Byword til Wordpress? Eller teppefall?

Her vil jeg ha et bilde.teppefall

Dette er fra Cinemateket og lørdagens Halloweenfeiring, og er tematisk ikke koblet mot denne posten på annen måte enn at jeg måtte teste å publisere rett fra Byword til notatene her, og at det kanskje er et slags teppefall. Om ikke for et nytt liv som blogger, så ihvertfall for å prøve å blåse litt støv av denne installasjonen min.

Så, om du leser dette: det funker skikkelig bra å publisere rett fra Byword til Wordpress.

En ting du må huske: skal du ha med et bilde fra iDingsen din, må du, etter at du har satt det inn i markdown vha bildeknappen bildeknapp huske å laste bildet opp (samtidig som du publiserer) i feltet “resources”. Men det kommer i dialogboksen etter at jeg har skrevet dette…


Shoppingfritt år? <br />Kjøp en app!

Da jula vel var over og vi var tilbake på jobb fortalte en av kollegaene mine meg at hun var igang med et shoppingfritt år. Javel, tenkte jeg. Ikke at jeg ikke skjønte noe av motivasjonen, vi hadde akkurat snakket om det j**la julegavekjøpemaset, om alt velment men unødvendig tull som ofte kunne dukke opp under et juletre og ikke minst om problemet med førtitallister som hadde erfart en altfor stor velstandsøkning i egen levetid, og som derfor naturlig nok aldri utviklet noen indre sperre ved “for mye”. De harde tidene hadde liksom tatt seg av det. Men å hoppe fra den innsikten til selv å pålegge seg noe som etter hva jeg kunne skjønne var et svært smertefullt no-shopping-regime, det virket liksom litt … mye?

Nå så jeg ingen grunn til å prøve å overbevise henne om å gå bort fra sitt nyttårsforsett, som jo både var edelt og fornuftig begrunnet, klesindustrien er liksom ikke først og fremst etisk og alt det der, men satt alltids med et ønske om å slå inn en liten kile.

–Hva med æpps?, nærmest utbrøt jeg.

–Æpps? Hun så litt spørrende på meg. Hun hadde akkurat fått seg en iPhone og jeg hadde i årevis ertet henne for den litt hanglete HTC-telefonen hun dro rundt på. Hun tok sats.

–Ingen shopping er vel ingen shopping?

Så trakk hun pusten, holdt den mens hun så på meg, på telefonen på bordet imellom oss og på meg igjen.

Jeg sa hun burde tillate seg å kjøpe apps til tross for det selvpålagte shoppingforbudet. Apps har, litt avhengig av utviklerens utstyr og livsstil ((svært mye av det som følger avhenger av utviklerens utstyr og livsstil)), et relativt begrenset karbonavtrykk. Få dyr eller mennesker lider direkte under fremstillingen av en app. Ofte, men ikke alltid, sitter apputviklerne i høykostland. Om høykostlandet ligger nært nok vil være mulig å snakke om “kortreist”, og det er jo litt av et honnørord i noen kretser. Utviklingen gjøres ofte av folk med mer enn middels utdanning, og utdanning skal jo lønne seg. Vel, skal det lønne seg må vi sørge for å kjøpe noen ting i ny og ne som krever utdanning. Sett i det perspektivet og i disse krisetider er et appkjøp nærmest for økonomisk bistand å regne. Sa jeg.

Så. Kjøp en app. Om du ikke vet helt hvor du skal begynne tillater jeg meg å foreslå et par-fem.

Først; tre jeg er nokså avhengig av og bruker daglig:

Things, 70kr, av Cultured Code GmbH & Co. KG med 8 faste og 5 deltidsansatte i Stuttgart, Badem-Wurtemberg, Tyskland.

Instacast, 35kr ((universell app)) av Martin Hering/Vemedio, Ludwigsburg, Tyskland.

Tweetbot, 21kr, av Paul og Mark/Tapbots. Vet ikke hvor.

Så; tre jeg bruker ofte:

Reeder, 21kr, av Silvio Rizzi, Østerrike.

Writeroom, 21kr, av Jesse Grosjean/Hog Bay Software i Bangor, Maine U.S.A.

Poster, 21kr, av Tom Witkin, student, Michigan. Har en veldig fin blogg.

Tre gode, hvis bruksområder ofte er dekket av andre:

Mindnode, 70kr, av IdeasonCanvas i Wien, Østerrike.

Drafts, 21kr. av Agile Tortoise i Texas.

Clear, 14kr. av Realmac Software. Vet ikke hvor.

Så må du bare huske, da, å skaffe deg en iDings før du begynner det handlefrie året. For iDingser har hverken et lite karbonavtrykk, er spesielt energiøkonomiske eller har særlig gode arbeidsforhold for sine arbeidere.


App å eie: Instacast 3

Instacast, kanskje verdens beste podcast-applikasjon for iOS, er ute i versjon 3. App’en er ‘Universal’, den funker både for iPod, -Pad og -Phone, koster 35kr og er verdt hvert øre.

Sentrale funksjoner er muligheten til å bokmerke avspillingspunkter, dele disse enten via en URL, som når jeg her lenker til interessante tanker om finanskrisen (( Asle Toje og Kjetil Wiedswang i Dax18 i går…)) eller opp mot f.eks. Tweetbot eller også laste hele podcastfila opp i Evernote eller Dropbox for seinere bruk ((f.eks i en klasseromssituasjon)).

Macstories har en fullgod anmeldelse.


Re: Support: Poster

I had a really nice exchange of mail with Tom behind the brilliant iOS-app Poster. It’s by far the best iOS approach to publishing to Wordpress ((self hosted or wordpress.com regardless)), and given the long way the free, official wp-app has come, that says a lot. Fortunately, Tom also seems to be a nice guy.

Hi Thomas,

Thanks for purchasing the app!

I can absolutely add support for FoldingText text files — in fact, I just added it to the app once I saw your email, and will be included in the next update. Thanks for the suggestion.

Additionally, if you’d like, you can leave a review for the app in the App Store. That’s the best way for others to hear about Poster. I build the app in my free time, and the more users there are the more time I can devote to making the app better.

-Tom

On Dec 3, 2012, at 8:26 AM, Thomas Røst Stenerud xxxx@thomasrost.no wrote:
Any chance you would consider support for the .ft file-extension when posting files from Dropbox. Trying to include FoldingText in the workflow, edit there on my Mac, using Writeroom to edit on iOS before publishing through Poster.

Still gotta say I love the app!

Thomas Røst Stenerud
<a href="http://twitter.com/thomasrost">@thomasrost</a>

So I did just that. And this. And if you use Wordpress and like your apps to look good, work nice and think that’s worth something, Poster isn’t all that expensive. Go pay!


The best iPhone apps

The best iPhone apps are single purpose apps that do one thing, and do it well. Most of the time they replace a physical object and digitize it.

Jeg ville kanskje bytta ut 'most of the time' med 'often', men ellers er vi på nett. Tror mange bedriftsledere med en app i budsjettet med fordel kan ha dette i tankene.

Via Pint of Code


Foldingtext<br /> – om en app i beta & annet

Hovedpoenget med denne posten er å få frem følgende poeng:

Foldingtext er for tiden i gratis beta og kan lastes ned fra Hog Bay Software.

Jeg gjentar det igjen om ca 750 ord.


Om ammeklokker, featurebloating og kjønnet design

Jeg vet ikke om du noengang har hatt behov for å ta tid på amming (( og jeg skal innrømme at jeg måtte spørre min bedre hjernehalvdel om vi drev med det )) men om du skulle få behov, kan det godt hende du prøver et søk i AppStore for å se om det finnes noe der som dekker ditt behov.

Og om jeg ikke tar mye feil; finner du den app’en er sannsynligheten stor for at den ser ut som et lyseblått/rosa lite blondehælv**e. Design tilpasset fordommen om den ammende som et genus med hang til alt som er petit og pastelfarget. For hvem deling til facebook er en essensiell funksjon og ´poop log´ høres ut som et ønsket tillegg.

Og om ikke brukervennligheten drukner i rosa blonder kan du banne på at brukergrensesnittet er stygt og i veien for alle mulige formål. Kanskje fordi det er så få nerder som er der i livet at de i det hele tatt aner markedet.

Marco Arment ((ja, han bak Instapaper )) er blitt pappa. Han har fått innsikt i et mulig marked og for å dekke et behov i heimen har han laget en ammeklokke.

Og han har laget en fokusert liten app som dekker et spesifikt behov på en ryddig og oversiktlig måte.

Er den kjønnsnøytral? Aner ikke.

Men ikonet er et kunstverk i seg selv.

[gallery]


Hvordan tjene penger på gratis?

[caption id="" align=“alignright” width=“238” caption=“Pocket dekker alle dingser”]Pocket[/caption]

I går kom endelig en større oppdatering til prokrastrinerings-tjenesten ReaditLater, med nytt navn tilogmed: Pocket.

Jeg har lenge vært storbruker av Readitlater, syns det er en kjempetjeneste, og med rebranding og -design ser det ut som tjenesten virkelig tar steget ut fra å være en “lese-senere-tjeneste” til å bli en “konsumere-(uansett-medie-)senere-tjeneste”. Og de har sikkert en reklamekampanje klar:

Don't have time for that right now? Just put it in yer Pocket
Det som også er interessant er at etter å ha oppskalert foretaket med både kolleger og investormidler har Nate og de andre hos Pocket bestemt seg for å tilby tjenesten gratis.

Vel vitende om at finansieringsmodell bak en tjeneste er noe som kan interessere brukere, kommer Nate med noen refleksjoner om temaet. Det er et forsøk på å komme kritikere og spørsmål i møte, men etterlater egentlig flere spørsmål enn svar: for hva er egentlig Nate’s plan? Når jeg engang har investert tid og økt tjenestens verdi (for meg selv) …

Hvordan skal Pocket inkassere på det?


Sinna om app'en Paper

If you don’t regularly sketch, this app will not make you do so. If you do regularly sketch, this app will piss you off.

via Paper App Review « Macdrifter.

Jeg er tydeligvis alt for lettlurt, men jeg lærer. Grensesnittet er ikke så intuitivt.

Om IAP er jeg ikke like samkjørt med anmelderen. Syns IAP er fin måte å se og vurdere en applikasjon før en bruker penger. Og at en ledende gratisapp også er på lista over ‘top grossing’ viser vel bare at det funker som betalingsinsentiv. Og, som vi vet: Money talks.


Sparrow for iOS

it is the first app that I’ve seen that comes close to feeling as if it was made explicitly for the way that we use and hold the iPhone

via Sparrow is Beautiful Mail Management for iPhone, With One Flaw.

En påstand som nærmest gjør Sparrow for iOS obligatorisk for de med middels interesse for brukergrensesnitt….


Please read this later

Dear Marco Arment, tailor of Instapaper.

Acknowledging there’s no chance in h*** you read this, fully aware if you ever do there’s nothing more than a slim chance I have something to say you haven’t already thought of, I still want to give it a shoot. It’s 2012, the world is a small place and you seem to care enough for Instapaper to maybe, just maybe, be interested. If in a hurry, skip the first lengthy paragraph.

From listening to you (( on Planet Money’s brilliant show on the app economy, and more recently on 5BY5s on Competing with Free )) it feels like I should be one of your core customers. Why? I’ve always preferred paying for apps and content (who said “If it’s free, you’re the product”?). I think, like you seem to do, that design runs below the surface of things, and thus form should follow function. And I find your analysis of your corner of the App-market and your willingness to share why you believe in Instapaper while your competition are “exploring different financial models” so enlightening and intriguing, every now and then 3$ leaves my account in some sort of openly declared support-subscription (and you’ve earned them).

Still. I’m one of the few who have migrated from Instapaper to Readitlater. From time to time I re-install Instapaper, just to see how it develops. I want to return, but there’s two things keeping me from doing so, one minor and one (to me) not so minor.

The minor obstacle: Folders vs. tags. Most of the time, things I run through your (or Nat’s VC-funded competition) are things I feel like sorting, but quite often they could fit more than one shelf. So I spraypaint them with tags. Which I realise might just be my preference, not a designfault.

The slightly bigger one: The handling of input from Twitter. My primary source for content to the service is Twitter. When I save things for later reading, I’d like to know who led me to read what. I’d like to keep track of what they said about it and I’d like to be able to get back to them. And give credit if I decide it’s worth re-sharing.

I assume this got to you through a tweet. Try saving this for later reading to Instapaper and get back to me in a week or so. My heart would skip a beat:)


Om Siri og skeuomorfisme i UI

Brillefint av Mr. Gaywood på TUAW:

I have a vehement aesthetic objection to the look-and-feel of most of these apps; I find them pointless, distracting and, frankly, a bit twee. This is merely my own tastes, though. Thinking more objectively I also have a practical objection. I believe that skeumorphic UIs create false models of interaction.
via Why Siri is like skeuomorphic UIs: the magic is just skin deep

Tilleggslesing: Made by many er skarp om Apples estetiske dikotomi, og får et slags svar på Daring Fireball.

Skeuomorfisme ((aner ikke om oversettelsen er god)) er en sykdom som rir mange programmer. Jeg vet ikke om Siri er smittet.


Generasjon iOS mot norske klasserom

Om ikke lenge fyller knert fire år. Hun kom altså til verden snaue kvartalet etter lanseringen av iPhone i USA, men i god tid til iOS' inntreden på det norske markedet ((og i vårt hjem)). Allikevel ble hun tidsnok kjent med dingsebomsene.

Jeg fikk min iPhone 3Gs da hun var forbi sin andre bursdag, og en god stund var beskjeden selvsagt “fingrene av fatet”, en tilnærming som sikkert medførte økt interesse.

Jeg kan fortsatt huske våre første runder i bildegalleri-app’en. Sommerminner. Familie på hytta. Da vi tegnet i sanda på stranda. Våre voksne venner. Oss. Ting hun kjente og gjerne ville snakke om. Fingrene dro mot skjermen, frem og tilbake, se!

Etterhvert ble min telefon mindre hellig for meg, og dermed mer tilgjengelig for henne. Vi testa noen spill. Sammen eller hun alene. Hun har gjennomlest Tambar er et troll og oppfølgeren, både med min fortellerstemme og med Tor Åge Bringsværds. Hun har fargelagt asfalt til den store gullmedaljen med Jens og Jonas. Hun syns det klassiske kulespillet Labyrinth er fantastisk, men vil gjerne at jeg lander brettene.

Før sommerens lengre bilturer kjøpte vi en iPad. Heller det enn bildvdspiller. Flere bruksområder. Flere gleder. Ved hjelp av Ripit la vi inn noen av de kjæreste filmene. Vi lette litt rundt etter noen spill å leke seg med. Det ble Tetris til mor, Pacific Wings til far og iGenius Memory Match ((som er et hukommelsesspill)) til knert.

Sommeren igjennom har hun og kompisen fått lov å spille et par runder om dagen. Litt kos før leggetid. På de lengre bilturene har hun vekslet mellom spill, filmene sine, fotografier eller å se ut gjennom vinduet på europeiske kuer og hester som farer forbi. Og det siste har nok vært mest spennende.

[caption id="" align=“alignnone” width=“500” caption=“Franske kyr. Spennende."]20110902-010959.jpg[/caption]

Vel hjemme er hun fortsatt borte på iPad’en. Hun kunne sikkert hatt den med seg hele tiden, særlig etter at Karsten & Petra ble lansert en gang i juli (??). Hun får ikke ha den med seg i senga.

Ekko hadde her om dagen et veldig interessant radioprogram ((som jeg spilte av i Instacast på vei til jobb i dag tidlig)) om multitasking og den oppvoksende slekt. Noe av det viktigste som sies i programmet er at vi vet svært lite om hvilken effekt ny teknologi har på våre og våre barns sinn. Teknologien utvikler seg så raskt at kvalitetssikret forskning enda ikke er produsert. En annen viktig ting som påpekes (nærmest unisont) fra deltakerne, er at nyvinningene vil ha effekter, at noe nytt vil gå på bekostning av noe annet. Det det er vanskelig å bli enige om er om utviklingen er god, eller om der lurer farer. Jeg vet ikke.

Det jeg vet, er at i min oppvekst på åttitallet, var mange foreldre, mine inkludert, bekymret for at spillkonsoller som Commodore 64 og Amiga 500 skulle føre til at unger ble sittende stille. Jeg tror det var noe av grunnen til at vi ikke fikk datamaskin før Internett var en realitet og jeg på videregående trengte en pc for å gjøre skolearbeid. Jeg vet også at min beste venns foreldre ikke delte mine foreldres frykt for teknologiens effekt på barnesinn og aktivitetsbehov. Når vi var sammen var det min bestevenn som alltid ville spille fotball eller finne på noe ute, mens jeg, sultefora som jeg var på tech, helst ville stikke opp til ham for å slå på maskinen. Han hadde forresten også et langt mer liberalt forhold til smågodt (les fri tilgang) enn meg, uten at det forhindret han fra helst å spise en brødskive mens jeg forsynte meg grådig av skåla på kjøkkenbenken deres. Jeg vet også at jeg den dag i dag er langt mer opptatt av ‘ny teknolgi’ enn min barndoms sjelevenn. Hvorfor det, mamma?

Tilbake til knert. Hun runder minnespillet på nulltid, og lærer samtidig noen franske gloser i ny og ne. Iblant går hun videre. Her om dagen fant jeg henne med Jeux de memoire ((noe vi sikkert lastet ned mens vi lette etter et egnet memoryspill til bilferien)). - Her er din bokstav T, pappa!

Og jeg tenker at det var bra vi fikk tatt oss en tur i soppskogen forrige helg, så ikke alt stimulans er mediert gjennom iOS. Og at selv om det antagelig vil bli en utfordring å holde på hennes konsentrasjon når hun om et par år kommer på skolen, så ligger kanskje den utfordringen i å undervise relevant for de i hennes klasse som har hennes erfaringer såvel som de som ikke har det.


En app og en undervisningsskisse

En applikasjon har revolusjonert iPhone-bruken min de siste ukene, og samtidig fått meg til å tenke på engelskundervisning igjen.

Applikasjonen heter Instacast og er en reinspikka podcastapplikasjon. Den lar deg abonnere på podcaster, lar deg streame episoder rett fra nett eller også cache episodene du trenger på trikken. Grensesnittet er ikke dødslekkert, men det funker. Så til de grader at følelsen av å ha oppdaget noe ‘nytt’ lurer ikke langt unna.

NRK har skjønt å bruke podcast som distribusjonsformat, SR har mange interessante ting, men de virkelige fantastiske tingene er på engelsk.

Siden dagene med 20GB iPod 3 har jeg hatt stor glede av ThisAmericanLife, kanskje verdens beste radioprogram. 81 Words, Toxie, og David Sedaris' bidrag til The Cruelty of Children er alle podtopper. Jeg hørte Ricky Gervaise vitse før jeg så The Office. På lærerhøgskolen introduserte Geir meg for Melvyn Brag og ‘In our time’.

Fellestrekk for alle sammen: formidlingsglede og mengder på mengder med ‘meaningful input’.

Det samme gjelder ukas mest spilte serie: Stuff you Missed in history class. I bolker på omkring 20min. går Sarah og Deblina igjennom større og mindre historiske hendelser som The Battle of Marathon ((basiskunnskap når en skal lese Murakami’s Things I Think About When I Talk About Running)), The Amistad Mutiny og Stokely Carmichael and Black Power ((begge fordypning i amerikansk historie og knyttet i forskjellig grad til borgerrettskampen)), for ikke å glemme episoden om den gang Norge slo England ned i støvlene, The Race to the South Pole ((uten tvil den minst interessante siden av Nansen Amundsenåret 2011, but still)).

Som utgangspunkt for videre arbeid med tekstproduksjon, muntlig presentasjon eller til og med egen podcastproduksjon ligger mulighetene der og venter. Den som hadde en klasse som var sin…


Plaintext for iPhone (og -Pad for de heldige)

should be an image here, but since the post is about plaintext...Igår kom jeg over en strøken app i Reeder: Stephen på forkbombr fortalte om den hendige teksteditoren Plaintext, som både ser fantastisk ut og funker som ei kule. Ikke minst er synkronisering med Dropbox en stor force.

Helt siden jeg fikk iPhone engang i fjor, har dens største svakhet, i mine øyne, vært mangelen på fornuftig input-muligheter. Jeg bruker den masse til å lese og kommunisere kort og greit, men de litt lengre tankedraga får ikke manifestert seg. Og det at notater sync’er med Mail er for meg helt baklengs.

Med Plaintext legger de seg rett i dropboxen. Og da har jeg dem alltid lett tilgjengelig, hjemme eller på jobb…


Barnebok som app

tambar_app_itunesEn tur innom Mammadamen igår og kveldsunderholdninga for knert var fiksa; Gyldendal har nemlig sluppet Tor Åge Bringsværds “Tambar er et troll” som app. For 39,- fikk vi oss en hel barnebok innlest av forfatteren, med bilder og det hele.

Knert på 3, som ellers er godt vant til å bla i telefonens bildegallerier, hadde ingen problemer med å bla seg gjennom historien om Tambar som bærer en stor hemmelighet. Når Tor Åge hadde sagt sitt, ville hun sporenstreks ha en omgang til. Historien er god og tegningene er kjempefine.

Tilbakemeldingene i iTunes tyder på at mange syns 39,- er en stiv pris. Jeg syns ikke det. Som også noen påpeker, en innbundet barnebok koster langt mer. Min største innsigelse mot nyvinningen som er utviklet av Apps, er at den konkurrerer mer mot Lydbokforlagets cd-utgivelser enn den klassiske barneboka. Utgivelser vi har stor glede av, men som oftere brukes til Knerts egenkonsum enn for oss å innta i fellesskap. I neste generasjon barnebokapplikasjoner ønsker jeg meg faktisk muligheten til å slå av opplesningen til Tor Åge.

Og heller stå for høytlesningen sjæl.

Update: Ine Marit skriver også litt om Gyldendals satsning


Push for Twitter

Just another screendumpDet begynner allerede å bli en stund siden ryktene om ekte push for Twitters egen app Twitter for iPhone begynte og svirre. Om det ikke er veldig stor forskjell på en 3G og en 4G iphone (hvilket det jo er) lar imidlertid Push-notifications for Twitter vente på seg. I mellomtiden er det håp i hengende snøre! Boxcar, den lille ekstra-appen som forteller deg når noen nevner deg, gjenkvittrer deg eller merker en av dine som fav', er fortsatt en av mine fav’s. Lenge før twitterappen skjønner at noen vil ha din oppmerksomhet, gir den beskjed. Den øker rett og slett twittereffektiviteten din. Og det er jo ikke dumt:)

Apropos favoritter: Favoritter er en av de gode funskjonene Twitter har som mange fler kunne benytte seg av. Selv bruker jeg det både som en huskelapp for interessante, gode eller håpløse tweets. Det er en måte å håndtere strømmen uten å spamme alle andre med RT på alt som bør huskes.

Og det må jo være ett gode.


Jeg digger Reeder<br /> (og et par praktiske ting til)

[caption id="" align=“alignleft” width=“136” caption=“AppStore…"]Reeder update from AppStore[/caption]

Sommeren er (nesten) over, og tida er moden for å oppgradere hjelpemiddelsentralene rundt omkring det ganske land. Plosiv har skrevet sin ode til Google Reader, og Astrid har tatt for seg et bredt spenn av apper som kanskje kan komme godt med. I krysningspunktet mellom de to ligger Silvio Rizzis Reeder, verdens beste iPhone-app for Google Reader-håndtering (Reeder finnes også for iPad, men den vet jeg ingenting om).

Reeder er enkel, men allikevel fleksibel og mulig å tilpasse til eget bruk. Brukergrensenitt er intuitivt. Du kan se liste over alle, uleste eller stjernemerkede artikler fra RSS-leseren. Artikkelvisningen er lettlest, og en kan fort gå videre i lista med navigasjosknapper i nedkant av tekstfeltet.

[caption id=”" align=“alignleft” width=“134” caption=“Services Panel over Evabras "Hva er det som gjør en lærer god?""]Skjermbilde av Reeder med Services Panel[/caption]

Knappen jeg kaller for ‘forward’ er kanskje det beste med hele app’en. Opp kommer en tilpasset meny ((Innstillinger -> Reeder -> Services Panel)) med de tjenestene jeg bruker mest. Google Sharing publiserer jeg som en egen feed i widget på bloggen, ting jeg skal dyplese senere sender jeg til Instapaper ((eller ReadItLater om du foretrekker den)) og bokmerker jeg vil spare i Delicious sender jeg dit.

Sammen med Reeder og Delicious, er det altså Instapaper som holder orden på lesinga. Evernote holder orden på tanker, ideer, webclips og alt det andre kaoset, og alle dokumenter knyttet til jobb ligger i Dropbox (applenke) for deling mellom maskiner, og evt. på mail om det er noen som skal revidere. Og alle har selvfølgelig sin plass i Safari-menyen, og evt. programmer på den faste.

Og inntil Apple kommer med en skikkelig oppgradering av musikktjenesten sin, er WiMP en fast traver på hjemmeskjermen…


To jailbreak or not to jailbreak?

Det er en tanke som streifer mange iPhone-eiere før eller siden. For noen er det politisk ((et begrep som i denne sammenhengen skal favne alskens idéer om frihet, motkultur, open source, antikapitalisme osv. )), for andre dukker tanken opp når ett problem ikke finner sin løsning i iStore, mens løsningen finnes for “the jailbroken”. I og med at det gikk en stund fra Apple slapp iPhone i USA før vi lovlig kunne kjøpe den her til lands, antar jeg det er relativt mange med gode jailbreak-erfaringer i Norge. Jeg vet ikke.

Selv hadde jeg tålmodighet til å vente på norsk release, men ikke til å vente på 3Gs. Min 3G/8GB er så langt erfaringsrammen. Det som nesten fikk meg til å vente på 3Gs var video. iPhone er som kjent en elendig kamerafon, men litt bevegelse er alltid moro…

Stor var derfor gleden da jeg skjønte at det fantes en video-app for eldre modeller. Jeg hadde faktisk gjort alt klart for en jailbreak itråd med denne bruksanvisning , men lot meg i siste øyeblikk stoppe av iVideoCamera, som for 6kr bringer video til alle iPhone-modeller pre 3Gs. Forberedelsene, inklusive litt tweesearch (( nyord for research via twitter??? )) var tydeligvis nok til at ett søk på jailbreaking, sendte en stakkar min vei (fig. 1)

[caption id=“attachment_552” align=“alignright” width=“385” caption=“fig. 1”]fig. 1[/caption]

Ok. Så lot jeg det være. For en stund.

Helt til jeg i løpet av noen få dager, på ferie i Frankrike, avviste to-tre anrop fra +4755601723 og omtrent like mange fra +4773102100. Telefonterror.no bekreftet at det var like greit. Da nok ett anrop til kontakten nå merket ‘telefonsalg, etc’ (( en kan legge ganske mange nummer til en kontakt… )), fattet jeg en beslutning: om ikke iBlacklist eller et tilsvarende verktøy er å finne i Apples butikkhyller når jeg kommer tilbake, vil jeg også bryte lenken.

I så fall skriver jeg om det her.

Også er jeg veldig åpen for innspill på en norsk erstatning for ‘jailbreak’, fortrinnsvis et ord som funker både som verb og som substantiv. Som i “to jailbreak/ a jailbreak”.