden skal vi kunne vite at de uforsonlige kreftene gjør mindre skade når de er inkludert enn når de er ekskludert?

Ikkevold som alternativ

Jeg syns Julia Bacha har et svært viktig poeng i denne TED-talk’en: nettopp at kraften ligger hos de som ikke er direkt involvert i konflikten. Den tredje part. Å utløse den kraften og bruke den til å fremme eget syn er noe av rasjonalet som ligger bak det strategiske valget det er å velge ikkevold som tilnærming til en konflikt.

Jeg skrev litt om dette i Gandhi - politikermunken om Mahatma Gandhi og hans kobling mellom religion og politikk. Den ligger nå i tekstarkivet og jeg syns i samme slengen det kunne være moro å teste ut deling via e-bokformatet epub. I den forbindelse snakker mange varmt om programmet calibre som både funker på tvers av plattformer og er gratis/shareware, men jeg må innrømme at jeg syns det var enklere å åpne teksten i Pages og så eksportere til epub.

Ikkevold er et interessant tema. Gandhi er ofte den som tilskrives ikkevoldsbevegelsens oppstart. Både Gandhi og Dr. Martin Luther King, jr. lot seg inspirere ((citation needed, som det heter på wikipedia)) av Henry David Thoreau´s Civil Disobedience, en bok som åpner med mottoet “That government is best which governs least”.

Sitatet synliggjør en vesentlig tanke både i dagens amerikanske politiske klima, men også her hjemme hvor “overformynderiet” er et ofte brukt derogativ om politikere med mye/for mye styringsvilje. Gjerne sendt over bordet fra høyre mot venstre. Samtidig, og litt overrakende, kan en vel også anta at noen av initiativtagerne bak Planka har vært innom denne, selv om jeg vil anta at de mer identifiserer seg med venstresiden enn med høyresiden. Et felleskap fra høyre til venstre, altså.

Er du interessert er boka å finne gratis i de fleste tenkelige formater hos Project Gutenberg.

Og ja. Musikken i filmen til Julia er hentet fra Godspeed You Black Emperor!s ep Slow Riot For New Zero Kanada (iTunes-lenke).

Flyktningregnskapet 2011 og verdens flyktningdag

Flyktningregnskapet 2011 20. juni er verdens flyktningdag, og som tidligere år markerer Flyktninghjelpen ((NRC / Norwegian Refugee Council )) dagen med publiseringen av sin årlige rapport om mennesker på flukt verden over, Flyktningregnskapet 2011.

Flyktningregnskapet påberoper seg å inneholde “Alt om mennesker på flukt verden over”, et langt fra beskjedent utgangspunkt. Så er også regnskapet enomfattende, 170-siders blekke. I et frokostseminar i Flyktninghjelpens lokaler i Grensen redegjorde Flyktningehjelpens Generalsekretær Elisabeth Rasmusson, flankert av Richard Skretteberg og Rolf A. Vestvik idag om -regnskapets hovedkonklusjoner.

Først og fremst: antallet mennesker på flukt i verden, både flyktninger og internt fordrevne ((flyktninger er i FNs konvensjon fra 1951 definert som mennesker som har krysset en internasjonal grense)), øker og er økende. I 2010 var 9x Norges befolkning, hele 43,7 millioner mennesker på flukt, det høyeste tallet siden årtusenskiftet.

I 2010 var 9x Norges befolkning, hele 43,7 millioner mennesker på flukt
Samtidig kommer det i 2010 langt færre asylsøkere til Norge enn året før, 10064 asylsøkere for 2010, mot 17226 for 2009. Det kan jo være et tankekors her oppe på haugen i det året FNs konvensjon om flyktninger fyller 60 år.

Jeg satte telefonen på et piano og startet opptaket omtrent da presentasjonen begynte. Resultatet ligger som YouTube-boks nedenfor. Ikke akkurat #Hurtigruta, men…

On the mechanics of self-censorship

I stumbled upon this piece by Frank Dai, and find the description of the mechanics of self-censorship to be equally entertaining and explicable:

All the staff at the Chinese bureaucratical institutions tend to think one thing first before they did anything else: how their bosses will consider? They were always trying to figure out the bottom line of their boss because they worried about exceeding the limit of tolerance. Moreover, the bottom line is often underestimated by these staff. To put more bluntly, they scared themselves. Let's look at an example how the people at CCTV works: If we set the tolerance rate at 10 for President Hu, the rate for the Ministry of Propaganda would be degraded to 9; 8 for the Ministry of Broadcasting and 7 or 6 for the officials at CCTV. When comes to the program producers it would be a miracle if the rate stays at 2 or 3. How can a TV program be excellent with such bottom line principles?
It's as simple as it's genious, and it's a way of things we should all watch out for. Not least in these Wikileakin' days...

Noen observasjoner <br />ved lesing av Charter 08

Charter 08 utgjør den kriminelle språkhandlingen som Liu Xiaobo ble dømt til 11 års fengsel og 2 års tap av politiske rettigheter for 25. desember 2009.

  1. I Charter 08 fordømmer Liu Xiaobo og hans medforfattere loven som gjør det mulig å dømme noen "for å oppfordre til å undergrave statens makt". Han gjentar fordømmelsen i sin egen forsvarstale I have no enemies 23.12.09. Selv om strafferammen for dette er 5 års fengsel etter kinesisk lov, dømmes han altså til 11.
  2. Maktfordeling og skille mellom Partiet og statsapparatet er viktig. "The rule of law must be above the interests of any particular political party" og "Political party organizations must be prohibited in the military" er noen eksempler på det. For ikke å glemme: "[...] we should abolish all of the Committees on Political and Legal Affairs that now allow Communist Party officials at every level to decide politically sensitive cases in advance and out of court".
  3. Det er sikkert fler intertekstuelle referanser enn jeg er kar om å finne, men en jeg liker spesielt godt er "[...]democracy is a modern means for achieving government truly "of the people, by the people, and for the people"", som siterer Abraham Lincolns tale ved Gettysburg. En tale som i november dukket opp på Open Culture i en fantastisk sammensatt tekst. En det går an å embedde. Med håp.

Gettysburg Address from Adam Gault on Vimeo. Nå har jeg forresten registrert meg på Bloggurat.

Blogactionday: Vann

Det er fredag, og egentlig er jeg vel mest opptatt av å bli ferdig før helgen med meg og mitt. Dengang ei.

Forteller forteller at det idag er Blogactionday. Det er tydeligvis et felles løft fra ‘bloggosfæren’ for å rette fokus mot verdens vannsituasjon.

Vann er noe vi alle trenger for å overleve, ifølge wikipedia et sted mellom 2 og 3 liter hver hver dag. Det minner meg om at jeg må huske på å drikke mer vann, at de viktigste diskusjonene her i livet IKKE er den om hva som er årsaken til fedme…

Og at det er mange som fortsatt ikke har sikker tilgang til nok rent vann.

Signér gjerne ‘the petition’ under her. Og ha god helg!

Change.org|Start Petition

Liu Xiaobo<br /> og Nobels fredspris for 2010

I går kl. 11 kom kunngjøringen fra Thorbjørn Jagland og Den Norske Nobelkomité om at Nobels fredspris for 2010 skal gå til den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo. Tiden siden det har stort sett gått med til å fordøye hva Nobelkomiteen sier i sin uttalelse, jobbe med innhold i utstillinger på jobb, holde et halvt øye til reaksjoner og tanker omkring prisen, møte publikum og vise omkring, og nå prøve å samle tankene.

Reaksjonene er som vanlig delte og spredt nokså over hele linja, fra berømmelse av komiteens modige valg via meninger om prisens eurosentriske og vestlige utgangspunkt og frykt for økonomiske konsekvenser for Norge til fordømmelse av komiteens tolkning av Alfred Nobels testamente.

Komiteen legger til grunn Liu Xiaobos lange og ikke-voldelige engasjement for menneskerettighetssituasjonen i Kina til grunn for tildelingen. Dette engasjementet strekker seg fra hendelsene på Tiananmen våren og forsommeren 1989 til formuleringen av Charter 08, et manifest Liu er en sentral aktør i forfattningen av. I kinesisk høyesteretts dom, gjentatt så sent som i år, fremgår det at dommen for “oppfordring til undergraving av statens makt” særlig pvektlegger Xiaobos bruk av Internett som arena for spredning av ytringer som skjerpende. Han soner fortsatt dommen på 11 år. Og selv om mange er opptatt av prisens effekt på og i Kina, syns jeg det er viktig å huske på at prisen er gitt til Liu og ikke mot Kina.

Liu er en verdig prisvinner.
Jeg vil gratulere ham med tildelingen av Nobels fredspris for 2010.

Når han enn måtte få beskjed.

E-moms. For.

Før de siste lobbyistene hadde forlatt Stortinget etter fremleggelsen av statsbudsjettet igår, var et tv-team på plass på Majorstua Seniorsenter og fikk karakteristikkene fra dem “som føler det på kroppen”, pensjonistene som nå blir utsatt for ran på åpen gate. De som endelig skulle sette seg ned å nyte livets høst.

Sånn i løpet av kvelden igår og dagen idag har også folket med sans for digitale duppedingser skjønt at de har noe å være opprørt over. Fanden males på veggen med antagelser om økt piratkopiering og hjerteskjærende og ektefølte bekymringer om hvordan i allverden byråkratiet skal klare å gjennomføre momsinnkrevingsoppgavene. Hva vil Steve Jobs si?

Ikke minst blandes forlagsbransjens altfor treige og nølende holdning til e-bøker inn, bare for å grumse det hele til.

[caption id="" align=“alignleft” width=“160” caption=“Stjal denne fra forskning.no”]Den Norske Pengeinnkrevende Løve[/caption]

Ja, det er helt bak mål å avkreve moms på e-bøker og samtidig gi momsfritak på papirbøker. Det er konkurransevridende, og kanskje et negativt incentiv for en allerede sidrompa forlagsbransje. Og ja, det kan sikkert bli vanskelig å få moms inn av alle store og små aktører og leverandører. Det utføres også endel svart arbeid her til lands, uten at det trekkes frem som et argument mot tjenestemomsen.

Poenget er at vi i økende grad er med i en global økonomi, i en tjenesteøkonomi der skillet mellom åndsverk og fysisk vare viskes ut, og hvor lokale leverandører konkurrerer med internasjonale. Det kan selvfølgelig være argumenter for å fjerne all skatt og avgift. Da er det vel det som bør være diskusjonen? Den store skatt- og avgiftsdiskusjonen?

Syns ellers Martin Bekkelund blogger godt mot e-moms og Olav Torvund rydder godt opp i skillet mellom e-moms og ebok-moms, men jeg har altså til gode å bli overbevist om hvorfor det av prinsipp er galt å avgiftsbelegge digitale varer. Eirik Newth er langt over på den mer konstruktive siden.

Avgift er aldri sexy, det kan allikevel være godt ((Korrigering: Hos VG kan alt ha en sexy vinkel. For alle som bruker nettporno betaler selvfølgelig for det)).

Når moren er yrkeskvinne

744. Arbeid eller ikke arbeid? Noen mødre må arbeide for å tjene til livets opphold. Barna tar i alminnelighet ikke noen skade av det, når det blir sørget godt for dem. Men andre vokser opp og blir forsømt og lærer ikke å tilpasse seg. Det ville i det lange løp lønne seg for samfunnet å betale slike mødre en rikelig understøttelse, så de kunne være hjemme hos barna. Nyttige og tilfredse borgere er samfunnets beste aktivum, og for å bli det trenger alle en trygg barndom med moderlig omsorg og kjærlighet. Det hører ingen steder hjemme å la mødrene gå ut og sy kjoler eller skrive på maskin og betale fremmede for å ta seg av barna, noe som de opplagt kommer til å gjøre dårligere enn moren.
...skriver Dr. Spock i boka Barnet– Sunn fornuft i barnestell og oppdragelse i 1952.

Vil med denne ønske Kvinnepanelet gratulerer med dagen, og vel blåst med overleveringen av sin rapport til barne- likestillings,- og inkluderingsminister Audun Lysbakken.

Om å rive landet i filler

Mange har sagt mye i forlengelsen av Christian Tybring-Gjeddes innlegg i Aftenposten i forrige uke. I god tid før den godeste kom med sitt utspill, kunne en lese på den ellers *interessante ((legg merke til det svært norske .com-endelsen)) siden norskkultur.com ((tips fra Ole Johansen i kommentar på Minerva)) at

Det nasjonalkulturelle program har gått ut på å finne mest mulig sammenfall mellom kulturelle og politisk grenser. Dette antas å øke det indre samhold og å gjøre det mulig å opprettholde en indre orden uten for mye tvangsmakt.
Uten nærmere å definere hva "Det nasjonalkulturelle program" er eller har vært, kommer det ihvertfall klart frem at det er mulig å fokusere på likheter fremfor forskjeller.

Tybring-Gjedde sier multikulturalismen, alternativt Arbeiderpartiet med sin politikk, vil rive landet i filler. Det klarer Tybring-Gjedde på egenhånd med sitt fokus på skillet mellom “oss” og “dem”.

Se ellers nrk-debatten fra Litteraturhuset igår og les gjerne Frithjof Jacobsens “Et forsøk på å stikke fingeren i jorda”.

McValg

Det er valgår hos Söta Bror, og det tetner seg visstnok til i teten. At det å stemme er en vesentlig del av det å delta i samfunnet er noe svenske McDonalds har fått med seg. På en brettavis ((hva heter egentlig den blekka som dekker brettet en transporterer burgere rundt på?)) plukket opp på en restaurant utenfor Örebro står det å lese

At rösta är en rättighet som många unga dessvärre inte utnyttjar. Vi på McDonald's vill slå ett slag för valurnan i år och kommer därför att ha förtidsröstning på några McDonald's-restauranter. På samma sätt som McDonald's är första steget in på arbetsmarknaden för många, vill vi ochså gärna bidra till att fler tar första steget in i demokratin. [...]
Jeg syns det er fantastisk at McDonald's SE er sitt samfunnsansvar bevisst, men øy;

valgflesk, anyone?

Å spise egne ord

Jeg breia meg. Og nå må jeg moderere meg. Møtet med barnehageinstitusjon a la monster var ikke enkelt. Jeg fikk merke at størrelse ikke er alt. Nærhet til utearealer teller. At *hagen har vært i drift en stund teller ((fordi da ser en at her lekes det)). Magefølelse teller.

Jeg trodde jeg kunne gjøre barnehagevalg til en prinsippsak mellom offentlig og privat. Det er det selvgølgelig ikke. Oftere handler det om å velge mellom to konkrete alternativ, om en ikke bare må gjøre det beste ut av det ene tilbudet en har fått.

Vi fikk et valg, og det blei en sånn privat en. At jeg har litt dårlig samvittighet, hva betyr det?

Monsterbarnehager

Denne uka er det upassende store master som har vært det… eh.. store. Her i heimen kjennes det langt viktigere med monsterbarnehager. Håpet, Genpoolen om du vil, begynner i en som kan karakteriseres som det over helgen. En barnehage med snaue 300 småpoder og i overkant av 60 ansatte. Ja. I venners påhør kan det gå et sus igjennom forsamlingen.

Det kan noenganger virke som om vi nordmenn aller helst vil være alene, eller ihvertfall sammen med få, og at vi syns den tilstanden er så fortreffelig at vi ønsker det samme for barna våre. Erling Dokk Holm har i sommer skrevet noen fine ord om nordmenns forhold til arkitektur og natur ((aller helst fri utsikt til urskog fra et panoramastuevindu eller noe i den dur)). Kristian Meisingset skrev godt om norsk naturmytologi og vår drøm om Den totale frihet i Nordmanns vis ((Morgenbladet nr. 29, Årgang 190)). I innledningen til boka om Fram-ferden ((Farthest North, helt gratis gjennom The Gutenberg Project og iBookStore)) skriver Fritjof Nansen om Nordmenns tidlige sjøreiser til Grønland og Vinland at

that which impelled them to undertake these expeditions was not the mere love of adventure, though that is, indeed, one of the essential traits of our national character
Det er noe som går oss i blodet, dette. Eventyret og den urørte naturen.

Som en som har valgt å bo i landets tettest befolkede områder, må jeg påregne at Håpet må gå i en større barnehage. Jeg håper det, faktisk. Håper at hun møter et vel av forskjellige folk, med forskjellig bakgrunner og kompetanser. Folk som kan gi henne langt flere vinkler på livet en hva jeg kan.

Jeg krysser fingrene for at monsterbarnehagen kan levere.

The Norwegian Solution

Debatten om Norges rolle i Afghanistan fyller mange etermeter ((spaltemeter føles så innmari Wittenbergsk)) for tida. For at debatten skulle komme dit, måtte dessverre 4 soldater bøte med livet. Problemstillinger som hva vi driver med og hvorfor vi driver med det i Afghanistan, og om det er så viktig at vi er villig til å be norske soldater ofre livet sitt for det, er det mange som vil synse om.

Jeg ser argumenter for vår sikkerhet, for skolebygging og jenter i utdanning og a just war, jeg ser forsøk på å slå politisk mønt ((jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor Stortinget skal mene noe om hvor i Afghanistan våre tropper operer)) og jeg ser argumenter om at innsatsen de norske styrkene er med på å gjøre, neppe vil føre til fred i Afghanistan.

Det er fortsatt mange som regner Norge som en fredsnasjon. I fjor forsøkte Changemaker å dra igang en debatt om det ((med virkemidler som kanskje ikke var blant de mest subtile)) i kampanjen “Det er typisk norsk å tjene penger på krig”. Erling Borgen var inne på noe av det samme i sin bok fra i fjor.

Jeg syns det er altfor vanskelig å synse noe veldig bastant om hvorvidt vi bør trekke oss ut av Afghanistan i morgen eller ikke. Jeg syns det er vanskelig å hardnakket påstå at det er noe i veien ved at Nammo prøver å være best i verden på det de driver med. Altfor få nordmenn, selv om vi ynder å mene det motsatte, prøver på det.

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg mener en ikke kan meninger om disse tingene. Det er bare nødvendig å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, uten å ende opp med en grå, uformelig masse.

Derfor syns jeg det er spesielt gledelig at dokumentarfilmen The Norwegian Solution fra 2009 av Emil Trier er nominert til Amanda. Det er en film som evner å ha fortelle en nyansert historie, med mange stemmer, uten å bli til den alle-har-litt-rett-smørja jeg altfor ofte ender opp med selv.

Men, øy; “war for peace”. Er det noen som virkelig, virkelig tror på det?

Forøvrig syns jeg alle bør lese Espen Barth Eides “Afghanistan og begrepet krig” på Arbeiderpartiet sine nettsider.

Om fornybare ressurser

Al Gore i OsloI dag, i storstua til Gyldendal, kunne en se og høre tidligere visepresident, valg- og Nobels fredsprisvinner Al Gore snakke om den nye boka si “Our Choice”.

Sånn for moro skyld, med en gammel iPod og en Belkin-mikrofon, gjorde jeg et opptak. Om det er interessant, er det kanskje best å laste ned fila før lytting ((mac: ctrl+klikk, win:høyreklikk)).

Dessverre er ikke iPhone 3g særlig dugandes som kamera.

Update:
Gore nevnte såvidt siste ukes kritikk av IPCC-rapporten(e). Cicero har gått grundig igjennom kritikken, og feilene rapporten inneholder. Det er dessverre ingen grunn til å avblåse klimakrisen.

Obama til Samfunnsfaget?

verdenJeg vet ikke om det er ett hett tema rundt omkring i norske klasserom, men i min boble er det ofte temaet er oppe; Obama og Nobels Fredspris. Kildetilfanget er stort. Det er mange meninger om temaet, og kanskje ikke så lett å finne noe som er balansert og egnet ((for bruk i klasserom)).

Enter NUPIs nettmagasin med det klingende navnet “Hvor hender det?”, hvor både bakgrunnsmateriale og oppgaver både er relevant og ikke for komplisert ((til bruk i klasserom)).

Om en også skulle ha tid og mulighet, kan SAHOs “Påtår” mandag 7. desember kl 12 på arkitekthøgskolen, hvor Jan Egeland svarer på spørsmålet “Kan nobelprisvinnar Obama forbedre verda?”

Shouting across the divide

When he addressed the Muslim world from Cairo this spring, his State Department translated the text into 13 languages and hired bike-messengers to hand-deliver recordings to African radio stations.
Sasha Issenberg on Barack Obama's ability to make America's international reputation an issue ((in Monocle, issue 28, vol. 03, p.044))

Dokumentar på norsk

Det er gode tider for norsk dokumentarfilm om dagene. Ikke minst går dette frem i Oktober-nummeret av Monocle, som bruker hele fem sider på norsk dokumentarfilm under tittelen Keep it reel. Nok til å vekke nasjonalfølelsen her i gården.

[caption id="" align=“alignright” width=“200” caption=“Wallstatement from Warszawa”]Wallstatement from Warszawa[/caption]

En norskprodusert og prisbelønt dokumentar som tar for seg nettopp nasjonalfølelse og stolthet, er Belarusian Walts. I forrige uke kom det en hyggelig pakke i posten; Morgenbladet hadde bestemt seg ((i samarbeid med en hel del andre)) for å dele ut denne perlen til interesserte lesere i bytte mot en sms. Ikke verst. Filmens protagonist, kunstneren Alexander Pushkin, er en hviterussisk en-manns-revolusjon. Antagonisten, president Alexander Lukashenko, lusker i kulissene. Han håndhilser på veteraner med Stalinbannere og trekkspill, muligens uvitende om navnebroren. I filmen møter Lille-Alexander aldri Alexander den store. Derimot møter han mange av hans tilhenger; gjennom maleri og performance erter han på seg både ordensmakt og medborgere, for som det heter i filmens åpningsscene;

The president of Belarus is the last dictator in Europe, Alexander Lukashenko. As in many other countries, Belarus has elections from time to time, and Lukashenko regularly falsifies the results. But he does so needlessly; most Belarusians support him anyway.
Med tanke på filmens alvorlige tema som yttringsfrihet og nasjonal selvfølelse, er det en overraskende humoristisk film. Ett sted i filmen oppsummerer Pushkin sin rolle i samfunnet som diktaturets alibi; fordi han fortsatt er i live, kan makthaverne peke på ham hver gang de kritiseres for brudd på menneskerettighetene. Og det gjøres stadig. Human Rights Watch skriver bl.a. 14 jan. i år at
Belarusian authorities continue to use the criminal justice system and onerous administrative demands to control civil society, political opposition, and the media. ((Human Rights Watch, World Report 2009 - Belarus, 14 January 2009, available at: [www.unhcr.org/refworld/...](http://www.unhcr.org/refworld/docid/49705fac2.html) [accessed 14 October 2009]))
Mot dette bakteppet er det ganske fantastisk at regissør Andrzej Fidyk makter å lage ett så nyansert portrett av den kjempende kunstner at en sitter igjen med spørsmålet om han ikke i kampens hete er blitt like rabiat som systemet han kjemper mot? Tankevekkende, er det!