Avkom

Jeg stod ved stellebordet og plutselig slo det meg hvor utrolig uferdig et menneskebarn er.

Et lam kommer mer eller mindre ferdig ut av moren, og vil i løpet av få timer (antar jeg) være i stand til å utføre omtrent like komplisert kognitive operasjoner som foreldrene.

Et menneskebarn er ikke i nærheten av å være ferdig når det kommer ut, og vil sannsynligvis ikke i løpet av foreldrenes levetid være på høyden av dem (om vi antar at mennesket lærer hele livet og ikke går i barndommen igjen).

Og så skjønte jeg at dette ikke er mine tanker, men noe jeg har sett nevnt på tv en eller annen gang, men jeg har ikke sjans til å huske hvor eller av hvem det ble sagt…

[gallery]

The NewbornMor & barn

...men crowdfunding var ikke dødt

Det er en stund siden crowdfunding var det nyeste nye for designere og musikere med en genial idé og lite penger, og tjenester som Kickstarter har fått endel pepper. Allikevel har jeg i løpet av dagen ((lørdagen)) møtt to oppfordringer til å bidra med penger til gode prosjekt. Det ‘nye’ er bare at begge disse kommer fra relativt sett etablerte aktører innen sine felt.

[caption id="" align=“alignleft” width=“150”]Bell lamp from Bright, designed by K8Bell, designet av K8, crowdfundes nå i samarbeid med Flyktningehjelpen. Gi så det svir![/caption]

Første møte kom i twit’feeden, der Kjersti Fløgstad oppfordrer til å støtte en kampanje på Indiegogo på et fantastisk norsk industridesignprodukt; Solcellelampa “Bell”, et produkt som kan sørge for lekse- og arbeidslys steder i verden der strømforsyningen er ustabil, dyr eller helt fraværende.

Designstudioet K8 som står bak er kjernebrukere av en slik crowdfunding-løsning. Det nye, og kule, er koblingen mellom designer og en av Norges største og mest anerkjente bistandsorganisasjoner, CARE. Tommel opp for nytenkende fundraising!

Mitt andre møte med crowdsourcing kom i podcasten Decode DC, et relativt nytt, men i aller høyeste grad levende produkt. Etter å ha sett seg lei på å fungere som ekkomaskin for Washington-elitens nytale har journalist Andrea Seabrook startet podcasten og nettstedet Decode DC med ambisjon om å gi et lite backstage-blikk på det politiske teater. Podcasten er allerede ute med tre svært effektive episoder på 12-15 minutter. Kickstarter-innsamlingen funker altså mer som en måte å betale for eksisterende og fremtidig innhold enn som fødselshjelp.

Altså. Det er bare å gi så det svir.

EU og Nobels Fredspris

Om du har en lenke til interessant skriveri, legg gjerne igjen i kommentarfeltet. Har behov for å få et så bredt perspektiv som mulig… Oppdaterer løpende.

På fredag fikk vi vite at Nobels fredspris for 2012 tildeles EU. Jeg avstår fra å kommentere fredspristildelingen (er inhabil?) men syns for egen del det er greit å samle noen lenker ((de færreste har jeg funnet helt selv)) om EU og til noen reaksjoner på tildelingen.

Positiv til prisen:

Kritisk til prisen:

Kommentarer som er litt i mellom

Oppslag og fakta

Og det er kanskje interessant å høre hva Nobelkomiteens (( Den Norske Nobelkomité )) formann Thorbjørn Jagland sa om tildelingen under sitt foredrag på Nobels Fredssenter lørdag etter annonseringen:

[embed]www.youtube.com/watch

Fimreites fordommer

Fimreite har skriver godt om fordommer: om at alle har dem, om hvordan vi bruker dem, trenger dem og om hvor viktig det er å huske på at fordommer er fordommer, ikke sannheter. Det er åpenbart og samtidig vanvittig vanskelig å etterleve.

Fimreite er tar på en måte et lite oppgjør med hvordan vi tenker om fordommer. Ingen har fortalt meg noe annet enn at fordommer er entydig negativt. “Det er bare slemme mennesker som dømmer andre før de kjenner dem.” Men sånn er det selvsagt ikke. Fordommer har også den funksjonen at av endel mennesker forventer vi positive ting basert på svært lite bakgrunnsdata. Jeg bare regner med at hun 5-åringen som nynner foran meg på bussen er ok. Og skulle hun se opp på meg sørger jeg for å smile litt (men ikke for mye, for hun må jo ikke ta meg med tredagersskjegg som en overivrig lokkemann). Og i det smilet ligger det en positiv fordom, en som det er helt ok at folk omfavner inntil det motsatte er bevist: Mennesker er ålreite dyr.

Og jeg tror det var her, Fimreite, at jeg tenkte du kunne gått lenger. I å rose fordommene. De som gjør at vi forhåndsdømmer noen positivt og kanskje er litt reserverte ovenfor bruktbilselgerens påstander om bilens stand. De som hjelper oss å navigere i hverdagen. De som opptrer som funksjonelle fordommer. For da tror jeg kanskje punchline’n din hadde stått enda skarpere frem.

så lenge jeg vet at de er forenklinger og generaliseringer av virkeligheten, så gjør de heller ingen skade. Det er verre med dem som tar dem som sannheter.

Dette ble det ikke plass til i en tweet, gitt. Og som du ser: feedback’en handler kun om form, en umiddelbar følelse som oppstår når jeg er så enig i det du skriver at jeg skulle ønske jeg skrev det sjæl.

Om kvinnelige protagonister

There is something so retro with a girl protagonist whose life choices are defined by her girlness

sies det i siste podcast fra The Slate Culture Gabfest.

Jeg er så enig, men klarer samtidig ikke å ikke glede meg til å ta med påtroppende storesøster Knert for å se Brave.

Hør klippet fra Slates Culture Gabfest

Bookmarklets letter en digital hverdag

Viktig for å håndtere strømmen av inntrykk i en digital hverdag er det å sortere, hvilket betyr både å velge bort eller unngå endel av støyen, men også å sende relevant data til riktig hylle. Bookmarklets gjør sorteringsjobben unna med færre tastetrykk.

Jeg får input til ting på nettet via Twitter og Facebook, jeg følger endel rss-feeder i GoogleReader, folk sender interessante ting på epost, iblant blar jeg gjennom Flipboard eller Zite og det hender jeg helt på egenhånd googler meg til artikler om temaer jeg bør vite noe om eller bare syns er interessante. Hva gjelder de tingene jeg får tilgang til gjennom app’er, er det som oftest mulig å sende ting direkte til Pocket (som nåomdagen er stedet jeg samler stort sett alt jeg kommer over), men det hender også at jeg vil bruke nettinfo til noe annet enn “å lese senere”. Og med Safari boostet med bookmarklets er det fort gjort i en port.

Hva er en bookmarklet?

Engelske wikipedia sier det nokså enkelt:

A bookmarklet is unobtrusive JavaScript stored as the URL of a bookmark in a web browser ((or on a webpage, men jeg fjernet det fordi det ikke er relevant for denne posten)) [...] they are designed to add one-click functionality to a browser or web page. When clicked, a bookmarklet performs some function, one of a wide variety such as a search query or data extraction. Usually the bookmarklet is a JavaScript program.

En bookmarklet er altså en kodesnutt du legger i bokmerkene dine, istedet for en url (http://eksempel.no). Heldigvis trenger vi sjelden å skrive kodesnutten selv. Google navnet på en tjeneste + bookmarklet, og sjansen er stor for at noen har skrevet en snutt du bare kan bruke. Den samme kodesnutten funker mest sannsynligvis for nettleseren både på din stasjonære og din håndholdte enhet, så om du bare finner ut av hvordan du sync’er mobilens bokmerker mot den stasjonære kan du godt redigere bookmarklet’ene på den store og de funker fint på den lille.

Først til Safari, så videre til...

Når du vel har bookmarkleten ‘installert’, er det bare å trykke på bokmerket når du er på en side, og den handlingen bookmarkleten er programmert til vil trigge. Jeg har samlet mine bookmarklets i en egen bokmerkemappe i Safari, rangert etter bruksfrekvens:

  • send artikkelen til Pocket
  • lag en task i Things med nåværende url i notatet og sidetittel som taskname
  • åpne sidens rss-feed i GoogleReader (slik at du kan begynner å abonnere)
  • send artikkelen til Evernote
  • send til Pinterest (åpner et valgpanel for valg av bilde + hvilken tavle du vil sende til)
  • og nederst en mappe med de bookmarklet'ene jeg sjelden bruker:
    • send til Instapaper
    • send til egen blogg (wordpress)
    • send til Posterous
    • send til Tumblr
    • send til Diigo
    • send til Delicious
    • send til Readability
    • send til Kindle via Readability
    • forkort url med Hurl (som jeg akkurat fant ut at var tatt ned...)
    • tweet
    • åpne foursquare (skjønner ikke hva denne gjør, og husker ikke hvorfor jeg installerte den)
    • send til Huffduffer (lagre lydfiler til seinere, lurt men sjelden i bruk)

Når jeg ser over det sånn så er det klart for meg at det er mange jeg ikke bruker. Også viser det at mulighetene er enorme.

Hvilken bookmarklet har/ville endret din digitale arbeidsflyt?

Epilog: Nå måtte jeg jo selvsagt teste mitt eget tips, og gjennomgangen over gjorde meg oppmerksom på at det var ett åpenbart hull i bookmarklet-samlingen: en bookmarklet som hentet nåværende url og sendte den rett til Tweetbot, verdens beste twitterapp for iOS. Så da googlet jeg “Tweetbot bookmarklet”, og lo-and-behold, noen andre hadde kjent behovet før meg og forfattet de nødvendige kodene. Så får jeg bare håpe at denne nederlenderen er en ærlig sjel og ikke en som sniklytter på hva jeg deler fra nettleseren….

Epilog II: Bare dager etter at jeg la ut denne, kom nettleseren Chrome fra Google til iOS. Jeg er ikke sikker på om jeg vil anbefale den, men om du er Chrome-bruker er det nok grunner til å installere. Chrome kan selvsagt ikke settes som standard-nettleser på iDingsen din, derfor delte Macgeeky noen fantastiske bookmarklet-koder som virkelig underbygger tittelens påstand: kodessnutter som bidrar til å reduserer friksjonen i en digital hverdag.

Museum på Vranga. <br />Eller The Flipped Museum.

Denne uka kjører Sparebankstiftelsen ut boards i Oslo sentrum med verker fra egen samling, og snur ifølge egen markedsføring museet på vranga. Gallerirommet bringes ihvertfall ut i gata og når kanskje fler. Det er topp å møte tresnitt av Munch på vei til trikken.

Må museet ut i gata for å være på vranga? Kan ting snus på en annen måte? Kan en kunnskapsinstitusjon som et museum, uten å slutte å være museum, være litt mindre ovenfra-og-ned, litt mindre eier av sannheter og litt mer…

Uvitende?

I mai var jeg i Gøteborg og besøkte noen utstillinger som vektla de besøkendes kompetanse, som aktiverte hva de selv kunne, fremfor å bli satt i posisjonen som passive mottakere. Begge utstillingene var (selvsagt?) rettet mot barn, uten at jeg følte meg altfor langt utenfor målgruppen.

[caption id=“attachment_1763” align=“alignleft” width=“257” caption=“Når romskipet lander utenfor utstillingen må de besøkende balansere på en smal landgang for å komme inn. Og vips; alle går på rekke…."][/caption]

På Världskulturmuseet besøkte vi utstillingen Jordlingar (Jordboere, eller Earthlings for anglofile). Det er en utstilling om oss mennesker med objekter fra museets samlinger. kontekstualisert som om den er laget for marsboere (marslingar for broderfolket).

Trikset ligger i at når en barnegruppe ankommer museet blir de fløyet opp i utstillingen, hvor de ønskes velkommen av en marsling ((formidler i marsboer-outfit)) som blir med barna på en omvisningen. Marslingen er selvsagt grønn på mer enn en måte, og trenger barnas hjelp til å skjønne hva det er som er utstilt. “Hvorfor ligger det et menneske bak glasset der, åh, er det en dukke, hva gjør den?” “Hjelp, det var mye lyd, er det musikk sier du, hva skal vi med det?” “Kan dere skjønne hva de sier?”

Det er lekent, det åpner for spørsmålsstillinger og fordi omviseren er grønn er han/hun ikke en skummel sannhetsforvalter med rett og feil svar, men en som spør barna fordi her trengs svar. Og barna forteller.

[caption id=“attachment_1764” align=“alignleft” width=“256” caption=“Skilt utenfor "Nattpäron" med de sentrale "personer, viljor, problem och platser"."][/caption]

På Gøteborgs Stadsmuseum står i enda større grad fortellingen i fokus. I Nattpäron jobber de besøkende nettopp med fortelling.

Utstillingen er om fortelling, og istedet for å presentere gode eksempler på fortellinger bygger utstillingen på fortellingens struktur: at enhver fortelling trenger en eller flere personer, et sted, et problem osv. Og det som stilles ut er en rebus av alternativer på hvert av de forskjellige punktene. Du trenger en person? Dra i disse spakene, og finn 40 alternativer! Hvor skal du være? Stikk hodet inn i denne sjakta, så kanskje du får noen idéer! Sett igang og fortell!

Og plutselig er det gjesten som er eksperten. Som er den aktive. Og kanskje museet er mottakeren? Det kan være en besnærende tanke. Men for å komme dit må kanskje institusjonen stille seg noen spørsmål. Ett kan være

Hva kan publikum mer om enn oss?

Da kan vi kanskje snakke om et museum på vranga.

Eller “The Flipped Museum”.

Og det er ingen grunn til å frykte at en slik tilnærming skal undergrave institusjonens samfunnsoppdrag eller verdi; institusjonen er fortsatt premissleverandør, de besøkende gis bare litt mer lov til å eie sin egen opplevelse.

Om ammeklokker, featurebloating og kjønnet design

Jeg vet ikke om du noengang har hatt behov for å ta tid på amming (( og jeg skal innrømme at jeg måtte spørre min bedre hjernehalvdel om vi drev med det )) men om du skulle få behov, kan det godt hende du prøver et søk i AppStore for å se om det finnes noe der som dekker ditt behov.

Og om jeg ikke tar mye feil; finner du den app’en er sannsynligheten stor for at den ser ut som et lyseblått/rosa lite blondehælv**e. Design tilpasset fordommen om den ammende som et genus med hang til alt som er petit og pastelfarget. For hvem deling til facebook er en essensiell funksjon og ´poop log´ høres ut som et ønsket tillegg.

Og om ikke brukervennligheten drukner i rosa blonder kan du banne på at brukergrensesnittet er stygt og i veien for alle mulige formål. Kanskje fordi det er så få nerder som er der i livet at de i det hele tatt aner markedet.

Marco Arment ((ja, han bak Instapaper )) er blitt pappa. Han har fått innsikt i et mulig marked og for å dekke et behov i heimen har han laget en ammeklokke.

Og han har laget en fokusert liten app som dekker et spesifikt behov på en ryddig og oversiktlig måte.

Er den kjønnsnøytral? Aner ikke.

Men ikonet er et kunstverk i seg selv.

[gallery]

Jeg, en vinner

Jeg er en vinner.

Ikke bare fordi jeg er født og oppvokst i det som må være et av verdens beste land å leve i (og hurra for i morgen). Ikke bare fordi jeg liker stedet jeg bor, vennene jeg har og jobben min. Ikke bare fordi jeg har en fantastisk familie å elske og å bli elsket av.

I dag er jeg også en vinner fordi Mammadamen sier det, fordi posten har gått sin gang (med Rex på porto og det hele) og gaven er ankommet.

Og nei: jeg er ikke ironisk.

Jeg er glad!



20120516-174604.jpg

Håper hun ene jeg bor med også blir det.

The Ten Commandments of Teaching

Denne er for god til ikke å dele:

The Ten Commandments of Teaching:

  1. Do not feel absolutely certain of anything.
  2. Do not think it worth while to proceed by concealing evidence, for the evidence is sure to come to light.
  3. Never try to discourage thinking for you are sure to succeed.
  4. When you meet with opposition, even if it should be from your husband or your children, endeavor to overcome it by argument and not by authority, for a victory dependent upon authority is unreal and illusory.
  5. Have no respect for the authority of others, for there are always contrary authorities to be found.
  6. Do not use power to suppress opinions you think pernicious, for if you do the opinions will suppress you.
  7. Do not fear to be eccentric in opinion, for every opinion now accepted was once eccentric.
  8. Find more pleasure in intelligent dissent than in passive agreement, for, if you value intelligence as you should, the former implies a deeper agreement than the latter.
  9. Be scrupulously truthful, even if the truth is inconvenient, for it is more inconvenient when you try to conceal it.
  10. Do not feel envious of the happiness of those who live in a fool’s paradise, for only a fool will think that it is happiness.
- Bertrand Russel

Denne lå hos swissmiss som i utgangspunktet fant den hos Brain Pickings, med det var altså macdrifter som ledet meg til det.

Det er noe med den lenkerekka som gir meg litt tro på nettet.

Endre lagringssted for skjermbilde

Et ryddig skrivebord er deilig, men ikke alltid lett å vedlikeholde. En av de første tastatursnarveiene jeg lærte meg på OS var snarveien for skjermdump. Tast shift+eple+3 og en datomerket .png av skjermen din legger seg pent på skrivebordet. Det kan fort bli mange. Da kan det være lurt å flytte lagringsstedet, slik at alle skjermdumpene ikke fyller skrivebordet. De hoper seg nemlig fort opp.

På OSXdaily fant jeg en fin liten instruksjon for endring av skjermdumpens lagringssted, og jeg tillater meg å gjengi:

Åpne Terminal og skriv

defaults write com.apple.screencapture location /path/

hvor “/path” er stedet der du ønsker filene skal legge seg. Jeg vil ikke gjemme mine screenshots for langt bort, derfor opprettet jeg en mappe på skrivebordet som jeg kalte “screenshots”. For å bruke den som lagringssted, skriver jeg da

defaults write com.apple.screencapture location ~/Desktop/screenshots

Og så for å fullføre prosessen:

killall SystemUIServer

Og voilá….

[caption id=“attachment_1689” align=“aligncenter” width=“500” caption=“Skjermbilde 2012-04-25 kl. 12.18.39”][/caption]

Sinna om app'en Paper

If you don’t regularly sketch, this app will not make you do so. If you do regularly sketch, this app will piss you off.

via Paper App Review « Macdrifter.

Jeg er tydeligvis alt for lettlurt, men jeg lærer. Grensesnittet er ikke så intuitivt.

Om IAP er jeg ikke like samkjørt med anmelderen. Syns IAP er fin måte å se og vurdere en applikasjon før en bruker penger. Og at en ledende gratisapp også er på lista over ‘top grossing’ viser vel bare at det funker som betalingsinsentiv. Og, som vi vet: Money talks.

Bibelske ridedyr

Årets sålangt største leseropplevelse er Simon Sebag Montefiores Jerusalem - biografien.

Jeg våger meg ikke på noe som ligner en anmeldelse av dette historiske megaverket om en by, men liker små historiske korrekser som den forfatteren kommer med i beskrivelsen av Jesus ankomst til Jerusalem (om hvordan vi ser for oss frelserens ridedyr):

Jesus og Herodes Antipas ankom Jerusalem omtrent samtidig til pesach i 33 e.Kr. (( Ingen vet akkurat når Jesus kom til Jerusalem. Hos Lukas begynner Jesu forkynnelse da han blir døpt av Johannes, rundt 28-29 e.Kr., da han ifølge Lukas er ca. 30 år. Dette tyder på at han døde et sted mellom 29 og 33 e.Kr. Johannes skriver at Jesus forkynte i et år; Marteus, Markus og Lukas sier tre år. Jesus kan ha blitt drept i 30, 33 eller 36, men at han faktisk har levd, blir ikke bare bekreftet i evangeliene, men også hos Tacitus og Josefus, som også nevnte døperen Johannes. Vi vet i det aller minste at Jesus kom til Jerusalem og pesach-festen etter at Pilatus var blitt landshøvding (26) og for han reiste igjen (36), i regjeringstiden til Tiberius (døde i 37) og Antipas (for 39) og mens Kaifas var yppersteprest (18-36): høyst sannsynlig mellom 29 og 33 [...] )) Jesus ledet en prosesjon til Betania på Oljeberget, med en spektakulær utsikt over den glitrende snøkledde tempelhøyden. Han sendte apostlene til byen for a hente et esel - ikke det ynkelige dyret vi kjenner, men et robust ridedyr for en konge. Evangeliene, de eneste kildene vi har, gir svakt avvikende versjoner av det som hendte de neste tre dagene. "Men alt dette er skjedd," forklarer Matteus, "for at profetenes skrifter skulle oppfylles." Det var forutsagt at Messias skulle ri inn i byen på et esel, og da Jesus nærmet seg, la tilhengerne hans ned palmegrener foran ham og hyllet ham som "Davids sønn" og "Israels konge".

Jeg samler etterhvert flere sitater hos bokelskere.no, og anbefaler boka på det varmeste.

God påske!

20120401-232442.jpg

Jeg er en direkte årsak til at det er sånn...

Verdens beste radioprogram, This American Life, legger seg i siste episode grundig flat etter å ha sluppet endel faktafeil gjennom filteret i sin mest populære episode ever, Mr. Daisy and the Apple factory. Programmet er en versjon av en monolog Mike Daisy har fremført i lengre tid med erfaringer fra et besøk han gjorde i Kina til fabrikker som produserer iPhone, iPad og andre Apple-produkter. Historiene er grufulle ((siden TAL er et seriøst radioprogram og ikke kan leve med å ha feilaktigheter ute, er lydfila med all følelsesladet feilinfo fjernet. Og det er egentlig ganske kjipt, for verdien av å høre de to i sammenheng, i kronologisk rekkefølge, gjerne med et tidsrom i mellom, MÅ kunne være av interesse for noen. Kanskje elever eller studenter. Derfor passet det så altfor godt at podcastprogrammet Instacast kom med en oppdatering i forrige uke som muliggjorde å åpne (og lagre) nedlasta podcaster i andre app’er. Hos meg er Dropbox og Evernote kompatible med denne muligheten, og følgelig kan jeg tilby Mr. Daisy and the Apple factory. Og for sikkerhets skyld: Retraction. Medieteachers of the world: take over!))

Episode 460, med det dekkende navnet Retraction, er i sin helhet viet å avdekke flere løgner i monologen, og ganske langt på vei virker det som all den dårlige samvittigheten Mike Daisy har gitt oss for våre iDingser er nærmest grunnløs. Vi får høre at det meste av det vi vet om dårlige tilstander langs kinesiske samlebånd har Apple fortalt oss, og at overtid (som i å jobbe 24 sammenhengende timer) er vanskelig å motarbeide fordi arbeiderne selv ønsker å jobbe mye for å tjene mer penger. Og akkurat idét den gode, varme selvfølelsen er i ferd med å komme tilbake, kommer stikket (det er New York Times' Charles Duhigg som holder kniven)

there were times in this nation when we had harsh working conditions as part of our economic development. We decided as a nation that that was unacceptable. We passed laws in order to prevent those harsh working conditions from ever being inflicted on American workers again.

And what has happened today is that rather than exporting that standard of life, which is within our capacity to do, we have exported harsh working conditions to another nation.

So should you feel bad that someone is working 12 to 24 hours a day in order to produce the iPhone that you’re carrying in your pocket—

[…]

I don’t know whether you should feel bad, right? I mean—

[…]

Should you feel bad about that? I don’t know, that’s for you to judge, but I think the the way to pose that question is… do you feel comfortable knowing that iPhones and iPads and, and other products could be manufactured in less harsh conditions, but that these harsh conditions and perpetuate because of an economy that you are—

[…]

—supporting with your dollars.

[…]

You’re not only the direct beneficiary; you are actually one of the reasons why it exists. If you made different choices, if you demanded different conditions, if you demanded that other people enjoy the same work protections that you yourself enjoy, then, then those conditions would be different overseas.

Og plutselig er den telefonen ikke så uskyldig like vel… Like lite som jeg.

Sparrow for iOS

it is the first app that I’ve seen that comes close to feeling as if it was made explicitly for the way that we use and hold the iPhone

via Sparrow is Beautiful Mail Management for iPhone, With One Flaw.

En påstand som nærmest gjør Sparrow for iOS obligatorisk for de med middels interesse for brukergrensesnitt….

Om digital kompetanse

Digital kompetanse handler ikke om å bruke ny teknologi på gamle prosesser, men å kunne utnytte nye digitale tjenester til å arbeide på andre måter enn tidligere.

fra De fleste har lav digital kompetanse av og hos Arne Krokan.

Og som en meta-greie har selvsagt Arne tidligere stilt spørsmålstegn ved den avsindige ‘rebloggingen’:)

som om det stod om livet

[caption id="" align=“alignright” width=“180” caption=“Blissard, Cover av Kim Hiorthøy”][/caption]

Sjelden har en på så liten plass skrevet så mye viktig og riktig om noe som (strengt tatt) er nokså uviktig. Johan Harstad, ass.

hele kjernen av Motorpsychofamilien gjør sitt for å øke trykket: Bent Sæther, Snah, Gebhardt, Morten Fagervik, Deathprod og Matt Burt bidrar som om det sto om livet
via Motorpsycho: Blissard (Stickman/Columbia, 1996) – Morgenbladet kårer de 100 beste norske albumene gjennom tidene.

Kan du touch?

Om jeg skulle gi et råd til dagens studenter måtte det være at de bruker tid på å lære seg touch-skriving til et nivå som gjør at de kan skrive raskt, relativt riktig og med øynene igjen. Touch-kurs finner dere på nettet.
Skriver Arne Krokan på "Studenter i dag".

Tenkte jeg skulle ta det til meg, student eller ikke.

Hvorfor å nekte noen rosa LEGO ikke betyr større valgfrihet

Akk, hadde det vært så vel. Hadde barn virkelig fått velge selv uten at vi voksne fortalte dem hvordan de skal oppføre seg basert på kjønn.

…skriver Prinsesse Lea i Hvorfor rosa LEGO ikke betyr større valgfrihet.

Jeg deler på mange måter prinsessens grunnsyn, som jeg tolker i retning av at ‘noen ganger kan kjønn være en tvangstrøye av fordommer det kan være vanskelig å vri seg ut av’.

Samtidig deler jeg bolig med en fire-årig prinsesse som er ekstatisk opptatt av prinsessekjoler, som går i spinn av prinsesse-mølet fra Disney. Det svir litt i all sin kjønnsrollekonformitet, selv om jeg også veit litt om hvor fett det er å leke med rosa. Ingen i barnehagen hadde så mange ‘‘My little pony"-dukker som jeg.

Men jeg skjønner altså ikke hvordan jeg ved å nekte knert å leke med ‘Friends’ skaper mer valgfrihet? Det kjennes som nekt innebærer det motsatte.

Og, ja, prinsesse. hadde det enda vært så vel: at folk fikk velge selv uten at folk fortalte dem hvordan de skulle oppføre seg basert på kjønn.

Bringebærsorbet

Dagen før nyttårsaften og tid for dessertkokkelering OG testing av en julegave, dingsen som henter bilder fra speilrefleksen og rett inn i iPad’ens bildegalleri.

Så vi laget sorbet, jeg knipset i lyset fra kjøkkenlampene og kjørte noen eksponeringer gjennom WP for iOS.

[gallery]

Bør antagelig kjøres i en blender og rekjøles før servering.

Grei skuring når en har en samboer med velutvikla kjøkkentekke.

Bon apetit!