James Blake

[caption id=“attachment_1024” align=“alignleft” width=“180” caption=“Visuelt til audio”]img of coverart for James Blake's debut album[/caption]

Han er 23 år. Han er ganske godt snakka opp. Det selvtitulerte debutalbumet (wimp) slippes i morgen, og jeg gleder meg.

Det var over på emusic jeg først ble oppmerksom på musikken. Hans tre EP’er fra ifjor, CMYK, The Bells Sketch og Klavierwerke (emusic),  ble mine siste nedlastinger derfra etter anbefaling fra siden, anbefalinger som i seg selv et styrketegn på tjenesten. Utfra hva jeg har hørt av forhåndslytting er albumet nokså vokalbasert og sånn sett ganske i tråd med singelen Limit to your love, med årets diggeste bassgang. Litt lettere en EP’ene, men forhåpentligvis like spennende.

Han er selvsagt å finne både på myspace, facebook og på egen side. Den siste med topp visuelle greier.

WiMP + Squeezebox på vei i posten

[caption id="" align=“alignleft” width=“139” caption=“En sånn en…"]Produktfoto[/caption]

Noen dager har en mer hell en andre. Idag er litt en sånn dag. Litt uforvarende har jeg idag erfart at jeg har skrevet på meg en Squeezebox Touch fra WiMP og samtidig lagt noe press på den kommende generasjon. Jeg vet ikke heeelt hvordan jeg skal bruke en sånn Squeezebox, men den skal sikkert få kjørt seg.

Jaja. Fremtiden kommer stadig litt nærmere.

Bergensere

Snart ((15.november)) er tiden moden for nye rytmiske utskeielser fra Bjørn Torske. Plata med det klingende navnet ‘Kokning’ har ligget synlig, men ikke avspillbar, i WiMP i et par uker allerede. Idag var det mulig å finne en prøvesmak på sporet ‘Bergensere’ på sidene til Smalltown Supersound. Og smakeprøven muliggjør videredeling. Så her:

Bjørn Torske - Bergensere by smalltownsupersound

En gleder seg liksom ikke noe mindre!

Jeg digger Reeder<br /> (og et par praktiske ting til)

[caption id="" align=“alignleft” width=“136” caption=“AppStore…"]Reeder update from AppStore[/caption]

Sommeren er (nesten) over, og tida er moden for å oppgradere hjelpemiddelsentralene rundt omkring det ganske land. Plosiv har skrevet sin ode til Google Reader, og Astrid har tatt for seg et bredt spenn av apper som kanskje kan komme godt med. I krysningspunktet mellom de to ligger Silvio Rizzis Reeder, verdens beste iPhone-app for Google Reader-håndtering (Reeder finnes også for iPad, men den vet jeg ingenting om).

Reeder er enkel, men allikevel fleksibel og mulig å tilpasse til eget bruk. Brukergrensenitt er intuitivt. Du kan se liste over alle, uleste eller stjernemerkede artikler fra RSS-leseren. Artikkelvisningen er lettlest, og en kan fort gå videre i lista med navigasjosknapper i nedkant av tekstfeltet.

[caption id=”" align=“alignleft” width=“134” caption=“Services Panel over Evabras "Hva er det som gjør en lærer god?""]Skjermbilde av Reeder med Services Panel[/caption]

Knappen jeg kaller for ‘forward’ er kanskje det beste med hele app’en. Opp kommer en tilpasset meny ((Innstillinger -> Reeder -> Services Panel)) med de tjenestene jeg bruker mest. Google Sharing publiserer jeg som en egen feed i widget på bloggen, ting jeg skal dyplese senere sender jeg til Instapaper ((eller ReadItLater om du foretrekker den)) og bokmerker jeg vil spare i Delicious sender jeg dit.

Sammen med Reeder og Delicious, er det altså Instapaper som holder orden på lesinga. Evernote holder orden på tanker, ideer, webclips og alt det andre kaoset, og alle dokumenter knyttet til jobb ligger i Dropbox (applenke) for deling mellom maskiner, og evt. på mail om det er noen som skal revidere. Og alle har selvfølgelig sin plass i Safari-menyen, og evt. programmer på den faste.

Og inntil Apple kommer med en skikkelig oppgradering av musikktjenesten sin, er WiMP en fast traver på hjemmeskjermen…

Spotify vs. Wimp (og alle de andre)

Det begynte litt forsiktig i twitter-feeden i går morges, og i løpet av dagen var det full flom. Spotify-update 0.4.3.3osv… flytter hva som er mulig i en musikkspiller. Plutselig  var det mulig å samle egne musikkfiler i samme spillern som de stream’a. Brukerens musikksamling (om det er i form av lenker eller filer) kom liksom i fokus igjen.

Det gjorde også vennene. Med full integrering til facebook er det enda enklere å dele musikklister med folk du allikevel deler noe med fra før. Selvfølgelig i bytte med at tjenesten får full tilgang til feeden din, og maler alt du gjør i store, grønne typer over alle andres.

Med premiumabonnement håndterer Spotify tilogmed jobben med å få filer inn i iPhone. iTunes står ribbet igjen som podcast og app-portal.

Så langt, så vel. Jeg terminerte sporenstreks abonnentet hos wimp, hos emusic.com og selv om jeg fortsatt scrobbler til last.fm, er det ikke sikkert jeg gidder å følge opp så mye lenger.

Og fordi jeg er svak for teknologiske nyheter, og ikke alltid velger det som er best, stikker jeg innom wimp for et siste filkjøp ((Spotify er ikke alt en trenger)), mens jeg lurer på hvorfor i all verden min nye medieleverandør prøver å få meg til å lytte til Roland Cedermark?

Og håper mine musikkproduserende venner har en jobb ved siden av.

Wimp vs. Spotify

Idag ((eller heromkring)) gikk musikkleverandørsamarbeidet til telenor og platekompaniet wimp ‘live’, dvs. det er ikke nødvendig å få invitasjon for å delta på moroa.

Wimp har vært tilgjengelig for beta-testere en god stund, noen anmeldelser har vært å finne både her og der.

Wimp ligner på mange måter på spotify, som etterhvert har funnet en plass på manges datamaskiner. Forskjellen er at Wimp foreløbig ikke finnes i reklamefinansiert versjon. Den sikter seg med andre ord inn mot de samme brukerne som Spotify Premium. Wimp bygger på Adobe Air, hvilket vel betyr at de bare behøver å bygge en programvare, men som bruker er det uvesentlig.

Jeg har hatt Spotify en stund, men selv om jeg liker tjenesten ((selv om jeg frykter ryktene som sier at musikere ikke får nåla i veggen for spillinga)), gidder jeg ikke å bli Premium-bruker. Til det har jeg fortsatt for mye god musikk i iTunes-kartoteket. Jeg trenger egentlig ikke ‘alt’ som er å finne på Spotify, samtidig som det er en del ting jeg trenger jeg ikke finner der. Med tanke på at jeg sjelden kjøper mer enn to album i måneden, høres premium ut som dårlig butikk. iStore, og en gang i mellom Tiger, dekker behovet. Så kan det absolutt diskuteres om jeg er noen ‘digital native’. Uansett.

Da jeg ble oppmerksom på wimps nye tilværelse, var det naturlig å sjekke ut hva de norske storaktørene på musikk og telekom hadde klart å koke ihop. Førsteinntrykket er ‘helt ok’. Alt funker, selv om jeg syns det fortsatt ser litt beta ut. Hvordan er det med musikk-tilfanget?

Jeg bestemte meg for å teste ut et lite knippe (for meg) relevante artister. Ting last.fm kan fortelle meg at jeg hører på en gang i blant.

Oppfølgerplata fra Yeasayer, Odd Blood var å finne hos begge tjenestene, mens de herlige dronerne i Fuck Buttons glimret med sitt fravær. Ken Stringfellow var representert med albumet “Touched” på Wimp, mens bare et spor fra en samleplate av noe slag hadde funnet veien til Spotify. Mikroskopisk ledelse til Wimp. She & Him, som gledelig nok snart kommer til Oslo var godt inne hos begge, mens godgammel musikk fra Amphetamine Reptile Records egne Hammerhead bare var å finne hos spotify. Til gjengjeld med veldig god dekning i diskografien (Vortex + Duh)…

Konklusjon: Wimp er slettes ikke uinteressant, men insentivet for å dra seg over i en ny musikktjeneste er ikke der. Ikke musikkutvalget, heller. Ikke enda. Spotify er en knepen vinner av duellen.

***

Samtidig er det litt skummelt å kjenne på hvor godt grep Apple med sine lekre produkter og lock leader-salgsteknikk har om forbrukerballene mine.