smågodt
Barnebok som app
En tur innom Mammadamen igår og kveldsunderholdninga for knert var fiksa; Gyldendal har nemlig sluppet Tor Åge Bringsværds “Tambar er et troll” som app. For 39,- fikk vi oss en hel barnebok innlest av forfatteren, med bilder og det hele.
Knert på 3, som ellers er godt vant til å bla i telefonens bildegallerier, hadde ingen problemer med å bla seg gjennom historien om Tambar som bærer en stor hemmelighet. Når Tor Åge hadde sagt sitt, ville hun sporenstreks ha en omgang til. Historien er god og tegningene er kjempefine.
Tilbakemeldingene i iTunes tyder på at mange syns 39,- er en stiv pris. Jeg syns ikke det. Som også noen påpeker, en innbundet barnebok koster langt mer. Min største innsigelse mot nyvinningen som er utviklet av Apps, er at den konkurrerer mer mot Lydbokforlagets cd-utgivelser enn den klassiske barneboka. Utgivelser vi har stor glede av, men som oftere brukes til Knerts egenkonsum enn for oss å innta i fellesskap. I neste generasjon barnebokapplikasjoner ønsker jeg meg faktisk muligheten til å slå av opplesningen til Tor Åge.
Og heller stå for høytlesningen sjæl.
WiMP + Squeezebox på vei i posten
[caption id="" align=“alignleft” width=“139” caption=“En sånn en…"][/caption]
Noen dager har en mer hell en andre. Idag er litt en sånn dag. Litt uforvarende har jeg idag erfart at jeg har skrevet på meg en Squeezebox Touch fra WiMP og samtidig lagt noe press på den kommende generasjon. Jeg vet ikke heeelt hvordan jeg skal bruke en sånn Squeezebox, men den skal sikkert få kjørt seg.
Jaja. Fremtiden kommer stadig litt nærmere.
Bergensere
Snart ((15.november)) er tiden moden for nye rytmiske utskeielser fra Bjørn Torske. Plata med det klingende navnet ‘Kokning’ har ligget synlig, men ikke avspillbar, i WiMP i et par uker allerede. Idag var det mulig å finne en prøvesmak på sporet ‘Bergensere’ på sidene til Smalltown Supersound. Og smakeprøven muliggjør videredeling. Så her:
Bjørn Torske - Bergensere by smalltownsupersound
En gleder seg liksom ikke noe mindre!
Blogactionday: Vann
Det er fredag, og egentlig er jeg vel mest opptatt av å bli ferdig før helgen med meg og mitt. Dengang ei.
Forteller forteller at det idag er Blogactionday. Det er tydeligvis et felles løft fra ‘bloggosfæren’ for å rette fokus mot verdens vannsituasjon.
Vann er noe vi alle trenger for å overleve, ifølge wikipedia et sted mellom 2 og 3 liter hver hver dag. Det minner meg om at jeg må huske på å drikke mer vann, at de viktigste diskusjonene her i livet IKKE er den om hva som er årsaken til fedme…
Og at det er mange som fortsatt ikke har sikker tilgang til nok rent vann.
Signér gjerne ‘the petition’ under her. Og ha god helg!
Liu Xiaobo<br /> og Nobels fredspris for 2010
I går kl. 11 kom kunngjøringen fra Thorbjørn Jagland og Den Norske Nobelkomité om at Nobels fredspris for 2010 skal gå til den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo. Tiden siden det har stort sett gått med til å fordøye hva Nobelkomiteen sier i sin uttalelse, jobbe med innhold i utstillinger på jobb, holde et halvt øye til reaksjoner og tanker omkring prisen, møte publikum og vise omkring, og nå prøve å samle tankene.
Reaksjonene er som vanlig delte og spredt nokså over hele linja, fra berømmelse av komiteens modige valg via meninger om prisens eurosentriske og vestlige utgangspunkt og frykt for økonomiske konsekvenser for Norge til fordømmelse av komiteens tolkning av Alfred Nobels testamente.
Komiteen legger til grunn Liu Xiaobos lange og ikke-voldelige engasjement for menneskerettighetssituasjonen i Kina til grunn for tildelingen. Dette engasjementet strekker seg fra hendelsene på Tiananmen våren og forsommeren 1989 til formuleringen av Charter 08, et manifest Liu er en sentral aktør i forfattningen av. I kinesisk høyesteretts dom, gjentatt så sent som i år, fremgår det at dommen for “oppfordring til undergraving av statens makt” særlig pvektlegger Xiaobos bruk av Internett som arena for spredning av ytringer som skjerpende. Han soner fortsatt dommen på 11 år. Og selv om mange er opptatt av prisens effekt på og i Kina, syns jeg det er viktig å huske på at prisen er gitt til Liu og ikke mot Kina.
Liu er en verdig prisvinner.
Jeg vil gratulere ham med tildelingen av Nobels fredspris for 2010.
Når han enn måtte få beskjed.
Om å rive landet i filler
Mange har sagt mye i forlengelsen av Christian Tybring-Gjeddes innlegg i Aftenposten i forrige uke. I god tid før den godeste kom med sitt utspill, kunne en lese på den ellers *interessante ((legg merke til det svært norske .com-endelsen)) siden norskkultur.com ((tips fra Ole Johansen i kommentar på Minerva)) at
Det nasjonalkulturelle program har gått ut på å finne mest mulig sammenfall mellom kulturelle og politisk grenser. Dette antas å øke det indre samhold og å gjøre det mulig å opprettholde en indre orden uten for mye tvangsmakt.Uten nærmere å definere hva "Det nasjonalkulturelle program" er eller har vært, kommer det ihvertfall klart frem at det er mulig å fokusere på likheter fremfor forskjeller.
Tybring-Gjedde sier multikulturalismen, alternativt Arbeiderpartiet med sin politikk, vil rive landet i filler. Det klarer Tybring-Gjedde på egenhånd med sitt fokus på skillet mellom “oss” og “dem”.
Se ellers nrk-debatten fra Litteraturhuset igår og les gjerne Frithjof Jacobsens “Et forsøk på å stikke fingeren i jorda”.
Byggekultur
Enten en er blant de priviligerte som har kommet til i arv, selv har investert eller nærer drømmer om; ferietid er for mange nordmenn det samme som hyttetid. Det er nesten en halv million hytter og fritidseiendommer i Norge (( www.ssb.no/bygg/ )). Det finnes selvfølgelig mange perler, men dessverre treffer vandrevennen Narve altfor godt også om hyttebyggekultur, og kanskje spesielt hytteUTbyggingskultur, slik han er gjengitt i i Tomas Espedals ‘Gå’ (( Gå.(Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) )) :
Vi er blitt rikere og bygger dårligere, sier Narve. De nye husene, de er for dårlige, for stygge, tynne, firkantete bokser med pålessete terrasser og utvendig pynt, det ser forferdelig ut.
Alle skulle hatt en Narve til å sette tingene på plass, og en liten formue til å bygge som D2s showcase fredag (sic.)
Alternativmedisin: Dra på tur med Espedal. Rundt hundrelappen koster mykomslagversjonen, f.eks. hos Audiatur. Virkningen av alternativmedisin er som kjent vanskelig å dokumentere, men her på den ikke altfor skjønne terrassen kjennes det ut som det skjer noe inni meg.
Høysang
Per Christian Gaustad.
Merk deg navnet. Han er en fin fyr. Jeg har aldri møtt ham.
I vår la Per Christian ut en Macbook på brukt1.no. En god, gammel, hvit og velbrukt Macbook1,1. Sikkert ikke verdt altfor mange penger, men fortsatt. En datamaskin med potensielt fortsatt lang virketid. Maskinen skulle gå til høystbydende. Pengene fra salget skulle Amnesty få.
Jeg hadde ikke, og har fortsatt ikke noe særlig pengereservoar å ta av, så jeg tillot meg å legge inn som bud at jeg isteden for å hoste opp et fornuftig beløp sånn samlet, skulle melde meg som fastgiver til amnesty, og la avtalen løpe minst så lenge som vi ble enige om: triangelhandelen var komplett.
Nå er omsider maskinen i hus. Amnesty får litt av meg med jevne mellomrom, jeg får muligheten til å trekke av maskinen på skatten, er et skritt nærmere målet for årlig donasjonsbeløp og er for første gang over i intel-familien ((Så om noen skulle ha en universell Leopard eller SnowLeopard-installasjonsdvd å låne ut, låner jeg gjerne)).
Hva får Per Christian? Han fortjener ihvertfall en høysang!
Flytting
Flyttingen er gjennomført, og forhåpentligvis uten at noe viktig er glemt. Jo. Om noen skulle ha hatt en rss-feed fra gamle rxst.no/blog, er det mulig at den er falt ut nå. Nuvel.
Det virket som det var enklere enn en kunne frykte: Sette opp en ny installasjon av Wordpress på nytt domene, eksportere alle postene fra den gamle gjennom backup-funksjonaliteten, og selvfølgelig importere alt på nytt sted. Til og med ikke-godkjente kommentarer ((spam, ham og annet godt)) fulgte med (selv om det kan ha hatt noe å gjøre med databaseflyttinga jeg gjorde i forrige uke, uten at jeg husker hvordan…)
Jeg har flyttet over alle de viktige filene fra /content-mappa, og med den ganske så lure “Search and replace-plugin” tror jeg at alle gamle lenker skal være oppdatert.
Kronen på verket var å legge inn en 301 i .htaccess på gamle-servern, http://www.rxst.no. Nokså enkelt; tøm fila for innhold, og lim inn
Redirect 301 /blog/ http://www.thomasrost.no/
Det er bare å teste: merk “thomasrost” i adressefeltet, og erstatt det med “rxst”. Du er vel tilbake her, tenker jeg?
Datter
I en ‘joint venture’ for å teste både flickr’s “blog this”-funksjon og Canoscan 8800f, blogger jeg dette bildet.
Det er fra engang sommeren 2009.
Datablad: Mamiya c330 TLR 80mm f2.8 lukker/blender ukjent, men sikkert f5.6 eller noe. Kodak 400TX.
Så.
M.I.A - Born Free
Det er grafisk og nokså blodig. Samtidig virker det nesten for absurd. Jeg har tenkt på denne siden jeg så den midt på dagen i går, og tenker fortsatt på den. Derfor syns jeg det er en god ytring. Kommer med andre ord tilbake. Hva syns dere? Pedagoger og andre? Den åpenbare samplinga/homagen til Suicide er uansett ikke å forrakte, originalen finnes her.
Spotify vs. Wimp (og alle de andre)
Det begynte litt forsiktig i twitter-feeden i går morges, og i løpet av dagen var det full flom. Spotify-update 0.4.3.3osv… flytter hva som er mulig i en musikkspiller. Plutselig var det mulig å samle egne musikkfiler i samme spillern som de stream’a. Brukerens musikksamling (om det er i form av lenker eller filer) kom liksom i fokus igjen.
Det gjorde også vennene. Med full integrering til facebook er det enda enklere å dele musikklister med folk du allikevel deler noe med fra før. Selvfølgelig i bytte med at tjenesten får full tilgang til feeden din, og maler alt du gjør i store, grønne typer over alle andres.
Med premiumabonnement håndterer Spotify tilogmed jobben med å få filer inn i iPhone. iTunes står ribbet igjen som podcast og app-portal.
Så langt, så vel. Jeg terminerte sporenstreks abonnentet hos wimp, hos emusic.com og selv om jeg fortsatt scrobbler til last.fm, er det ikke sikkert jeg gidder å følge opp så mye lenger.
Og fordi jeg er svak for teknologiske nyheter, og ikke alltid velger det som er best, stikker jeg innom wimp for et siste filkjøp ((Spotify er ikke alt en trenger)), mens jeg lurer på hvorfor i all verden min nye medieleverandør prøver å få meg til å lytte til Roland Cedermark?
Og håper mine musikkproduserende venner har en jobb ved siden av.
Dropbox
Det er ikke noen nyhet lenger, men det er fortsatt et av de heteste usability-tipsene i en hverdag som involverer stadig flere terminaler og enheter for elektronisk databehandling. Jeg snakker om Dropbox, en snedig liten sak jeg først ble kjent med mot slutten av studietida. Den evige USB-pinne. Redningen. Kontinuitetsoppasseren.
Dropbox er ganske enkelt et lite program som lager et område/en mappe på maskinen din, og sørger for å holde alt du legger i den mappa oppdatert mot ditt område på nettet, og på alle andre maskiner du installerer programmet. Jeg kan sitte hjemme opp mot sengetid og taste litt på et dokument jeg trenger dagen etterpå, lagre (stort sett legger jeg alt som er i prosess i dropbox’en) og så fort jeg logger på jobb-maskina ((som er en helt ok windows-pc)), oppdateres den lokale mappa mi.
Mapper kan deles med andre brukere, uten at det påvirker egen følelse. På den måten kan teamet dele plandokumenter, og bytte på å dytte inn sine oppdateringer.
Og du kan sjekke ståa i dropbox-appen på din telefon ((link til appstore, men d’box støtter de fleste store telefonOSer)) .
Om du går for gratisversjonen får du 2GB plass tilgjengelig fra hvorsomhelst i verden. Og benytter du deg av en av mine lenker, gir du meg samtidig 250MB ekstra gratisplass.
Elevlærdom
Her om dagen hadde jeg et veldig hyggelig besøk av noen elever fra Adolf Øien og to andre skoler fra Midtbyen ((om jeg ikke husker helt feil)). Som ganske ofte er tilfellet; etter besøket følte jeg at jeg hadde lært noe nytt. Elevene fra Adolf Øien lærte meg blant annet at det finnes fem måter å operere i en konflikt;
- flukt
- ettergivenhet
- dominans
- kompromiss
- samarbeid
440hz
Før løftet jeg røret på den grå,
den med tallskiva.
La røret på kontorpulten der
i annekset ut mot hagen.
Satte meg ved siden av og dro en overtone over 5. bånd på 5. streng.
Den grå med god lyd og godt håndtak er forlengst gone ((passé)) .
Idag holder det ikke for telefonen å lede en samtale
eller gi grunntonen til en ((gitar))stemning.
***
Det siste løses forresten best gjennom det nye røret.
Knust iPhone-skjerm
[caption id="" align=“alignright” width=“240” caption=“iPhone by flickr.com/podsix”]
[/caption]
Da telefonen traff gulvet, hørte jeg ikke bare lyden av telefon som møter gulv. Et skarpt knepp blandet seg med lydbølgene. Telefonen hadde møtt hardt underlag før, uten å bli satt ut av spill av den grunn.
Jeg var derfor overrasket da jeg plukket opp telefonen, som lå med baksiden opp, og snudde den mot meg. Etter overraskelsen ble jeg bare matt.
***
Mannen i kassa på humac var ikke fremmed for situasjonen. Han hadde en bunke med A4-ark liggende ved siden av kassa. Hvert ark var en utskrift av et googlemap med et punkt midt på, en vei å gå: Veien til Dr. iPod
Dr. iPod byttet skjerm i løpet av noen få timer. Det kosta 1500,-. Både glass og lcd var skadet. Det er mye penger, men ikke mer enn at det bare er å gjøre. Så nært er forholdet mellom mann og maskin i vår tid:)
Update: her kommer stadig inn navn på leverandører i kommentarfeltet, men jeg syns også det er verdt å nevne Supportia, som i følge folk jeg stoler på gjør god jobb på iPhone 4…
Webforum
Så er første dagen av #webforum2010 (eller webforum som det naturlig nok blir hetende hos mange) over. Meningene er delte om det faglige nivået, men alle er enige om at det sålangt har vært hyggelig. Selv, som blåøyd og uerfaren, syns jeg det har vært riktig spennende.
Vi er midt i webstrategiarbeidet på jobb om dagen. Min rolle ((som jeg oppfatter det)) er dels som pedagog og representant for noen av flere interne stemmer, dels om “en som er på twitter”. Organisasjonens autodidakte web2.o’er. Ikke for det. Deler av utdanningen min er rettet mot pedagogisk bruk av ikt.
Først og fremst syns jeg dagens foredrag har vært relevante her jeg er nå, samtidig som jeg har blitt utfordret på enkelte ‘darlings’. Du veit, de som alle er tjent med at du selv avliver asap.
Ole Petter Nyhaug uttalte og bekreftet et par ting jeg har hatt føling på: 1) unge liker samme innhold som voksne 2) delingskultur gjør at facebook passerer google som trafikkleverandør til de kommersielle mediene ((med fare for at jeg har misforstått)) 3) nettet er med gps og geotagging i ferd med å bli hyperlokalt ((noe googles Oddgeir Garnes bekreftet rett etterpå)) 4) og med facebook og rss-feeds svært “personlig”.
På spørsmål fra salen “hvordan tekst vil de unge lese?" satte trendforskeren prikken over i’en i et norsklærerhjerte; “Video er bedre tekst.” Sammensatte tekster trumfer, altså.
Deretter gikk det slag-i-slag: Norads Eivind Lund viste, både i form og innhold, hvor viktig den menneskelige faktoren er i nettarbeid ((og hvordan du får gjennomslag for dine vurderinger i organisasjonslivet)), Linda Strand Jacobsen leverte på oppgaven “Hvordan få Farmand-prisen” ((useful/credible/efficient)) og nevnte Oddgeir Garnes argumenterte, både gjennom nåsituasjon og fremtidsvyer, for koblingen internett+håndholdt.
At Jens Pikenes, med bakgrunn fra det lysskye foretaget Penthouse Playboys, ledet festmiddag og prisutdeling løfttet på ingen måte det faglige nivået, men virket i desto større grad til at webforum dag 1 alt i alt ble en minneverdig greie.
Jeg er blid. Er det, sett i lys av at det finnes de som syns det var faglig fattig, bevis på min ignorans? Jeg tipper det, og har helt glemt hvilke darlings jeg skulle avlive før morgendagen.
Om fornybare ressurser
I dag, i storstua til Gyldendal, kunne en se og høre tidligere visepresident, valg- og Nobels fredsprisvinner Al Gore snakke om den nye boka si “Our Choice”.
Sånn for moro skyld, med en gammel iPod og en Belkin-mikrofon, gjorde jeg et opptak. Om det er interessant, er det kanskje best å laste ned fila før lytting ((mac: ctrl+klikk, win:høyreklikk)).
Dessverre er ikke iPhone 3g særlig dugandes som kamera.
Update:
Gore nevnte såvidt siste ukes kritikk av IPCC-rapporten(e). Cicero har gått grundig igjennom kritikken, og feilene rapporten inneholder. Det er dessverre ingen grunn til å avblåse klimakrisen.
Wimp vs. Spotify
Idag ((eller heromkring)) gikk musikkleverandørsamarbeidet til telenor og platekompaniet wimp ‘live’, dvs. det er ikke nødvendig å få invitasjon for å delta på moroa.
Wimp har vært tilgjengelig for beta-testere en god stund, noen anmeldelser har vært å finne både her og der.
Wimp ligner på mange måter på spotify, som etterhvert har funnet en plass på manges datamaskiner. Forskjellen er at Wimp foreløbig ikke finnes i reklamefinansiert versjon. Den sikter seg med andre ord inn mot de samme brukerne som Spotify Premium. Wimp bygger på Adobe Air, hvilket vel betyr at de bare behøver å bygge en programvare, men som bruker er det uvesentlig.
Jeg har hatt Spotify en stund, men selv om jeg liker tjenesten ((selv om jeg frykter ryktene som sier at musikere ikke får nåla i veggen for spillinga)), gidder jeg ikke å bli Premium-bruker. Til det har jeg fortsatt for mye god musikk i iTunes-kartoteket. Jeg trenger egentlig ikke ‘alt’ som er å finne på Spotify, samtidig som det er en del ting jeg trenger jeg ikke finner der. Med tanke på at jeg sjelden kjøper mer enn to album i måneden, høres premium ut som dårlig butikk. iStore, og en gang i mellom Tiger, dekker behovet. Så kan det absolutt diskuteres om jeg er noen ‘digital native’. Uansett.
Da jeg ble oppmerksom på wimps nye tilværelse, var det naturlig å sjekke ut hva de norske storaktørene på musikk og telekom hadde klart å koke ihop. Førsteinntrykket er ‘helt ok’. Alt funker, selv om jeg syns det fortsatt ser litt beta ut. Hvordan er det med musikk-tilfanget?
Jeg bestemte meg for å teste ut et lite knippe (for meg) relevante artister. Ting last.fm kan fortelle meg at jeg hører på en gang i blant.
Oppfølgerplata fra Yeasayer, Odd Blood var å finne hos begge tjenestene, mens de herlige dronerne i Fuck Buttons glimret med sitt fravær. Ken Stringfellow var representert med albumet “Touched” på Wimp, mens bare et spor fra en samleplate av noe slag hadde funnet veien til Spotify. Mikroskopisk ledelse til Wimp. She & Him, som gledelig nok snart kommer til Oslo var godt inne hos begge, mens godgammel musikk fra Amphetamine Reptile Records egne Hammerhead bare var å finne hos spotify. Til gjengjeld med veldig god dekning i diskografien (Vortex + Duh)…
Konklusjon: Wimp er slettes ikke uinteressant, men insentivet for å dra seg over i en ny musikktjeneste er ikke der. Ikke musikkutvalget, heller. Ikke enda. Spotify er en knepen vinner av duellen.
***
Samtidig er det litt skummelt å kjenne på hvor godt grep Apple med sine lekre produkter og lock leader-salgsteknikk har om forbrukerballene mine.