Shoppingfritt år? <br />Kjøp en app!

Da jula vel var over og vi var tilbake på jobb fortalte en av kollegaene mine meg at hun var igang med et shoppingfritt år. Javel, tenkte jeg. Ikke at jeg ikke skjønte noe av motivasjonen, vi hadde akkurat snakket om det j**la julegavekjøpemaset, om alt velment men unødvendig tull som ofte kunne dukke opp under et juletre og ikke minst om problemet med førtitallister som hadde erfart en altfor stor velstandsøkning i egen levetid, og som derfor naturlig nok aldri utviklet noen indre sperre ved “for mye”. De harde tidene hadde liksom tatt seg av det. Men å hoppe fra den innsikten til selv å pålegge seg noe som etter hva jeg kunne skjønne var et svært smertefullt no-shopping-regime, det virket liksom litt … mye?

Nå så jeg ingen grunn til å prøve å overbevise henne om å gå bort fra sitt nyttårsforsett, som jo både var edelt og fornuftig begrunnet, klesindustrien er liksom ikke først og fremst etisk og alt det der, men satt alltids med et ønske om å slå inn en liten kile.

–Hva med æpps?, nærmest utbrøt jeg.

–Æpps? Hun så litt spørrende på meg. Hun hadde akkurat fått seg en iPhone og jeg hadde i årevis ertet henne for den litt hanglete HTC-telefonen hun dro rundt på. Hun tok sats.

–Ingen shopping er vel ingen shopping?

Så trakk hun pusten, holdt den mens hun så på meg, på telefonen på bordet imellom oss og på meg igjen.

Jeg sa hun burde tillate seg å kjøpe apps til tross for det selvpålagte shoppingforbudet. Apps har, litt avhengig av utviklerens utstyr og livsstil ((svært mye av det som følger avhenger av utviklerens utstyr og livsstil)), et relativt begrenset karbonavtrykk. Få dyr eller mennesker lider direkte under fremstillingen av en app. Ofte, men ikke alltid, sitter apputviklerne i høykostland. Om høykostlandet ligger nært nok vil være mulig å snakke om “kortreist”, og det er jo litt av et honnørord i noen kretser. Utviklingen gjøres ofte av folk med mer enn middels utdanning, og utdanning skal jo lønne seg. Vel, skal det lønne seg må vi sørge for å kjøpe noen ting i ny og ne som krever utdanning. Sett i det perspektivet og i disse krisetider er et appkjøp nærmest for økonomisk bistand å regne. Sa jeg.

Så. Kjøp en app. Om du ikke vet helt hvor du skal begynne tillater jeg meg å foreslå et par-fem.

Først; tre jeg er nokså avhengig av og bruker daglig:

Things, 70kr, av Cultured Code GmbH & Co. KG med 8 faste og 5 deltidsansatte i Stuttgart, Badem-Wurtemberg, Tyskland.

Instacast, 35kr ((universell app)) av Martin Hering/Vemedio, Ludwigsburg, Tyskland.

Tweetbot, 21kr, av Paul og Mark/Tapbots. Vet ikke hvor.

Så; tre jeg bruker ofte:

Reeder, 21kr, av Silvio Rizzi, Østerrike.

Writeroom, 21kr, av Jesse Grosjean/Hog Bay Software i Bangor, Maine U.S.A.

Poster, 21kr, av Tom Witkin, student, Michigan. Har en veldig fin blogg.

Tre gode, hvis bruksområder ofte er dekket av andre:

Mindnode, 70kr, av IdeasonCanvas i Wien, Østerrike.

Drafts, 21kr. av Agile Tortoise i Texas.

Clear, 14kr. av Realmac Software. Vet ikke hvor.

Så må du bare huske, da, å skaffe deg en iDings før du begynner det handlefrie året. For iDingser har hverken et lite karbonavtrykk, er spesielt energiøkonomiske eller har særlig gode arbeidsforhold for sine arbeidere.

What to do in Oslo when it's cold?

Jada, når det er kaldt skal en selvsagt snøre sin sekk og spenne sine ski i Marka, om det er i Lillo', Øst' eller Nord'. Jeg renner ikke over av kunnskap om løypetilbudet. Men akkurat nå er det også et par brillefine internasjonale utstillinger med norsk utgangspunkt det virkelig er verdt å få med seg.

Det Moderne Øye Etter en tur både på kontinentet og “over there”, er Det moderne øyet på plass på Munchmuseet . Jeg koser meg nesten alltid der borte på Tøyen, men syns utstillingen som særlig peker på Munchs arbeid og eksperimenter med nye medier og stadige retur til enkeltmotiver allikevel var noe utenom det vanlige.

Høydare: Skrik (1895), svart-hvitt litografi.

Står til 17. februar.

Norwegian Icons Norsk møbeldesign har alltid befunnet seg i skyggen av nabolandenes. Einar og Pepe, hodene bak Fuglen/The Bird, har en stund kjempet for å gjøre noe med det. Med utstillingen Norwegian Icons, som åpnet på Blomqvist denne helgen, er de kanskje enda et hakk nærmere å lyssette den skyggen. Et knippe skikkelig lækre former er utstilt, og særlig de enkle “rommene” i 2. etg, der du kan vurdere å blåse 30 000,- på en lenestol eller 3,5 mill. på en Munch er verdt turen (gratis inngang). Utstillingen skal videre til Tokyo og New York, og vil i så måte kunne åpne eksportdører for møbelindustrien.

Høydare: Ecco (1970), hvilestol i stålrør og skumplast trukket med stoff ((et stalltips er at L.K.Hjelle setter Ecco i nyproduksjon og at den snart dukker opp i en interiørblogg nær deg )) .

Står til 3. februar.

[gallery ids=“2003,2000,2001”]

Hva kan vi bruke Klout til?

Klout er et forsøk på å besvare spørsmålet “Hvordan måle (suksess i) sosiale medier?”

Hva?

“Klout” er navnet på en tjeneste OG på en måleenhet. Om gründerne bak tjenesten skulle beskrive en våt drøm kan det hende at de ville sett for seg at en samtale på kjøkkenet på en skikkelig kul fest forløp seg omtrent slik.

Hun: Min klout er 50. Eller; jeg har 50 (i) klout.
Han: Hvordan vet du det?
Hun: Sjekka det på klout.com. Du burde kloute (deg) du også! Det er skikkelig lurt!

(Eller noe sånt).

Hvordan?

Klout fungerer sånn at du logger inn med din twitter eller Facebook-konto, gir Klout.com tilgang til alle dine data på tjenesten (legger til det du måtte ha av flickr, Instagram, 4sq, G+, Wordpress) og klout.com forteller deg hva din klout er. Påvirkningskraft, SoMe matchvekt eller noe slikt. Det er ikke helt enkelt å si hva som påvirker målingen, annet enn å tro tjenesten på at din klout øker “when the content you create or share on social networks inspires others to react (by commenting, tweeting, liking and more)”, altså vekt på aktivitene du genererer. Hva som er best av en like, RT eller ☆ er ikke godt å si.

Algoritmen bak er heller ikke mer genial enn at da det ble påpekt at Obama (“leader of the free World”) hadde lavere klout enn endel sosiale entrepreneurer skjedde det noe som endret på det. Fleksibelt ((eller i det minste mottagelig for ytre press)) .

Hvorfor?

Som det fremgår av siste avsnitt: verdien av innsikten Klout gir er omstridt. Tjenesten tar ikke betalt av brukerne, hvilket betyr at brukerne er produktet. Forretningsideen er å koble brands med brukere med høy klout for sosial produktplassering, målingen er en vei til det.

Men:

  • det er gratis (argumentet brukt positivt er selvsagt i strid med foregående avsnitt. Fleksibelt)
  • bredde over flere kanaler gir et slags overblikk.
  • få alternativer, selv om Hans Petter nevner fler som kanskje er verdt å sjekke ut.
  • måler aktivitet og respons, gir bedre vurderingsgrunnlag enn bare venner og følgere, som jo sier mer om potensiell gjennomslagskraft enn reel gjennomslagskraft.

Som sammenligningsgrunnlag mot andre brukere eller institusjoner tenker jeg verdien er nokså liten. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal ha som mål å ha klout som Obama.

Jeg bruker derimot gjerne Klout i konkurranse med meg selv. I forrige uke kloutet nettredaktør Kirsti Svenning og jeg fredssenteret til 60. Det er en grei målestokk å ha i mente. Om vi plutselig faller til 58, må vi spørre oss selv: hvorfor skjedde det? Og om det kan skyldes at vi har vært slappe, da må vi gjøre noe med det.

Hva er din klout, og har du noe tro på denne typen målinger? Og tusenkronerspørsmålet er jo selvsagt: er det viktig?

[gallery ids=“1978,1979,1980”]

Hvordan måle museumsvirksomhet i SoMe?

Spoileralert: jeg aner ikke! Det er sikkert mer fornuftig å lese Jørgen Hellands gode fødselshjelper for netttiltak i 2013.

Men altså. Januar er tiden for å skjele litt til året før, men særlig å vende nesa mot det nye året. Det er tiden for å anlegge hårete mål. Så også for nettarbeidere i museer over det ganske land. Forrige uke la Oskar Seljeskog fra Oslo Museum ut en oversikt på Ballrommet over Norske museer på Twitter og en tilsvarende for Facebook, rangert etter antall følgere.

Det er, som @mariannmat påpekte i en tweet, lett å gå etter ytre mål når en arbeider i sosiale medier. Ganske enkelt fordi tallmaterialet er så lett tilgjengelig. Men er venner og følgere en god måleenhet?

Når Facebook viser sine sideadministratorer “reach” er vel det ett eksempel på at svaret er nei. “Reach” forteller hvor mange en når ut til, hvor mange som ser, og det er kanskje vel så viktig. Hvor mange som ser avhenger også i noen grad av hvor mange som “snakker om”. Er det kanskje et godt mål, da?

Jeg tror at gode mål i stor grad havner om hvilken institusjon man er og hva som er institusjonens overordnede mål. Er målet med kommunikasjonen vår å skaffe løste billetter? Er det å spre kunnskap om kulturen vi forvalter? Er det å få folk til å stoppe opp i hverdagen? Er vi helpdesk? Er vi, som @bardham så fint sier’e, til for gjestene?

Kanskje litt av alt? Og hvordan måle suksess, i så fall? (( Jeg vet ikke, men i morgen i neste post skal jeg skrive kort om Klout som prøver å komme med et svar )) Hvordan måler ditt museum?

Typisk norsk

[caption id=“attachment_2018” align=“alignleft” width=“150”] Norsk flagg Norsk flagg[/caption]

Christian Tybring-Gjedde (FrP) har spurt to ministre om hva de mener norsk kultur er. Hadia Tajik svarer helt utmerket på spørsmålet men CTG er ikke fornøyd. Han mener ministeren “fornekter norsk kultur”, samtidig som han sliter litt med å definere hva norsk kultur er. Han lister opp endel institusjoner og verdier han opplever som særnorske, og er trygg på at han er grep om folkesjela (mens ministrene ikke har det).

Som Tajik skriver i sitt svar er norsk kultur stadig i utvikling. Gjedda mener tydeligvis at den norske kulturen bare er, “fra evighet til evighet”.

Han bommer ikke bare på tilstanden, men også på utgangspunktet. Den norske kulturen er menneskeskapt, styrt, konstruert gjennom mange år, debatter, læreplaner, politiske vedtak som har kommer som svar på og resultat av enkelthendelser og historieforløp.

CTG vil gjerne bruke en noe ullen oppfatning om norsk kultur til å dra et skille i sanda, rydde og sortere. Innenfor. Utenfor.

Nasjonsbyggingsprosjektet han ønsker å påberope seg å kjempe for har stort sett handlet om å samle oss, om å finne og løfte frem fellestrekk mellom alle de mennesker som bor og er i Norge. Ikke å vektlegge hva som er riktigst: smalahove eller ribbe, “hæstkuk!” eller “fy druen!”, RBK eller Brann.

Med sitt utspill fornekter CTG selv norsk kultur.

Gro Harlem Brundtland sa en gang “det er typisk norsk å være god." Hun kan umulig ha inkludert CTG i sin definisjon av det norske. Jeg gjør det.

Nisse.

App å eie: Instacast 3

Instacast, kanskje verdens beste podcast-applikasjon for iOS, er ute i versjon 3. App’en er ‘Universal’, den funker både for iPod, -Pad og -Phone, koster 35kr og er verdt hvert øre.

Sentrale funksjoner er muligheten til å bokmerke avspillingspunkter, dele disse enten via en URL, som når jeg her lenker til interessante tanker om finanskrisen (( Asle Toje og Kjetil Wiedswang i Dax18 i går…)) eller opp mot f.eks. Tweetbot eller også laste hele podcastfila opp i Evernote eller Dropbox for seinere bruk ((f.eks i en klasseromssituasjon)).

Macstories har en fullgod anmeldelse.

Forårsaket EU krigen i Bosnia?

Det har vært, og kommer fortsatt , sterke reaksjoner på tildelingen av Nobels fredspris for 2012 til den Europeiske Union. Jeg har samlet lenker til endel skriverier her.

Noen av reaksjonen bygger på utsagn det kan være greit å legge under lupen. Et slikt er det som Klassekampen 13. oktober 2012 siterer fredsforsker Øberg:

Øberg bemerker at det var "EUs samlede beslutning om å skille ut Kroatia og Slovenia fra Jugoslavia som ledet til krigen i Bosnia".

Jeg stussa litt over hangen til å henge krigen i Bosnia rundt EUs hals, og ba historiker og tidligere kollega Ingrid Olstad Busterud , aktuell med et kapittel i Ways out of War om diplomaten Peter Galbraith, om en kommentar til påstanden. Og fikk svar:

[...]Spørsmålet du stiller er selvsagt veldig komplisert og har, som alle andre vanskelige spørsmål, verken et ja- eller nei-svar. Men altså, påstanden Øberg kommer med er en velkjent floskel som har blitt brukt av mange før ham. Jeg vil si at dette er en grov forenkling av historien, og at oppløsningen av Jugoslavia selvsagt hadde mange og sammensatte årsaker. EFs beslutning i desember 1991 om å anerkjenne de jugoslaviske republikkene som ønsket selvstendighet, kan ikke ses på en som en direkte årsak til den påfølgende krigen i Bosnia. Her ligger det andre årsaker; og ansvaret ligger først og fremst hos de jugoslaviske lederne som spilte på nasjonalistiske strenger hos ulike deler av befolkningen. Slovenia og Kroatia brøt ut av Jugoslavia i juni 1991, noe som resulterte i en ti dagers krig i Slovenia, og ca 6 mnd. med kamper i Kroatia. Det vil altså si at da EF anerkjente republikkens selvstendighet i desember, hadde de allerede valgt selvstendighet gjennom folkeavstemninger. Det er selvsagt mye man kan si om EFs rolle i konfliktene på Balkan. Dette skulle jo være "the hour of Europe" og EFs første sjanse til å vise at de hadde vilje og ressurser til å rydde opp i egen bakgård. Det viste seg etterhvert at EF (da som nå) slet med å ha en entydig og klar politikk overfor partene, og de hadde heller ingen makt å sette bak ordene. En kan derfor si at EF/EU strøk på sin første utenrikspolitiske prøve, og det er kanskje dette mange sikter til når de viser til at EU mislyktes på Balkan. Men å si at EU var ansvarlig for utbruddet av konflikten, blir for enkelt. Det finnes selvsagt mye god litteratur om dette dersom du skulle være interessert, f.eks skriver Svein Mønnesland om nettopp dette i boka "Før Jugoslavia og etter". Fred ut, Ingrid

Krigen i Bosnia bryter ut våren 1992, som et resultat av at Jugoslavia slår sprekker. EU anerkjenner på veien de republikker som ønsker selvstendighet. Er EU Årsak til krigføringen? Nei. En politisk maktfaktor en burde kunne forventet mer av? Kanskje det.

Re: Support: Poster

I had a really nice exchange of mail with Tom behind the brilliant iOS-app Poster. It’s by far the best iOS approach to publishing to Wordpress ((self hosted or wordpress.com regardless)), and given the long way the free, official wp-app has come, that says a lot. Fortunately, Tom also seems to be a nice guy.

Hi Thomas,

Thanks for purchasing the app!

I can absolutely add support for FoldingText text files — in fact, I just added it to the app once I saw your email, and will be included in the next update. Thanks for the suggestion.

Additionally, if you’d like, you can leave a review for the app in the App Store. That’s the best way for others to hear about Poster. I build the app in my free time, and the more users there are the more time I can devote to making the app better.

-Tom

On Dec 3, 2012, at 8:26 AM, Thomas Røst Stenerud xxxx@thomasrost.no wrote: 
Any chance you would consider support for the .ft file-extension when posting files from Dropbox. Trying to include FoldingText in the workflow, edit there on my Mac, using Writeroom to edit on iOS before publishing through Poster.

Still gotta say I love the app!

Thomas Røst Stenerud
<a href="http://twitter.com/thomasrost">@thomasrost</a>

So I did just that. And this. And if you use Wordpress and like your apps to look good, work nice and think that’s worth something, Poster isn’t all that expensive. Go pay!

En lovlig sein kommentar til Elin Ørjasæters post om Skjønnheten og udyret i Vågå, påfølgende reaksjoner og @orjas avbrekk fra Twitter

Jeg tror jeg vet hvorfor Elin Ørjasæter pådro seg en shit-storm da hun skrev om Skjønnheten og udyret i Vågå. Det er en drøy påstand når jeg ikke fikk med meg særlig mye av hva kritikken gikk på, men jeg våger meg utpå:

Rettergangen i Vågå medførte ukesvis og spaltemetervis med dyneløfting, med stadig nye avsløringer, groteske og pikante detaljer med informasjon som så tydelig gjorde klart for alle at om ikke Vågå-ordføreren hadde krysset den aller siste grensa, den som tiltalen påstår at han har krysset, som retten skal ta stilling til om han har krysset, så har han ihvertfall krysset alle grenser før den. Noe så grundig. Han har skrevet, sagt, tenkt ting det ikke er akseptabelt at en voksen mann skriver, sier og tenker til og om en jente som ikke er voksen.

Å fy faen, skrev han det?

Og vi er alle enige om en ting. Skyldig eller ikke skyldig: han har gjort noe galt. Og avisene og detaljene har vist oss, beviser for oss dette: han er ikke som oss.

@orjas er ikke nødvendigvis helt enig i at det er så enkelt. Det kan hende at det er noe i vår kultur, noe i blant oss, en dyrking av det unge, uskyldige, et erotisert syn, som vi kanskje skal være oppmerksomme på. Hun vender blikket mot oss selv og spør om vi kanskje kan lære noe av saken, noe mer enn at “han er ikke som oss”. Hun gjør ordføreren til en mann som fikk en mulighet, et valg og valgte feil. Hun gjør ham litt mindre til et beist, og litt mer til et svakt menneske.

Hun skriver ham inn i fellesskapet, plutselig er han midt i blandt oss. Ikke, som noen mener å forstå, som en leder, en alfahann hvis handlinger vi beundrer, men som en fyr flere blandt oss kanskje har et potensial til å bli. Ingen grunn til å bruke rettsaken til å slå oss for brystet og stolt utbasunere vår annerledeshet, men kanskje heller bruke den til å granske oss selv.

Derfor er antagelig teksten hennes noe av det mest fornuftige som er skrevet om Vågå-saken (( og igjen, jeg har lest svært lite av det )). Og jeg tror det er derfor det ble bråk.

Vi vet med oss selv at vi ikke er noe beist, men vi kan ikke alltid være like trygg på vår egen styrke. Det kan hende at udyret bor i oss.

Og det er en kjip følelse, er det ikke?

Avkom

Jeg stod ved stellebordet og plutselig slo det meg hvor utrolig uferdig et menneskebarn er.

Et lam kommer mer eller mindre ferdig ut av moren, og vil i løpet av få timer (antar jeg) være i stand til å utføre omtrent like komplisert kognitive operasjoner som foreldrene.

Et menneskebarn er ikke i nærheten av å være ferdig når det kommer ut, og vil sannsynligvis ikke i løpet av foreldrenes levetid være på høyden av dem (om vi antar at mennesket lærer hele livet og ikke går i barndommen igjen).

Og så skjønte jeg at dette ikke er mine tanker, men noe jeg har sett nevnt på tv en eller annen gang, men jeg har ikke sjans til å huske hvor eller av hvem det ble sagt…

[gallery]

The NewbornMor & barn

The best iPhone apps

The best iPhone apps are single purpose apps that do one thing, and do it well. Most of the time they replace a physical object and digitize it.

Jeg ville kanskje bytta ut 'most of the time' med 'often', men ellers er vi på nett. Tror mange bedriftsledere med en app i budsjettet med fordel kan ha dette i tankene.

Via Pint of Code

Flickr-set for AFV <br /> (America's Funniest Home Videos)

Det er en stund siden fotografiet var hovedinntekstkilden, men nå og da er det noen som spør meg om å ta bilder. Enter AFV.

America’s Funniest Home Videos er et lite forlag som gjør litteratur til noe mer enn bokstaver i sekvens på papir. I løpet av 2012 gir forlaget ut 9 ((tror jeg)) Chapbooks hvor hver håndlagde bok er et unikum som fortsatt passer inn i en nokså streng ramme. AFV trengte produktbilder av serien til publisering i egen nettbutikk, som også skulle kunne funke som mediebilder.

Vi gikk for en idé hvor hvert hovedbilde viser til objektets plass i serien, samtidig som det det er mulig å få med seg forskjellene ved hver bok. I detaljbildene valgte vi bevisst å ikke ta med alle de spennende detaljene ved hver utgivelse; kjøper/gavemottaker har fortsatt noe å se frem til om en klarer å sikre seg en bok eller fler.

For ordens skyld har jeg samlet bildene i to sets på Flickr: ett som viser alle hovedbildene (og da er det vel også mulig å catche referansen til AppStore?):

Og ett som viser hele serien:

Bildene er tatt med det fine lille FujiFilm X100 i naturlig lys øverst i trappa til Lars.

...men crowdfunding var ikke dødt

Det er en stund siden crowdfunding var det nyeste nye for designere og musikere med en genial idé og lite penger, og tjenester som Kickstarter har fått endel pepper. Allikevel har jeg i løpet av dagen ((lørdagen)) møtt to oppfordringer til å bidra med penger til gode prosjekt. Det ‘nye’ er bare at begge disse kommer fra relativt sett etablerte aktører innen sine felt.

[caption id="" align=“alignleft” width=“150”]Bell lamp from Bright, designed by K8Bell, designet av K8, crowdfundes nå i samarbeid med Flyktningehjelpen. Gi så det svir![/caption]

Første møte kom i twit’feeden, der Kjersti Fløgstad oppfordrer til å støtte en kampanje på Indiegogo på et fantastisk norsk industridesignprodukt; Solcellelampa “Bell”, et produkt som kan sørge for lekse- og arbeidslys steder i verden der strømforsyningen er ustabil, dyr eller helt fraværende.

Designstudioet K8 som står bak er kjernebrukere av en slik crowdfunding-løsning. Det nye, og kule, er koblingen mellom designer og en av Norges største og mest anerkjente bistandsorganisasjoner, CARE. Tommel opp for nytenkende fundraising!

Mitt andre møte med crowdsourcing kom i podcasten Decode DC, et relativt nytt, men i aller høyeste grad levende produkt. Etter å ha sett seg lei på å fungere som ekkomaskin for Washington-elitens nytale har journalist Andrea Seabrook startet podcasten og nettstedet Decode DC med ambisjon om å gi et lite backstage-blikk på det politiske teater. Podcasten er allerede ute med tre svært effektive episoder på 12-15 minutter. Kickstarter-innsamlingen funker altså mer som en måte å betale for eksisterende og fremtidig innhold enn som fødselshjelp.

Altså. Det er bare å gi så det svir.

EU og Nobels Fredspris

Om du har en lenke til interessant skriveri, legg gjerne igjen i kommentarfeltet. Har behov for å få et så bredt perspektiv som mulig… Oppdaterer løpende.

På fredag fikk vi vite at Nobels fredspris for 2012 tildeles EU. Jeg avstår fra å kommentere fredspristildelingen (er inhabil?) men syns for egen del det er greit å samle noen lenker ((de færreste har jeg funnet helt selv)) om EU og til noen reaksjoner på tildelingen.

Positiv til prisen:

Kritisk til prisen:

Kommentarer som er litt i mellom

Oppslag og fakta

Og det er kanskje interessant å høre hva Nobelkomiteens (( Den Norske Nobelkomité )) formann Thorbjørn Jagland sa om tildelingen under sitt foredrag på Nobels Fredssenter lørdag etter annonseringen:

[embed]www.youtube.com/watch

Fimreites fordommer

Fimreite har skriver godt om fordommer: om at alle har dem, om hvordan vi bruker dem, trenger dem og om hvor viktig det er å huske på at fordommer er fordommer, ikke sannheter. Det er åpenbart og samtidig vanvittig vanskelig å etterleve.

Fimreite er tar på en måte et lite oppgjør med hvordan vi tenker om fordommer. Ingen har fortalt meg noe annet enn at fordommer er entydig negativt. “Det er bare slemme mennesker som dømmer andre før de kjenner dem.” Men sånn er det selvsagt ikke. Fordommer har også den funksjonen at av endel mennesker forventer vi positive ting basert på svært lite bakgrunnsdata. Jeg bare regner med at hun 5-åringen som nynner foran meg på bussen er ok. Og skulle hun se opp på meg sørger jeg for å smile litt (men ikke for mye, for hun må jo ikke ta meg med tredagersskjegg som en overivrig lokkemann). Og i det smilet ligger det en positiv fordom, en som det er helt ok at folk omfavner inntil det motsatte er bevist: Mennesker er ålreite dyr.

Og jeg tror det var her, Fimreite, at jeg tenkte du kunne gått lenger. I å rose fordommene. De som gjør at vi forhåndsdømmer noen positivt og kanskje er litt reserverte ovenfor bruktbilselgerens påstander om bilens stand. De som hjelper oss å navigere i hverdagen. De som opptrer som funksjonelle fordommer. For da tror jeg kanskje punchline’n din hadde stått enda skarpere frem.

så lenge jeg vet at de er forenklinger og generaliseringer av virkeligheten, så gjør de heller ingen skade. Det er verre med dem som tar dem som sannheter.

Dette ble det ikke plass til i en tweet, gitt. Og som du ser: feedback’en handler kun om form, en umiddelbar følelse som oppstår når jeg er så enig i det du skriver at jeg skulle ønske jeg skrev det sjæl.

Om kvinnelige protagonister

There is something so retro with a girl protagonist whose life choices are defined by her girlness

sies det i siste podcast fra The Slate Culture Gabfest.

Jeg er så enig, men klarer samtidig ikke å ikke glede meg til å ta med påtroppende storesøster Knert for å se Brave.

Hør klippet fra Slates Culture Gabfest

Bookmarklets letter en digital hverdag

Viktig for å håndtere strømmen av inntrykk i en digital hverdag er det å sortere, hvilket betyr både å velge bort eller unngå endel av støyen, men også å sende relevant data til riktig hylle. Bookmarklets gjør sorteringsjobben unna med færre tastetrykk.

Jeg får input til ting på nettet via Twitter og Facebook, jeg følger endel rss-feeder i GoogleReader, folk sender interessante ting på epost, iblant blar jeg gjennom Flipboard eller Zite og det hender jeg helt på egenhånd googler meg til artikler om temaer jeg bør vite noe om eller bare syns er interessante. Hva gjelder de tingene jeg får tilgang til gjennom app’er, er det som oftest mulig å sende ting direkte til Pocket (som nåomdagen er stedet jeg samler stort sett alt jeg kommer over), men det hender også at jeg vil bruke nettinfo til noe annet enn “å lese senere”. Og med Safari boostet med bookmarklets er det fort gjort i en port.

Hva er en bookmarklet?

Engelske wikipedia sier det nokså enkelt:

A bookmarklet is unobtrusive JavaScript stored as the URL of a bookmark in a web browser ((or on a webpage, men jeg fjernet det fordi det ikke er relevant for denne posten)) [...] they are designed to add one-click functionality to a browser or web page. When clicked, a bookmarklet performs some function, one of a wide variety such as a search query or data extraction. Usually the bookmarklet is a JavaScript program.

En bookmarklet er altså en kodesnutt du legger i bokmerkene dine, istedet for en url (http://eksempel.no). Heldigvis trenger vi sjelden å skrive kodesnutten selv. Google navnet på en tjeneste + bookmarklet, og sjansen er stor for at noen har skrevet en snutt du bare kan bruke. Den samme kodesnutten funker mest sannsynligvis for nettleseren både på din stasjonære og din håndholdte enhet, så om du bare finner ut av hvordan du sync’er mobilens bokmerker mot den stasjonære kan du godt redigere bookmarklet’ene på den store og de funker fint på den lille.

Først til Safari, så videre til...

Når du vel har bookmarkleten ‘installert’, er det bare å trykke på bokmerket når du er på en side, og den handlingen bookmarkleten er programmert til vil trigge. Jeg har samlet mine bookmarklets i en egen bokmerkemappe i Safari, rangert etter bruksfrekvens:

  • send artikkelen til Pocket
  • lag en task i Things med nåværende url i notatet og sidetittel som taskname
  • åpne sidens rss-feed i GoogleReader (slik at du kan begynner å abonnere)
  • send artikkelen til Evernote
  • send til Pinterest (åpner et valgpanel for valg av bilde + hvilken tavle du vil sende til)
  • og nederst en mappe med de bookmarklet'ene jeg sjelden bruker:
    • send til Instapaper
    • send til egen blogg (wordpress)
    • send til Posterous
    • send til Tumblr
    • send til Diigo
    • send til Delicious
    • send til Readability
    • send til Kindle via Readability
    • forkort url med Hurl (som jeg akkurat fant ut at var tatt ned...)
    • tweet
    • åpne foursquare (skjønner ikke hva denne gjør, og husker ikke hvorfor jeg installerte den)
    • send til Huffduffer (lagre lydfiler til seinere, lurt men sjelden i bruk)

Når jeg ser over det sånn så er det klart for meg at det er mange jeg ikke bruker. Også viser det at mulighetene er enorme.

Hvilken bookmarklet har/ville endret din digitale arbeidsflyt?

Epilog: Nå måtte jeg jo selvsagt teste mitt eget tips, og gjennomgangen over gjorde meg oppmerksom på at det var ett åpenbart hull i bookmarklet-samlingen: en bookmarklet som hentet nåværende url og sendte den rett til Tweetbot, verdens beste twitterapp for iOS. Så da googlet jeg “Tweetbot bookmarklet”, og lo-and-behold, noen andre hadde kjent behovet før meg og forfattet de nødvendige kodene. Så får jeg bare håpe at denne nederlenderen er en ærlig sjel og ikke en som sniklytter på hva jeg deler fra nettleseren….

Epilog II: Bare dager etter at jeg la ut denne, kom nettleseren Chrome fra Google til iOS. Jeg er ikke sikker på om jeg vil anbefale den, men om du er Chrome-bruker er det nok grunner til å installere. Chrome kan selvsagt ikke settes som standard-nettleser på iDingsen din, derfor delte Macgeeky noen fantastiske bookmarklet-koder som virkelig underbygger tittelens påstand: kodessnutter som bidrar til å reduserer friksjonen i en digital hverdag.

Foldingtext<br /> – om en app i beta & annet

Hovedpoenget med denne posten er å få frem følgende poeng:

Foldingtext er for tiden i gratis beta og kan lastes ned fra Hog Bay Software.

Jeg gjentar det igjen om ca 750 ord.

Museum på Vranga. <br />Eller The Flipped Museum.

Denne uka kjører Sparebankstiftelsen ut boards i Oslo sentrum med verker fra egen samling, og snur ifølge egen markedsføring museet på vranga. Gallerirommet bringes ihvertfall ut i gata og når kanskje fler. Det er topp å møte tresnitt av Munch på vei til trikken.

Må museet ut i gata for å være på vranga? Kan ting snus på en annen måte? Kan en kunnskapsinstitusjon som et museum, uten å slutte å være museum, være litt mindre ovenfra-og-ned, litt mindre eier av sannheter og litt mer…

Uvitende?

I mai var jeg i Gøteborg og besøkte noen utstillinger som vektla de besøkendes kompetanse, som aktiverte hva de selv kunne, fremfor å bli satt i posisjonen som passive mottakere. Begge utstillingene var (selvsagt?) rettet mot barn, uten at jeg følte meg altfor langt utenfor målgruppen.

[caption id=“attachment_1763” align=“alignleft” width=“257” caption=“Når romskipet lander utenfor utstillingen må de besøkende balansere på en smal landgang for å komme inn. Og vips; alle går på rekke…."][/caption]

På Världskulturmuseet besøkte vi utstillingen Jordlingar (Jordboere, eller Earthlings for anglofile). Det er en utstilling om oss mennesker med objekter fra museets samlinger. kontekstualisert som om den er laget for marsboere (marslingar for broderfolket).

Trikset ligger i at når en barnegruppe ankommer museet blir de fløyet opp i utstillingen, hvor de ønskes velkommen av en marsling ((formidler i marsboer-outfit)) som blir med barna på en omvisningen. Marslingen er selvsagt grønn på mer enn en måte, og trenger barnas hjelp til å skjønne hva det er som er utstilt. “Hvorfor ligger det et menneske bak glasset der, åh, er det en dukke, hva gjør den?” “Hjelp, det var mye lyd, er det musikk sier du, hva skal vi med det?” “Kan dere skjønne hva de sier?”

Det er lekent, det åpner for spørsmålsstillinger og fordi omviseren er grønn er han/hun ikke en skummel sannhetsforvalter med rett og feil svar, men en som spør barna fordi her trengs svar. Og barna forteller.

[caption id=“attachment_1764” align=“alignleft” width=“256” caption=“Skilt utenfor "Nattpäron" med de sentrale "personer, viljor, problem och platser"."][/caption]

På Gøteborgs Stadsmuseum står i enda større grad fortellingen i fokus. I Nattpäron jobber de besøkende nettopp med fortelling.

Utstillingen er om fortelling, og istedet for å presentere gode eksempler på fortellinger bygger utstillingen på fortellingens struktur: at enhver fortelling trenger en eller flere personer, et sted, et problem osv. Og det som stilles ut er en rebus av alternativer på hvert av de forskjellige punktene. Du trenger en person? Dra i disse spakene, og finn 40 alternativer! Hvor skal du være? Stikk hodet inn i denne sjakta, så kanskje du får noen idéer! Sett igang og fortell!

Og plutselig er det gjesten som er eksperten. Som er den aktive. Og kanskje museet er mottakeren? Det kan være en besnærende tanke. Men for å komme dit må kanskje institusjonen stille seg noen spørsmål. Ett kan være

Hva kan publikum mer om enn oss?

Da kan vi kanskje snakke om et museum på vranga.

Eller “The Flipped Museum”.

Og det er ingen grunn til å frykte at en slik tilnærming skal undergrave institusjonens samfunnsoppdrag eller verdi; institusjonen er fortsatt premissleverandør, de besøkende gis bare litt mer lov til å eie sin egen opplevelse.

Om ammeklokker, featurebloating og kjønnet design

Jeg vet ikke om du noengang har hatt behov for å ta tid på amming (( og jeg skal innrømme at jeg måtte spørre min bedre hjernehalvdel om vi drev med det )) men om du skulle få behov, kan det godt hende du prøver et søk i AppStore for å se om det finnes noe der som dekker ditt behov.

Og om jeg ikke tar mye feil; finner du den app’en er sannsynligheten stor for at den ser ut som et lyseblått/rosa lite blondehælv**e. Design tilpasset fordommen om den ammende som et genus med hang til alt som er petit og pastelfarget. For hvem deling til facebook er en essensiell funksjon og ´poop log´ høres ut som et ønsket tillegg.

Og om ikke brukervennligheten drukner i rosa blonder kan du banne på at brukergrensesnittet er stygt og i veien for alle mulige formål. Kanskje fordi det er så få nerder som er der i livet at de i det hele tatt aner markedet.

Marco Arment ((ja, han bak Instapaper )) er blitt pappa. Han har fått innsikt i et mulig marked og for å dekke et behov i heimen har han laget en ammeklokke.

Og han har laget en fokusert liten app som dekker et spesifikt behov på en ryddig og oversiktlig måte.

Er den kjønnsnøytral? Aner ikke.

Men ikonet er et kunstverk i seg selv.

[gallery]