Ikkevold som alternativ
Jeg syns Julia Bacha har et svært viktig poeng i denne TED-talk’en: nettopp at kraften ligger hos de som ikke er direkt involvert i konflikten. Den tredje part. Å utløse den kraften og bruke den til å fremme eget syn er noe av rasjonalet som ligger bak det strategiske valget det er å velge ikkevold som tilnærming til en konflikt.
Jeg skrev litt om dette i Gandhi - politikermunken om Mahatma Gandhi og hans kobling mellom religion og politikk. Den ligger nå i tekstarkivet og jeg syns i samme slengen det kunne være moro å teste ut deling via e-bokformatet epub. I den forbindelse snakker mange varmt om programmet calibre som både funker på tvers av plattformer og er gratis/shareware, men jeg må innrømme at jeg syns det var enklere å åpne teksten i Pages og så eksportere til epub.
Ikkevold er et interessant tema. Gandhi er ofte den som tilskrives ikkevoldsbevegelsens oppstart. Både Gandhi og Dr. Martin Luther King, jr. lot seg inspirere ((citation needed, som det heter på wikipedia)) av Henry David Thoreau´s Civil Disobedience, en bok som åpner med mottoet “That government is best which governs least”.
Sitatet synliggjør en vesentlig tanke både i dagens amerikanske politiske klima, men også her hjemme hvor “overformynderiet” er et ofte brukt derogativ om politikere med mye/for mye styringsvilje. Gjerne sendt over bordet fra høyre mot venstre. Samtidig, og litt overrakende, kan en vel også anta at noen av initiativtagerne bak Planka har vært innom denne, selv om jeg vil anta at de mer identifiserer seg med venstresiden enn med høyresiden. Et felleskap fra høyre til venstre, altså.
Er du interessert er boka å finne gratis i de fleste tenkelige formater hos Project Gutenberg.
Og ja. Musikken i filmen til Julia er hentet fra Godspeed You Black Emperor!s ep Slow Riot For New Zero Kanada (iTunes-lenke).
Generasjon iOS mot norske klasserom
Om ikke lenge fyller knert fire år. Hun kom altså til verden snaue kvartalet etter lanseringen av iPhone i USA, men i god tid til iOS' inntreden på det norske markedet ((og i vårt hjem)). Allikevel ble hun tidsnok kjent med dingsebomsene.
Jeg fikk min iPhone 3Gs da hun var forbi sin andre bursdag, og en god stund var beskjeden selvsagt “fingrene av fatet”, en tilnærming som sikkert medførte økt interesse.
Jeg kan fortsatt huske våre første runder i bildegalleri-app’en. Sommerminner. Familie på hytta. Da vi tegnet i sanda på stranda. Våre voksne venner. Oss. Ting hun kjente og gjerne ville snakke om. Fingrene dro mot skjermen, frem og tilbake, se!
Etterhvert ble min telefon mindre hellig for meg, og dermed mer tilgjengelig for henne. Vi testa noen spill. Sammen eller hun alene. Hun har gjennomlest Tambar er et troll og oppfølgeren, både med min fortellerstemme og med Tor Åge Bringsværds. Hun har fargelagt asfalt til den store gullmedaljen med Jens og Jonas. Hun syns det klassiske kulespillet Labyrinth er fantastisk, men vil gjerne at jeg lander brettene.
Før sommerens lengre bilturer kjøpte vi en iPad. Heller det enn bildvdspiller. Flere bruksområder. Flere gleder. Ved hjelp av Ripit la vi inn noen av de kjæreste filmene. Vi lette litt rundt etter noen spill å leke seg med. Det ble Tetris til mor, Pacific Wings til far og iGenius Memory Match ((som er et hukommelsesspill)) til knert.
Sommeren igjennom har hun og kompisen fått lov å spille et par runder om dagen. Litt kos før leggetid. På de lengre bilturene har hun vekslet mellom spill, filmene sine, fotografier eller å se ut gjennom vinduet på europeiske kuer og hester som farer forbi. Og det siste har nok vært mest spennende.
[caption id="" align=“alignnone” width=“500” caption=“Franske kyr. Spennende."]
[/caption]
Vel hjemme er hun fortsatt borte på iPad’en. Hun kunne sikkert hatt den med seg hele tiden, særlig etter at Karsten & Petra ble lansert en gang i juli (??). Hun får ikke ha den med seg i senga.
Ekko hadde her om dagen et veldig interessant radioprogram ((som jeg spilte av i Instacast på vei til jobb i dag tidlig)) om multitasking og den oppvoksende slekt. Noe av det viktigste som sies i programmet er at vi vet svært lite om hvilken effekt ny teknologi har på våre og våre barns sinn. Teknologien utvikler seg så raskt at kvalitetssikret forskning enda ikke er produsert. En annen viktig ting som påpekes (nærmest unisont) fra deltakerne, er at nyvinningene vil ha effekter, at noe nytt vil gå på bekostning av noe annet. Det det er vanskelig å bli enige om er om utviklingen er god, eller om der lurer farer. Jeg vet ikke.
Det jeg vet, er at i min oppvekst på åttitallet, var mange foreldre, mine inkludert, bekymret for at spillkonsoller som Commodore 64 og Amiga 500 skulle føre til at unger ble sittende stille. Jeg tror det var noe av grunnen til at vi ikke fikk datamaskin før Internett var en realitet og jeg på videregående trengte en pc for å gjøre skolearbeid. Jeg vet også at min beste venns foreldre ikke delte mine foreldres frykt for teknologiens effekt på barnesinn og aktivitetsbehov. Når vi var sammen var det min bestevenn som alltid ville spille fotball eller finne på noe ute, mens jeg, sultefora som jeg var på tech, helst ville stikke opp til ham for å slå på maskinen. Han hadde forresten også et langt mer liberalt forhold til smågodt (les fri tilgang) enn meg, uten at det forhindret han fra helst å spise en brødskive mens jeg forsynte meg grådig av skåla på kjøkkenbenken deres. Jeg vet også at jeg den dag i dag er langt mer opptatt av ‘ny teknolgi’ enn min barndoms sjelevenn. Hvorfor det, mamma?
Tilbake til knert. Hun runder minnespillet på nulltid, og lærer samtidig noen franske gloser i ny og ne. Iblant går hun videre. Her om dagen fant jeg henne med Jeux de memoire ((noe vi sikkert lastet ned mens vi lette etter et egnet memoryspill til bilferien)). - Her er din bokstav T, pappa!
Og jeg tenker at det var bra vi fikk tatt oss en tur i soppskogen forrige helg, så ikke alt stimulans er mediert gjennom iOS. Og at selv om det antagelig vil bli en utfordring å holde på hennes konsentrasjon når hun om et par år kommer på skolen, så ligger kanskje den utfordringen i å undervise relevant for de i hennes klasse som har hennes erfaringer såvel som de som ikke har det.
It’s as much about politics and war and poor economic policies as it is about no rain
it’s a cycle. African governments know that drought is coming and they don’t prepare. Foreign charities working there talk about long-term plans to help people become self-sufficient but they’ve been failing to achieve them for 20 years. It’s as much about politics and war and poor economic policies as it is about no rainvia Me and the man with the iPad | Photographers.
Jeg vet ikke om han har rett, men det virker ikke som skivebom.
LNU samler tekster om 22/7
På Del&Bruk og på FB gjør LNU ((Landslaget for Norskundervisning)) i disse dager en innsats for å samle inn tekster om 22/7 til bruk i klasseommet.
Som Kjersti Rognlien Selbu skriver:
[LNU] arbeider med å lage en liste/oversikt over tekster som kan brukes som utgangspunkt for samtale om terroraksjonen i Oslo og på Utøya og konsekvensene dette får for landet/språket/livet vårt. Lista vil inneholde tekster, kommentarer og artikler skrevet etter 22. juli, men også eldre tekster i ulike sjangre med tema demokrati, terror, samhold, kjærlighet, frihet etc.Flere har gjort noe av det samme, med litt forskjellige utgangspunkt. Både på lista til Morten Myrstad ((med vekt på #SoME)) og på DTs Redaktørbloggen er det mye interessant lesing. Det som helt klart er viktig og spennende med den oppgaven LNU har tatt på seg, er å finne tekster som funker for yngre. De som har gjort sterkest inntrykk på meg i disse dagene er først Bjørn Stærks essay, men ikke minst Cornelius Jakhellns "Æren og Demokratiet" som stod å lese i Morgenbladet en uke etter angrepene. Problemet er bare at disse tekstene ikke nødvendigvis egner seg i alle klasserom. Der er kanskje Are Kalvø's "Ting vi liker ved dette samfunnet" mer "brukandes".
Jeg er spent på hvilke andre tekster LNU foreslår. Har du et forslag, sleng dem inn. Ingen grunn til å sitte på gjerdet:)
Update 7/8: Bjørn Stærk og Martin Knutsen har trivelig nok lagt igjen kommentarer med lenker, takk. I tillegg mener jeg Vær Stille av Bård Torgersen på Flamme Forlag ((legg den like gjerne i RSS-leseren din først som sist)) er åpenbart leseverdig i og utenfor klasserommet.
Om #ffnor og digitalt tunnelsyn
Vi har alle gjort det en gang. Registrert enn twittermelding eller oppdatering som er så langt unna hva vi selv kunne skrevet eller sagt eller tilogmed tenkt. Så har vi sporenstreks lett etter “unfollow”. Fra nå av må vi tenke oss om minst to ganger før vi trykker.
Mange har skrevet mye fornuftig etter 22/07. @geirbore har endog samlet noen sentrale på sin blogg ((hold øye med kommentarfeltet for tilleggslesing)). For meg er det særlig to som tidlig skilte seg ut med innsikt jeg vil ta med meg.
Thomas Hylland Eriksen skrev allerede på mandag om digitalt tunnelsyn og hvordan google og alle de andre samler informasjon om hva vi liker på nettet for å strømlinjeforme vår surfeopplevelse, en surfeopplevelse med minimalt motstand. Tatt ut i det ekstreme er denne mekanismen kanskje med på å drive en polarisering som er med på å forklare noe av det som skjedde sist fredag. Bjørn Stærk er en annen som traff svært godt tidlig. I sitt essay ((som idag også er gjengitt i VG)) skriver han bl.a
So here’s the first test for right-wing critics of immigration and Islam. The test is: [...] Are you prepared to either acknowledge the implicit violence in ideas you sympathize with, or forgive it in ideas you despise?Spørsmålet handler i stor grad om vi er i stand til å behandle egne idéer med samme kritiske sans som vi behandler idéene til de vi er uenige med. Erstatt gjerne "right-wing critics" med hva/hvem som helst, erstatt gjerne "vold" med et annet fenomen. Poenget handler om å være i stand til å snu saksforhold på hodet, se saker fra "den andre siden". Andrew Bührlie Bjerke mistet denne evnen på veien.
Jeg vil ikke miste den evnen. Jeg trenger de stemmene som skjærer i øret, som mener ting jeg ikke liker, som kan være litt rabiate, som kan vise meg den andre siden. De jeg kan være potte uenig med.
Fra nå av er det disse som skal få min #ffnor ((tegnet # brukes på twitter for å angi emneord, “hashtags”. #ff ble etablert engang før tidenes morgen for “FollowFriday”, en anbefaling på fredagen, senere oppstod #ffnor for norske kvitterbrukere)).
En tanke til Fjordbyen Oslo (og et postkort hjem)
<img class=“alignleft alt=“Vippetangen mot Bjørvika” src=“https://thomasrost.micro.blog/uploads/2024/3d2344429c.jpg" width=“145” height=“145” /> Som en kan lese på Fjordbyens sider er planene for Vippetangen ikke helt klare enda. Med høy utnyttelse av grunnarealet i Bjørvika og bortover mot Ekeberg slo det meg plutselig her på ferie at det Fjordbyen trenger er et bra badeanlegg. Jeg vil stikke ned i byen med dattera etter henting i barnehagen for et lite bad. Jeg vil se fjortiser hoppe fra både 3’ern og 10’ern, gamlinger steike og strandløver og -løvinner sprade.
Postkortet under er ikke perfekt, men Dieppe er slett ikke et dårlig eksempel. Byens sentrale parkanlegg ligger mellom kommersbebyggelse og strandsone og gir alle et møterom. En trenger litt gressplen, litt sand og noe å hoppe fra. Parkeringsplassen til danskebåten kan se ut som et bra sted å begynne. 
Flyktningregnskapet 2011 og verdens flyktningdag
20. juni er verdens flyktningdag, og som tidligere år markerer Flyktninghjelpen ((NRC / Norwegian Refugee Council )) dagen med publiseringen av sin årlige rapport om mennesker på flukt verden over, Flyktningregnskapet 2011.
Flyktningregnskapet påberoper seg å inneholde “Alt om mennesker på flukt verden over”, et langt fra beskjedent utgangspunkt. Så er også regnskapet enomfattende, 170-siders blekke. I et frokostseminar i Flyktninghjelpens lokaler i Grensen redegjorde Flyktningehjelpens Generalsekretær Elisabeth Rasmusson, flankert av Richard Skretteberg og Rolf A. Vestvik idag om -regnskapets hovedkonklusjoner.
Først og fremst: antallet mennesker på flukt i verden, både flyktninger og internt fordrevne ((flyktninger er i FNs konvensjon fra 1951 definert som mennesker som har krysset en internasjonal grense)), øker og er økende. I 2010 var 9x Norges befolkning, hele 43,7 millioner mennesker på flukt, det høyeste tallet siden årtusenskiftet.
I 2010 var 9x Norges befolkning, hele 43,7 millioner mennesker på fluktSamtidig kommer det i 2010 langt færre asylsøkere til Norge enn året før, 10064 asylsøkere for 2010, mot 17226 for 2009. Det kan jo være et tankekors her oppe på haugen i det året FNs konvensjon om flyktninger fyller 60 år.
Jeg satte telefonen på et piano og startet opptaket omtrent da presentasjonen begynte. Resultatet ligger som YouTube-boks nedenfor. Ikke akkurat #Hurtigruta, men…
En app og en undervisningsskisse
En applikasjon har revolusjonert iPhone-bruken min de siste ukene, og samtidig fått meg til å tenke på engelskundervisning igjen.
Applikasjonen heter Instacast og er en reinspikka podcastapplikasjon. Den lar deg abonnere på podcaster, lar deg streame episoder rett fra nett eller også cache episodene du trenger på trikken. Grensesnittet er ikke dødslekkert, men det funker. Så til de grader at følelsen av å ha oppdaget noe ‘nytt’ lurer ikke langt unna.
NRK har skjønt å bruke podcast som distribusjonsformat, SR har mange interessante ting, men de virkelige fantastiske tingene er på engelsk.
Siden dagene med 20GB iPod 3 har jeg hatt stor glede av ThisAmericanLife, kanskje verdens beste radioprogram. 81 Words, Toxie, og David Sedaris' bidrag til The Cruelty of Children er alle podtopper. Jeg hørte Ricky Gervaise vitse før jeg så The Office. På lærerhøgskolen introduserte Geir meg for Melvyn Brag og ‘In our time’.
Fellestrekk for alle sammen: formidlingsglede og mengder på mengder med ‘meaningful input’.
Det samme gjelder ukas mest spilte serie: Stuff you Missed in history class. I bolker på omkring 20min. går Sarah og Deblina igjennom større og mindre historiske hendelser som The Battle of Marathon ((basiskunnskap når en skal lese Murakami’s Things I Think About When I Talk About Running)), The Amistad Mutiny og Stokely Carmichael and Black Power ((begge fordypning i amerikansk historie og knyttet i forskjellig grad til borgerrettskampen)), for ikke å glemme episoden om den gang Norge slo England ned i støvlene, The Race to the South Pole ((uten tvil den minst interessante siden av Nansen Amundsenåret 2011, but still)).
Som utgangspunkt for videre arbeid med tekstproduksjon, muntlig presentasjon eller til og med egen podcastproduksjon ligger mulighetene der og venter. Den som hadde en klasse som var sin…
Gil Scott-Heron on a "wee female baby"
Their love comes totally without reservationvia Gil Scott-Heron, my brave and brilliant friend | Music | The Observer.Without pretence or nonsense, a brand new sensation
Little girls trust their fathers through all situations
This is how the dreams of an ultimate destination.
Maybe they dont know how they link generations
And carry your immortality on to yet another station
But somehow they must hear and feel gods vibrations
And know that you are their connection to creation.
Er det et demokratisk problem med retningslinjer i sosiale medier?
Kontekst: denne ble til så hastigst etter twialog med @maritkamu, som involverte @KarsenUiO og @jilltxt, om bedrifter som innfører Facebookregler…
Nei, det er ikke et demokratisk problem om bedriften din lager retningslinjer for ansattes bruk av sosiale medier.
Det truer yttringsfriheten om bedrifter slipper unna med å gi ansatte som omtaler egen arbeidsplass i mindre positive ordelag sparken. Det er klart det skal være rom for å si ganske mye rart om egen arbeidsplass og leder, så sant det er innenfor vanlig lovgiving for krenkelser og injurier. Hvorvidt arbeidstakere bør bevege seg opp mot den grensegangen, det er en annen diskusjon.
Selv om xxxxx mennesker i Norge har en konto på Twitter og enda fler har en på Facebook er ikke alle digitale literater. Analfabetisme, i form av manglende kunnskap om hva som er et lukket rom ((en DM, en chat)) og hva som er et semioffentlig ((fb-veggen)) eller offentlig rom ((timeline, åpen fb-konto)) er fortsatt utbredt, også i typiske kunnskapsbedrifter. For mange vil et sett med retningslinjer kunne fungere som et godt verktøy for bevistgjøring og refleksjon om hva sosiale medier er og hvordan de fungerer. Sånn sett vil en slik veiledning fungere motsatt, i det folks kunnskapsløshet kan sies å være et demokratisk problem ((og sosiale medier kan hevdes å være demokratifremmende)).
Bedrifter som utvikler retningslinjer av typen “ansatte skal ikke nevne arbeidsplassen i sosiale medier” skyter selvsagt seg selv i foten like mye som skoler som blokker Facebook i brannmur. Å gå derfra til å si at bedrifters veiledning i sosiale medier er et demokratisk problem er like fordummende som det er en overdramatisering.
Det er ingen, bedrifter, ansatte eller meningsdannere, tjent med.
Tre Safari-tillegg jeg må ha
[caption id="" align=“alignleft” width=“180” caption=“Photo: Balmain Hair/Flickr”]
[/caption]
Både Chrome og Firefox er kanskje lysår foran Safari når det kommer til extensions, disse små tilleggene som gjør nettlesern litt mer tilpasset ditt bruk og behov, men Safari kommer seg, og ikke minst kommer de med noen virelig gode. Tre jeg må installere straks jeg setter meg ned ved en mac jeg vet jeg skal sitte ved en stund er Linkthing, Sessions og ClicktoFlash
Linkthing: Gir kontroll over hvor lenker og tabs åpner seg. Jeg liker best å ha flere tabs i ett vindu, og syns det er fint om nye sider legger seg ved siden av “the mothership”. Det ivaretar kontekst og system om en f.eks. driver med mange slags saksområder parallelt. Et bonus er mulighet til å sende ting lenker til Instapaper fra kontekstmenyen…
Med så mange ting som skjer på en gang, er det klart det er surt å gå tom for batteri, eller gud forby en Safarikrasj eller enda verre, en systemkrasj. De er sjeldne, men de skjer. Da er det digg å vite at Sessions tar vare på historikken, sørger for at det er enkelt og greit å finne igjen den ganske interessante tingen du leste her om dagen, men som du glemte hvem stod bak…
ClicktoFlash trenger ikke lange beskrivelsen; det er et filter som fjerner all Flash som kjører i nettleservinduet. Det fjerner endel støy og reklamebannere. Så er det selvsagt de gangene hvor en faktisk har behov for den infoen som ligger i Flash. Da er det bare å klikke i det blanke feltet, så er Flashfila igang. Særlig kjekt og nødvendig på fantastiske Flashting som denne oversikten over demokratibevegelsen(e) i Nord-Afrika fra The Guardian
Og der finnes selvfølgelig mange fler i Apple’s extensionsgalleri, som du også finner som punkt 2 på “Safarimenyen” øverst til venstre.
Hvilke tillegg (uavhengig av nettleser) er du avhengig av?
Er Wikipedia + skolen = sant?
Elevene svermer til nettleksikonet Wikipedia. Som konsekvens må trolig lærebøkene skifte formatheter det i Rye, Austvik og Ryes kronikk i Dagbladet i dag ((og på Universitetet i Agders sider, sjekk finpoke til "nett-tullingene")). Trekløveret har fått mye godt med seg, som at vi like gjerne kan "unngå de prinsippielle diskusjonene for eller mot oppslagsverket". Samtidig er det ikke helt godt å skjønne hvor kronikkforfatterne vil hen når de avslutter med at
I møte med morgendagens utfordringer fortjener verken den gamle læreboka eller Wikipedia kunnskapshegemoniMener de at kunnskapshegemoniet må tilhøre den nye læreboka?
Om det er så at elevene alt for sjelden søker dypere i stoffet etter å ha lest seg opp på wikipedia, er det kanskje noe med deres kompetanse til kritisk lesning? Kanskje noe med deres forhold til oppslagsverket som noe som er hamret i stein?
Selv lærer jeg fortsatt å skrive ved å lese, og min lesing drar veksel på det jeg skriver. Og jeg kan fortsatt huske hvor overrasket jeg var første gang jeg redigerte en artikkel på Wikipedia, vel vitende om at medstudenter godt kunne finne på å ta det jeg skrev for god fisk.
Om vi er enige om at Wikipedia er kommet for å bli, og at elever, studenter og andre kunnskapshungrige kommer til å forholde seg til det i uoverskuelig fremtid, kan det hende at flere tidligere bør møte Wikipedia og wiki-teknologi og forholde seg til det kritisk som et verktøy til kunnskapsdeling og -bygging? Jeg tror det, og jeg har bittelitt empiri på at det kan funke. Sammen med tre medstudenter på HiO hadde jeg våren 2009 gleden av å bruke wiki i RLE-undervising i en 6. klasse ((rapporten vår, In Wiki Veritas, finnes under tekster)). Det kokte!
Jeg er på ingen måte noen ekspert på forhold, men jeg sitter med en følelse av at sameksistens ofte medfører en utvikling hos begge parter. I så måte holder det neppe at lærebøkene skifter format. Mer sannsynlig er det vel at skolen må skifte format?
Guttorm også har oppdaget det: er du misfornøyd med innholdet, står du i Wikipedia fritt til å forbedre artikkelen. Just do it.
James Blake
[caption id=“attachment_1024” align=“alignleft” width=“180” caption=“Visuelt til audio”]
[/caption]
Han er 23 år. Han er ganske godt snakka opp. Det selvtitulerte debutalbumet (wimp) slippes i morgen, og jeg gleder meg.
Det var over på emusic jeg først ble oppmerksom på musikken. Hans tre EP’er fra ifjor, CMYK, The Bells Sketch og Klavierwerke (emusic), ble mine siste nedlastinger derfra etter anbefaling fra siden, anbefalinger som i seg selv et styrketegn på tjenesten. Utfra hva jeg har hørt av forhåndslytting er albumet nokså vokalbasert og sånn sett ganske i tråd med singelen Limit to your love, med årets diggeste bassgang. Litt lettere en EP’ene, men forhåpentligvis like spennende.
Han er selvsagt å finne både på myspace, facebook og på egen side. Den siste med topp visuelle greier.
Nettvettiquette
- Hvorfor har akismet merket denne som spam? tenkte jeg mens jeg jobbet meg igjennom bollen med Havrefras. Kommentaren innheholdt ingen lenker, og url’en så helt fin ut. Domenet var ikke kjent, men ok. Mente mitt lille spamfilter at det var for gæli å omtale notatblokka mi som ‘politisk blogg’?
[caption id="" align=“alignnone” width=“506” caption=“Ujevnheter omtales i en kommentar stoppet av akismet som "politisk""]
[/caption]
Mot bunn av bollen landet jeg på at akismet hadde registrert et i overkant høyt antall kommentarer fra samme ip i løpet av et kort tidsrom. Evt. at epostadressen var for teit, alternativt at ikke engang de mest innbitte politiske bloggere er oppe og leser rundtomkring kl. 05.44. Dette er refleksjoner spamfilteret mitt baler med. Uansett.
Kommentaren var gitt for å få meg til å kommentere. Det var en markedsføringsjippo. Og flertallsformen gjorde ikke at vi følte oss mer truffet.
Så, Rostrum Norwegium; akkurat nå følger vi ikke dere.
But you would have had me at ‘Hello’…
Stolt
Jørgen Gomnæs og Jørgen Johansen har laget video til Lukestar’s Flying Canoes.
Noen venner er man bare stolte av.
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Ja, nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Og grauten koker! Og grauten koker! Og grauten koker! Og grauten koker!
Ja nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Og spurven sitter! I ne-e-e-ket! Og jæææ-æææii stapper! Min lange pipe!
Og synger:
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Og bestefar kommer! Og bestefar kommer! Og bestefar kommer! Og han er nisse!
God kveld, du gamle! God kveld, du gamle! God kveld, du gamle! Sett fra deg stokken!
Ta av deg maska! Her har du flaska! Ta av deg maska! Her har du flaska!
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Og vi synger salmer! Under juletrepalmer! Og vi synger salmer! Under juletrepalmer!
Og jeg pakker opp skrujernet! Og jeg pakker opp skrujernet! Og jeg pakker opp skiskraperen! Og jeg pakker opp skiskraperen!
Takk onkel Petter! Takk tante Laura! Den der var grei den! Den der var grei den!
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Og ribba smaker! Og her er kaker! Og ribba smaker! Og her er kaker!
En liten dram til? Litt mere sursild? Litt mere sursild Litt mere sursild…
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Ja nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Skrev Arild Nyquist i 1972. Jeg fant det både hos Helge Rykkja, Dipsolitteraten og delvis, om enn først, i Litterære grunnbegreper. God jul!
On the mechanics of self-censorship
I stumbled upon this piece by Frank Dai, and find the description of the mechanics of self-censorship to be equally entertaining and explicable:
All the staff at the Chinese bureaucratical institutions tend to think one thing first before they did anything else: how their bosses will consider? They were always trying to figure out the bottom line of their boss because they worried about exceeding the limit of tolerance. Moreover, the bottom line is often underestimated by these staff. To put more bluntly, they scared themselves. Let's look at an example how the people at CCTV works: If we set the tolerance rate at 10 for President Hu, the rate for the Ministry of Propaganda would be degraded to 9; 8 for the Ministry of Broadcasting and 7 or 6 for the officials at CCTV. When comes to the program producers it would be a miracle if the rate stays at 2 or 3. How can a TV program be excellent with such bottom line principles?It's as simple as it's genious, and it's a way of things we should all watch out for. Not least in these Wikileakin' days...
Noen observasjoner <br />ved lesing av Charter 08
Charter 08 utgjør den kriminelle språkhandlingen som Liu Xiaobo ble dømt til 11 års fengsel og 2 års tap av politiske rettigheter for 25. desember 2009.
- I Charter 08 fordømmer Liu Xiaobo og hans medforfattere loven som gjør det mulig å dømme noen "for å oppfordre til å undergrave statens makt". Han gjentar fordømmelsen i sin egen forsvarstale I have no enemies 23.12.09. Selv om strafferammen for dette er 5 års fengsel etter kinesisk lov, dømmes han altså til 11.
- Maktfordeling og skille mellom Partiet og statsapparatet er viktig. "The rule of law must be above the interests of any particular political party" og "Political party organizations must be prohibited in the military" er noen eksempler på det. For ikke å glemme: "[...] we should abolish all of the Committees on Political and Legal Affairs that now allow Communist Party officials at every level to decide politically sensitive cases in advance and out of court".
- Det er sikkert fler intertekstuelle referanser enn jeg er kar om å finne, men en jeg liker spesielt godt er "[...]democracy is a modern means for achieving government truly "of the people, by the people, and for the people"", som siterer Abraham Lincolns tale ved Gettysburg. En tale som i november dukket opp på Open Culture i en fantastisk sammensatt tekst. En det går an å embedde. Med håp.
Gettysburg Address from Adam Gault on Vimeo. Nå har jeg forresten registrert meg på Bloggurat.
Plaintext for iPhone (og -Pad for de heldige)
Igår kom jeg over en strøken app i Reeder: Stephen på forkbombr fortalte om den hendige teksteditoren Plaintext, som både ser fantastisk ut og funker som ei kule. Ikke minst er synkronisering med Dropbox en stor force.
Helt siden jeg fikk iPhone engang i fjor, har dens største svakhet, i mine øyne, vært mangelen på fornuftig input-muligheter. Jeg bruker den masse til å lese og kommunisere kort og greit, men de litt lengre tankedraga får ikke manifestert seg. Og det at notater sync’er med Mail er for meg helt baklengs.
Med Plaintext legger de seg rett i dropboxen. Og da har jeg dem alltid lett tilgjengelig, hjemme eller på jobb…