2013
The Freegan
En fin liten film om “freeganism”, om å ta ansvar for en selv og for alle de andre.
Kunne du ha levd av kastet/funnet mat? Kan du gjøre noe annet lurt?
Heia Børge!
Børge er overalt. Ofte som forteller
Shoppingfritt år? <br />Kjøp en app!
Da jula vel var over og vi var tilbake på jobb fortalte en av kollegaene mine meg at hun var igang med et shoppingfritt år. Javel, tenkte jeg. Ikke at jeg ikke skjønte noe av motivasjonen, vi hadde akkurat snakket om det j**la julegavekjøpemaset, om alt velment men unødvendig tull som ofte kunne dukke opp under et juletre og ikke minst om problemet med førtitallister som hadde erfart en altfor stor velstandsøkning i egen levetid, og som derfor naturlig nok aldri utviklet noen indre sperre ved “for mye”. De harde tidene hadde liksom tatt seg av det. Men å hoppe fra den innsikten til selv å pålegge seg noe som etter hva jeg kunne skjønne var et svært smertefullt no-shopping-regime, det virket liksom litt … mye?
Nå så jeg ingen grunn til å prøve å overbevise henne om å gå bort fra sitt nyttårsforsett, som jo både var edelt og fornuftig begrunnet, klesindustrien er liksom ikke først og fremst etisk og alt det der, men satt alltids med et ønske om å slå inn en liten kile.
–Hva med æpps?, nærmest utbrøt jeg.
–Æpps? Hun så litt spørrende på meg. Hun hadde akkurat fått seg en iPhone og jeg hadde i årevis ertet henne for den litt hanglete HTC-telefonen hun dro rundt på. Hun tok sats.
–Ingen shopping er vel ingen shopping?
Så trakk hun pusten, holdt den mens hun så på meg, på telefonen på bordet imellom oss og på meg igjen.
Jeg sa hun burde tillate seg å kjøpe apps til tross for det selvpålagte shoppingforbudet. Apps har, litt avhengig av utviklerens utstyr og livsstil ((svært mye av det som følger avhenger av utviklerens utstyr og livsstil)), et relativt begrenset karbonavtrykk. Få dyr eller mennesker lider direkte under fremstillingen av en app. Ofte, men ikke alltid, sitter apputviklerne i høykostland. Om høykostlandet ligger nært nok vil være mulig å snakke om “kortreist”, og det er jo litt av et honnørord i noen kretser. Utviklingen gjøres ofte av folk med mer enn middels utdanning, og utdanning skal jo lønne seg. Vel, skal det lønne seg må vi sørge for å kjøpe noen ting i ny og ne som krever utdanning. Sett i det perspektivet og i disse krisetider er et appkjøp nærmest for økonomisk bistand å regne. Sa jeg.
Så. Kjøp en app. Om du ikke vet helt hvor du skal begynne tillater jeg meg å foreslå et par-fem.
Først; tre jeg er nokså avhengig av og bruker daglig:
Things, 70kr, av Cultured Code GmbH & Co. KG med 8 faste og 5 deltidsansatte i Stuttgart, Badem-Wurtemberg, Tyskland.
Instacast, 35kr ((universell app)) av Martin Hering/Vemedio, Ludwigsburg, Tyskland.
Tweetbot, 21kr, av Paul og Mark/Tapbots. Vet ikke hvor.
Så; tre jeg bruker ofte:
Reeder, 21kr, av Silvio Rizzi, Østerrike.
Writeroom, 21kr, av Jesse Grosjean/Hog Bay Software i Bangor, Maine U.S.A.
Poster, 21kr, av Tom Witkin, student, Michigan. Har en veldig fin blogg.
Tre gode, hvis bruksområder ofte er dekket av andre:
Mindnode, 70kr, av IdeasonCanvas i Wien, Østerrike.
Drafts, 21kr. av Agile Tortoise i Texas.
Clear, 14kr. av Realmac Software. Vet ikke hvor.
Så må du bare huske, da, å skaffe deg en iDings før du begynner det handlefrie året. For iDingser har hverken et lite karbonavtrykk, er spesielt energiøkonomiske eller har særlig gode arbeidsforhold for sine arbeidere.
What to do in Oslo when it's cold?
Jada, når det er kaldt skal en selvsagt snøre sin sekk og spenne sine ski i Marka, om det er i Lillo', Øst' eller Nord'. Jeg renner ikke over av kunnskap om løypetilbudet. Men akkurat nå er det også et par brillefine internasjonale utstillinger med norsk utgangspunkt det virkelig er verdt å få med seg.
Det Moderne Øye Etter en tur både på kontinentet og “over there”, er Det moderne øyet på plass på Munchmuseet . Jeg koser meg nesten alltid der borte på Tøyen, men syns utstillingen som særlig peker på Munchs arbeid og eksperimenter med nye medier og stadige retur til enkeltmotiver allikevel var noe utenom det vanlige.
Høydare: Skrik (1895), svart-hvitt litografi.
Står til 17. februar.
Norwegian Icons Norsk møbeldesign har alltid befunnet seg i skyggen av nabolandenes. Einar og Pepe, hodene bak Fuglen/The Bird, har en stund kjempet for å gjøre noe med det. Med utstillingen Norwegian Icons, som åpnet på Blomqvist denne helgen, er de kanskje enda et hakk nærmere å lyssette den skyggen. Et knippe skikkelig lækre former er utstilt, og særlig de enkle “rommene” i 2. etg, der du kan vurdere å blåse 30 000,- på en lenestol eller 3,5 mill. på en Munch er verdt turen (gratis inngang). Utstillingen skal videre til Tokyo og New York, og vil i så måte kunne åpne eksportdører for møbelindustrien.
Høydare: Ecco (1970), hvilestol i stålrør og skumplast trukket med stoff ((et stalltips er at L.K.Hjelle setter Ecco i nyproduksjon og at den snart dukker opp i en interiørblogg nær deg )) .
Står til 3. februar.
[gallery ids=“2003,2000,2001”]
Hva kan vi bruke Klout til?
Klout er et forsøk på å besvare spørsmålet “Hvordan måle (suksess i) sosiale medier?”
Hva?
“Klout” er navnet på en tjeneste OG på en måleenhet. Om gründerne bak tjenesten skulle beskrive en våt drøm kan det hende at de ville sett for seg at en samtale på kjøkkenet på en skikkelig kul fest forløp seg omtrent slik.
Hun: Min klout er 50. Eller; jeg har 50 (i) klout.
Han: Hvordan vet du det?
Hun: Sjekka det på klout.com. Du burde kloute (deg) du også! Det er skikkelig lurt!
(Eller noe sånt).
Hvordan?
Klout fungerer sånn at du logger inn med din twitter eller Facebook-konto, gir Klout.com tilgang til alle dine data på tjenesten (legger til det du måtte ha av flickr, Instagram, 4sq, G+, Wordpress) og klout.com forteller deg hva din klout er. Påvirkningskraft, SoMe matchvekt eller noe slikt. Det er ikke helt enkelt å si hva som påvirker målingen, annet enn å tro tjenesten på at din klout øker “when the content you create or share on social networks inspires others to react (by commenting, tweeting, liking and more)”, altså vekt på aktivitene du genererer. Hva som er best av en like, RT eller ☆ er ikke godt å si.
Algoritmen bak er heller ikke mer genial enn at da det ble påpekt at Obama (“leader of the free World”) hadde lavere klout enn endel sosiale entrepreneurer skjedde det noe som endret på det. Fleksibelt ((eller i det minste mottagelig for ytre press)) .
Hvorfor?
Som det fremgår av siste avsnitt: verdien av innsikten Klout gir er omstridt. Tjenesten tar ikke betalt av brukerne, hvilket betyr at brukerne er produktet. Forretningsideen er å koble brands med brukere med høy klout for sosial produktplassering, målingen er en vei til det.
Men:
- det er gratis (argumentet brukt positivt er selvsagt i strid med foregående avsnitt. Fleksibelt)
- bredde over flere kanaler gir et slags overblikk.
- få alternativer, selv om Hans Petter nevner fler som kanskje er verdt å sjekke ut.
- måler aktivitet og respons, gir bedre vurderingsgrunnlag enn bare venner og følgere, som jo sier mer om potensiell gjennomslagskraft enn reel gjennomslagskraft.
Som sammenligningsgrunnlag mot andre brukere eller institusjoner tenker jeg verdien er nokså liten. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal ha som mål å ha klout som Obama.
Jeg bruker derimot gjerne Klout i konkurranse med meg selv. I forrige uke kloutet nettredaktør Kirsti Svenning og jeg fredssenteret til 60. Det er en grei målestokk å ha i mente. Om vi plutselig faller til 58, må vi spørre oss selv: hvorfor skjedde det? Og om det kan skyldes at vi har vært slappe, da må vi gjøre noe med det.
Hva er din klout, og har du noe tro på denne typen målinger? Og tusenkronerspørsmålet er jo selvsagt: er det viktig?
[gallery ids=“1978,1979,1980”]
Hvordan måle museumsvirksomhet i SoMe?
Spoileralert: jeg aner ikke! Det er sikkert mer fornuftig å lese Jørgen Hellands gode fødselshjelper for netttiltak i 2013.
Men altså. Januar er tiden for å skjele litt til året før, men særlig å vende nesa mot det nye året. Det er tiden for å anlegge hårete mål. Så også for nettarbeidere i museer over det ganske land. Forrige uke la Oskar Seljeskog fra Oslo Museum ut en oversikt på Ballrommet over Norske museer på Twitter og en tilsvarende for Facebook, rangert etter antall følgere.
Det er, som @mariannmat påpekte i en tweet, lett å gå etter ytre mål når en arbeider i sosiale medier. Ganske enkelt fordi tallmaterialet er så lett tilgjengelig. Men er venner og følgere en god måleenhet?
Når Facebook viser sine sideadministratorer “reach” er vel det ett eksempel på at svaret er nei. “Reach” forteller hvor mange en når ut til, hvor mange som ser, og det er kanskje vel så viktig. Hvor mange som ser avhenger også i noen grad av hvor mange som “snakker om”. Er det kanskje et godt mål, da?
Jeg tror at gode mål i stor grad havner om hvilken institusjon man er og hva som er institusjonens overordnede mål. Er målet med kommunikasjonen vår å skaffe løste billetter? Er det å spre kunnskap om kulturen vi forvalter? Er det å få folk til å stoppe opp i hverdagen? Er vi helpdesk? Er vi, som @bardham så fint sier’e, til for gjestene?
Kanskje litt av alt? Og hvordan måle suksess, i så fall? (( Jeg vet ikke, men i morgen i neste post skal jeg skrive kort om Klout som prøver å komme med et svar )) Hvordan måler ditt museum?