språk
Flickr-set for AFV <br /> (America's Funniest Home Videos)
Det er en stund siden fotografiet var hovedinntekstkilden, men nå og da er det noen som spør meg om å ta bilder. Enter AFV.
America’s Funniest Home Videos er et lite forlag som gjør litteratur til noe mer enn bokstaver i sekvens på papir. I løpet av 2012 gir forlaget ut 9 ((tror jeg)) Chapbooks hvor hver håndlagde bok er et unikum som fortsatt passer inn i en nokså streng ramme. AFV trengte produktbilder av serien til publisering i egen nettbutikk, som også skulle kunne funke som mediebilder.
Vi gikk for en idé hvor hvert hovedbilde viser til objektets plass i serien, samtidig som det det er mulig å få med seg forskjellene ved hver bok. I detaljbildene valgte vi bevisst å ikke ta med alle de spennende detaljene ved hver utgivelse; kjøper/gavemottaker har fortsatt noe å se frem til om en klarer å sikre seg en bok eller fler.
For ordens skyld har jeg samlet bildene i to sets på Flickr: ett som viser alle hovedbildene (og da er det vel også mulig å catche referansen til AppStore?):
Og ett som viser hele serien:
Bildene er tatt med det fine lille FujiFilm X100 i naturlig lys øverst i trappa til Lars.
Hva er en god historie?
«Hva slags historier, fortellinger, hendelser blir du selv mest fascinert, fengslet, berørt av?»
Spørsmålet er stilt av Ulf Ärnström som en diskusjonsoppgave i forkant av en workshop om “berättande”.
Umiddelbart tenker jeg det er et formspørsmål. At det handler om at historieformidleren tillater seg å hvile i historiens detaljer, legge inn pauser, la ordene få rom. Om å fullføre bevegelsene uten å haste videre til avsluttningen.
Og samtidig, kanskje som et kontrasterende poeng: å ikke forklare for mye, men å la ting stå uforklart, som så selvsagt at de ikke trenger forklaring. Det er med på å gi historien tyngde. Et eksempel på det låner jeg gjerne fra mrtn og bloggposten om Maurice Sendak og ulvedrakten hans:
The wolf suit is a given. It already exists, and the story is already underway.
The audience wants to work for their meal
Det siste poenget henger sammen med et poeng jeg merket meg i en TED-talk med Andrew Stanton (WALL-E, Toy Story): publikum nyter å gjøre deler av jobben selv. At et velorganisert fravær av informasjon kan drive en historie fremover.
Men et enda tydeligere eksempel er Hemingways “6-word-story”, med hele underskogen av kreative oppfølginger:
For sale: baby shoes, never worn.
Poenget er selvsagt alt det som ikke uttales i de seks ordene, alt det vonde som jeg ikke var i stand til å se for fem år siden, men som nå, i papparolle, setter meg helt ut.
Selv har jeg ikke ermet fullt av gode eksempler, men jeg har ett jeg har skrevet inn i omvisningen i utstillingen I Afghanistan. Jeg står ved siden av Lynsey Addarios portrett av Bibi Aisha, og der kan jeg si:
Jeg vil gjerne dra oppmerksomheten deres mot dette portrettet av Bibi Aisha. Da bildet ble tatt var Bibi Aisha 19 år (puste), og hun hadde vært gift i syv.
Pause.
Regneoperasjoner. Reaksjoner.
Det er virkningsfullt på grensen til det spekulative.
Fortellerfestivalen åpner i kveld. Kanskje en gylden anledning til å finne ut nettopp hva slags historier som gir deg puls?
22/7 // 22/12
Sesselja sier det på en fantastisk måte:
Vi sier: 77 mennesker døde den fredagen.via Fri og freidig: Når de døde blir et tall.Vi vet at: 69 mennesker ble drept på den øya.
Vi husker: 8 mennesker døde i bombeangrept i Oslo.
Men vi tar feil.
Det var ikke 77. Det var ikke 69. Det var ikke 8.
Det var én.
Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én.
Hver og en som døde var en enkeltskjebne. Hver og en var et individ.
Generasjon iOS mot norske klasserom
Om ikke lenge fyller knert fire år. Hun kom altså til verden snaue kvartalet etter lanseringen av iPhone i USA, men i god tid til iOS' inntreden på det norske markedet ((og i vårt hjem)). Allikevel ble hun tidsnok kjent med dingsebomsene.
Jeg fikk min iPhone 3Gs da hun var forbi sin andre bursdag, og en god stund var beskjeden selvsagt “fingrene av fatet”, en tilnærming som sikkert medførte økt interesse.
Jeg kan fortsatt huske våre første runder i bildegalleri-app’en. Sommerminner. Familie på hytta. Da vi tegnet i sanda på stranda. Våre voksne venner. Oss. Ting hun kjente og gjerne ville snakke om. Fingrene dro mot skjermen, frem og tilbake, se!
Etterhvert ble min telefon mindre hellig for meg, og dermed mer tilgjengelig for henne. Vi testa noen spill. Sammen eller hun alene. Hun har gjennomlest Tambar er et troll og oppfølgeren, både med min fortellerstemme og med Tor Åge Bringsværds. Hun har fargelagt asfalt til den store gullmedaljen med Jens og Jonas. Hun syns det klassiske kulespillet Labyrinth er fantastisk, men vil gjerne at jeg lander brettene.
Før sommerens lengre bilturer kjøpte vi en iPad. Heller det enn bildvdspiller. Flere bruksområder. Flere gleder. Ved hjelp av Ripit la vi inn noen av de kjæreste filmene. Vi lette litt rundt etter noen spill å leke seg med. Det ble Tetris til mor, Pacific Wings til far og iGenius Memory Match ((som er et hukommelsesspill)) til knert.
Sommeren igjennom har hun og kompisen fått lov å spille et par runder om dagen. Litt kos før leggetid. På de lengre bilturene har hun vekslet mellom spill, filmene sine, fotografier eller å se ut gjennom vinduet på europeiske kuer og hester som farer forbi. Og det siste har nok vært mest spennende.
[caption id="" align=“alignnone” width=“500” caption=“Franske kyr. Spennende."]
[/caption]
Vel hjemme er hun fortsatt borte på iPad’en. Hun kunne sikkert hatt den med seg hele tiden, særlig etter at Karsten & Petra ble lansert en gang i juli (??). Hun får ikke ha den med seg i senga.
Ekko hadde her om dagen et veldig interessant radioprogram ((som jeg spilte av i Instacast på vei til jobb i dag tidlig)) om multitasking og den oppvoksende slekt. Noe av det viktigste som sies i programmet er at vi vet svært lite om hvilken effekt ny teknologi har på våre og våre barns sinn. Teknologien utvikler seg så raskt at kvalitetssikret forskning enda ikke er produsert. En annen viktig ting som påpekes (nærmest unisont) fra deltakerne, er at nyvinningene vil ha effekter, at noe nytt vil gå på bekostning av noe annet. Det det er vanskelig å bli enige om er om utviklingen er god, eller om der lurer farer. Jeg vet ikke.
Det jeg vet, er at i min oppvekst på åttitallet, var mange foreldre, mine inkludert, bekymret for at spillkonsoller som Commodore 64 og Amiga 500 skulle føre til at unger ble sittende stille. Jeg tror det var noe av grunnen til at vi ikke fikk datamaskin før Internett var en realitet og jeg på videregående trengte en pc for å gjøre skolearbeid. Jeg vet også at min beste venns foreldre ikke delte mine foreldres frykt for teknologiens effekt på barnesinn og aktivitetsbehov. Når vi var sammen var det min bestevenn som alltid ville spille fotball eller finne på noe ute, mens jeg, sultefora som jeg var på tech, helst ville stikke opp til ham for å slå på maskinen. Han hadde forresten også et langt mer liberalt forhold til smågodt (les fri tilgang) enn meg, uten at det forhindret han fra helst å spise en brødskive mens jeg forsynte meg grådig av skåla på kjøkkenbenken deres. Jeg vet også at jeg den dag i dag er langt mer opptatt av ‘ny teknolgi’ enn min barndoms sjelevenn. Hvorfor det, mamma?
Tilbake til knert. Hun runder minnespillet på nulltid, og lærer samtidig noen franske gloser i ny og ne. Iblant går hun videre. Her om dagen fant jeg henne med Jeux de memoire ((noe vi sikkert lastet ned mens vi lette etter et egnet memoryspill til bilferien)). - Her er din bokstav T, pappa!
Og jeg tenker at det var bra vi fikk tatt oss en tur i soppskogen forrige helg, så ikke alt stimulans er mediert gjennom iOS. Og at selv om det antagelig vil bli en utfordring å holde på hennes konsentrasjon når hun om et par år kommer på skolen, så ligger kanskje den utfordringen i å undervise relevant for de i hennes klasse som har hennes erfaringer såvel som de som ikke har det.
LNU samler tekster om 22/7
På Del&Bruk og på FB gjør LNU ((Landslaget for Norskundervisning)) i disse dager en innsats for å samle inn tekster om 22/7 til bruk i klasseommet.
Som Kjersti Rognlien Selbu skriver:
[LNU] arbeider med å lage en liste/oversikt over tekster som kan brukes som utgangspunkt for samtale om terroraksjonen i Oslo og på Utøya og konsekvensene dette får for landet/språket/livet vårt. Lista vil inneholde tekster, kommentarer og artikler skrevet etter 22. juli, men også eldre tekster i ulike sjangre med tema demokrati, terror, samhold, kjærlighet, frihet etc.Flere har gjort noe av det samme, med litt forskjellige utgangspunkt. Både på lista til Morten Myrstad ((med vekt på #SoME)) og på DTs Redaktørbloggen er det mye interessant lesing. Det som helt klart er viktig og spennende med den oppgaven LNU har tatt på seg, er å finne tekster som funker for yngre. De som har gjort sterkest inntrykk på meg i disse dagene er først Bjørn Stærks essay, men ikke minst Cornelius Jakhellns "Æren og Demokratiet" som stod å lese i Morgenbladet en uke etter angrepene. Problemet er bare at disse tekstene ikke nødvendigvis egner seg i alle klasserom. Der er kanskje Are Kalvø's "Ting vi liker ved dette samfunnet" mer "brukandes".
Jeg er spent på hvilke andre tekster LNU foreslår. Har du et forslag, sleng dem inn. Ingen grunn til å sitte på gjerdet:)
Update 7/8: Bjørn Stærk og Martin Knutsen har trivelig nok lagt igjen kommentarer med lenker, takk. I tillegg mener jeg Vær Stille av Bård Torgersen på Flamme Forlag ((legg den like gjerne i RSS-leseren din først som sist)) er åpenbart leseverdig i og utenfor klasserommet.
En app og en undervisningsskisse
En applikasjon har revolusjonert iPhone-bruken min de siste ukene, og samtidig fått meg til å tenke på engelskundervisning igjen.
Applikasjonen heter Instacast og er en reinspikka podcastapplikasjon. Den lar deg abonnere på podcaster, lar deg streame episoder rett fra nett eller også cache episodene du trenger på trikken. Grensesnittet er ikke dødslekkert, men det funker. Så til de grader at følelsen av å ha oppdaget noe ‘nytt’ lurer ikke langt unna.
NRK har skjønt å bruke podcast som distribusjonsformat, SR har mange interessante ting, men de virkelige fantastiske tingene er på engelsk.
Siden dagene med 20GB iPod 3 har jeg hatt stor glede av ThisAmericanLife, kanskje verdens beste radioprogram. 81 Words, Toxie, og David Sedaris' bidrag til The Cruelty of Children er alle podtopper. Jeg hørte Ricky Gervaise vitse før jeg så The Office. På lærerhøgskolen introduserte Geir meg for Melvyn Brag og ‘In our time’.
Fellestrekk for alle sammen: formidlingsglede og mengder på mengder med ‘meaningful input’.
Det samme gjelder ukas mest spilte serie: Stuff you Missed in history class. I bolker på omkring 20min. går Sarah og Deblina igjennom større og mindre historiske hendelser som The Battle of Marathon ((basiskunnskap når en skal lese Murakami’s Things I Think About When I Talk About Running)), The Amistad Mutiny og Stokely Carmichael and Black Power ((begge fordypning i amerikansk historie og knyttet i forskjellig grad til borgerrettskampen)), for ikke å glemme episoden om den gang Norge slo England ned i støvlene, The Race to the South Pole ((uten tvil den minst interessante siden av Nansen Amundsenåret 2011, but still)).
Som utgangspunkt for videre arbeid med tekstproduksjon, muntlig presentasjon eller til og med egen podcastproduksjon ligger mulighetene der og venter. Den som hadde en klasse som var sin…
Nå er det jul igjen!
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Ja, nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Og grauten koker! Og grauten koker! Og grauten koker! Og grauten koker!
Ja nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Og spurven sitter! I ne-e-e-ket! Og jæææ-æææii stapper! Min lange pipe!
Og synger:
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Og bestefar kommer! Og bestefar kommer! Og bestefar kommer! Og han er nisse!
God kveld, du gamle! God kveld, du gamle! God kveld, du gamle! Sett fra deg stokken!
Ta av deg maska! Her har du flaska! Ta av deg maska! Her har du flaska!
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Og vi synger salmer! Under juletrepalmer! Og vi synger salmer! Under juletrepalmer!
Og jeg pakker opp skrujernet! Og jeg pakker opp skrujernet! Og jeg pakker opp skiskraperen! Og jeg pakker opp skiskraperen!
Takk onkel Petter! Takk tante Laura! Den der var grei den! Den der var grei den!
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Og ribba smaker! Og her er kaker! Og ribba smaker! Og her er kaker!
En liten dram til? Litt mere sursild? Litt mere sursild Litt mere sursild…
Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Ja nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!
Skrev Arild Nyquist i 1972. Jeg fant det både hos Helge Rykkja, Dipsolitteraten og delvis, om enn først, i Litterære grunnbegreper. God jul!
Og så var vi tilbake i skyttergravene igjen...
For en måned siden åpnet VG facebook-gruppa Nye Norge samtidig som artikkelserien ved samme navn markerte sitt nærvær på papir ((i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc)). Et spennende initiativ med de beste intensjoner, som, ifølge noen, ikke var annet enn et sted for organisert rasisme. Ta en rask titt selv. Det er liten tvil om at temperaturen er høy, og at debatten ikke alltid er like … eh… fruktbar.
Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen ((integreringsdebatten)). Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.
Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist ((kan han være begge deler?)). Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.
Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.
Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som ((bindestreks))-nordmenn.
Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.
Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.
Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.
Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!
Tjueti
Eidsvoll; attenfjorten. Jeg er født i nittenåtti. At vi i ni år har gjort unntak fordi “tjueen”, “tjuesju” eller “tjueni” rett og slett ikke sier noe om fire sifre, forhindrer meg ikke å ønske tjueti velkommen. Godt nytt, alle!