McValg
Det er valgår hos Söta Bror, og det tetner seg visstnok til i teten. At det å stemme er en vesentlig del av det å delta i samfunnet er noe svenske McDonalds har fått med seg. På en brettavis ((hva heter egentlig den blekka som dekker brettet en transporterer burgere rundt på?)) plukket opp på en restaurant utenfor Örebro står det å lese
At rösta är en rättighet som många unga dessvärre inte utnyttjar. Vi på McDonald's vill slå ett slag för valurnan i år och kommer därför att ha förtidsröstning på några McDonald's-restauranter. På samma sätt som McDonald's är första steget in på arbetsmarknaden för många, vill vi ochså gärna bidra till att fler tar första steget in i demokratin. [...]Jeg syns det er fantastisk at McDonald's SE er sitt samfunnsansvar bevisst, men øy;
valgflesk, anyone?
Jeg digger Reeder<br /> (og et par praktiske ting til)
[caption id="" align=“alignleft” width=“136” caption=“AppStore…"]
[/caption]
Sommeren er (nesten) over, og tida er moden for å oppgradere hjelpemiddelsentralene rundt omkring det ganske land. Plosiv har skrevet sin ode til Google Reader, og Astrid har tatt for seg et bredt spenn av apper som kanskje kan komme godt med. I krysningspunktet mellom de to ligger Silvio Rizzis Reeder, verdens beste iPhone-app for Google Reader-håndtering (Reeder finnes også for iPad, men den vet jeg ingenting om).
Reeder er enkel, men allikevel fleksibel og mulig å tilpasse til eget bruk. Brukergrensenitt er intuitivt. Du kan se liste over alle, uleste eller stjernemerkede artikler fra RSS-leseren. Artikkelvisningen er lettlest, og en kan fort gå videre i lista med navigasjosknapper i nedkant av tekstfeltet.
[caption id=”" align=“alignleft” width=“134” caption=“Services Panel over Evabras "Hva er det som gjør en lærer god?""]
[/caption]
Knappen jeg kaller for ‘forward’ er kanskje det beste med hele app’en. Opp kommer en tilpasset meny ((Innstillinger -> Reeder -> Services Panel)) med de tjenestene jeg bruker mest. Google Sharing publiserer jeg som en egen feed i widget på bloggen, ting jeg skal dyplese senere sender jeg til Instapaper ((eller ReadItLater om du foretrekker den)) og bokmerker jeg vil spare i Delicious sender jeg dit.
Sammen med Reeder og Delicious, er det altså Instapaper som holder orden på lesinga. Evernote holder orden på tanker, ideer, webclips og alt det andre kaoset, og alle dokumenter knyttet til jobb ligger i Dropbox (applenke) for deling mellom maskiner, og evt. på mail om det er noen som skal revidere. Og alle har selvfølgelig sin plass i Safari-menyen, og evt. programmer på den faste.
Og inntil Apple kommer med en skikkelig oppgradering av musikktjenesten sin, er WiMP en fast traver på hjemmeskjermen…
Å spise egne ord
Jeg breia meg. Og nå må jeg moderere meg. Møtet med barnehageinstitusjon a la monster var ikke enkelt. Jeg fikk merke at størrelse ikke er alt. Nærhet til utearealer teller. At *hagen har vært i drift en stund teller ((fordi da ser en at her lekes det)). Magefølelse teller.
Jeg trodde jeg kunne gjøre barnehagevalg til en prinsippsak mellom offentlig og privat. Det er det selvgølgelig ikke. Oftere handler det om å velge mellom to konkrete alternativ, om en ikke bare må gjøre det beste ut av det ene tilbudet en har fått.
Vi fikk et valg, og det blei en sånn privat en. At jeg har litt dårlig samvittighet, hva betyr det?
Byggekultur
Enten en er blant de priviligerte som har kommet til i arv, selv har investert eller nærer drømmer om; ferietid er for mange nordmenn det samme som hyttetid. Det er nesten en halv million hytter og fritidseiendommer i Norge (( www.ssb.no/bygg/ )). Det finnes selvfølgelig mange perler, men dessverre treffer vandrevennen Narve altfor godt også om hyttebyggekultur, og kanskje spesielt hytteUTbyggingskultur, slik han er gjengitt i i Tomas Espedals ‘Gå’ (( Gå.(Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) )) :
Vi er blitt rikere og bygger dårligere, sier Narve. De nye husene, de er for dårlige, for stygge, tynne, firkantete bokser med pålessete terrasser og utvendig pynt, det ser forferdelig ut.
Alle skulle hatt en Narve til å sette tingene på plass, og en liten formue til å bygge som D2s showcase fredag (sic.)
Alternativmedisin: Dra på tur med Espedal. Rundt hundrelappen koster mykomslagversjonen, f.eks. hos Audiatur. Virkningen av alternativmedisin er som kjent vanskelig å dokumentere, men her på den ikke altfor skjønne terrassen kjennes det ut som det skjer noe inni meg.
Og så var vi tilbake i skyttergravene igjen...
For en måned siden åpnet VG facebook-gruppa Nye Norge samtidig som artikkelserien ved samme navn markerte sitt nærvær på papir ((i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc)). Et spennende initiativ med de beste intensjoner, som, ifølge noen, ikke var annet enn et sted for organisert rasisme. Ta en rask titt selv. Det er liten tvil om at temperaturen er høy, og at debatten ikke alltid er like … eh… fruktbar.
Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen ((integreringsdebatten)). Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.
Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist ((kan han være begge deler?)). Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.
Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.
Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som ((bindestreks))-nordmenn.
Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.
Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.
Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.
Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!
The Norwegian Solution
Debatten om Norges rolle i Afghanistan fyller mange etermeter ((spaltemeter føles så innmari Wittenbergsk)) for tida. For at debatten skulle komme dit, måtte dessverre 4 soldater bøte med livet. Problemstillinger som hva vi driver med og hvorfor vi driver med det i Afghanistan, og om det er så viktig at vi er villig til å be norske soldater ofre livet sitt for det, er det mange som vil synse om.
Jeg ser argumenter for vår sikkerhet, for skolebygging og jenter i utdanning og a just war, jeg ser forsøk på å slå politisk mønt ((jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor Stortinget skal mene noe om hvor i Afghanistan våre tropper operer)) og jeg ser argumenter om at innsatsen de norske styrkene er med på å gjøre, neppe vil føre til fred i Afghanistan.
Det er fortsatt mange som regner Norge som en fredsnasjon. I fjor forsøkte Changemaker å dra igang en debatt om det ((med virkemidler som kanskje ikke var blant de mest subtile)) i kampanjen “Det er typisk norsk å tjene penger på krig”. Erling Borgen var inne på noe av det samme i sin bok fra i fjor.
Jeg syns det er altfor vanskelig å synse noe veldig bastant om hvorvidt vi bør trekke oss ut av Afghanistan i morgen eller ikke. Jeg syns det er vanskelig å hardnakket påstå at det er noe i veien ved at Nammo prøver å være best i verden på det de driver med. Altfor få nordmenn, selv om vi ynder å mene det motsatte, prøver på det.
Det betyr selvfølgelig ikke at jeg mener en ikke kan meninger om disse tingene. Det er bare nødvendig å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, uten å ende opp med en grå, uformelig masse.
Derfor syns jeg det er spesielt gledelig at dokumentarfilmen The Norwegian Solution fra 2009 av Emil Trier er nominert til Amanda. Det er en film som evner å ha fortelle en nyansert historie, med mange stemmer, uten å bli til den alle-har-litt-rett-smørja jeg altfor ofte ender opp med selv.
Men, øy; “war for peace”. Er det noen som virkelig, virkelig tror på det?
Forøvrig syns jeg alle bør lese Espen Barth Eides “Afghanistan og begrepet krig” på Arbeiderpartiet sine nettsider.
Flyktningregnskapet 2010
I dag, i sweddingbakrus og VM-jubel, er det 20. juni: Verdens flyktningdag.
I den anledning slapp Flyktninghjelpen Flyktningregnskapet 2010 under et ‘frokostseminar’ tirsdag. Det er trist men viktig lesning.
Først og fremst er det 170-sider lange dokumentet et regnskap. Det er mye tall og statistikker. Samtidig er regnskapet preget av et ønske om å omsette innholdet til forståelige størrelser, også for legmenn som han her.
Høysang
Per Christian Gaustad.
Merk deg navnet. Han er en fin fyr. Jeg har aldri møtt ham.
I vår la Per Christian ut en Macbook på brukt1.no. En god, gammel, hvit og velbrukt Macbook1,1. Sikkert ikke verdt altfor mange penger, men fortsatt. En datamaskin med potensielt fortsatt lang virketid. Maskinen skulle gå til høystbydende. Pengene fra salget skulle Amnesty få.
Jeg hadde ikke, og har fortsatt ikke noe særlig pengereservoar å ta av, så jeg tillot meg å legge inn som bud at jeg isteden for å hoste opp et fornuftig beløp sånn samlet, skulle melde meg som fastgiver til amnesty, og la avtalen løpe minst så lenge som vi ble enige om: triangelhandelen var komplett.
Nå er omsider maskinen i hus. Amnesty får litt av meg med jevne mellomrom, jeg får muligheten til å trekke av maskinen på skatten, er et skritt nærmere målet for årlig donasjonsbeløp og er for første gang over i intel-familien ((Så om noen skulle ha en universell Leopard eller SnowLeopard-installasjonsdvd å låne ut, låner jeg gjerne)).
Hva får Per Christian? Han fortjener ihvertfall en høysang!
Flytting
Flyttingen er gjennomført, og forhåpentligvis uten at noe viktig er glemt. Jo. Om noen skulle ha hatt en rss-feed fra gamle rxst.no/blog, er det mulig at den er falt ut nå. Nuvel.
Det virket som det var enklere enn en kunne frykte: Sette opp en ny installasjon av Wordpress på nytt domene, eksportere alle postene fra den gamle gjennom backup-funksjonaliteten, og selvfølgelig importere alt på nytt sted. Til og med ikke-godkjente kommentarer ((spam, ham og annet godt)) fulgte med (selv om det kan ha hatt noe å gjøre med databaseflyttinga jeg gjorde i forrige uke, uten at jeg husker hvordan…)
Jeg har flyttet over alle de viktige filene fra /content-mappa, og med den ganske så lure “Search and replace-plugin” tror jeg at alle gamle lenker skal være oppdatert.
Kronen på verket var å legge inn en 301 i .htaccess på gamle-servern, http://www.rxst.no. Nokså enkelt; tøm fila for innhold, og lim inn
Redirect 301 /blog/ http://www.thomasrost.no/
Det er bare å teste: merk “thomasrost” i adressefeltet, og erstatt det med “rxst”. Du er vel tilbake her, tenker jeg?
Datter
I en ‘joint venture’ for å teste både flickr’s “blog this”-funksjon og Canoscan 8800f, blogger jeg dette bildet.
Det er fra engang sommeren 2009.
Datablad: Mamiya c330 TLR 80mm f2.8 lukker/blender ukjent, men sikkert f5.6 eller noe. Kodak 400TX.
Så.
Byreiser
Noe av det jeg tror jeg vil savne mest når jeg får bil, er de forhatte turene til og fra barnehagen, løpe ned trappa og bort langs blokka, kjenne slagene i hovedpulsåra og mellom låra i fart for å rekke banen, med knert på nakken som hviner “vi må lekke tlikken” mens tårene spretter bak solbrillene, og alltid rekke det, for banen er forsinka likevel, men bare såvidt og komme opp på Storo i god tid. Ha god tid.
Trikken er her først om sju. Kø i krysset. Biler på rekke. Fin den der. Benke seg.
Knert klatrer opp på benken og hopper ned, opp og ned, rett opp og ned med solbriller på igjen og igjen, og kanskje vi snakker om skjæra eller skyen eller bussen som kommer mot oss nedenfra, eller trikken som kommer mot oss fra oven. Uansett. Så fort den som engang var blå men som kaller seg grønn er hos oss, blir vi stille.
Jeg tenker mitt, men hva hun tenker vet jeg ikke.
Hva hun tenker om det hun ser på trikken, det vet jeg ikke.
M.I.A - Born Free
Det er grafisk og nokså blodig. Samtidig virker det nesten for absurd. Jeg har tenkt på denne siden jeg så den midt på dagen i går, og tenker fortsatt på den. Derfor syns jeg det er en god ytring. Kommer med andre ord tilbake. Hva syns dere? Pedagoger og andre? Den åpenbare samplinga/homagen til Suicide er uansett ikke å forrakte, originalen finnes her.
Spotify vs. Wimp (og alle de andre)
Det begynte litt forsiktig i twitter-feeden i går morges, og i løpet av dagen var det full flom. Spotify-update 0.4.3.3osv… flytter hva som er mulig i en musikkspiller. Plutselig var det mulig å samle egne musikkfiler i samme spillern som de stream’a. Brukerens musikksamling (om det er i form av lenker eller filer) kom liksom i fokus igjen.
Det gjorde også vennene. Med full integrering til facebook er det enda enklere å dele musikklister med folk du allikevel deler noe med fra før. Selvfølgelig i bytte med at tjenesten får full tilgang til feeden din, og maler alt du gjør i store, grønne typer over alle andres.
Med premiumabonnement håndterer Spotify tilogmed jobben med å få filer inn i iPhone. iTunes står ribbet igjen som podcast og app-portal.
Så langt, så vel. Jeg terminerte sporenstreks abonnentet hos wimp, hos emusic.com og selv om jeg fortsatt scrobbler til last.fm, er det ikke sikkert jeg gidder å følge opp så mye lenger.
Og fordi jeg er svak for teknologiske nyheter, og ikke alltid velger det som er best, stikker jeg innom wimp for et siste filkjøp ((Spotify er ikke alt en trenger)), mens jeg lurer på hvorfor i all verden min nye medieleverandør prøver å få meg til å lytte til Roland Cedermark?
Og håper mine musikkproduserende venner har en jobb ved siden av.
Dropbox
Det er ikke noen nyhet lenger, men det er fortsatt et av de heteste usability-tipsene i en hverdag som involverer stadig flere terminaler og enheter for elektronisk databehandling. Jeg snakker om Dropbox, en snedig liten sak jeg først ble kjent med mot slutten av studietida. Den evige USB-pinne. Redningen. Kontinuitetsoppasseren.
Dropbox er ganske enkelt et lite program som lager et område/en mappe på maskinen din, og sørger for å holde alt du legger i den mappa oppdatert mot ditt område på nettet, og på alle andre maskiner du installerer programmet. Jeg kan sitte hjemme opp mot sengetid og taste litt på et dokument jeg trenger dagen etterpå, lagre (stort sett legger jeg alt som er i prosess i dropbox’en) og så fort jeg logger på jobb-maskina ((som er en helt ok windows-pc)), oppdateres den lokale mappa mi.
Mapper kan deles med andre brukere, uten at det påvirker egen følelse. På den måten kan teamet dele plandokumenter, og bytte på å dytte inn sine oppdateringer.
Og du kan sjekke ståa i dropbox-appen på din telefon ((link til appstore, men d’box støtter de fleste store telefonOSer)) .
Om du går for gratisversjonen får du 2GB plass tilgjengelig fra hvorsomhelst i verden. Og benytter du deg av en av mine lenker, gir du meg samtidig 250MB ekstra gratisplass.
Elevlærdom
Her om dagen hadde jeg et veldig hyggelig besøk av noen elever fra Adolf Øien og to andre skoler fra Midtbyen ((om jeg ikke husker helt feil)). Som ganske ofte er tilfellet; etter besøket følte jeg at jeg hadde lært noe nytt. Elevene fra Adolf Øien lærte meg blant annet at det finnes fem måter å operere i en konflikt;
- flukt
- ettergivenhet
- dominans
- kompromiss
- samarbeid
440hz
Før løftet jeg røret på den grå,
den med tallskiva.
La røret på kontorpulten der
i annekset ut mot hagen.
Satte meg ved siden av og dro en overtone over 5. bånd på 5. streng.
Den grå med god lyd og godt håndtak er forlengst gone ((passé)) .
Idag holder det ikke for telefonen å lede en samtale
eller gi grunntonen til en ((gitar))stemning.
***
Det siste løses forresten best gjennom det nye røret.
Knust iPhone-skjerm
[caption id="" align=“alignright” width=“240” caption=“iPhone by flickr.com/podsix”]
[/caption]
Da telefonen traff gulvet, hørte jeg ikke bare lyden av telefon som møter gulv. Et skarpt knepp blandet seg med lydbølgene. Telefonen hadde møtt hardt underlag før, uten å bli satt ut av spill av den grunn.
Jeg var derfor overrasket da jeg plukket opp telefonen, som lå med baksiden opp, og snudde den mot meg. Etter overraskelsen ble jeg bare matt.
***
Mannen i kassa på humac var ikke fremmed for situasjonen. Han hadde en bunke med A4-ark liggende ved siden av kassa. Hvert ark var en utskrift av et googlemap med et punkt midt på, en vei å gå: Veien til Dr. iPod
Dr. iPod byttet skjerm i løpet av noen få timer. Det kosta 1500,-. Både glass og lcd var skadet. Det er mye penger, men ikke mer enn at det bare er å gjøre. Så nært er forholdet mellom mann og maskin i vår tid:)
Update: her kommer stadig inn navn på leverandører i kommentarfeltet, men jeg syns også det er verdt å nevne Supportia, som i følge folk jeg stoler på gjør god jobb på iPhone 4…
Webforum
Så er første dagen av #webforum2010 (eller webforum som det naturlig nok blir hetende hos mange) over. Meningene er delte om det faglige nivået, men alle er enige om at det sålangt har vært hyggelig. Selv, som blåøyd og uerfaren, syns jeg det har vært riktig spennende.
Vi er midt i webstrategiarbeidet på jobb om dagen. Min rolle ((som jeg oppfatter det)) er dels som pedagog og representant for noen av flere interne stemmer, dels om “en som er på twitter”. Organisasjonens autodidakte web2.o’er. Ikke for det. Deler av utdanningen min er rettet mot pedagogisk bruk av ikt.
Først og fremst syns jeg dagens foredrag har vært relevante her jeg er nå, samtidig som jeg har blitt utfordret på enkelte ‘darlings’. Du veit, de som alle er tjent med at du selv avliver asap.
Ole Petter Nyhaug uttalte og bekreftet et par ting jeg har hatt føling på: 1) unge liker samme innhold som voksne 2) delingskultur gjør at facebook passerer google som trafikkleverandør til de kommersielle mediene ((med fare for at jeg har misforstått)) 3) nettet er med gps og geotagging i ferd med å bli hyperlokalt ((noe googles Oddgeir Garnes bekreftet rett etterpå)) 4) og med facebook og rss-feeds svært “personlig”.
På spørsmål fra salen “hvordan tekst vil de unge lese?" satte trendforskeren prikken over i’en i et norsklærerhjerte; “Video er bedre tekst.” Sammensatte tekster trumfer, altså.
Deretter gikk det slag-i-slag: Norads Eivind Lund viste, både i form og innhold, hvor viktig den menneskelige faktoren er i nettarbeid ((og hvordan du får gjennomslag for dine vurderinger i organisasjonslivet)), Linda Strand Jacobsen leverte på oppgaven “Hvordan få Farmand-prisen” ((useful/credible/efficient)) og nevnte Oddgeir Garnes argumenterte, både gjennom nåsituasjon og fremtidsvyer, for koblingen internett+håndholdt.
At Jens Pikenes, med bakgrunn fra det lysskye foretaget Penthouse Playboys, ledet festmiddag og prisutdeling løfttet på ingen måte det faglige nivået, men virket i desto større grad til at webforum dag 1 alt i alt ble en minneverdig greie.
Jeg er blid. Er det, sett i lys av at det finnes de som syns det var faglig fattig, bevis på min ignorans? Jeg tipper det, og har helt glemt hvilke darlings jeg skulle avlive før morgendagen.