I går kl. 11 kom kunngjøringen fra Thorbjørn Jagland og Den Norske Nobelkomité om at Nobels fredspris for 2010 skal gå til den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo. Tiden siden det har stort sett gått med til å fordøye hva Nobelkomiteen sier i sin uttalelse, jobbe med innhold i utstillinger på jobb, holde et halvt øye til reaksjoner og tanker omkring prisen, møte publikum og vise omkring, og nå prøve å samle tankene.

Reaksjonene er som vanlig delte og spredt nokså over hele linja, fra berømmelse av komiteens modige valg via meninger om prisens eurosentriske og vestlige utgangspunkt og frykt for økonomiske konsekvenser for Norge til fordømmelse av komiteens tolkning av Alfred Nobels testamente.

Komiteen legger til grunn Liu Xiaobos lange og ikke-voldelige engasjement for menneskerettighetssituasjonen i Kina til grunn for tildelingen. Dette engasjementet strekker seg fra hendelsene på Tiananmen våren og forsommeren 1989 til formuleringen av Charter 08, et manifest Liu er en sentral aktør i forfattningen av. I kinesisk høyesteretts dom, gjentatt så sent som i år, fremgår det at dommen for “oppfordring til undergraving av statens makt” særlig pvektlegger Xiaobos bruk av Internett som arena for spredning av ytringer som skjerpende. Han soner fortsatt dommen på 11 år. Og selv om mange er opptatt av prisens effekt på og i Kina, syns jeg det er viktig å huske på at prisen er gitt til Liu og ikke mot Kina.

Liu er en verdig prisvinner.
Jeg vil gratulere ham med tildelingen av Nobels fredspris for 2010.

Når han enn måtte få beskjed.