Norsk er så mangt

Jeg sitter i bakgården. Sola er bak en sky og rundt meg leker 5-åringer “mor og storesøster”. Nasjonaldags-champagnen har etterhvert forlatt kroppen, de marsjerende orps har stilnet og russen jeg kjenner har trukket eksamen og vet hva som må leses før neste helg.

Jeg leser og tenker på hvor fint alt er og hvor heldig en er i kiæmpers fødeland.

Norsk er så mangt.

En norsk dikter som var så norsk som overhodet mulig - han tegnet utkastet til landets nasjonalflagg, og ikke en eneste utlending kjenner til de merkelige skriftene hans - Henrik Wergeland, med andre ord, har sagt om dette: «Det gjelder at gjøre Norge sa meget norsk som mulig.»

nok en gang fra Akk, Europa!, Hans Magnus Enzenberger, Universitetsforlaget 1987

<img src=“https://thomasrost.micro.blog/uploads/2024/c8949773ca.jpg" title=“Norsk er så mangt” alt=“Faksimile fra H.M. Enzenbergers “Akk, Europa”, s177” class=“alignnone size-full” width=“600” height=“450” />

Droner og dobbeltmoral

The poll also found, somewhat confusingly, that while 67% of Americans support using drones to chase runaway criminals, 64% of Americans would be concerned about their own privacy if police departments started using drones equipped with high-tech cameras. That same sense of wanting drones to chase bad guys but not bother good guys (i.e., poll respondents) showed up in another of Murray’s poll questions: “Do you support or oppose the use of drones to issue speeding tickets?” Drone-issued speeding tickets were opposed by 67% of Americans — the same percentage that want drones to track down lawbreakers...

skriver Eli Sanders i et tidligere nummer av The Magazine. God lesning!

Umyndiggjøring

Jeg mener å huske at det i for lengst henfarne tider var et ønskemål fra venstresiden å befri menneskene fra deres umyndighet. Hvorfor dyrkelsen av staten i så mange land – også i Sverige, er jeg redd for – ble et credo for venstresiden, mens trangen til selvbestemmelse ble utlagt som innbegrepet av borgerlig forstokkethet – se, det har jeg aldri forstått ordentlig.

fra Akk, Europa!, Hans Magnus Enzenberger, Universitetsforlaget 1987

Gjenlesning: <br />– Europas innebygde frykt for folkestyre

I kjellerstua hjemme hos (mamma og) pappa ligger det stabel på stabel med gamle aviser. Når en har tid kan en rote seg inn og finne skatter, daterte vinklinger, kloke ord en gikk glipp av da.

Jeg har ingen avisstabler, men iblandt kan jeg dykke ned i Pocket, finne ting jeg ikke kan huske å ha lest. Det er ikke det siste som er sagt om et emne, men det kan være fordømt godt. Det er Gjenlesning, og her er en jeg fant idag:

Den er fra Aftenposten i oktober i fjor, er skrevet av Ola Mestad, den handler om EU, om demokrati og om “den norske erfaringen”. Den heter “Europas innebygde frykt for folkestyre” Les den!

For egen del sakser jeg noen sentrale huskelapper:

Den norske politiske røynsla med vår lokale nazisme-variant Nasjonal Samling var at den ikkje slo an ved hjelp av demokratiske middel. Dermed hadde vi inga intuitiv oppfatning etter krigen om at folkestyret måtte avgrensast på grunn av totalitære truslar.

[…]

EU har eit demokratisk underskot fordi det ikkje var meint å vere for demokratisk. Kampen mot det totalitære var det viktige. Det kan vere ein viktig grunn til at dei landa med dei sterkaste demokratiske tradisjonane og mangel på eigne totalitære røynsler, Storbritannia, Sveits og Noreg, framleis har størst vanskar med EU. Dei hadde erfaring for stabilitet.

Og, med referanse til Jan-Werner Müllers Contesting Democracy:

«European integration ... was meant to place further constraints on nation-state democracies through unelected institutions.» Særleg ser ein dette i den kompliserte styringsstrukturen i EU med forholdet mellom Kommisjonen og Rådet, og EU-domstolen som vaktar over det heile.

Noen vil kanskje si at “udemokratisk” ikke bare skal forstås som en kritisk betegnelse?

Edit-a-thon på Nobels fredssenter

På torsdag gjennomførte vi for første gang et Wikipedia Edit-a-thon på Nobels Fredssenter.

Et edit-a-thon er en skrivestue der en gruppe mer eller mindre løst sammensatte mennesker samles for å redigere wikipedia, gjerne knyttet til et tema eller fagområde. Formålet er å forbedre eller utvikle et artikkelfelt på verdens største oppslagsverk. På veien kan en ha det hyggelig, lære en hel del nye ting og om en åpner opp, møte publikummere i en litt annen setting enn en vanligvis gjør.

Vårt første edit-a-thon rettet handlet om “Nobels fredspris, fredsprisvinnerne og andre relaterte artikler om fred, krig og konfliktløsning”. Nokså åpent, noe vi fant ut var ganske fint. Folk stod fritt.

En kort oppskrift på hva vi gjorde:

  • Øivind Stenersen (( "Nobelekspert", fagbokforfatter og konsulent til fredssenterets utstillinger)) tok utfordringen med å holde ett 15 min. innlegg om fredsprisens historie
  • Erlend Bjørtvedt ((Wikimedia Norge)) holdt en generell introduksjon om Wikipedia
  • Knut Hjelleset ga en kort innføring i hvordan en redigerer
    • tok en fritt valgt artikkel opp på lerret, i felleskap kom rommet frem til noen forbedringer i artikkelen og disse ble implementert
    • nevnte noen do's, don'ts + vanlige feil
    • delte det enkleste trikset i boka: om du skal få til noe du ikke vet hvordan du gjør, finn en tilsvarende artikkel og se i koden, kopier den og tilpass til den artikkelen du selv jobber med
    • understreket viktigheten av den leksikalse sjangeren, og nødvendigheten av å referer til eksterne, verifiserbare kilder

Så satte vi igang å redigere. Mange satt hver for seg på egen pc, mange satt sammen og drøftet justeringer før de skrev inn. Vi prøvde å ikke begynne på akkurat samme sted, og praten gikk livlig rundt i lokalet om forskjellige små og store problemstillinger; “er denne kilden god nok?”, “hva skjer med formatteringen her?” osv.

I løpet av noen hektiske timer endret, justerte og økte vi innholdet på et 20-talls artikler, vi fikk kombinert jobb og hygge og for egen del tror jeg at jeg fikk stimulert både språkførings- og fredspriskompetansen. Før vi takket av presenterte alle kort hva vi hadde jobbet med, hvilke endringer vi hadde gjort og applauderte hverandres bidrag.

Og selvsagt holdt info-avdelingens Kirsti Svenning arrangements-temp’en oppe på twitter og instagram med merkelappen #editathon.

[gallery columns=“5” ids=“2096,2097,2098,2099,2100”]

Blir du med neste gang?

PS: Like før vi gjennomførte vårt edit-a-thon, arrangerte Nordiska Museet i Stockholm et edit-a-thon om mote. Deres samarbeidspartner Europeana har lagt ut et godt arkiv med bilder fra arrangementet på flickr og en utfyllende rapport på arrangementet ligger selvsagt også på svensk Wikipedia. Flinke, de der svenskene, altså.

On Digital Identity <br /> - workshop with IDEK in Stockholm

Are you one of those who warmly remembers the ‘early’ years of web2.0, when most peoples minds were still on the bursted dotcom-bubble and going around saying stuff like “i think teachers should use their full name online” felt like it was just controversial enough to make it into a post? When it still felt like collaboration was important and something that mattered and would ultimately change the world?

I used to be one of those, but somewhere along the way, gradually, as marketers adopted to Facebook and all kinds of SoMe-specialists made longer and strongers arguments on how one could use these new tools to reach an ever increasing mass of people and the potential of hitting the virality-goldmine was the main point, i got a bit delusioned. Was ROI, as on invest money to get more money back, all that mattered? I gradually lost faith. Until I met Abhay Adhikari (or @gopaldass ).

The title of the seminar, something along the lines of “Strategic presense in Social Media” sounded like, well, not that special. Still; as Kajsa Hartig had mentioned it, perhaps it was worth the trip?

It was.

Abhay started by outlining the days program. How do you 1) manage your digital identity in a way that 2) builds and takes controll of you digital eco-system in order to 3) make it help you getting things done.

So that’s what we did. We looked at a high number of digital profiles, specifically bios, discussing how they came across. Too ambitious? With humour? We reworked other profiles, trying to bring out cynisism, humor or humbleness. And we wrote new ones for ourselves, reading them outloud, getting instant feedback.

“Your bio is your filter. That’s where you build an expectation, and give the other the opt. to decide whether they want to subscribe to your long-form-thoughts”, Abhay said. “That’s where you start building your digital ecosystem”.

From there we went on to work together in groups, starting out with an idea for a project and/ or a fairly general question. Then we identified a potential first step, something we need to get done to move the project forward, something operational. We then identified potential influencers + profiled them in a fairly generic way with three key treats. At least one should have the potential to be negative. (Obviously, our up and coming architect had an ego like nothing else…) Then we took that info and used it as the startingpoint for asking questions and involving our digital ecosystem.

  1. Main Goal / task / idea (overarching) or specific question, fairly general
  2. first step, operational
  3. find influencers (in the process you'd get a bunch of different answers)
  4. two stars, one wish-treats of the influencer
  5. pose a question to your finely tuned digital ecosystem on the first step, with your influencer and their treats in mind to invite them to feed in to your project and help you make that first operational step happen or getting done.

It’s a way to embedd online dialogue with the process of your project. It’s a way of starting the (strategic) communication of a project before you know the outfall or end result of a project. It’s audience development.

Obviously it’s also about ROI, but it’s a slightly different kind of ROI. It’s one where the investment is knowledge and the return is knowledge.

Abhay Adhikari led two days of workshoping on managing your digital identity and strategic digital planning hosted by IDEK Lab in Stockholm 20–21 march 2013. It was a blast, and Abhay storified it.

On photography

A photograph is an invitation for dialogue. If it doesn't make people reflect, ask questions, talk, it just becomes decoration. That's not really interesting.[...]

…sa Frederic Lezmi, før han tok jakka, reiste seg fra bordet og gikk på utsiden for å tenne seg en røyk. Elevene var allerede i gang inne i utstillingen med en av de andre fotografene.

Lærerflukt

Etter en foruroligende forskningsrapport og like foruroligende dekning i mediene i begynnelsen av uka om det store spriket mellom antallet som tar lærerutdanning og antallet som blir i læreryrket var det stor enighet i Politisk15 om at utviklingen må stoppes og at 5-årig lærerutdanning er en sentral del av løsningen. Det er vel og bra. Jeg tror imidlertid ikke utdanningen er i nærheten av å være problemet.

En jobb som lærer, enten som adjunkt eller lektor, har de siste årene kommet opp på et ok lønnsnivå. Kravet om økt lønn har stått sterkt innad i yrkesgruppen.

Det økte lønnsnivået har imidlertid kostet dyrt. I forhandlingene om disse lønnsøkningene har både fagorganisasjonen og arbeidsgiversiden stått sammen om å bytte inn autonomitet og fleksibilitet med kronetillegg.

Tidligere opplevde en lærer relativt stor frihet i planlegging og gjennomføring av både undervisning og alt det rundt. I mange tilfeller altfor stor frihet, noe som førte til at lærerne mer eller mindre var småkonger i sine klasserom, uten evne til å dra veksler på og samarbeide med kolleger. Jeg tror at fokuset både i utdanning og på skoler har gjort noe med dette. Lærere samarbeider.

Men mange opplever nå en detaljstyring av egen tid som går på bekostning av motivasjon og følelse av eierskap. Lærere opplever mindre kontroll over egen tid enn elevene de jobber med. Da kan det fort bli interessant å se seg om etter andre jobber.

Det var byttehandelen for økt lønn. Det er ikke sikkert det var et godt bytte.

Forventninger

Hvorfor skal samfunnet bruke flerfoldige millioner på utdanningen din, når du ikke akter å bruke den?

Sitatet er hentet fra et usedvanlig velskrevet innlegg av Tøger Fimreite om balansen mellom privatinteresser og samfunnsansvar, mellom foreldres og barns interesser og om spennet mellom hva vi bør kunne forvente at staten hensyntar av individuelle ønsker og behov og hva vi kanskje selv må ta ansvar for. Lesetips!

Pyramidene ble ikke bygget av slaver

I Terje Tvedts Nilen - historiens elv ((Aschehoug 2012)) står det at

Lenge var det en utbredt forestilling at det var egyptiske slaver som bygde pyramidene og alle andre store byggverk i landet. Men nyere forskning belegger med stor grad av sannsynlighet at disse teoriene baserer seg på at man har sett bort fra elvens særegne hydrologi og dermed dens rolle for jordbrukets organisering. I Egypt var det slik at det flere måneder hvert eneste ar ikke var noe å gjøre for bøndene, fordi det om sommeren som regel ikke var nok fuktighet i jorda til å dyrke. Mens alle ventet på neste høsts flom, hadde befolkningen «fri», og i denne perioden kunne folk mobiliseres, mot belønning eller fordi de trodde på den herskende religionen og faraoens guddommelige plass i den.

Du skjønner du kommer opp i åra når ting du lærte på skolen ikke lenger stemmer…

Snasen <br />- 'Failing Upwards' EP

Du veit hvor digg det er å ta en velfortjent ferie etter å ha jobbet hardt. Litt sånn er det med musikken til Snasen.

Rik utbetaling.

På Dummymag kan du streame alle godbitene, men du kan like gjerne gå rett over til Wimp å høre det hele der. Kanskje tilogmed kjøpe deg noen fine .mp3-filer å ha på lytteenheten din?

Kunstnere må ha til brødskiva, de også.

[caption id=“attachment_2048” align=“alignnone” width=“300”]Bilde stjålet fra Dummymag (!) Bilde stjålet fra Dummymag, med det er altså tatt av gode Simen Kjellin[/caption]

The Freegan

En fin liten film om “freeganism”, om å ta ansvar for en selv og for alle de andre.

Kunne du ha levd av kastet/funnet mat? Kan du gjøre noe annet lurt?

Heia Børge!

vimeo.com/56362483

Børge er overalt. Ofte som forteller

Shoppingfritt år? <br />Kjøp en app!

Da jula vel var over og vi var tilbake på jobb fortalte en av kollegaene mine meg at hun var igang med et shoppingfritt år. Javel, tenkte jeg. Ikke at jeg ikke skjønte noe av motivasjonen, vi hadde akkurat snakket om det j**la julegavekjøpemaset, om alt velment men unødvendig tull som ofte kunne dukke opp under et juletre og ikke minst om problemet med førtitallister som hadde erfart en altfor stor velstandsøkning i egen levetid, og som derfor naturlig nok aldri utviklet noen indre sperre ved “for mye”. De harde tidene hadde liksom tatt seg av det. Men å hoppe fra den innsikten til selv å pålegge seg noe som etter hva jeg kunne skjønne var et svært smertefullt no-shopping-regime, det virket liksom litt … mye?

Nå så jeg ingen grunn til å prøve å overbevise henne om å gå bort fra sitt nyttårsforsett, som jo både var edelt og fornuftig begrunnet, klesindustrien er liksom ikke først og fremst etisk og alt det der, men satt alltids med et ønske om å slå inn en liten kile.

–Hva med æpps?, nærmest utbrøt jeg.

–Æpps? Hun så litt spørrende på meg. Hun hadde akkurat fått seg en iPhone og jeg hadde i årevis ertet henne for den litt hanglete HTC-telefonen hun dro rundt på. Hun tok sats.

–Ingen shopping er vel ingen shopping?

Så trakk hun pusten, holdt den mens hun så på meg, på telefonen på bordet imellom oss og på meg igjen.

Jeg sa hun burde tillate seg å kjøpe apps til tross for det selvpålagte shoppingforbudet. Apps har, litt avhengig av utviklerens utstyr og livsstil ((svært mye av det som følger avhenger av utviklerens utstyr og livsstil)), et relativt begrenset karbonavtrykk. Få dyr eller mennesker lider direkte under fremstillingen av en app. Ofte, men ikke alltid, sitter apputviklerne i høykostland. Om høykostlandet ligger nært nok vil være mulig å snakke om “kortreist”, og det er jo litt av et honnørord i noen kretser. Utviklingen gjøres ofte av folk med mer enn middels utdanning, og utdanning skal jo lønne seg. Vel, skal det lønne seg må vi sørge for å kjøpe noen ting i ny og ne som krever utdanning. Sett i det perspektivet og i disse krisetider er et appkjøp nærmest for økonomisk bistand å regne. Sa jeg.

Så. Kjøp en app. Om du ikke vet helt hvor du skal begynne tillater jeg meg å foreslå et par-fem.

Først; tre jeg er nokså avhengig av og bruker daglig:

Things, 70kr, av Cultured Code GmbH & Co. KG med 8 faste og 5 deltidsansatte i Stuttgart, Badem-Wurtemberg, Tyskland.

Instacast, 35kr ((universell app)) av Martin Hering/Vemedio, Ludwigsburg, Tyskland.

Tweetbot, 21kr, av Paul og Mark/Tapbots. Vet ikke hvor.

Så; tre jeg bruker ofte:

Reeder, 21kr, av Silvio Rizzi, Østerrike.

Writeroom, 21kr, av Jesse Grosjean/Hog Bay Software i Bangor, Maine U.S.A.

Poster, 21kr, av Tom Witkin, student, Michigan. Har en veldig fin blogg.

Tre gode, hvis bruksområder ofte er dekket av andre:

Mindnode, 70kr, av IdeasonCanvas i Wien, Østerrike.

Drafts, 21kr. av Agile Tortoise i Texas.

Clear, 14kr. av Realmac Software. Vet ikke hvor.

Så må du bare huske, da, å skaffe deg en iDings før du begynner det handlefrie året. For iDingser har hverken et lite karbonavtrykk, er spesielt energiøkonomiske eller har særlig gode arbeidsforhold for sine arbeidere.

What to do in Oslo when it's cold?

Jada, når det er kaldt skal en selvsagt snøre sin sekk og spenne sine ski i Marka, om det er i Lillo', Øst' eller Nord'. Jeg renner ikke over av kunnskap om løypetilbudet. Men akkurat nå er det også et par brillefine internasjonale utstillinger med norsk utgangspunkt det virkelig er verdt å få med seg.

Det Moderne Øye Etter en tur både på kontinentet og “over there”, er Det moderne øyet på plass på Munchmuseet . Jeg koser meg nesten alltid der borte på Tøyen, men syns utstillingen som særlig peker på Munchs arbeid og eksperimenter med nye medier og stadige retur til enkeltmotiver allikevel var noe utenom det vanlige.

Høydare: Skrik (1895), svart-hvitt litografi.

Står til 17. februar.

Norwegian Icons Norsk møbeldesign har alltid befunnet seg i skyggen av nabolandenes. Einar og Pepe, hodene bak Fuglen/The Bird, har en stund kjempet for å gjøre noe med det. Med utstillingen Norwegian Icons, som åpnet på Blomqvist denne helgen, er de kanskje enda et hakk nærmere å lyssette den skyggen. Et knippe skikkelig lækre former er utstilt, og særlig de enkle “rommene” i 2. etg, der du kan vurdere å blåse 30 000,- på en lenestol eller 3,5 mill. på en Munch er verdt turen (gratis inngang). Utstillingen skal videre til Tokyo og New York, og vil i så måte kunne åpne eksportdører for møbelindustrien.

Høydare: Ecco (1970), hvilestol i stålrør og skumplast trukket med stoff ((et stalltips er at L.K.Hjelle setter Ecco i nyproduksjon og at den snart dukker opp i en interiørblogg nær deg )) .

Står til 3. februar.

[gallery ids=“2003,2000,2001”]

Hva kan vi bruke Klout til?

Klout er et forsøk på å besvare spørsmålet “Hvordan måle (suksess i) sosiale medier?”

Hva?

“Klout” er navnet på en tjeneste OG på en måleenhet. Om gründerne bak tjenesten skulle beskrive en våt drøm kan det hende at de ville sett for seg at en samtale på kjøkkenet på en skikkelig kul fest forløp seg omtrent slik.

Hun: Min klout er 50. Eller; jeg har 50 (i) klout.
Han: Hvordan vet du det?
Hun: Sjekka det på klout.com. Du burde kloute (deg) du også! Det er skikkelig lurt!

(Eller noe sånt).

Hvordan?

Klout fungerer sånn at du logger inn med din twitter eller Facebook-konto, gir Klout.com tilgang til alle dine data på tjenesten (legger til det du måtte ha av flickr, Instagram, 4sq, G+, Wordpress) og klout.com forteller deg hva din klout er. Påvirkningskraft, SoMe matchvekt eller noe slikt. Det er ikke helt enkelt å si hva som påvirker målingen, annet enn å tro tjenesten på at din klout øker “when the content you create or share on social networks inspires others to react (by commenting, tweeting, liking and more)”, altså vekt på aktivitene du genererer. Hva som er best av en like, RT eller ☆ er ikke godt å si.

Algoritmen bak er heller ikke mer genial enn at da det ble påpekt at Obama (“leader of the free World”) hadde lavere klout enn endel sosiale entrepreneurer skjedde det noe som endret på det. Fleksibelt ((eller i det minste mottagelig for ytre press)) .

Hvorfor?

Som det fremgår av siste avsnitt: verdien av innsikten Klout gir er omstridt. Tjenesten tar ikke betalt av brukerne, hvilket betyr at brukerne er produktet. Forretningsideen er å koble brands med brukere med høy klout for sosial produktplassering, målingen er en vei til det.

Men:

  • det er gratis (argumentet brukt positivt er selvsagt i strid med foregående avsnitt. Fleksibelt)
  • bredde over flere kanaler gir et slags overblikk.
  • få alternativer, selv om Hans Petter nevner fler som kanskje er verdt å sjekke ut.
  • måler aktivitet og respons, gir bedre vurderingsgrunnlag enn bare venner og følgere, som jo sier mer om potensiell gjennomslagskraft enn reel gjennomslagskraft.

Som sammenligningsgrunnlag mot andre brukere eller institusjoner tenker jeg verdien er nokså liten. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal ha som mål å ha klout som Obama.

Jeg bruker derimot gjerne Klout i konkurranse med meg selv. I forrige uke kloutet nettredaktør Kirsti Svenning og jeg fredssenteret til 60. Det er en grei målestokk å ha i mente. Om vi plutselig faller til 58, må vi spørre oss selv: hvorfor skjedde det? Og om det kan skyldes at vi har vært slappe, da må vi gjøre noe med det.

Hva er din klout, og har du noe tro på denne typen målinger? Og tusenkronerspørsmålet er jo selvsagt: er det viktig?

[gallery ids=“1978,1979,1980”]

Hvordan måle museumsvirksomhet i SoMe?

Spoileralert: jeg aner ikke! Det er sikkert mer fornuftig å lese Jørgen Hellands gode fødselshjelper for netttiltak i 2013.

Men altså. Januar er tiden for å skjele litt til året før, men særlig å vende nesa mot det nye året. Det er tiden for å anlegge hårete mål. Så også for nettarbeidere i museer over det ganske land. Forrige uke la Oskar Seljeskog fra Oslo Museum ut en oversikt på Ballrommet over Norske museer på Twitter og en tilsvarende for Facebook, rangert etter antall følgere.

Det er, som @mariannmat påpekte i en tweet, lett å gå etter ytre mål når en arbeider i sosiale medier. Ganske enkelt fordi tallmaterialet er så lett tilgjengelig. Men er venner og følgere en god måleenhet?

Når Facebook viser sine sideadministratorer “reach” er vel det ett eksempel på at svaret er nei. “Reach” forteller hvor mange en når ut til, hvor mange som ser, og det er kanskje vel så viktig. Hvor mange som ser avhenger også i noen grad av hvor mange som “snakker om”. Er det kanskje et godt mål, da?

Jeg tror at gode mål i stor grad havner om hvilken institusjon man er og hva som er institusjonens overordnede mål. Er målet med kommunikasjonen vår å skaffe løste billetter? Er det å spre kunnskap om kulturen vi forvalter? Er det å få folk til å stoppe opp i hverdagen? Er vi helpdesk? Er vi, som @bardham så fint sier’e, til for gjestene?

Kanskje litt av alt? Og hvordan måle suksess, i så fall? (( Jeg vet ikke, men i morgen i neste post skal jeg skrive kort om Klout som prøver å komme med et svar )) Hvordan måler ditt museum?

Typisk norsk

[caption id=“attachment_2018” align=“alignleft” width=“150”] Norsk flagg Norsk flagg[/caption]

Christian Tybring-Gjedde (FrP) har spurt to ministre om hva de mener norsk kultur er. Hadia Tajik svarer helt utmerket på spørsmålet men CTG er ikke fornøyd. Han mener ministeren “fornekter norsk kultur”, samtidig som han sliter litt med å definere hva norsk kultur er. Han lister opp endel institusjoner og verdier han opplever som særnorske, og er trygg på at han er grep om folkesjela (mens ministrene ikke har det).

Som Tajik skriver i sitt svar er norsk kultur stadig i utvikling. Gjedda mener tydeligvis at den norske kulturen bare er, “fra evighet til evighet”.

Han bommer ikke bare på tilstanden, men også på utgangspunktet. Den norske kulturen er menneskeskapt, styrt, konstruert gjennom mange år, debatter, læreplaner, politiske vedtak som har kommer som svar på og resultat av enkelthendelser og historieforløp.

CTG vil gjerne bruke en noe ullen oppfatning om norsk kultur til å dra et skille i sanda, rydde og sortere. Innenfor. Utenfor.

Nasjonsbyggingsprosjektet han ønsker å påberope seg å kjempe for har stort sett handlet om å samle oss, om å finne og løfte frem fellestrekk mellom alle de mennesker som bor og er i Norge. Ikke å vektlegge hva som er riktigst: smalahove eller ribbe, “hæstkuk!” eller “fy druen!”, RBK eller Brann.

Med sitt utspill fornekter CTG selv norsk kultur.

Gro Harlem Brundtland sa en gang “det er typisk norsk å være god." Hun kan umulig ha inkludert CTG i sin definisjon av det norske. Jeg gjør det.

Nisse.

App å eie: Instacast 3

Instacast, kanskje verdens beste podcast-applikasjon for iOS, er ute i versjon 3. App’en er ‘Universal’, den funker både for iPod, -Pad og -Phone, koster 35kr og er verdt hvert øre.

Sentrale funksjoner er muligheten til å bokmerke avspillingspunkter, dele disse enten via en URL, som når jeg her lenker til interessante tanker om finanskrisen (( Asle Toje og Kjetil Wiedswang i Dax18 i går…)) eller opp mot f.eks. Tweetbot eller også laste hele podcastfila opp i Evernote eller Dropbox for seinere bruk ((f.eks i en klasseromssituasjon)).

Macstories har en fullgod anmeldelse.

Forårsaket EU krigen i Bosnia?

Det har vært, og kommer fortsatt , sterke reaksjoner på tildelingen av Nobels fredspris for 2012 til den Europeiske Union. Jeg har samlet lenker til endel skriverier her.

Noen av reaksjonen bygger på utsagn det kan være greit å legge under lupen. Et slikt er det som Klassekampen 13. oktober 2012 siterer fredsforsker Øberg:

Øberg bemerker at det var "EUs samlede beslutning om å skille ut Kroatia og Slovenia fra Jugoslavia som ledet til krigen i Bosnia".

Jeg stussa litt over hangen til å henge krigen i Bosnia rundt EUs hals, og ba historiker og tidligere kollega Ingrid Olstad Busterud , aktuell med et kapittel i Ways out of War om diplomaten Peter Galbraith, om en kommentar til påstanden. Og fikk svar:

[...]Spørsmålet du stiller er selvsagt veldig komplisert og har, som alle andre vanskelige spørsmål, verken et ja- eller nei-svar. Men altså, påstanden Øberg kommer med er en velkjent floskel som har blitt brukt av mange før ham. Jeg vil si at dette er en grov forenkling av historien, og at oppløsningen av Jugoslavia selvsagt hadde mange og sammensatte årsaker. EFs beslutning i desember 1991 om å anerkjenne de jugoslaviske republikkene som ønsket selvstendighet, kan ikke ses på en som en direkte årsak til den påfølgende krigen i Bosnia. Her ligger det andre årsaker; og ansvaret ligger først og fremst hos de jugoslaviske lederne som spilte på nasjonalistiske strenger hos ulike deler av befolkningen. Slovenia og Kroatia brøt ut av Jugoslavia i juni 1991, noe som resulterte i en ti dagers krig i Slovenia, og ca 6 mnd. med kamper i Kroatia. Det vil altså si at da EF anerkjente republikkens selvstendighet i desember, hadde de allerede valgt selvstendighet gjennom folkeavstemninger. Det er selvsagt mye man kan si om EFs rolle i konfliktene på Balkan. Dette skulle jo være "the hour of Europe" og EFs første sjanse til å vise at de hadde vilje og ressurser til å rydde opp i egen bakgård. Det viste seg etterhvert at EF (da som nå) slet med å ha en entydig og klar politikk overfor partene, og de hadde heller ingen makt å sette bak ordene. En kan derfor si at EF/EU strøk på sin første utenrikspolitiske prøve, og det er kanskje dette mange sikter til når de viser til at EU mislyktes på Balkan. Men å si at EU var ansvarlig for utbruddet av konflikten, blir for enkelt. Det finnes selvsagt mye god litteratur om dette dersom du skulle være interessert, f.eks skriver Svein Mønnesland om nettopp dette i boka "Før Jugoslavia og etter". Fred ut, Ingrid

Krigen i Bosnia bryter ut våren 1992, som et resultat av at Jugoslavia slår sprekker. EU anerkjenner på veien de republikker som ønsker selvstendighet. Er EU Årsak til krigføringen? Nei. En politisk maktfaktor en burde kunne forventet mer av? Kanskje det.

Re: Support: Poster

I had a really nice exchange of mail with Tom behind the brilliant iOS-app Poster. It’s by far the best iOS approach to publishing to Wordpress ((self hosted or wordpress.com regardless)), and given the long way the free, official wp-app has come, that says a lot. Fortunately, Tom also seems to be a nice guy.

Hi Thomas,

Thanks for purchasing the app!

I can absolutely add support for FoldingText text files — in fact, I just added it to the app once I saw your email, and will be included in the next update. Thanks for the suggestion.

Additionally, if you’d like, you can leave a review for the app in the App Store. That’s the best way for others to hear about Poster. I build the app in my free time, and the more users there are the more time I can devote to making the app better.

-Tom

On Dec 3, 2012, at 8:26 AM, Thomas Røst Stenerud xxxx@thomasrost.no wrote: 
Any chance you would consider support for the .ft file-extension when posting files from Dropbox. Trying to include FoldingText in the workflow, edit there on my Mac, using Writeroom to edit on iOS before publishing through Poster.

Still gotta say I love the app!

Thomas Røst Stenerud
<a href="http://twitter.com/thomasrost">@thomasrost</a>

So I did just that. And this. And if you use Wordpress and like your apps to look good, work nice and think that’s worth something, Poster isn’t all that expensive. Go pay!