How to set DuckDuckGo as your default search engine in Chrome

Det er tiden for å være bevist om egne brukerdata. Selv er jeg helt novise, og har egentlig ingen illusjoner om at mine tiltak er noe særlig til hinder for de som virkelig vil samle data om meg. Allikevel. Det er lov å prøve.

På jobb er det Windows som gjelder. Litt ubehagelig å ikke kunne sitte i den vakre og trygge Apple-bobla, men egentlig ganske ok å stikke nesa ut å kjenne på noe annet i blandt også. Som f.eks. Chrome, som jo er en ganske fin nettleser. Som lar deg sette DuckDuckGo, de lett paranoides søkemotor, som default. Techman har laget en fin liten bruksanvisning:

How to set DuckDuckGo as your default search engine in Chrome
  1. Open Chrome and navigate to chrome://settings/searchEngines.
  2. Scroll down to "Other Search Engines" if you had to scroll down; I have many search engines added
  3. Type "DuckDuckGo" in the box for Add a new search engine
  4. Type "duckduckgo.com" in the box for Keyword
  5. Copy and paste [duckduckgo.com](https://duckduckgo.com/?q=)%s into the URL with %s in place of query box
  6. Click off of the entry
  7. Click "Make Default" when you hover over the newly entered custom search engine. Chrome will automatically move DuckDuckGo up into the default search engines list. This list is also synced via Chrome sync.
 

 

After that, you should be set. Open a new tab by clicking the new tab button or pressing CTRL + T on your keyboard and make a test search. If your search comes through via DuckDuckGo, then you’re all set.

via How to set DuckDuckGo as your default search engine in Chrome and more -- Techman's World.

Sweet.

Men kom nå for Guds skyld til spørsmålet, da mann!

Dworkin_at_FrittOrd I går var jeg på Fritt Ord og hadde gleden av å høre Anthony Dworkin fra London-tenketanken ECFR presentere de mest sentrale funn fra en rapport utarbeidet om konsekvensene av Edward Snowdens avsløringer på europeisk politikk. Det var en svært spennende presentasjon, ledet av #flinkeste Jon Wessel Aas, supplert av NUPIs Karsten Friis' opplysende kommentarer om Norges håndtering av avsløringene.

Og jeg kunne skrevet om de interessante forskjellene i hvordan Europeiske regjeringer har reagert, fra Tysklands nokså sterke reaksjoner på den ene siden til Storbritannias fravær av sånne og jeg kunne skrevet om hvordan den offentlie diskusjonen over hele Europa ikke har klart å skille mellom målrettet avlytting på den ene siden (tenk Merkels telefon) og bulk-innsamling av alles metadata på den andre, jeg kunne skrevet noe om de interessante drøftingene av begrepet "tillit", hvordan det ble den store måleenheten knyttet til reaksjonene over det hele, om hvordan Putins handlinger på Krim plutselig trakk fokuset vekk fra den manglende tilliten mellom EU-landene og USA og frembragte nye bevis på evig vennskap over Atlanteren, om hvordan EU gjerne gjør datahåndtering og personvern til en del av TTIP-forhandlingene mens medlemslandene gjerne holder de brysomme personverndebattene utenom, "økonomisk vekst og jobber er jo viktigst", jeg kunne skrevet noe om Friis' gode poeng om hvor rart det egentlig er at da Dagbladet publiserte sin sak om avlytting av norske nummere stormet det en stund helt til E-sjef Grandhagen gikk ut offentlig og sa at "dette er ikke norske personer vi avlytter, det er bare noen afghanere, og vi gjør det for våre allierte", og da var alt liksom greit, og at Dworkin da istemte at det virkelig var et unikt øyeblikk i hele Snowden-sirkuset for det er ingen andre tilsvarende størrelser som har gått ut på den måten og faktisk avslørt hva slags mål en har hatt med sin overvåkning.

Men jeg har ikke lyst til å skrive om alt det interessante jeg hørte, for da Jon Wessel Aas skulle åpne for kommentarer og spørsmål fra rommet skjedde det som alt for ofte skjer når en samler en masse rimelig intelligente voksne menn i et rom: ingen klarte å formulere et spørsmål som la opp til noe annet enn at den spørsmålet ble rettet mot kunne si noe i retning av at "Mjo, jeg er langt på vei enig i ditt poeng." Intelligente mennesker som Bard Vegar Solhjell, Moderator Aas selv, Fredrik Heffermehl og flere til i rommet rakk opp hånden men viste seg ute av stand til å stille ekte spørsmål. Jeg ble så frustrert at jeg ikke klarte å formulere noe som helst før jeg måtte komme meg ut og i retning av jobb. På vei ut klarte jeg imidlertid å stille meg selv det spørsmålet jeg gjerne skulle stilt der inne om jeg hadde hatt hodet med meg:

Hi, my name is Thomas Røst Stenerud, I work as an educator at the Nobel Peace Center, and this question is directed to Mr. Dworkin:

In your opinion, has the Snowden revelations in any way changed the political discussion within the legislative institutions in Europe concerning European surveillance and perhaps especially the European Data Retention Directive?

Gad vite. Jeg ihvertfall fortsatt nysgjerrig!

Dagen da vi står opp mot masseovervåkningen

Om en nå engang skal ha en blogg er dagen i dag en fornuftig dag å ta den i bruk. I dag markerer en drøss internettbrukere “The Day We Fight Back against mass surveillance”, eller også “Dagen da vi står opp mot masseovervåkning”.

Som det heter i pressemeldingen:

A broad coalition of activist groups, companies, and online platforms will hold a worldwide day of activism in opposition to the NSA's mass spying regime on February 11th. Dubbed "The Day We Fight Back", the day of activism was announced on the eve of the anniversary of the tragic passing of activist and technologist Aaron Swartz. The protest is both in his honor and in celebration of the victory over the Stop Online Piracy Act two years ago this month, which he helped spur.

Bakgrunnen er altså internettaktivisten Aaron Swartz' tragiske selvmord i januar i fjor, et selvmord begått mens Swartz sto midt oppe i en rettsak hvor han lå an til å få flere år i fengsel og bøter i millionklassen for å ha lastet ned og distribuert akademiske artikler fra databasen JSTOR.

Men motivasjonen er også å finne i varsleren Edward Snowdens massive lekkasjer av etteretningsmateriale fra amerikanske NSA og britiske GCHQ og etteretningsorganisasjonenes uttalte mål om å bli “herre over internett”, et mål som skal sikres bl.a. med hjelp av Microsoft, Apple, Google, Facebook, Dropbox og storstilt inngripen i datasettene disse leverandørene har på verdens befolkning, inkludert egne innbyggere ((i følge Luke Hardings bok Snowden-filene fra 2014)) .

Ting vi kan bidra med:

  1. Gå til TheDayWeFightBack.org (også fortsetter vi bare i sidens klingende engelsk:
  2. Sign up to indicate that you'll participate and receive updates.
  3. Sign up to install widgets on websites encouraging its visitors to fight back against surveillance.
  4. Use the social media tools on the site to announce your participation.
  5. Develop memes, tools, websites, and do whatever else you can to participate -- and encourage others to do the same.

Om du ønsker å lese mer om bakgrunnen for massemønstringen, og koblingen menneskerettigheter/overvåkning i det digitale samfunnet er International Principles on the Application of Human Rights to Communications Surveillance en god start!

Blokkér anrop <br /> - den viktigste enkeltfunskjonen i iOS7?

Det er en funksjon i Apples nye mobiloperativsystem iOS7 som kaster lange skygger over de andre:

Blokkér.

Frem til igår måtte telefonen jailbrakes for å få til dette, men nå er det inkludert i telefonens ryggmarg.

Hvordan?

skjermdump av systeminnstillinger ios7Innstillinger -> telefon -> blokkert-> legg til… og velg adressekortet på de/den du ikke vil høre fra. Jeg har en kontakt jeg kaller for “Telefonterror Etc.vcf” (her som .zip) og hver gang noen ringer og skal selge meg noe eller spørre meg om noe eller noe sånt, legger jeg telefonnummeret til denne kontakten. Du kan godt laste ned min som et utgangspunkt, men jeg vet altså ikke hvor de forskjellige kommer fra.

Det gjenstår å se om telefonen oppdaterer blokkertlista når jeg legger nye til adressekortet, eller om det må gjøres som en egen operasjon.

Den som hadde hatt tid...

To ting jeg svært gjerne skulle hatt tid til å være med på denne uken:

  1. Introduksjon til Kodeklubben–Lær Kidsa Koding; sivilsamfunnet tar ansvar for sentral kompetanse for den oppvoksende slekt. Nerding, utdanning og farskap i en høyere enhet, og

  2. Yourban–Digitalt byliv; om "the possibilities and challenges posed by digital technologies in urban life"; med et svært sterkt panel til å snakke om byutvikling, samfunnsliv og hvordan det digitale spiller inn i våre liv.

Studenter, pensjonister, lausarbeidere, foreldrepermisjonister og alle dere andre priviligerte: vit eders besøkelsestid:)

Edit-a-thon på Nobels fredssenter

På torsdag gjennomførte vi for første gang et Wikipedia Edit-a-thon på Nobels Fredssenter.

Et edit-a-thon er en skrivestue der en gruppe mer eller mindre løst sammensatte mennesker samles for å redigere wikipedia, gjerne knyttet til et tema eller fagområde. Formålet er å forbedre eller utvikle et artikkelfelt på verdens største oppslagsverk. På veien kan en ha det hyggelig, lære en hel del nye ting og om en åpner opp, møte publikummere i en litt annen setting enn en vanligvis gjør.

Vårt første edit-a-thon rettet handlet om “Nobels fredspris, fredsprisvinnerne og andre relaterte artikler om fred, krig og konfliktløsning”. Nokså åpent, noe vi fant ut var ganske fint. Folk stod fritt.

En kort oppskrift på hva vi gjorde:

  • Øivind Stenersen (( "Nobelekspert", fagbokforfatter og konsulent til fredssenterets utstillinger)) tok utfordringen med å holde ett 15 min. innlegg om fredsprisens historie
  • Erlend Bjørtvedt ((Wikimedia Norge)) holdt en generell introduksjon om Wikipedia
  • Knut Hjelleset ga en kort innføring i hvordan en redigerer
    • tok en fritt valgt artikkel opp på lerret, i felleskap kom rommet frem til noen forbedringer i artikkelen og disse ble implementert
    • nevnte noen do's, don'ts + vanlige feil
    • delte det enkleste trikset i boka: om du skal få til noe du ikke vet hvordan du gjør, finn en tilsvarende artikkel og se i koden, kopier den og tilpass til den artikkelen du selv jobber med
    • understreket viktigheten av den leksikalse sjangeren, og nødvendigheten av å referer til eksterne, verifiserbare kilder

Så satte vi igang å redigere. Mange satt hver for seg på egen pc, mange satt sammen og drøftet justeringer før de skrev inn. Vi prøvde å ikke begynne på akkurat samme sted, og praten gikk livlig rundt i lokalet om forskjellige små og store problemstillinger; “er denne kilden god nok?”, “hva skjer med formatteringen her?” osv.

I løpet av noen hektiske timer endret, justerte og økte vi innholdet på et 20-talls artikler, vi fikk kombinert jobb og hygge og for egen del tror jeg at jeg fikk stimulert både språkførings- og fredspriskompetansen. Før vi takket av presenterte alle kort hva vi hadde jobbet med, hvilke endringer vi hadde gjort og applauderte hverandres bidrag.

Og selvsagt holdt info-avdelingens Kirsti Svenning arrangements-temp’en oppe på twitter og instagram med merkelappen #editathon.

[gallery columns=“5” ids=“2096,2097,2098,2099,2100”]

Blir du med neste gang?

PS: Like før vi gjennomførte vårt edit-a-thon, arrangerte Nordiska Museet i Stockholm et edit-a-thon om mote. Deres samarbeidspartner Europeana har lagt ut et godt arkiv med bilder fra arrangementet på flickr og en utfyllende rapport på arrangementet ligger selvsagt også på svensk Wikipedia. Flinke, de der svenskene, altså.

On Digital Identity <br /> - workshop with IDEK in Stockholm

Are you one of those who warmly remembers the ‘early’ years of web2.0, when most peoples minds were still on the bursted dotcom-bubble and going around saying stuff like “i think teachers should use their full name online” felt like it was just controversial enough to make it into a post? When it still felt like collaboration was important and something that mattered and would ultimately change the world?

I used to be one of those, but somewhere along the way, gradually, as marketers adopted to Facebook and all kinds of SoMe-specialists made longer and strongers arguments on how one could use these new tools to reach an ever increasing mass of people and the potential of hitting the virality-goldmine was the main point, i got a bit delusioned. Was ROI, as on invest money to get more money back, all that mattered? I gradually lost faith. Until I met Abhay Adhikari (or @gopaldass ).

The title of the seminar, something along the lines of “Strategic presense in Social Media” sounded like, well, not that special. Still; as Kajsa Hartig had mentioned it, perhaps it was worth the trip?

It was.

Abhay started by outlining the days program. How do you 1) manage your digital identity in a way that 2) builds and takes controll of you digital eco-system in order to 3) make it help you getting things done.

So that’s what we did. We looked at a high number of digital profiles, specifically bios, discussing how they came across. Too ambitious? With humour? We reworked other profiles, trying to bring out cynisism, humor or humbleness. And we wrote new ones for ourselves, reading them outloud, getting instant feedback.

“Your bio is your filter. That’s where you build an expectation, and give the other the opt. to decide whether they want to subscribe to your long-form-thoughts”, Abhay said. “That’s where you start building your digital ecosystem”.

From there we went on to work together in groups, starting out with an idea for a project and/ or a fairly general question. Then we identified a potential first step, something we need to get done to move the project forward, something operational. We then identified potential influencers + profiled them in a fairly generic way with three key treats. At least one should have the potential to be negative. (Obviously, our up and coming architect had an ego like nothing else…) Then we took that info and used it as the startingpoint for asking questions and involving our digital ecosystem.

  1. Main Goal / task / idea (overarching) or specific question, fairly general
  2. first step, operational
  3. find influencers (in the process you'd get a bunch of different answers)
  4. two stars, one wish-treats of the influencer
  5. pose a question to your finely tuned digital ecosystem on the first step, with your influencer and their treats in mind to invite them to feed in to your project and help you make that first operational step happen or getting done.

It’s a way to embedd online dialogue with the process of your project. It’s a way of starting the (strategic) communication of a project before you know the outfall or end result of a project. It’s audience development.

Obviously it’s also about ROI, but it’s a slightly different kind of ROI. It’s one where the investment is knowledge and the return is knowledge.

Abhay Adhikari led two days of workshoping on managing your digital identity and strategic digital planning hosted by IDEK Lab in Stockholm 20–21 march 2013. It was a blast, and Abhay storified it.

The best iPhone apps

The best iPhone apps are single purpose apps that do one thing, and do it well. Most of the time they replace a physical object and digitize it.

Jeg ville kanskje bytta ut 'most of the time' med 'often', men ellers er vi på nett. Tror mange bedriftsledere med en app i budsjettet med fordel kan ha dette i tankene.

Via Pint of Code

Bookmarklets letter en digital hverdag

Viktig for å håndtere strømmen av inntrykk i en digital hverdag er det å sortere, hvilket betyr både å velge bort eller unngå endel av støyen, men også å sende relevant data til riktig hylle. Bookmarklets gjør sorteringsjobben unna med færre tastetrykk.

Jeg får input til ting på nettet via Twitter og Facebook, jeg følger endel rss-feeder i GoogleReader, folk sender interessante ting på epost, iblant blar jeg gjennom Flipboard eller Zite og det hender jeg helt på egenhånd googler meg til artikler om temaer jeg bør vite noe om eller bare syns er interessante. Hva gjelder de tingene jeg får tilgang til gjennom app’er, er det som oftest mulig å sende ting direkte til Pocket (som nåomdagen er stedet jeg samler stort sett alt jeg kommer over), men det hender også at jeg vil bruke nettinfo til noe annet enn “å lese senere”. Og med Safari boostet med bookmarklets er det fort gjort i en port.

Hva er en bookmarklet?

Engelske wikipedia sier det nokså enkelt:

A bookmarklet is unobtrusive JavaScript stored as the URL of a bookmark in a web browser ((or on a webpage, men jeg fjernet det fordi det ikke er relevant for denne posten)) [...] they are designed to add one-click functionality to a browser or web page. When clicked, a bookmarklet performs some function, one of a wide variety such as a search query or data extraction. Usually the bookmarklet is a JavaScript program.

En bookmarklet er altså en kodesnutt du legger i bokmerkene dine, istedet for en url (http://eksempel.no). Heldigvis trenger vi sjelden å skrive kodesnutten selv. Google navnet på en tjeneste + bookmarklet, og sjansen er stor for at noen har skrevet en snutt du bare kan bruke. Den samme kodesnutten funker mest sannsynligvis for nettleseren både på din stasjonære og din håndholdte enhet, så om du bare finner ut av hvordan du sync’er mobilens bokmerker mot den stasjonære kan du godt redigere bookmarklet’ene på den store og de funker fint på den lille.

Først til Safari, så videre til...

Når du vel har bookmarkleten ‘installert’, er det bare å trykke på bokmerket når du er på en side, og den handlingen bookmarkleten er programmert til vil trigge. Jeg har samlet mine bookmarklets i en egen bokmerkemappe i Safari, rangert etter bruksfrekvens:

  • send artikkelen til Pocket
  • lag en task i Things med nåværende url i notatet og sidetittel som taskname
  • åpne sidens rss-feed i GoogleReader (slik at du kan begynner å abonnere)
  • send artikkelen til Evernote
  • send til Pinterest (åpner et valgpanel for valg av bilde + hvilken tavle du vil sende til)
  • og nederst en mappe med de bookmarklet'ene jeg sjelden bruker:
    • send til Instapaper
    • send til egen blogg (wordpress)
    • send til Posterous
    • send til Tumblr
    • send til Diigo
    • send til Delicious
    • send til Readability
    • send til Kindle via Readability
    • forkort url med Hurl (som jeg akkurat fant ut at var tatt ned...)
    • tweet
    • åpne foursquare (skjønner ikke hva denne gjør, og husker ikke hvorfor jeg installerte den)
    • send til Huffduffer (lagre lydfiler til seinere, lurt men sjelden i bruk)

Når jeg ser over det sånn så er det klart for meg at det er mange jeg ikke bruker. Også viser det at mulighetene er enorme.

Hvilken bookmarklet har/ville endret din digitale arbeidsflyt?

Epilog: Nå måtte jeg jo selvsagt teste mitt eget tips, og gjennomgangen over gjorde meg oppmerksom på at det var ett åpenbart hull i bookmarklet-samlingen: en bookmarklet som hentet nåværende url og sendte den rett til Tweetbot, verdens beste twitterapp for iOS. Så da googlet jeg “Tweetbot bookmarklet”, og lo-and-behold, noen andre hadde kjent behovet før meg og forfattet de nødvendige kodene. Så får jeg bare håpe at denne nederlenderen er en ærlig sjel og ikke en som sniklytter på hva jeg deler fra nettleseren….

Epilog II: Bare dager etter at jeg la ut denne, kom nettleseren Chrome fra Google til iOS. Jeg er ikke sikker på om jeg vil anbefale den, men om du er Chrome-bruker er det nok grunner til å installere. Chrome kan selvsagt ikke settes som standard-nettleser på iDingsen din, derfor delte Macgeeky noen fantastiske bookmarklet-koder som virkelig underbygger tittelens påstand: kodessnutter som bidrar til å reduserer friksjonen i en digital hverdag.

Foldingtext<br /> – om en app i beta & annet

Hovedpoenget med denne posten er å få frem følgende poeng:

Foldingtext er for tiden i gratis beta og kan lastes ned fra Hog Bay Software.

Jeg gjentar det igjen om ca 750 ord.

Endre lagringssted for skjermbilde

Et ryddig skrivebord er deilig, men ikke alltid lett å vedlikeholde. En av de første tastatursnarveiene jeg lærte meg på OS var snarveien for skjermdump. Tast shift+eple+3 og en datomerket .png av skjermen din legger seg pent på skrivebordet. Det kan fort bli mange. Da kan det være lurt å flytte lagringsstedet, slik at alle skjermdumpene ikke fyller skrivebordet. De hoper seg nemlig fort opp.

På OSXdaily fant jeg en fin liten instruksjon for endring av skjermdumpens lagringssted, og jeg tillater meg å gjengi:

Åpne Terminal og skriv

defaults write com.apple.screencapture location /path/

hvor “/path” er stedet der du ønsker filene skal legge seg. Jeg vil ikke gjemme mine screenshots for langt bort, derfor opprettet jeg en mappe på skrivebordet som jeg kalte “screenshots”. For å bruke den som lagringssted, skriver jeg da

defaults write com.apple.screencapture location ~/Desktop/screenshots

Og så for å fullføre prosessen:

killall SystemUIServer

Og voilá….

[caption id=“attachment_1689” align=“aligncenter” width=“500” caption=“Skjermbilde 2012-04-25 kl. 12.18.39”][/caption]

Hvordan tjene penger på gratis?

[caption id="" align=“alignright” width=“238” caption=“Pocket dekker alle dingser”]Pocket[/caption]

I går kom endelig en større oppdatering til prokrastrinerings-tjenesten ReaditLater, med nytt navn tilogmed: Pocket.

Jeg har lenge vært storbruker av Readitlater, syns det er en kjempetjeneste, og med rebranding og -design ser det ut som tjenesten virkelig tar steget ut fra å være en “lese-senere-tjeneste” til å bli en “konsumere-(uansett-medie-)senere-tjeneste”. Og de har sikkert en reklamekampanje klar:

Don't have time for that right now? Just put it in yer Pocket
Det som også er interessant er at etter å ha oppskalert foretaket med både kolleger og investormidler har Nate og de andre hos Pocket bestemt seg for å tilby tjenesten gratis.

Vel vitende om at finansieringsmodell bak en tjeneste er noe som kan interessere brukere, kommer Nate med noen refleksjoner om temaet. Det er et forsøk på å komme kritikere og spørsmål i møte, men etterlater egentlig flere spørsmål enn svar: for hva er egentlig Nate’s plan? Når jeg engang har investert tid og økt tjenestens verdi (for meg selv) …

Hvordan skal Pocket inkassere på det?

Jeg er en direkte årsak til at det er sånn...

Verdens beste radioprogram, This American Life, legger seg i siste episode grundig flat etter å ha sluppet endel faktafeil gjennom filteret i sin mest populære episode ever, Mr. Daisy and the Apple factory. Programmet er en versjon av en monolog Mike Daisy har fremført i lengre tid med erfaringer fra et besøk han gjorde i Kina til fabrikker som produserer iPhone, iPad og andre Apple-produkter. Historiene er grufulle ((siden TAL er et seriøst radioprogram og ikke kan leve med å ha feilaktigheter ute, er lydfila med all følelsesladet feilinfo fjernet. Og det er egentlig ganske kjipt, for verdien av å høre de to i sammenheng, i kronologisk rekkefølge, gjerne med et tidsrom i mellom, MÅ kunne være av interesse for noen. Kanskje elever eller studenter. Derfor passet det så altfor godt at podcastprogrammet Instacast kom med en oppdatering i forrige uke som muliggjorde å åpne (og lagre) nedlasta podcaster i andre app’er. Hos meg er Dropbox og Evernote kompatible med denne muligheten, og følgelig kan jeg tilby Mr. Daisy and the Apple factory. Og for sikkerhets skyld: Retraction. Medieteachers of the world: take over!))

Episode 460, med det dekkende navnet Retraction, er i sin helhet viet å avdekke flere løgner i monologen, og ganske langt på vei virker det som all den dårlige samvittigheten Mike Daisy har gitt oss for våre iDingser er nærmest grunnløs. Vi får høre at det meste av det vi vet om dårlige tilstander langs kinesiske samlebånd har Apple fortalt oss, og at overtid (som i å jobbe 24 sammenhengende timer) er vanskelig å motarbeide fordi arbeiderne selv ønsker å jobbe mye for å tjene mer penger. Og akkurat idét den gode, varme selvfølelsen er i ferd med å komme tilbake, kommer stikket (det er New York Times' Charles Duhigg som holder kniven)

there were times in this nation when we had harsh working conditions as part of our economic development. We decided as a nation that that was unacceptable. We passed laws in order to prevent those harsh working conditions from ever being inflicted on American workers again.

And what has happened today is that rather than exporting that standard of life, which is within our capacity to do, we have exported harsh working conditions to another nation.

So should you feel bad that someone is working 12 to 24 hours a day in order to produce the iPhone that you’re carrying in your pocket—

[…]

I don’t know whether you should feel bad, right? I mean—

[…]

Should you feel bad about that? I don’t know, that’s for you to judge, but I think the the way to pose that question is… do you feel comfortable knowing that iPhones and iPads and, and other products could be manufactured in less harsh conditions, but that these harsh conditions and perpetuate because of an economy that you are—

[…]

—supporting with your dollars.

[…]

You’re not only the direct beneficiary; you are actually one of the reasons why it exists. If you made different choices, if you demanded different conditions, if you demanded that other people enjoy the same work protections that you yourself enjoy, then, then those conditions would be different overseas.

Og plutselig er den telefonen ikke så uskyldig like vel… Like lite som jeg.

Om digital kompetanse

Digital kompetanse handler ikke om å bruke ny teknologi på gamle prosesser, men å kunne utnytte nye digitale tjenester til å arbeide på andre måter enn tidligere.

fra De fleste har lav digital kompetanse av og hos Arne Krokan.

Og som en meta-greie har selvsagt Arne tidligere stilt spørsmålstegn ved den avsindige ‘rebloggingen’:)

Julegavetips til mannen #6

Det behøver ikke være så komplisert. Med Apple er det sjelden det, og med et Camera Connection Kit er det enda større grunn til å la Mac’en bli hjemme i ferien (om det strengt tatt er nødvendig med bilderapport hjem til slekt og venner).

Mannen ønsker seg et slikt sett. Forutsatt at han allerede har padde og kamera. Selvsagt.

White x-mas.

Apple iPad Camera Connection Kit - Apple Store (Norge).

Om Siri og skeuomorfisme i UI

Brillefint av Mr. Gaywood på TUAW:

I have a vehement aesthetic objection to the look-and-feel of most of these apps; I find them pointless, distracting and, frankly, a bit twee. This is merely my own tastes, though. Thinking more objectively I also have a practical objection. I believe that skeumorphic UIs create false models of interaction.
via Why Siri is like skeuomorphic UIs: the magic is just skin deep

Tilleggslesing: Made by many er skarp om Apples estetiske dikotomi, og får et slags svar på Daring Fireball.

Skeuomorfisme ((aner ikke om oversettelsen er god)) er en sykdom som rir mange programmer. Jeg vet ikke om Siri er smittet.

Julegavetips til mannen #2

[caption id="" align=“alignright” width=“154” caption=“Bookman light led-belysning til sykkel."][/caption]

Fordi det alltid er sykkelsesong i Oslo: Sånne lykter til sykkel som blinker.

Det er omtanke, det er en oppfordring og det fins noen som er litt fine. Disse fikk jeg i høst av sambo og de har fulgt meg siden… To i pakka, en med hvitt lys og en med rødt. Tre forskjellige modus (konstant, jevn blink, triol).

Det lyser i stille grender. Bookman Shop.

Storytelling

Kom over denne på JaOs blogg. Fantastisk!

JaO`s Blogg: Storytelling.

Generasjon iOS mot norske klasserom

Om ikke lenge fyller knert fire år. Hun kom altså til verden snaue kvartalet etter lanseringen av iPhone i USA, men i god tid til iOS' inntreden på det norske markedet ((og i vårt hjem)). Allikevel ble hun tidsnok kjent med dingsebomsene.

Jeg fikk min iPhone 3Gs da hun var forbi sin andre bursdag, og en god stund var beskjeden selvsagt “fingrene av fatet”, en tilnærming som sikkert medførte økt interesse.

Jeg kan fortsatt huske våre første runder i bildegalleri-app’en. Sommerminner. Familie på hytta. Da vi tegnet i sanda på stranda. Våre voksne venner. Oss. Ting hun kjente og gjerne ville snakke om. Fingrene dro mot skjermen, frem og tilbake, se!

Etterhvert ble min telefon mindre hellig for meg, og dermed mer tilgjengelig for henne. Vi testa noen spill. Sammen eller hun alene. Hun har gjennomlest Tambar er et troll og oppfølgeren, både med min fortellerstemme og med Tor Åge Bringsværds. Hun har fargelagt asfalt til den store gullmedaljen med Jens og Jonas. Hun syns det klassiske kulespillet Labyrinth er fantastisk, men vil gjerne at jeg lander brettene.

Før sommerens lengre bilturer kjøpte vi en iPad. Heller det enn bildvdspiller. Flere bruksområder. Flere gleder. Ved hjelp av Ripit la vi inn noen av de kjæreste filmene. Vi lette litt rundt etter noen spill å leke seg med. Det ble Tetris til mor, Pacific Wings til far og iGenius Memory Match ((som er et hukommelsesspill)) til knert.

Sommeren igjennom har hun og kompisen fått lov å spille et par runder om dagen. Litt kos før leggetid. På de lengre bilturene har hun vekslet mellom spill, filmene sine, fotografier eller å se ut gjennom vinduet på europeiske kuer og hester som farer forbi. Og det siste har nok vært mest spennende.

[caption id="" align=“alignnone” width=“500” caption=“Franske kyr. Spennende."]20110902-010959.jpg[/caption]

Vel hjemme er hun fortsatt borte på iPad’en. Hun kunne sikkert hatt den med seg hele tiden, særlig etter at Karsten & Petra ble lansert en gang i juli (??). Hun får ikke ha den med seg i senga.

Ekko hadde her om dagen et veldig interessant radioprogram ((som jeg spilte av i Instacast på vei til jobb i dag tidlig)) om multitasking og den oppvoksende slekt. Noe av det viktigste som sies i programmet er at vi vet svært lite om hvilken effekt ny teknologi har på våre og våre barns sinn. Teknologien utvikler seg så raskt at kvalitetssikret forskning enda ikke er produsert. En annen viktig ting som påpekes (nærmest unisont) fra deltakerne, er at nyvinningene vil ha effekter, at noe nytt vil gå på bekostning av noe annet. Det det er vanskelig å bli enige om er om utviklingen er god, eller om der lurer farer. Jeg vet ikke.

Det jeg vet, er at i min oppvekst på åttitallet, var mange foreldre, mine inkludert, bekymret for at spillkonsoller som Commodore 64 og Amiga 500 skulle føre til at unger ble sittende stille. Jeg tror det var noe av grunnen til at vi ikke fikk datamaskin før Internett var en realitet og jeg på videregående trengte en pc for å gjøre skolearbeid. Jeg vet også at min beste venns foreldre ikke delte mine foreldres frykt for teknologiens effekt på barnesinn og aktivitetsbehov. Når vi var sammen var det min bestevenn som alltid ville spille fotball eller finne på noe ute, mens jeg, sultefora som jeg var på tech, helst ville stikke opp til ham for å slå på maskinen. Han hadde forresten også et langt mer liberalt forhold til smågodt (les fri tilgang) enn meg, uten at det forhindret han fra helst å spise en brødskive mens jeg forsynte meg grådig av skåla på kjøkkenbenken deres. Jeg vet også at jeg den dag i dag er langt mer opptatt av ‘ny teknolgi’ enn min barndoms sjelevenn. Hvorfor det, mamma?

Tilbake til knert. Hun runder minnespillet på nulltid, og lærer samtidig noen franske gloser i ny og ne. Iblant går hun videre. Her om dagen fant jeg henne med Jeux de memoire ((noe vi sikkert lastet ned mens vi lette etter et egnet memoryspill til bilferien)). - Her er din bokstav T, pappa!

Og jeg tenker at det var bra vi fikk tatt oss en tur i soppskogen forrige helg, så ikke alt stimulans er mediert gjennom iOS. Og at selv om det antagelig vil bli en utfordring å holde på hennes konsentrasjon når hun om et par år kommer på skolen, så ligger kanskje den utfordringen i å undervise relevant for de i hennes klasse som har hennes erfaringer såvel som de som ikke har det.