Hva kan vi bruke Klout til?

Klout er et forsøk på å besvare spørsmålet “Hvordan måle (suksess i) sosiale medier?”

Hva?

“Klout” er navnet på en tjeneste OG på en måleenhet. Om gründerne bak tjenesten skulle beskrive en våt drøm kan det hende at de ville sett for seg at en samtale på kjøkkenet på en skikkelig kul fest forløp seg omtrent slik.

Hun: Min klout er 50. Eller; jeg har 50 (i) klout.
Han: Hvordan vet du det?
Hun: Sjekka det på klout.com. Du burde kloute (deg) du også! Det er skikkelig lurt!

(Eller noe sånt).

Hvordan?

Klout fungerer sånn at du logger inn med din twitter eller Facebook-konto, gir Klout.com tilgang til alle dine data på tjenesten (legger til det du måtte ha av flickr, Instagram, 4sq, G+, Wordpress) og klout.com forteller deg hva din klout er. Påvirkningskraft, SoMe matchvekt eller noe slikt. Det er ikke helt enkelt å si hva som påvirker målingen, annet enn å tro tjenesten på at din klout øker “when the content you create or share on social networks inspires others to react (by commenting, tweeting, liking and more)”, altså vekt på aktivitene du genererer. Hva som er best av en like, RT eller ☆ er ikke godt å si.

Algoritmen bak er heller ikke mer genial enn at da det ble påpekt at Obama (“leader of the free World”) hadde lavere klout enn endel sosiale entrepreneurer skjedde det noe som endret på det. Fleksibelt ((eller i det minste mottagelig for ytre press)) .

Hvorfor?

Som det fremgår av siste avsnitt: verdien av innsikten Klout gir er omstridt. Tjenesten tar ikke betalt av brukerne, hvilket betyr at brukerne er produktet. Forretningsideen er å koble brands med brukere med høy klout for sosial produktplassering, målingen er en vei til det.

Men:

  • det er gratis (argumentet brukt positivt er selvsagt i strid med foregående avsnitt. Fleksibelt)
  • bredde over flere kanaler gir et slags overblikk.
  • få alternativer, selv om Hans Petter nevner fler som kanskje er verdt å sjekke ut.
  • måler aktivitet og respons, gir bedre vurderingsgrunnlag enn bare venner og følgere, som jo sier mer om potensiell gjennomslagskraft enn reel gjennomslagskraft.

Som sammenligningsgrunnlag mot andre brukere eller institusjoner tenker jeg verdien er nokså liten. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal ha som mål å ha klout som Obama.

Jeg bruker derimot gjerne Klout i konkurranse med meg selv. I forrige uke kloutet nettredaktør Kirsti Svenning og jeg fredssenteret til 60. Det er en grei målestokk å ha i mente. Om vi plutselig faller til 58, må vi spørre oss selv: hvorfor skjedde det? Og om det kan skyldes at vi har vært slappe, da må vi gjøre noe med det.

Hva er din klout, og har du noe tro på denne typen målinger? Og tusenkronerspørsmålet er jo selvsagt: er det viktig?

[gallery ids=“1978,1979,1980”]

Vurdering, måling og veiing

I forlengelsen av det desidert mest omdiskuterte innlegget blog.thomasrost.no så langt har hatt, Snør osv. med hele 5 kommentarer pr. idag, og med trackback fra kjell, er jeg nødt til å drodle videre på tanken om Vurdering For Læring. For noen er det kanskje ikke hverken nødvendig eller ønskelig å dvele noe særlig ved dette, for meg derimot er ikke livet alltid like enkelt. Spørsmålet jeg endte opp med, var om ett instrument som er i stand til å måle fart, puls, forbrenning av kalorier, stigning i terreng (og sikkert enda mer) på noen måte kan finne sin rettmessige plass i en undervisningssituasjon i Kroppsøvingsfaget?

Spørsmålet handler selvfølgelig om hvordan er ser på VFL, om all vurdering og måling, uansett form og formål, er vurdering for læring, eller om det er noe som virker mot? Kjell’s konsise svar er selvfølgelig preget av ladningen som lå i formuleringen “brutal måling og veiing”, samtidig som det vektlegges at vurdering er essensielt for å “finne ut hvor skoen trykker”. På den ene siden er jeg langt på vei enig i at en ikke må være redd for å gi feedback, hverken til elever eller andre. Samtidig er det ikke nødvendigvis all vurdering som fører til læring, eller?

Og er det egentlig sånn at vurdering av elevene i KRØ skal knytte seg til f.eks. endring i O2-opptak, eller pers på 60 metern? Er det noe mål at elevene skal forbedre sine prestasjoner igjennom skoleløpet, på samme måte som de helst skal være i stand til å lese lengre tekster, med stadig skiftende lesestrategier? Det planen ihvertfall sier (under 10. trinn), som kan brukes i en argumentasjon for et klassesett med 405ere, er:

Mål for opplæringa er at eleven skal kunne
  • planleggje, gjennomføre og vurdere eigentrening over ein periode, og nytte digitale reiskapar i arbeidet
Så om vi snakker om noe mer enn å sette opp en tabell i et regneark...

Wiki som verktøy i undervisningen: et prosjekt

Vi begynner i dag. Resten av våren skal Ann Kristin, Irene, Kjell og herværende gjennomføre et prosjekt på en barneskole i Oslo. Målet er å prøve ut hvordan wiki-teknologi kan brukes i klasserommet til å stimulere til samarbeidslæring. Det eneste vi vet idag er at det er elever på 6. eller 7. trinn vi skal ha som brukergruppe.

Dette er selvfølgelig kjempespennende. Wiki-teknologi, med Wikipedia som fremste eksponent, trekkes ofte frem av entusiaster og teknokrater* som selve kjernen i web2.0, Internettet der brukerne går fra å være konsumenter til produsenter av innhold.

For min egen del er det du leser nå det nærmeste jeg er med på å bekrefte tesene om web2.0. Wikipedia har jeg benyttet i hovedsak som konsument, bare sporadisk som produsent. Poenget nå blir plutselig å virke som fasilitator for at andre skal kunne bli innholdsprodusenter. Ved nærmere ettertanke er det kanskje en av flere mulige definisjoner på meningen med å være lærer? Fortsettelse følger.

*og jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er helt sikker på hva begrepet egentlig skal innebære… “teknokrater”, altså

Ettertanke til en pratedag

Etter torsdagens seminar med Lærende Nettverk er det særlig to-tre tanker eller sitater som har surra rundt i hodet mitt. 1) Ove Eide´s kommentar om at læring faktisk er øving. For meg peker dette spesielt på hvordan en bør tilnærme seg vurdering av elevprosjekter; Har de gjort noe som ligner før, skjønner de hvilke strukturer i sluttproduktet vi ser etter osv… Vi er så bortskjemt på eksponering for gode (les: velfungerende) multimodale fortellinger at vi kanskje fort legger lista vel høyt? 2) Dekan Haneviks innsiktsfulle kommentar om at studenter faktisk kanskje ikke lærer å bruke metodisk de arbeidsformer de selv erfarer. Dette handlet om bruk av mappeevaluering i skolen, noe som skal være innført på alle trinn i utdanningsløpet by now. Lærer vi studenter ved HiO det? Ja, vi leverer oppgavene være i mappe på fronter, men det betyr selvsagt ikke at vi kan noe om mappearbeid på mellomtrinnet. En er ikke kjørelærer fordi om en har lappen. Kommer ikke på den tredje, skal sjekke notatene. Helga er over.

Pratedag i Auditorium 3

Lærende Nettverk-konferanse om IKT i pedagogisk praksis; egen andpusten ankomst ti minutter inn i Avdelingsleder ved Kunnskapsdepartementet Øystein Johannesen’s innlegg, desperat søken etter ledig stol, vinnerloddet står bakerst i salen, ankre opp, lande. Ved siden av tre lærere ivrig opptatt med å lage undervisningsopplegg i samfunnsfag og RLE.

Midtsesjon om sammensatte tekster. Carsten Ohlman fra HiO holder et flammende foredrag om sammensatte tekster (multimodale tekster er ett så meget bedre begrep, men det sku' så ikk' departementet ha' noget af!), før Gudveig Åmdal, Dønski Vgs og Olav Prestvik, Bjertnes Vgs snakker om forsøk med “Kollektiv Læring i det virtuelle rom”. Begge overveiende fokusert på hva som ikke har fungert så bra.

Vurdering

Så gis ordet Ove Eide, leder for utvikling og fornying ved Firda Vgs.

Tema: Vurdering, spesielt av multimodale tekster. Arbeid med vurdering stiller krav til apparatet av kriterier. Utgangspunktet for dette apparatet må finnes i læreplanverket, K06. Et planverk med interne motsetninger, hevder Eide, med henvisning til generell del. På den ene siden: skolen skal være gjenkjennelig for eleven ved å benytte seg av de kulturelle strømningene denne lever i på fritiden (og derigjennom bedrive forsterkende sosialisering). Samtidig skal skolen fungere som en vektstang mot alt det “fæle” elevene eksponeres for gjennom ungdomskultur. Der ris gjerne på mer en en hest av gangen.

I fagplanene kommer de interne stridighetene også tydelig fram; norskplanen operer med ett utvidet (progressivt?) tekstbegrep, hvor multimodale tekster er en selvfølgelighet. Engelskfaget, derimot, gjør ikke det. Konsekvensen er selvfølgelig at både lærere og elever sliter med å få grep om begrepet tekst. Og hvordan skal en da vurdere teksten?

Gjennom sitt arbeid som mediefagslærer ved Firda, har Eide satt ned 11 punkter som kunne fungere som utgangspunkt for kriterier ved vurdering av multimodale tekster:

  • utnyttelse av potensialet i de enkelte tegnsystem
  • samspillet mellom de forskjellig tegnsystem
  • komposisjon og dramaturgi
  • kunstnerlig kvalitet
  • magefølelse
  • nyskapning og personlig uttrykk
  • svar på oppgave
  • kildebruk, kildekritikk og etikk
  • teknisk kvalitet
  • engasjement
  • grundighet
Og med lista i bakhodet mente Eide det var duket for en gang for alle å legge den fagspesifikke vurderingen av multimodale tekster i skolen (norsklærern vurderer historien, k&h vurderer filmteknikk og naturfagslærern vurderer naturfaglig innhold) død. En integrert vurdering, hvor de forskjellige tegnsystemer vurderes selvstendig og sett i sammenheng fremstår som den eneste fornuftige.