samfunn
Noen observasjoner <br />ved lesing av Charter 08
Charter 08 utgjør den kriminelle språkhandlingen som Liu Xiaobo ble dømt til 11 års fengsel og 2 års tap av politiske rettigheter for 25. desember 2009.
- I Charter 08 fordømmer Liu Xiaobo og hans medforfattere loven som gjør det mulig å dømme noen "for å oppfordre til å undergrave statens makt". Han gjentar fordømmelsen i sin egen forsvarstale I have no enemies 23.12.09. Selv om strafferammen for dette er 5 års fengsel etter kinesisk lov, dømmes han altså til 11.
- Maktfordeling og skille mellom Partiet og statsapparatet er viktig. "The rule of law must be above the interests of any particular political party" og "Political party organizations must be prohibited in the military" er noen eksempler på det. For ikke å glemme: "[...] we should abolish all of the Committees on Political and Legal Affairs that now allow Communist Party officials at every level to decide politically sensitive cases in advance and out of court".
- Det er sikkert fler intertekstuelle referanser enn jeg er kar om å finne, men en jeg liker spesielt godt er "[...]democracy is a modern means for achieving government truly "of the people, by the people, and for the people"", som siterer Abraham Lincolns tale ved Gettysburg. En tale som i november dukket opp på Open Culture i en fantastisk sammensatt tekst. En det går an å embedde. Med håp.
Gettysburg Address from Adam Gault on Vimeo. Nå har jeg forresten registrert meg på Bloggurat.
Blogactionday: Vann
Det er fredag, og egentlig er jeg vel mest opptatt av å bli ferdig før helgen med meg og mitt. Dengang ei.
Forteller forteller at det idag er Blogactionday. Det er tydeligvis et felles løft fra ‘bloggosfæren’ for å rette fokus mot verdens vannsituasjon.
Vann er noe vi alle trenger for å overleve, ifølge wikipedia et sted mellom 2 og 3 liter hver hver dag. Det minner meg om at jeg må huske på å drikke mer vann, at de viktigste diskusjonene her i livet IKKE er den om hva som er årsaken til fedme…
Og at det er mange som fortsatt ikke har sikker tilgang til nok rent vann.
Signér gjerne ‘the petition’ under her. Og ha god helg!
Liu Xiaobo<br /> og Nobels fredspris for 2010
I går kl. 11 kom kunngjøringen fra Thorbjørn Jagland og Den Norske Nobelkomité om at Nobels fredspris for 2010 skal gå til den kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo. Tiden siden det har stort sett gått med til å fordøye hva Nobelkomiteen sier i sin uttalelse, jobbe med innhold i utstillinger på jobb, holde et halvt øye til reaksjoner og tanker omkring prisen, møte publikum og vise omkring, og nå prøve å samle tankene.
Reaksjonene er som vanlig delte og spredt nokså over hele linja, fra berømmelse av komiteens modige valg via meninger om prisens eurosentriske og vestlige utgangspunkt og frykt for økonomiske konsekvenser for Norge til fordømmelse av komiteens tolkning av Alfred Nobels testamente.
Komiteen legger til grunn Liu Xiaobos lange og ikke-voldelige engasjement for menneskerettighetssituasjonen i Kina til grunn for tildelingen. Dette engasjementet strekker seg fra hendelsene på Tiananmen våren og forsommeren 1989 til formuleringen av Charter 08, et manifest Liu er en sentral aktør i forfattningen av. I kinesisk høyesteretts dom, gjentatt så sent som i år, fremgår det at dommen for “oppfordring til undergraving av statens makt” særlig pvektlegger Xiaobos bruk av Internett som arena for spredning av ytringer som skjerpende. Han soner fortsatt dommen på 11 år. Og selv om mange er opptatt av prisens effekt på og i Kina, syns jeg det er viktig å huske på at prisen er gitt til Liu og ikke mot Kina.
Liu er en verdig prisvinner.
Jeg vil gratulere ham med tildelingen av Nobels fredspris for 2010.
Når han enn måtte få beskjed.
E-moms. For.
Før de siste lobbyistene hadde forlatt Stortinget etter fremleggelsen av statsbudsjettet igår, var et tv-team på plass på Majorstua Seniorsenter og fikk karakteristikkene fra dem “som føler det på kroppen”, pensjonistene som nå blir utsatt for ran på åpen gate. De som endelig skulle sette seg ned å nyte livets høst.
Sånn i løpet av kvelden igår og dagen idag har også folket med sans for digitale duppedingser skjønt at de har noe å være opprørt over. Fanden males på veggen med antagelser om økt piratkopiering og hjerteskjærende og ektefølte bekymringer om hvordan i allverden byråkratiet skal klare å gjennomføre momsinnkrevingsoppgavene. Hva vil Steve Jobs si?
Ikke minst blandes forlagsbransjens altfor treige og nølende holdning til e-bøker inn, bare for å grumse det hele til.
[caption id="" align=“alignleft” width=“160” caption=“Stjal denne fra forskning.no”]
[/caption]
Ja, det er helt bak mål å avkreve moms på e-bøker og samtidig gi momsfritak på papirbøker. Det er konkurransevridende, og kanskje et negativt incentiv for en allerede sidrompa forlagsbransje. Og ja, det kan sikkert bli vanskelig å få moms inn av alle store og små aktører og leverandører. Det utføres også endel svart arbeid her til lands, uten at det trekkes frem som et argument mot tjenestemomsen.
Poenget er at vi i økende grad er med i en global økonomi, i en tjenesteøkonomi der skillet mellom åndsverk og fysisk vare viskes ut, og hvor lokale leverandører konkurrerer med internasjonale. Det kan selvfølgelig være argumenter for å fjerne all skatt og avgift. Da er det vel det som bør være diskusjonen? Den store skatt- og avgiftsdiskusjonen?
Syns ellers Martin Bekkelund blogger godt mot e-moms og Olav Torvund rydder godt opp i skillet mellom e-moms og ebok-moms, men jeg har altså til gode å bli overbevist om hvorfor det av prinsipp er galt å avgiftsbelegge digitale varer. Eirik Newth er langt over på den mer konstruktive siden.
Avgift er aldri sexy, det kan allikevel være godt ((Korrigering: Hos VG kan alt ha en sexy vinkel. For alle som bruker nettporno betaler selvfølgelig for det)).
Når moren er yrkeskvinne
744. Arbeid eller ikke arbeid? Noen mødre må arbeide for å tjene til livets opphold. Barna tar i alminnelighet ikke noen skade av det, når det blir sørget godt for dem. Men andre vokser opp og blir forsømt og lærer ikke å tilpasse seg. Det ville i det lange løp lønne seg for samfunnet å betale slike mødre en rikelig understøttelse, så de kunne være hjemme hos barna. Nyttige og tilfredse borgere er samfunnets beste aktivum, og for å bli det trenger alle en trygg barndom med moderlig omsorg og kjærlighet. Det hører ingen steder hjemme å la mødrene gå ut og sy kjoler eller skrive på maskin og betale fremmede for å ta seg av barna, noe som de opplagt kommer til å gjøre dårligere enn moren....skriver Dr. Spock i boka Barnet– Sunn fornuft i barnestell og oppdragelse i 1952.
Vil med denne ønske Kvinnepanelet gratulerer med dagen, og vel blåst med overleveringen av sin rapport til barne- likestillings,- og inkluderingsminister Audun Lysbakken.
Om å rive landet i filler
Mange har sagt mye i forlengelsen av Christian Tybring-Gjeddes innlegg i Aftenposten i forrige uke. I god tid før den godeste kom med sitt utspill, kunne en lese på den ellers *interessante ((legg merke til det svært norske .com-endelsen)) siden norskkultur.com ((tips fra Ole Johansen i kommentar på Minerva)) at
Det nasjonalkulturelle program har gått ut på å finne mest mulig sammenfall mellom kulturelle og politisk grenser. Dette antas å øke det indre samhold og å gjøre det mulig å opprettholde en indre orden uten for mye tvangsmakt.Uten nærmere å definere hva "Det nasjonalkulturelle program" er eller har vært, kommer det ihvertfall klart frem at det er mulig å fokusere på likheter fremfor forskjeller.
Tybring-Gjedde sier multikulturalismen, alternativt Arbeiderpartiet med sin politikk, vil rive landet i filler. Det klarer Tybring-Gjedde på egenhånd med sitt fokus på skillet mellom “oss” og “dem”.
Se ellers nrk-debatten fra Litteraturhuset igår og les gjerne Frithjof Jacobsens “Et forsøk på å stikke fingeren i jorda”.
McValg
Det er valgår hos Söta Bror, og det tetner seg visstnok til i teten. At det å stemme er en vesentlig del av det å delta i samfunnet er noe svenske McDonalds har fått med seg. På en brettavis ((hva heter egentlig den blekka som dekker brettet en transporterer burgere rundt på?)) plukket opp på en restaurant utenfor Örebro står det å lese
At rösta är en rättighet som många unga dessvärre inte utnyttjar. Vi på McDonald's vill slå ett slag för valurnan i år och kommer därför att ha förtidsröstning på några McDonald's-restauranter. På samma sätt som McDonald's är första steget in på arbetsmarknaden för många, vill vi ochså gärna bidra till att fler tar första steget in i demokratin. [...]Jeg syns det er fantastisk at McDonald's SE er sitt samfunnsansvar bevisst, men øy;
valgflesk, anyone?
Å spise egne ord
Jeg breia meg. Og nå må jeg moderere meg. Møtet med barnehageinstitusjon a la monster var ikke enkelt. Jeg fikk merke at størrelse ikke er alt. Nærhet til utearealer teller. At *hagen har vært i drift en stund teller ((fordi da ser en at her lekes det)). Magefølelse teller.
Jeg trodde jeg kunne gjøre barnehagevalg til en prinsippsak mellom offentlig og privat. Det er det selvgølgelig ikke. Oftere handler det om å velge mellom to konkrete alternativ, om en ikke bare må gjøre det beste ut av det ene tilbudet en har fått.
Vi fikk et valg, og det blei en sånn privat en. At jeg har litt dårlig samvittighet, hva betyr det?
Og så var vi tilbake i skyttergravene igjen...
For en måned siden åpnet VG facebook-gruppa Nye Norge samtidig som artikkelserien ved samme navn markerte sitt nærvær på papir ((i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc)). Et spennende initiativ med de beste intensjoner, som, ifølge noen, ikke var annet enn et sted for organisert rasisme. Ta en rask titt selv. Det er liten tvil om at temperaturen er høy, og at debatten ikke alltid er like … eh… fruktbar.
Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen ((integreringsdebatten)). Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.
Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist ((kan han være begge deler?)). Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.
Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.
Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som ((bindestreks))-nordmenn.
Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.
Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.
Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.
Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!
The Norwegian Solution
Debatten om Norges rolle i Afghanistan fyller mange etermeter ((spaltemeter føles så innmari Wittenbergsk)) for tida. For at debatten skulle komme dit, måtte dessverre 4 soldater bøte med livet. Problemstillinger som hva vi driver med og hvorfor vi driver med det i Afghanistan, og om det er så viktig at vi er villig til å be norske soldater ofre livet sitt for det, er det mange som vil synse om.
Jeg ser argumenter for vår sikkerhet, for skolebygging og jenter i utdanning og a just war, jeg ser forsøk på å slå politisk mønt ((jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor Stortinget skal mene noe om hvor i Afghanistan våre tropper operer)) og jeg ser argumenter om at innsatsen de norske styrkene er med på å gjøre, neppe vil føre til fred i Afghanistan.
Det er fortsatt mange som regner Norge som en fredsnasjon. I fjor forsøkte Changemaker å dra igang en debatt om det ((med virkemidler som kanskje ikke var blant de mest subtile)) i kampanjen “Det er typisk norsk å tjene penger på krig”. Erling Borgen var inne på noe av det samme i sin bok fra i fjor.
Jeg syns det er altfor vanskelig å synse noe veldig bastant om hvorvidt vi bør trekke oss ut av Afghanistan i morgen eller ikke. Jeg syns det er vanskelig å hardnakket påstå at det er noe i veien ved at Nammo prøver å være best i verden på det de driver med. Altfor få nordmenn, selv om vi ynder å mene det motsatte, prøver på det.
Det betyr selvfølgelig ikke at jeg mener en ikke kan meninger om disse tingene. Det er bare nødvendig å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, uten å ende opp med en grå, uformelig masse.
Derfor syns jeg det er spesielt gledelig at dokumentarfilmen The Norwegian Solution fra 2009 av Emil Trier er nominert til Amanda. Det er en film som evner å ha fortelle en nyansert historie, med mange stemmer, uten å bli til den alle-har-litt-rett-smørja jeg altfor ofte ender opp med selv.
Men, øy; “war for peace”. Er det noen som virkelig, virkelig tror på det?
Forøvrig syns jeg alle bør lese Espen Barth Eides “Afghanistan og begrepet krig” på Arbeiderpartiet sine nettsider.
Flyktningregnskapet 2010
I dag, i sweddingbakrus og VM-jubel, er det 20. juni: Verdens flyktningdag.
I den anledning slapp Flyktninghjelpen Flyktningregnskapet 2010 under et ‘frokostseminar’ tirsdag. Det er trist men viktig lesning.
Først og fremst er det 170-sider lange dokumentet et regnskap. Det er mye tall og statistikker. Samtidig er regnskapet preget av et ønske om å omsette innholdet til forståelige størrelser, også for legmenn som han her.
Byreiser
Noe av det jeg tror jeg vil savne mest når jeg får bil, er de forhatte turene til og fra barnehagen, løpe ned trappa og bort langs blokka, kjenne slagene i hovedpulsåra og mellom låra i fart for å rekke banen, med knert på nakken som hviner “vi må lekke tlikken” mens tårene spretter bak solbrillene, og alltid rekke det, for banen er forsinka likevel, men bare såvidt og komme opp på Storo i god tid. Ha god tid.
Trikken er her først om sju. Kø i krysset. Biler på rekke. Fin den der. Benke seg.
Knert klatrer opp på benken og hopper ned, opp og ned, rett opp og ned med solbriller på igjen og igjen, og kanskje vi snakker om skjæra eller skyen eller bussen som kommer mot oss nedenfra, eller trikken som kommer mot oss fra oven. Uansett. Så fort den som engang var blå men som kaller seg grønn er hos oss, blir vi stille.
Jeg tenker mitt, men hva hun tenker vet jeg ikke.
Hva hun tenker om det hun ser på trikken, det vet jeg ikke.
Julegaver er en fin ting
Dette hevder ihvertfall kjeden ting i sin lille og hendige julekatalog. Påstanden er ikke mer kontroversiell enn at den får meg til å lure på hva civix/tjomlid tenker om den. Jeg er vel selv sånn midt på treet ambivalent til jula, men syns i det store det er en koselig tid med mye rom for å “do good onto others”, gjerne med en liten gave, men først og fremst med omtanke. Jeg er ikke så flink til det ellers, så med jula på dørstokken får jeg et puff i riktig retning.
Det er når jeg blar om i ting’s lille publikasjon, at jeg må revurdere mitt standpunkt.
For hvis du kjøper en fin ting til noen du er glad i, er sjansen stor for at omtanken returneres neste år. Sannsynligvis i form av en minst like fin ting. Ja, på mange måter er julegaver en investering i egen fremtidig lykke.Jeg har kanskje ikke våknet helt, for jeg tenker noe i retning av at 'joa, om jeg er snill, er sikkert folk snille tilbake, omtanke avler vel omtanke osv...' Tekstforfatteren til ting trekker meg raskt ut av dvalen:
Gir du for eksempel en gul badeand til tante Gerd, er du kanskje så heldig å få en dobørste fra Vipp av henne neste jul. Og hvis julegaven til moren din er en Tivoliradio, gjengjelder hun nok gavmildheten med en Nespressomaskin året etter.Aha. En slags ekspansiv investeringmodell med tanke på kapitaløkning og inntjening. Og om noen skulle ha gått glipp av poenget:
Det du sår under juletreet, høster du under juletreetKjære ting: Med tanke på måten dere så grundig pisser på jula mi, er det ikke mer enn rett og rimelig at jeg lurer på hvordan jeg kan gjengjelde tjenesten. Jeg har kjøpt meg en sixpack med Imsdal jeg drikker mens jeg tenker på det.
Obama til Samfunnsfaget?
Jeg vet ikke om det er ett hett tema rundt omkring i norske klasserom, men i min boble er det ofte temaet er oppe; Obama og Nobels Fredspris. Kildetilfanget er stort. Det er mange meninger om temaet, og kanskje ikke så lett å finne noe som er balansert og egnet ((for bruk i klasserom)).
Enter NUPIs nettmagasin med det klingende navnet “Hvor hender det?”, hvor både bakgrunnsmateriale og oppgaver både er relevant og ikke for komplisert ((til bruk i klasserom)).
Om en også skulle ha tid og mulighet, kan SAHOs “Påtår” mandag 7. desember kl 12 på arkitekthøgskolen, hvor Jan Egeland svarer på spørsmålet “Kan nobelprisvinnar Obama forbedre verda?”
Shouting across the divide
When he addressed the Muslim world from Cairo this spring, his State Department translated the text into 13 languages and hired bike-messengers to hand-deliver recordings to African radio stations.Sasha Issenberg on Barack Obama's ability to make America's international reputation an issue ((in Monocle, issue 28, vol. 03, p.044))
Dokumentar på norsk
Det er gode tider for norsk dokumentarfilm om dagene. Ikke minst går dette frem i Oktober-nummeret av Monocle, som bruker hele fem sider på norsk dokumentarfilm under tittelen Keep it reel. Nok til å vekke nasjonalfølelsen her i gården.
[caption id="" align=“alignright” width=“200” caption=“Wallstatement from Warszawa”]
[/caption]
En norskprodusert og prisbelønt dokumentar som tar for seg nettopp nasjonalfølelse og stolthet, er Belarusian Walts. I forrige uke kom det en hyggelig pakke i posten; Morgenbladet hadde bestemt seg ((i samarbeid med en hel del andre)) for å dele ut denne perlen til interesserte lesere i bytte mot en sms. Ikke verst. Filmens protagonist, kunstneren Alexander Pushkin, er en hviterussisk en-manns-revolusjon. Antagonisten, president Alexander Lukashenko, lusker i kulissene. Han håndhilser på veteraner med Stalinbannere og trekkspill, muligens uvitende om navnebroren. I filmen møter Lille-Alexander aldri Alexander den store. Derimot møter han mange av hans tilhenger; gjennom maleri og performance erter han på seg både ordensmakt og medborgere, for som det heter i filmens åpningsscene;
The president of Belarus is the last dictator in Europe, Alexander Lukashenko. As in many other countries, Belarus has elections from time to time, and Lukashenko regularly falsifies the results. But he does so needlessly; most Belarusians support him anyway.Med tanke på filmens alvorlige tema som yttringsfrihet og nasjonal selvfølelse, er det en overraskende humoristisk film. Ett sted i filmen oppsummerer Pushkin sin rolle i samfunnet som diktaturets alibi; fordi han fortsatt er i live, kan makthaverne peke på ham hver gang de kritiseres for brudd på menneskerettighetene. Og det gjøres stadig. Human Rights Watch skriver bl.a. 14 jan. i år at
Belarusian authorities continue to use the criminal justice system and onerous administrative demands to control civil society, political opposition, and the media. ((Human Rights Watch, World Report 2009 - Belarus, 14 January 2009, available at: [www.unhcr.org/refworld/...](http://www.unhcr.org/refworld/docid/49705fac2.html) [accessed 14 October 2009]))Mot dette bakteppet er det ganske fantastisk at regissør Andrzej Fidyk makter å lage ett så nyansert portrett av den kjempende kunstner at en sitter igjen med spørsmålet om han ikke i kampens hete er blitt like rabiat som systemet han kjemper mot? Tankevekkende, er det!
Kolonihagedrømmer
Igår var det den dagen i måneden igjen. Litt etter middagstid ringte det på døra, og opp trappa kom en blid fyr med en velfylt kasse godsaker på skuldra. Det er alltid like spennende å se hva de har putta i kassa denne gang, og en kort opptelling viser at i uke 39 består en liten singelkasse fra Kolonihagen av:[caption id=“attachment_464” align=“alignright” width=“150” caption=“foto: kolonihagen.no”]
[/caption]
1 landbrød 3 scones 1 pk egg 1 kg poteter 1 mango 250 g knaskerøtter ((men ikke sånne hvor halve rota er fjernet i foredling)) 1 kurv cherrytomater 1 crispisalat ((på potte)) 3 appelsiner 3 epler 1 paprika 1 kål 8 uidentifiserte røtter ((som siden skulle vise seg å være pastinakk)) 2 uidentifiserte rotknoller ((som siden skulle vise seg å være neper))
Og det skader ikke at kolonihagen deler oppskrifter av ymse slag om en skulle mangle ideer på hvordan en best kan forholde seg til godsakene
Valg '09
Valgkampen er over, resultatet er relativt klart; Det Norske Folk har gitt den sittende rødgrønne koalisjonen forlenget handlingsrom. Og det er jo mer enn greit nok.
Det er bare så synd at Det Norske Folk bare er representert ved mindre enn 75% av de stemmeberettigede. Det er litt flaut. Det er ett demokratisk problem. Uten sammenligning forøvrig kan det få en til å tenke på Gil Scott Heron’s “B-Movie” fra 1981-albumet “Reflections” hvor åpninga lyder omtrent sånn:
Well, the first thing I want to say is: Mandate my ass!
Men, hey! Gratulerer med valget, folkens!
Og Siv: Nå er det på tide å la de som faktisk vant valget selv få lov til å bestemme hvem som skal sitte hvor. M’kay?
Oppdatert: Ifølge kilder som hakonh og nrk.no er deltagelsen nå over 75%.
Å løfte frem i lyset, eller fortie?
Det hender ganske ofte at en kommer over åndsverk som ikke er verdt båndbredden de leveres på. Eksempler på dette er pekeren i denne oppdateringen fra CiViX/Gunnar, denne bloggposten fra AntiHijadNorge, eller Frp/MGP-låta til Christian Engebretsen. Eksemplene varierer sterkt i alvorlighetsgrad, fra det ikke ønskelige, til det stupide, til det ulovlige ((rekkefølgen på eksemplene og mine vurderinger samsvarer ikke nødvendigvis)).
På mange måter er de alle uttrykk for en variert og fargerik meningsveksling som på en eller annen måte bruker nettet som delingskanal, selv om det er stor forskjell på hvor tydelig avsenderne gir seg til kjenne. Tilfeldigvis deler de alle det at de fremmer syn- og løsninger på utfordringer jeg er uenige i.
Det jeg plutselig satt å lurte på var: imøtegåes slike best ved å ties ihjel, eller er det lurt å trekke dem frem i lyset og og møte opp med saklige argumenter? Eller kan vi bare le dem i filler?