teknologi
Om #ffnor og digitalt tunnelsyn
Vi har alle gjort det en gang. Registrert enn twittermelding eller oppdatering som er så langt unna hva vi selv kunne skrevet eller sagt eller tilogmed tenkt. Så har vi sporenstreks lett etter “unfollow”. Fra nå av må vi tenke oss om minst to ganger før vi trykker.
Mange har skrevet mye fornuftig etter 22/07. @geirbore har endog samlet noen sentrale på sin blogg ((hold øye med kommentarfeltet for tilleggslesing)). For meg er det særlig to som tidlig skilte seg ut med innsikt jeg vil ta med meg.
Thomas Hylland Eriksen skrev allerede på mandag om digitalt tunnelsyn og hvordan google og alle de andre samler informasjon om hva vi liker på nettet for å strømlinjeforme vår surfeopplevelse, en surfeopplevelse med minimalt motstand. Tatt ut i det ekstreme er denne mekanismen kanskje med på å drive en polarisering som er med på å forklare noe av det som skjedde sist fredag. Bjørn Stærk er en annen som traff svært godt tidlig. I sitt essay ((som idag også er gjengitt i VG)) skriver han bl.a
So here’s the first test for right-wing critics of immigration and Islam. The test is: [...] Are you prepared to either acknowledge the implicit violence in ideas you sympathize with, or forgive it in ideas you despise?Spørsmålet handler i stor grad om vi er i stand til å behandle egne idéer med samme kritiske sans som vi behandler idéene til de vi er uenige med. Erstatt gjerne "right-wing critics" med hva/hvem som helst, erstatt gjerne "vold" med et annet fenomen. Poenget handler om å være i stand til å snu saksforhold på hodet, se saker fra "den andre siden". Andrew Bührlie Bjerke mistet denne evnen på veien.
Jeg vil ikke miste den evnen. Jeg trenger de stemmene som skjærer i øret, som mener ting jeg ikke liker, som kan være litt rabiate, som kan vise meg den andre siden. De jeg kan være potte uenig med.
Fra nå av er det disse som skal få min #ffnor ((tegnet # brukes på twitter for å angi emneord, “hashtags”. #ff ble etablert engang før tidenes morgen for “FollowFriday”, en anbefaling på fredagen, senere oppstod #ffnor for norske kvitterbrukere)).
Er det et demokratisk problem med retningslinjer i sosiale medier?
Kontekst: denne ble til så hastigst etter twialog med @maritkamu, som involverte @KarsenUiO og @jilltxt, om bedrifter som innfører Facebookregler…
Nei, det er ikke et demokratisk problem om bedriften din lager retningslinjer for ansattes bruk av sosiale medier.
Det truer yttringsfriheten om bedrifter slipper unna med å gi ansatte som omtaler egen arbeidsplass i mindre positive ordelag sparken. Det er klart det skal være rom for å si ganske mye rart om egen arbeidsplass og leder, så sant det er innenfor vanlig lovgiving for krenkelser og injurier. Hvorvidt arbeidstakere bør bevege seg opp mot den grensegangen, det er en annen diskusjon.
Selv om xxxxx mennesker i Norge har en konto på Twitter og enda fler har en på Facebook er ikke alle digitale literater. Analfabetisme, i form av manglende kunnskap om hva som er et lukket rom ((en DM, en chat)) og hva som er et semioffentlig ((fb-veggen)) eller offentlig rom ((timeline, åpen fb-konto)) er fortsatt utbredt, også i typiske kunnskapsbedrifter. For mange vil et sett med retningslinjer kunne fungere som et godt verktøy for bevistgjøring og refleksjon om hva sosiale medier er og hvordan de fungerer. Sånn sett vil en slik veiledning fungere motsatt, i det folks kunnskapsløshet kan sies å være et demokratisk problem ((og sosiale medier kan hevdes å være demokratifremmende)).
Bedrifter som utvikler retningslinjer av typen “ansatte skal ikke nevne arbeidsplassen i sosiale medier” skyter selvsagt seg selv i foten like mye som skoler som blokker Facebook i brannmur. Å gå derfra til å si at bedrifters veiledning i sosiale medier er et demokratisk problem er like fordummende som det er en overdramatisering.
Det er ingen, bedrifter, ansatte eller meningsdannere, tjent med.
Tre Safari-tillegg jeg må ha
[caption id="" align=“alignleft” width=“180” caption=“Photo: Balmain Hair/Flickr”][/caption]
Både Chrome og Firefox er kanskje lysår foran Safari når det kommer til extensions, disse små tilleggene som gjør nettlesern litt mer tilpasset ditt bruk og behov, men Safari kommer seg, og ikke minst kommer de med noen virelig gode. Tre jeg må installere straks jeg setter meg ned ved en mac jeg vet jeg skal sitte ved en stund er Linkthing, Sessions og ClicktoFlash
Linkthing: Gir kontroll over hvor lenker og tabs åpner seg. Jeg liker best å ha flere tabs i ett vindu, og syns det er fint om nye sider legger seg ved siden av “the mothership”. Det ivaretar kontekst og system om en f.eks. driver med mange slags saksområder parallelt. Et bonus er mulighet til å sende ting lenker til Instapaper fra kontekstmenyen…
Med så mange ting som skjer på en gang, er det klart det er surt å gå tom for batteri, eller gud forby en Safarikrasj eller enda verre, en systemkrasj. De er sjeldne, men de skjer. Da er det digg å vite at Sessions tar vare på historikken, sørger for at det er enkelt og greit å finne igjen den ganske interessante tingen du leste her om dagen, men som du glemte hvem stod bak…
ClicktoFlash trenger ikke lange beskrivelsen; det er et filter som fjerner all Flash som kjører i nettleservinduet. Det fjerner endel støy og reklamebannere. Så er det selvsagt de gangene hvor en faktisk har behov for den infoen som ligger i Flash. Da er det bare å klikke i det blanke feltet, så er Flashfila igang. Særlig kjekt og nødvendig på fantastiske Flashting som denne oversikten over demokratibevegelsen(e) i Nord-Afrika fra The Guardian
Og der finnes selvfølgelig mange fler i Apple’s extensionsgalleri, som du også finner som punkt 2 på “Safarimenyen” øverst til venstre.
Hvilke tillegg (uavhengig av nettleser) er du avhengig av?
Er Wikipedia + skolen = sant?
Elevene svermer til nettleksikonet Wikipedia. Som konsekvens må trolig lærebøkene skifte formatheter det i Rye, Austvik og Ryes kronikk i Dagbladet i dag ((og på Universitetet i Agders sider, sjekk finpoke til "nett-tullingene")). Trekløveret har fått mye godt med seg, som at vi like gjerne kan "unngå de prinsippielle diskusjonene for eller mot oppslagsverket". Samtidig er det ikke helt godt å skjønne hvor kronikkforfatterne vil hen når de avslutter med at
I møte med morgendagens utfordringer fortjener verken den gamle læreboka eller Wikipedia kunnskapshegemoniMener de at kunnskapshegemoniet må tilhøre den nye læreboka?
Om det er så at elevene alt for sjelden søker dypere i stoffet etter å ha lest seg opp på wikipedia, er det kanskje noe med deres kompetanse til kritisk lesning? Kanskje noe med deres forhold til oppslagsverket som noe som er hamret i stein?
Selv lærer jeg fortsatt å skrive ved å lese, og min lesing drar veksel på det jeg skriver. Og jeg kan fortsatt huske hvor overrasket jeg var første gang jeg redigerte en artikkel på Wikipedia, vel vitende om at medstudenter godt kunne finne på å ta det jeg skrev for god fisk.
Om vi er enige om at Wikipedia er kommet for å bli, og at elever, studenter og andre kunnskapshungrige kommer til å forholde seg til det i uoverskuelig fremtid, kan det hende at flere tidligere bør møte Wikipedia og wiki-teknologi og forholde seg til det kritisk som et verktøy til kunnskapsdeling og -bygging? Jeg tror det, og jeg har bittelitt empiri på at det kan funke. Sammen med tre medstudenter på HiO hadde jeg våren 2009 gleden av å bruke wiki i RLE-undervising i en 6. klasse ((rapporten vår, In Wiki Veritas, finnes under tekster)). Det kokte!
Jeg er på ingen måte noen ekspert på forhold, men jeg sitter med en følelse av at sameksistens ofte medfører en utvikling hos begge parter. I så måte holder det neppe at lærebøkene skifter format. Mer sannsynlig er det vel at skolen må skifte format?
Guttorm også har oppdaget det: er du misfornøyd med innholdet, står du i Wikipedia fritt til å forbedre artikkelen. Just do it.
Barnebok som app
En tur innom Mammadamen igår og kveldsunderholdninga for knert var fiksa; Gyldendal har nemlig sluppet Tor Åge Bringsværds “Tambar er et troll” som app. For 39,- fikk vi oss en hel barnebok innlest av forfatteren, med bilder og det hele.
Knert på 3, som ellers er godt vant til å bla i telefonens bildegallerier, hadde ingen problemer med å bla seg gjennom historien om Tambar som bærer en stor hemmelighet. Når Tor Åge hadde sagt sitt, ville hun sporenstreks ha en omgang til. Historien er god og tegningene er kjempefine.
Tilbakemeldingene i iTunes tyder på at mange syns 39,- er en stiv pris. Jeg syns ikke det. Som også noen påpeker, en innbundet barnebok koster langt mer. Min største innsigelse mot nyvinningen som er utviklet av Apps, er at den konkurrerer mer mot Lydbokforlagets cd-utgivelser enn den klassiske barneboka. Utgivelser vi har stor glede av, men som oftere brukes til Knerts egenkonsum enn for oss å innta i fellesskap. I neste generasjon barnebokapplikasjoner ønsker jeg meg faktisk muligheten til å slå av opplesningen til Tor Åge.
Og heller stå for høytlesningen sjæl.
WiMP + Squeezebox på vei i posten
[caption id="" align=“alignleft” width=“139” caption=“En sånn en…"][/caption]
Noen dager har en mer hell en andre. Idag er litt en sånn dag. Litt uforvarende har jeg idag erfart at jeg har skrevet på meg en Squeezebox Touch fra WiMP og samtidig lagt noe press på den kommende generasjon. Jeg vet ikke heeelt hvordan jeg skal bruke en sånn Squeezebox, men den skal sikkert få kjørt seg.
Jaja. Fremtiden kommer stadig litt nærmere.
Push for Twitter
Det begynner allerede å bli en stund siden ryktene om ekte push for Twitters egen app Twitter for iPhone begynte og svirre. Om det ikke er veldig stor forskjell på en 3G og en 4G iphone (hvilket det jo er) lar imidlertid Push-notifications for Twitter vente på seg. I mellomtiden er det håp i hengende snøre! Boxcar, den lille ekstra-appen som forteller deg når noen nevner deg, gjenkvittrer deg eller merker en av dine som fav', er fortsatt en av mine fav’s. Lenge før twitterappen skjønner at noen vil ha din oppmerksomhet, gir den beskjed. Den øker rett og slett twittereffektiviteten din. Og det er jo ikke dumt:)
Apropos favoritter: Favoritter er en av de gode funskjonene Twitter har som mange fler kunne benytte seg av. Selv bruker jeg det både som en huskelapp for interessante, gode eller håpløse tweets. Det er en måte å håndtere strømmen uten å spamme alle andre med RT på alt som bør huskes.
Og det må jo være ett gode.
Sosial nødhjelp
Naturlig nok begynner hjelpeorganisasjoner og nødhjelpere å bli flinke i de sosiale mediene. Kiva (f.eks) har lenge økt tilfanget av penger til distribusjon gjennom mikrofinanslån gjennom god bruk av twitter og facebook. Leger uten Grenser (MSF) har i forbindelse med flomkatastrofen i Pakistan satt opp en løsning hvor enkeltmennesker kan sette opp et mål og en tidsfrist for målet, og siden sette sine venner (friends/followers) til å gi så det svir. Fin måte å gi spillerom til det personlig engasjementet, syns jeg.
Det var Linn Bay som gjorde meg oppmerksom på saken. Hennes aksjon finner du her.
Blir noen med å lage basar?
Jeg digger Reeder<br /> (og et par praktiske ting til)
[caption id="" align=“alignleft” width=“136” caption=“AppStore…"][/caption]
Sommeren er (nesten) over, og tida er moden for å oppgradere hjelpemiddelsentralene rundt omkring det ganske land. Plosiv har skrevet sin ode til Google Reader, og Astrid har tatt for seg et bredt spenn av apper som kanskje kan komme godt med. I krysningspunktet mellom de to ligger Silvio Rizzis Reeder, verdens beste iPhone-app for Google Reader-håndtering (Reeder finnes også for iPad, men den vet jeg ingenting om).
Reeder er enkel, men allikevel fleksibel og mulig å tilpasse til eget bruk. Brukergrensenitt er intuitivt. Du kan se liste over alle, uleste eller stjernemerkede artikler fra RSS-leseren. Artikkelvisningen er lettlest, og en kan fort gå videre i lista med navigasjosknapper i nedkant av tekstfeltet.
[caption id=”" align=“alignleft” width=“134” caption=“Services Panel over Evabras "Hva er det som gjør en lærer god?""][/caption]
Knappen jeg kaller for ‘forward’ er kanskje det beste med hele app’en. Opp kommer en tilpasset meny ((Innstillinger -> Reeder -> Services Panel)) med de tjenestene jeg bruker mest. Google Sharing publiserer jeg som en egen feed i widget på bloggen, ting jeg skal dyplese senere sender jeg til Instapaper ((eller ReadItLater om du foretrekker den)) og bokmerker jeg vil spare i Delicious sender jeg dit.
Sammen med Reeder og Delicious, er det altså Instapaper som holder orden på lesinga. Evernote holder orden på tanker, ideer, webclips og alt det andre kaoset, og alle dokumenter knyttet til jobb ligger i Dropbox (applenke) for deling mellom maskiner, og evt. på mail om det er noen som skal revidere. Og alle har selvfølgelig sin plass i Safari-menyen, og evt. programmer på den faste.
Og inntil Apple kommer med en skikkelig oppgradering av musikktjenesten sin, er WiMP en fast traver på hjemmeskjermen…
Og så var vi tilbake i skyttergravene igjen...
For en måned siden åpnet VG facebook-gruppa Nye Norge samtidig som artikkelserien ved samme navn markerte sitt nærvær på papir ((i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc)). Et spennende initiativ med de beste intensjoner, som, ifølge noen, ikke var annet enn et sted for organisert rasisme. Ta en rask titt selv. Det er liten tvil om at temperaturen er høy, og at debatten ikke alltid er like … eh… fruktbar.
Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen ((integreringsdebatten)). Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.
Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist ((kan han være begge deler?)). Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.
Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.
Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som ((bindestreks))-nordmenn.
Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.
Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.
Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.
Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!
Høysang
Per Christian Gaustad.
Merk deg navnet. Han er en fin fyr. Jeg har aldri møtt ham.
I vår la Per Christian ut en Macbook på brukt1.no. En god, gammel, hvit og velbrukt Macbook1,1. Sikkert ikke verdt altfor mange penger, men fortsatt. En datamaskin med potensielt fortsatt lang virketid. Maskinen skulle gå til høystbydende. Pengene fra salget skulle Amnesty få.
Jeg hadde ikke, og har fortsatt ikke noe særlig pengereservoar å ta av, så jeg tillot meg å legge inn som bud at jeg isteden for å hoste opp et fornuftig beløp sånn samlet, skulle melde meg som fastgiver til amnesty, og la avtalen løpe minst så lenge som vi ble enige om: triangelhandelen var komplett.
Nå er omsider maskinen i hus. Amnesty får litt av meg med jevne mellomrom, jeg får muligheten til å trekke av maskinen på skatten, er et skritt nærmere målet for årlig donasjonsbeløp og er for første gang over i intel-familien ((Så om noen skulle ha en universell Leopard eller SnowLeopard-installasjonsdvd å låne ut, låner jeg gjerne)).
Hva får Per Christian? Han fortjener ihvertfall en høysang!
Flytting
Flyttingen er gjennomført, og forhåpentligvis uten at noe viktig er glemt. Jo. Om noen skulle ha hatt en rss-feed fra gamle rxst.no/blog, er det mulig at den er falt ut nå. Nuvel.
Det virket som det var enklere enn en kunne frykte: Sette opp en ny installasjon av Wordpress på nytt domene, eksportere alle postene fra den gamle gjennom backup-funksjonaliteten, og selvfølgelig importere alt på nytt sted. Til og med ikke-godkjente kommentarer ((spam, ham og annet godt)) fulgte med (selv om det kan ha hatt noe å gjøre med databaseflyttinga jeg gjorde i forrige uke, uten at jeg husker hvordan…)
Jeg har flyttet over alle de viktige filene fra /content-mappa, og med den ganske så lure “Search and replace-plugin” tror jeg at alle gamle lenker skal være oppdatert.
Kronen på verket var å legge inn en 301 i .htaccess på gamle-servern, http://www.rxst.no. Nokså enkelt; tøm fila for innhold, og lim inn
Redirect 301 /blog/ http://www.thomasrost.no/
Det er bare å teste: merk “thomasrost” i adressefeltet, og erstatt det med “rxst”. Du er vel tilbake her, tenker jeg?
Spotify vs. Wimp (og alle de andre)
Det begynte litt forsiktig i twitter-feeden i går morges, og i løpet av dagen var det full flom. Spotify-update 0.4.3.3osv… flytter hva som er mulig i en musikkspiller. Plutselig var det mulig å samle egne musikkfiler i samme spillern som de stream’a. Brukerens musikksamling (om det er i form av lenker eller filer) kom liksom i fokus igjen.
Det gjorde også vennene. Med full integrering til facebook er det enda enklere å dele musikklister med folk du allikevel deler noe med fra før. Selvfølgelig i bytte med at tjenesten får full tilgang til feeden din, og maler alt du gjør i store, grønne typer over alle andres.
Med premiumabonnement håndterer Spotify tilogmed jobben med å få filer inn i iPhone. iTunes står ribbet igjen som podcast og app-portal.
Så langt, så vel. Jeg terminerte sporenstreks abonnentet hos wimp, hos emusic.com og selv om jeg fortsatt scrobbler til last.fm, er det ikke sikkert jeg gidder å følge opp så mye lenger.
Og fordi jeg er svak for teknologiske nyheter, og ikke alltid velger det som er best, stikker jeg innom wimp for et siste filkjøp ((Spotify er ikke alt en trenger)), mens jeg lurer på hvorfor i all verden min nye medieleverandør prøver å få meg til å lytte til Roland Cedermark?
Og håper mine musikkproduserende venner har en jobb ved siden av.
Dropbox
Det er ikke noen nyhet lenger, men det er fortsatt et av de heteste usability-tipsene i en hverdag som involverer stadig flere terminaler og enheter for elektronisk databehandling. Jeg snakker om Dropbox, en snedig liten sak jeg først ble kjent med mot slutten av studietida. Den evige USB-pinne. Redningen. Kontinuitetsoppasseren.
Dropbox er ganske enkelt et lite program som lager et område/en mappe på maskinen din, og sørger for å holde alt du legger i den mappa oppdatert mot ditt område på nettet, og på alle andre maskiner du installerer programmet. Jeg kan sitte hjemme opp mot sengetid og taste litt på et dokument jeg trenger dagen etterpå, lagre (stort sett legger jeg alt som er i prosess i dropbox’en) og så fort jeg logger på jobb-maskina ((som er en helt ok windows-pc)), oppdateres den lokale mappa mi.
Mapper kan deles med andre brukere, uten at det påvirker egen følelse. På den måten kan teamet dele plandokumenter, og bytte på å dytte inn sine oppdateringer.
Og du kan sjekke ståa i dropbox-appen på din telefon ((link til appstore, men d’box støtter de fleste store telefonOSer)) .
Om du går for gratisversjonen får du 2GB plass tilgjengelig fra hvorsomhelst i verden. Og benytter du deg av en av mine lenker, gir du meg samtidig 250MB ekstra gratisplass.
440hz
Før løftet jeg røret på den grå,
den med tallskiva.
La røret på kontorpulten der
i annekset ut mot hagen.
Satte meg ved siden av og dro en overtone over 5. bånd på 5. streng.
Den grå med god lyd og godt håndtak er forlengst gone ((passé)) .
Idag holder det ikke for telefonen å lede en samtale
eller gi grunntonen til en ((gitar))stemning.
***
Det siste løses forresten best gjennom det nye røret.
Knust iPhone-skjerm
[caption id="" align=“alignright” width=“240” caption=“iPhone by flickr.com/podsix”][/caption]
Da telefonen traff gulvet, hørte jeg ikke bare lyden av telefon som møter gulv. Et skarpt knepp blandet seg med lydbølgene. Telefonen hadde møtt hardt underlag før, uten å bli satt ut av spill av den grunn.
Jeg var derfor overrasket da jeg plukket opp telefonen, som lå med baksiden opp, og snudde den mot meg. Etter overraskelsen ble jeg bare matt.
***
Mannen i kassa på humac var ikke fremmed for situasjonen. Han hadde en bunke med A4-ark liggende ved siden av kassa. Hvert ark var en utskrift av et googlemap med et punkt midt på, en vei å gå: Veien til Dr. iPod
Dr. iPod byttet skjerm i løpet av noen få timer. Det kosta 1500,-. Både glass og lcd var skadet. Det er mye penger, men ikke mer enn at det bare er å gjøre. Så nært er forholdet mellom mann og maskin i vår tid:)
Update: her kommer stadig inn navn på leverandører i kommentarfeltet, men jeg syns også det er verdt å nevne Supportia, som i følge folk jeg stoler på gjør god jobb på iPhone 4…
Wimp vs. Spotify
Idag ((eller heromkring)) gikk musikkleverandørsamarbeidet til telenor og platekompaniet wimp ‘live’, dvs. det er ikke nødvendig å få invitasjon for å delta på moroa.
Wimp har vært tilgjengelig for beta-testere en god stund, noen anmeldelser har vært å finne både her og der.
Wimp ligner på mange måter på spotify, som etterhvert har funnet en plass på manges datamaskiner. Forskjellen er at Wimp foreløbig ikke finnes i reklamefinansiert versjon. Den sikter seg med andre ord inn mot de samme brukerne som Spotify Premium. Wimp bygger på Adobe Air, hvilket vel betyr at de bare behøver å bygge en programvare, men som bruker er det uvesentlig.
Jeg har hatt Spotify en stund, men selv om jeg liker tjenesten ((selv om jeg frykter ryktene som sier at musikere ikke får nåla i veggen for spillinga)), gidder jeg ikke å bli Premium-bruker. Til det har jeg fortsatt for mye god musikk i iTunes-kartoteket. Jeg trenger egentlig ikke ‘alt’ som er å finne på Spotify, samtidig som det er en del ting jeg trenger jeg ikke finner der. Med tanke på at jeg sjelden kjøper mer enn to album i måneden, høres premium ut som dårlig butikk. iStore, og en gang i mellom Tiger, dekker behovet. Så kan det absolutt diskuteres om jeg er noen ‘digital native’. Uansett.
Da jeg ble oppmerksom på wimps nye tilværelse, var det naturlig å sjekke ut hva de norske storaktørene på musikk og telekom hadde klart å koke ihop. Førsteinntrykket er ‘helt ok’. Alt funker, selv om jeg syns det fortsatt ser litt beta ut. Hvordan er det med musikk-tilfanget?
Jeg bestemte meg for å teste ut et lite knippe (for meg) relevante artister. Ting last.fm kan fortelle meg at jeg hører på en gang i blant.
Oppfølgerplata fra Yeasayer, Odd Blood var å finne hos begge tjenestene, mens de herlige dronerne i Fuck Buttons glimret med sitt fravær. Ken Stringfellow var representert med albumet “Touched” på Wimp, mens bare et spor fra en samleplate av noe slag hadde funnet veien til Spotify. Mikroskopisk ledelse til Wimp. She & Him, som gledelig nok snart kommer til Oslo var godt inne hos begge, mens godgammel musikk fra Amphetamine Reptile Records egne Hammerhead bare var å finne hos spotify. Til gjengjeld med veldig god dekning i diskografien (Vortex + Duh)…
Konklusjon: Wimp er slettes ikke uinteressant, men insentivet for å dra seg over i en ny musikktjeneste er ikke der. Ikke musikkutvalget, heller. Ikke enda. Spotify er en knepen vinner av duellen.
***
Samtidig er det litt skummelt å kjenne på hvor godt grep Apple med sine lekre produkter og lock leader-salgsteknikk har om forbrukerballene mine.To jailbreak or not to jailbreak?
Det er en tanke som streifer mange iPhone-eiere før eller siden. For noen er det politisk ((et begrep som i denne sammenhengen skal favne alskens idéer om frihet, motkultur, open source, antikapitalisme osv. )), for andre dukker tanken opp når ett problem ikke finner sin løsning i iStore, mens løsningen finnes for “the jailbroken”. I og med at det gikk en stund fra Apple slapp iPhone i USA før vi lovlig kunne kjøpe den her til lands, antar jeg det er relativt mange med gode jailbreak-erfaringer i Norge. Jeg vet ikke.
Selv hadde jeg tålmodighet til å vente på norsk release, men ikke til å vente på 3Gs. Min 3G/8GB er så langt erfaringsrammen. Det som nesten fikk meg til å vente på 3Gs var video. iPhone er som kjent en elendig kamerafon, men litt bevegelse er alltid moro…
Stor var derfor gleden da jeg skjønte at det fantes en video-app for eldre modeller. Jeg hadde faktisk gjort alt klart for en jailbreak itråd med denne bruksanvisning , men lot meg i siste øyeblikk stoppe av iVideoCamera, som for 6kr bringer video til alle iPhone-modeller pre 3Gs. Forberedelsene, inklusive litt tweesearch (( nyord for research via twitter??? )) var tydeligvis nok til at ett søk på jailbreaking, sendte en stakkar min vei (fig. 1)
[caption id=“attachment_552” align=“alignright” width=“385” caption=“fig. 1”][/caption]
Ok. Så lot jeg det være. For en stund.
Helt til jeg i løpet av noen få dager, på ferie i Frankrike, avviste to-tre anrop fra +4755601723 og omtrent like mange fra +4773102100. Telefonterror.no bekreftet at det var like greit. Da nok ett anrop til kontakten nå merket ‘telefonsalg, etc’ (( en kan legge ganske mange nummer til en kontakt… )), fattet jeg en beslutning: om ikke iBlacklist eller et tilsvarende verktøy er å finne i Apples butikkhyller når jeg kommer tilbake, vil jeg også bryte lenken.
I så fall skriver jeg om det her.
Også er jeg veldig åpen for innspill på en norsk erstatning for ‘jailbreak’, fortrinnsvis et ord som funker både som verb og som substantiv. Som i “to jailbreak/ a jailbreak”.
Reise med barn
Vi ((sambo, knert på 2 og 1/3 og jeg )) er sånn midveis i en 4 ukers fransk rundsreise. Før en sånn reise er man naturlig nok litt spent på hvordan ting skal gå, og ikke minst opptatt av hva en skal pakke. Når på året og hvor en reiser påvirker selvfølgelig valgene, men det er noen ting jeg aldri vil reise uten;
- reisetrille med rygg til å legge ned
- sovepose, f.eks Ajungilak Knøtt, som funker i trilla på kalde reisedager like god som i reisesenga. P.g.a. flerbruk passer vi litt ekstra på hvor mye møkk som trekkes nedi på dagtid...
- reiseseng. Vi fant først Little Life Arc-2 Travel Cot, men endte opp med en tilsvarende Nomad Kids Travel Cot vi fant på Finn. Tar litt ekstra gulvplass, men funker som en trygg hule å trekke seg tilbake til uansett hvor vi er. "Jeg vi' ligge i telten min!". Vi forer bunn med lokale funn; sofaputer, en ekstra dyne eller noe.
- min "gamle" iPod med ett godt utvalg barneklassikere; Et knippe Egner-låter, noe på lokalspråket og noe fra pappas oppvekst. Noe fra vår norske samtid hadde kanskje gjort seg? Koss Portapro passer små barnehoder like godt som voksne, og kan også brukes til å se film på...
- en godt brukt iBook G3. I ivrige øyeblikk har knert knekt dvd-skuffen, klina granateplesaft under tastaturet og gjort ett fullverdig forsøk på å bøye strømtilførselen. It just keeps on going! Laban og Labolina, Albert Åberg og Barbapapa holder NRKSuper-abstinensene på avstand. For pappas skyld er også Skype ((siste versjon for g3: Skype_2.6.0.151)) installert;)