Blogactionday: Vann
Det er fredag, og egentlig er jeg vel mest opptatt av å bli ferdig før helgen med meg og mitt. Dengang ei.
Forteller forteller at det idag er Blogactionday. Det er tydeligvis et felles løft fra ‘bloggosfæren’ for å rette fokus mot verdens vannsituasjon.
Vann er noe vi alle trenger for å overleve, ifølge wikipedia et sted mellom 2 og 3 liter hver hver dag. Det minner meg om at jeg må huske på å drikke mer vann, at de viktigste diskusjonene her i livet IKKE er den om hva som er årsaken til fedme…
Og at det er mange som fortsatt ikke har sikker tilgang til nok rent vann.
Signér gjerne ‘the petition’ under her. Og ha god helg!
Liu Xiaobo<br /> og Nobels fredspris for 2010
I går kl. 11 kom kunngjøringen fra Thorbjørn Jagland og Den Norske Nobelkomité om at Nobels fredspris for 2010 skal gå til den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo. Tiden siden det har stort sett gått med til å fordøye hva Nobelkomiteen sier i sin uttalelse, jobbe med innhold i utstillinger på jobb, holde et halvt øye til reaksjoner og tanker omkring prisen, møte publikum og vise omkring, og nå prøve å samle tankene.
Reaksjonene er som vanlig delte og spredt nokså over hele linja, fra berømmelse av komiteens modige valg via meninger om prisens eurosentriske og vestlige utgangspunkt og frykt for økonomiske konsekvenser for Norge til fordømmelse av komiteens tolkning av Alfred Nobels testamente.
Komiteen legger til grunn Liu Xiaobos lange og ikke-voldelige engasjement for menneskerettighetssituasjonen i Kina til grunn for tildelingen. Dette engasjementet strekker seg fra hendelsene på Tiananmen våren og forsommeren 1989 til formuleringen av Charter 08, et manifest Liu er en sentral aktør i forfattningen av. I kinesisk høyesteretts dom, gjentatt så sent som i år, fremgår det at dommen for “oppfordring til undergraving av statens makt” særlig pvektlegger Xiaobos bruk av Internett som arena for spredning av ytringer som skjerpende. Han soner fortsatt dommen på 11 år. Og selv om mange er opptatt av prisens effekt på og i Kina, syns jeg det er viktig å huske på at prisen er gitt til Liu og ikke mot Kina.
Liu er en verdig prisvinner.
Jeg vil gratulere ham med tildelingen av Nobels fredspris for 2010.
Når han enn måtte få beskjed.
E-moms. For.
Før de siste lobbyistene hadde forlatt Stortinget etter fremleggelsen av statsbudsjettet igår, var et tv-team på plass på Majorstua Seniorsenter og fikk karakteristikkene fra dem “som føler det på kroppen”, pensjonistene som nå blir utsatt for ran på åpen gate. De som endelig skulle sette seg ned å nyte livets høst.
Sånn i løpet av kvelden igår og dagen idag har også folket med sans for digitale duppedingser skjønt at de har noe å være opprørt over. Fanden males på veggen med antagelser om økt piratkopiering og hjerteskjærende og ektefølte bekymringer om hvordan i allverden byråkratiet skal klare å gjennomføre momsinnkrevingsoppgavene. Hva vil Steve Jobs si?
Ikke minst blandes forlagsbransjens altfor treige og nølende holdning til e-bøker inn, bare for å grumse det hele til.
[caption id="" align=“alignleft” width=“160” caption=“Stjal denne fra forskning.no”]
[/caption]
Ja, det er helt bak mål å avkreve moms på e-bøker og samtidig gi momsfritak på papirbøker. Det er konkurransevridende, og kanskje et negativt incentiv for en allerede sidrompa forlagsbransje. Og ja, det kan sikkert bli vanskelig å få moms inn av alle store og små aktører og leverandører. Det utføres også endel svart arbeid her til lands, uten at det trekkes frem som et argument mot tjenestemomsen.
Poenget er at vi i økende grad er med i en global økonomi, i en tjenesteøkonomi der skillet mellom åndsverk og fysisk vare viskes ut, og hvor lokale leverandører konkurrerer med internasjonale. Det kan selvfølgelig være argumenter for å fjerne all skatt og avgift. Da er det vel det som bør være diskusjonen? Den store skatt- og avgiftsdiskusjonen?
Syns ellers Martin Bekkelund blogger godt mot e-moms og Olav Torvund rydder godt opp i skillet mellom e-moms og ebok-moms, men jeg har altså til gode å bli overbevist om hvorfor det av prinsipp er galt å avgiftsbelegge digitale varer. Eirik Newth er langt over på den mer konstruktive siden.
Avgift er aldri sexy, det kan allikevel være godt ((Korrigering: Hos VG kan alt ha en sexy vinkel. For alle som bruker nettporno betaler selvfølgelig for det)).
Når moren er yrkeskvinne
744. Arbeid eller ikke arbeid? Noen mødre må arbeide for å tjene til livets opphold. Barna tar i alminnelighet ikke noen skade av det, når det blir sørget godt for dem. Men andre vokser opp og blir forsømt og lærer ikke å tilpasse seg. Det ville i det lange løp lønne seg for samfunnet å betale slike mødre en rikelig understøttelse, så de kunne være hjemme hos barna. Nyttige og tilfredse borgere er samfunnets beste aktivum, og for å bli det trenger alle en trygg barndom med moderlig omsorg og kjærlighet. Det hører ingen steder hjemme å la mødrene gå ut og sy kjoler eller skrive på maskin og betale fremmede for å ta seg av barna, noe som de opplagt kommer til å gjøre dårligere enn moren....skriver Dr. Spock i boka Barnet– Sunn fornuft i barnestell og oppdragelse i 1952.
Vil med denne ønske Kvinnepanelet gratulerer med dagen, og vel blåst med overleveringen av sin rapport til barne- likestillings,- og inkluderingsminister Audun Lysbakken.
Push for Twitter
Det begynner allerede å bli en stund siden ryktene om ekte push for Twitters egen app Twitter for iPhone begynte og svirre. Om det ikke er veldig stor forskjell på en 3G og en 4G iphone (hvilket det jo er) lar imidlertid Push-notifications for Twitter vente på seg. I mellomtiden er det håp i hengende snøre! Boxcar, den lille ekstra-appen som forteller deg når noen nevner deg, gjenkvittrer deg eller merker en av dine som fav', er fortsatt en av mine fav’s. Lenge før twitterappen skjønner at noen vil ha din oppmerksomhet, gir den beskjed. Den øker rett og slett twittereffektiviteten din. Og det er jo ikke dumt:)
Apropos favoritter: Favoritter er en av de gode funskjonene Twitter har som mange fler kunne benytte seg av. Selv bruker jeg det både som en huskelapp for interessante, gode eller håpløse tweets. Det er en måte å håndtere strømmen uten å spamme alle andre med RT på alt som bør huskes.
Og det må jo være ett gode.
Om å rive landet i filler
Mange har sagt mye i forlengelsen av Christian Tybring-Gjeddes innlegg i Aftenposten i forrige uke. I god tid før den godeste kom med sitt utspill, kunne en lese på den ellers *interessante ((legg merke til det svært norske .com-endelsen)) siden norskkultur.com ((tips fra Ole Johansen i kommentar på Minerva)) at
Det nasjonalkulturelle program har gått ut på å finne mest mulig sammenfall mellom kulturelle og politisk grenser. Dette antas å øke det indre samhold og å gjøre det mulig å opprettholde en indre orden uten for mye tvangsmakt.Uten nærmere å definere hva "Det nasjonalkulturelle program" er eller har vært, kommer det ihvertfall klart frem at det er mulig å fokusere på likheter fremfor forskjeller.
Tybring-Gjedde sier multikulturalismen, alternativt Arbeiderpartiet med sin politikk, vil rive landet i filler. Det klarer Tybring-Gjedde på egenhånd med sitt fokus på skillet mellom “oss” og “dem”.
Se ellers nrk-debatten fra Litteraturhuset igår og les gjerne Frithjof Jacobsens “Et forsøk på å stikke fingeren i jorda”.
Sosial nødhjelp
Naturlig nok begynner hjelpeorganisasjoner og nødhjelpere å bli flinke i de sosiale mediene. Kiva (f.eks) har lenge økt tilfanget av penger til distribusjon gjennom mikrofinanslån gjennom god bruk av twitter og facebook. Leger uten Grenser (MSF) har i forbindelse med flomkatastrofen i Pakistan satt opp en løsning hvor enkeltmennesker kan sette opp et mål og en tidsfrist for målet, og siden sette sine venner (friends/followers) til å gi så det svir. Fin måte å gi spillerom til det personlig engasjementet, syns jeg.
Det var Linn Bay som gjorde meg oppmerksom på saken. Hennes aksjon finner du her.
Blir noen med å lage basar?
McValg
Det er valgår hos Söta Bror, og det tetner seg visstnok til i teten. At det å stemme er en vesentlig del av det å delta i samfunnet er noe svenske McDonalds har fått med seg. På en brettavis ((hva heter egentlig den blekka som dekker brettet en transporterer burgere rundt på?)) plukket opp på en restaurant utenfor Örebro står det å lese
At rösta är en rättighet som många unga dessvärre inte utnyttjar. Vi på McDonald's vill slå ett slag för valurnan i år och kommer därför att ha förtidsröstning på några McDonald's-restauranter. På samma sätt som McDonald's är första steget in på arbetsmarknaden för många, vill vi ochså gärna bidra till att fler tar första steget in i demokratin. [...]Jeg syns det er fantastisk at McDonald's SE er sitt samfunnsansvar bevisst, men øy;
valgflesk, anyone?
Jeg digger Reeder<br /> (og et par praktiske ting til)
[caption id="" align=“alignleft” width=“136” caption=“AppStore…"]
[/caption]
Sommeren er (nesten) over, og tida er moden for å oppgradere hjelpemiddelsentralene rundt omkring det ganske land. Plosiv har skrevet sin ode til Google Reader, og Astrid har tatt for seg et bredt spenn av apper som kanskje kan komme godt med. I krysningspunktet mellom de to ligger Silvio Rizzis Reeder, verdens beste iPhone-app for Google Reader-håndtering (Reeder finnes også for iPad, men den vet jeg ingenting om).
Reeder er enkel, men allikevel fleksibel og mulig å tilpasse til eget bruk. Brukergrensenitt er intuitivt. Du kan se liste over alle, uleste eller stjernemerkede artikler fra RSS-leseren. Artikkelvisningen er lettlest, og en kan fort gå videre i lista med navigasjosknapper i nedkant av tekstfeltet.
[caption id=”" align=“alignleft” width=“134” caption=“Services Panel over Evabras "Hva er det som gjør en lærer god?""]
[/caption]
Knappen jeg kaller for ‘forward’ er kanskje det beste med hele app’en. Opp kommer en tilpasset meny ((Innstillinger -> Reeder -> Services Panel)) med de tjenestene jeg bruker mest. Google Sharing publiserer jeg som en egen feed i widget på bloggen, ting jeg skal dyplese senere sender jeg til Instapaper ((eller ReadItLater om du foretrekker den)) og bokmerker jeg vil spare i Delicious sender jeg dit.
Sammen med Reeder og Delicious, er det altså Instapaper som holder orden på lesinga. Evernote holder orden på tanker, ideer, webclips og alt det andre kaoset, og alle dokumenter knyttet til jobb ligger i Dropbox (applenke) for deling mellom maskiner, og evt. på mail om det er noen som skal revidere. Og alle har selvfølgelig sin plass i Safari-menyen, og evt. programmer på den faste.
Og inntil Apple kommer med en skikkelig oppgradering av musikktjenesten sin, er WiMP en fast traver på hjemmeskjermen…
Å spise egne ord
Jeg breia meg. Og nå må jeg moderere meg. Møtet med barnehageinstitusjon a la monster var ikke enkelt. Jeg fikk merke at størrelse ikke er alt. Nærhet til utearealer teller. At *hagen har vært i drift en stund teller ((fordi da ser en at her lekes det)). Magefølelse teller.
Jeg trodde jeg kunne gjøre barnehagevalg til en prinsippsak mellom offentlig og privat. Det er det selvgølgelig ikke. Oftere handler det om å velge mellom to konkrete alternativ, om en ikke bare må gjøre det beste ut av det ene tilbudet en har fått.
Vi fikk et valg, og det blei en sånn privat en. At jeg har litt dårlig samvittighet, hva betyr det?
Byggekultur
Enten en er blant de priviligerte som har kommet til i arv, selv har investert eller nærer drømmer om; ferietid er for mange nordmenn det samme som hyttetid. Det er nesten en halv million hytter og fritidseiendommer i Norge (( www.ssb.no/bygg/ )). Det finnes selvfølgelig mange perler, men dessverre treffer vandrevennen Narve altfor godt også om hyttebyggekultur, og kanskje spesielt hytteUTbyggingskultur, slik han er gjengitt i i Tomas Espedals ‘Gå’ (( Gå.(Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) )) :
Vi er blitt rikere og bygger dårligere, sier Narve. De nye husene, de er for dårlige, for stygge, tynne, firkantete bokser med pålessete terrasser og utvendig pynt, det ser forferdelig ut.
Alle skulle hatt en Narve til å sette tingene på plass, og en liten formue til å bygge som D2s showcase fredag (sic.)
Alternativmedisin: Dra på tur med Espedal. Rundt hundrelappen koster mykomslagversjonen, f.eks. hos Audiatur. Virkningen av alternativmedisin er som kjent vanskelig å dokumentere, men her på den ikke altfor skjønne terrassen kjennes det ut som det skjer noe inni meg.
Og så var vi tilbake i skyttergravene igjen...
For en måned siden åpnet VG facebook-gruppa Nye Norge samtidig som artikkelserien ved samme navn markerte sitt nærvær på papir ((i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc)). Et spennende initiativ med de beste intensjoner, som, ifølge noen, ikke var annet enn et sted for organisert rasisme. Ta en rask titt selv. Det er liten tvil om at temperaturen er høy, og at debatten ikke alltid er like … eh… fruktbar.
Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen ((integreringsdebatten)). Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.
Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist ((kan han være begge deler?)). Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.
Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.
Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som ((bindestreks))-nordmenn.
Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.
Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.
Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.
Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!
The Norwegian Solution
Debatten om Norges rolle i Afghanistan fyller mange etermeter ((spaltemeter føles så innmari Wittenbergsk)) for tida. For at debatten skulle komme dit, måtte dessverre 4 soldater bøte med livet. Problemstillinger som hva vi driver med og hvorfor vi driver med det i Afghanistan, og om det er så viktig at vi er villig til å be norske soldater ofre livet sitt for det, er det mange som vil synse om.
Jeg ser argumenter for vår sikkerhet, for skolebygging og jenter i utdanning og a just war, jeg ser forsøk på å slå politisk mønt ((jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor Stortinget skal mene noe om hvor i Afghanistan våre tropper operer)) og jeg ser argumenter om at innsatsen de norske styrkene er med på å gjøre, neppe vil føre til fred i Afghanistan.
Det er fortsatt mange som regner Norge som en fredsnasjon. I fjor forsøkte Changemaker å dra igang en debatt om det ((med virkemidler som kanskje ikke var blant de mest subtile)) i kampanjen “Det er typisk norsk å tjene penger på krig”. Erling Borgen var inne på noe av det samme i sin bok fra i fjor.
Jeg syns det er altfor vanskelig å synse noe veldig bastant om hvorvidt vi bør trekke oss ut av Afghanistan i morgen eller ikke. Jeg syns det er vanskelig å hardnakket påstå at det er noe i veien ved at Nammo prøver å være best i verden på det de driver med. Altfor få nordmenn, selv om vi ynder å mene det motsatte, prøver på det.
Det betyr selvfølgelig ikke at jeg mener en ikke kan meninger om disse tingene. Det er bare nødvendig å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, uten å ende opp med en grå, uformelig masse.
Derfor syns jeg det er spesielt gledelig at dokumentarfilmen The Norwegian Solution fra 2009 av Emil Trier er nominert til Amanda. Det er en film som evner å ha fortelle en nyansert historie, med mange stemmer, uten å bli til den alle-har-litt-rett-smørja jeg altfor ofte ender opp med selv.
Men, øy; “war for peace”. Er det noen som virkelig, virkelig tror på det?
Forøvrig syns jeg alle bør lese Espen Barth Eides “Afghanistan og begrepet krig” på Arbeiderpartiet sine nettsider.
Flyktningregnskapet 2010
I dag, i sweddingbakrus og VM-jubel, er det 20. juni: Verdens flyktningdag.
I den anledning slapp Flyktninghjelpen Flyktningregnskapet 2010 under et ‘frokostseminar’ tirsdag. Det er trist men viktig lesning.
Først og fremst er det 170-sider lange dokumentet et regnskap. Det er mye tall og statistikker. Samtidig er regnskapet preget av et ønske om å omsette innholdet til forståelige størrelser, også for legmenn som han her.
Høysang
Per Christian Gaustad.
Merk deg navnet. Han er en fin fyr. Jeg har aldri møtt ham.
I vår la Per Christian ut en Macbook på brukt1.no. En god, gammel, hvit og velbrukt Macbook1,1. Sikkert ikke verdt altfor mange penger, men fortsatt. En datamaskin med potensielt fortsatt lang virketid. Maskinen skulle gå til høystbydende. Pengene fra salget skulle Amnesty få.
Jeg hadde ikke, og har fortsatt ikke noe særlig pengereservoar å ta av, så jeg tillot meg å legge inn som bud at jeg isteden for å hoste opp et fornuftig beløp sånn samlet, skulle melde meg som fastgiver til amnesty, og la avtalen løpe minst så lenge som vi ble enige om: triangelhandelen var komplett.
Nå er omsider maskinen i hus. Amnesty får litt av meg med jevne mellomrom, jeg får muligheten til å trekke av maskinen på skatten, er et skritt nærmere målet for årlig donasjonsbeløp og er for første gang over i intel-familien ((Så om noen skulle ha en universell Leopard eller SnowLeopard-installasjonsdvd å låne ut, låner jeg gjerne)).
Hva får Per Christian? Han fortjener ihvertfall en høysang!
Flytting
Flyttingen er gjennomført, og forhåpentligvis uten at noe viktig er glemt. Jo. Om noen skulle ha hatt en rss-feed fra gamle rxst.no/blog, er det mulig at den er falt ut nå. Nuvel.
Det virket som det var enklere enn en kunne frykte: Sette opp en ny installasjon av Wordpress på nytt domene, eksportere alle postene fra den gamle gjennom backup-funksjonaliteten, og selvfølgelig importere alt på nytt sted. Til og med ikke-godkjente kommentarer ((spam, ham og annet godt)) fulgte med (selv om det kan ha hatt noe å gjøre med databaseflyttinga jeg gjorde i forrige uke, uten at jeg husker hvordan…)
Jeg har flyttet over alle de viktige filene fra /content-mappa, og med den ganske så lure “Search and replace-plugin” tror jeg at alle gamle lenker skal være oppdatert.
Kronen på verket var å legge inn en 301 i .htaccess på gamle-servern, http://www.rxst.no. Nokså enkelt; tøm fila for innhold, og lim inn
Redirect 301 /blog/ http://www.thomasrost.no/
Det er bare å teste: merk “thomasrost” i adressefeltet, og erstatt det med “rxst”. Du er vel tilbake her, tenker jeg?
Datter
I en ‘joint venture’ for å teste både flickr’s “blog this”-funksjon og Canoscan 8800f, blogger jeg dette bildet.
Det er fra engang sommeren 2009.
Datablad: Mamiya c330 TLR 80mm f2.8 lukker/blender ukjent, men sikkert f5.6 eller noe. Kodak 400TX.
Så.
Byreiser
Noe av det jeg tror jeg vil savne mest når jeg får bil, er de forhatte turene til og fra barnehagen, løpe ned trappa og bort langs blokka, kjenne slagene i hovedpulsåra og mellom låra i fart for å rekke banen, med knert på nakken som hviner “vi må lekke tlikken” mens tårene spretter bak solbrillene, og alltid rekke det, for banen er forsinka likevel, men bare såvidt og komme opp på Storo i god tid. Ha god tid.
Trikken er her først om sju. Kø i krysset. Biler på rekke. Fin den der. Benke seg.
Knert klatrer opp på benken og hopper ned, opp og ned, rett opp og ned med solbriller på igjen og igjen, og kanskje vi snakker om skjæra eller skyen eller bussen som kommer mot oss nedenfra, eller trikken som kommer mot oss fra oven. Uansett. Så fort den som engang var blå men som kaller seg grønn er hos oss, blir vi stille.
Jeg tenker mitt, men hva hun tenker vet jeg ikke.
Hva hun tenker om det hun ser på trikken, det vet jeg ikke.
