James Blake

[caption id=“attachment_1024” align=“alignleft” width=“180” caption=“Visuelt til audio”]img of coverart for James Blake's debut album[/caption]

Han er 23 år. Han er ganske godt snakka opp. Det selvtitulerte debutalbumet (wimp) slippes i morgen, og jeg gleder meg.

Det var over på emusic jeg først ble oppmerksom på musikken. Hans tre EP’er fra ifjor, CMYK, The Bells Sketch og Klavierwerke (emusic),  ble mine siste nedlastinger derfra etter anbefaling fra siden, anbefalinger som i seg selv et styrketegn på tjenesten. Utfra hva jeg har hørt av forhåndslytting er albumet nokså vokalbasert og sånn sett ganske i tråd med singelen Limit to your love, med årets diggeste bassgang. Litt lettere en EP’ene, men forhåpentligvis like spennende.

Han er selvsagt å finne både på myspace, facebook og på egen side. Den siste med topp visuelle greier.

Spotify vs. Wimp (og alle de andre)

Det begynte litt forsiktig i twitter-feeden i går morges, og i løpet av dagen var det full flom. Spotify-update 0.4.3.3osv… flytter hva som er mulig i en musikkspiller. Plutselig  var det mulig å samle egne musikkfiler i samme spillern som de stream’a. Brukerens musikksamling (om det er i form av lenker eller filer) kom liksom i fokus igjen.

Det gjorde også vennene. Med full integrering til facebook er det enda enklere å dele musikklister med folk du allikevel deler noe med fra før. Selvfølgelig i bytte med at tjenesten får full tilgang til feeden din, og maler alt du gjør i store, grønne typer over alle andres.

Med premiumabonnement håndterer Spotify tilogmed jobben med å få filer inn i iPhone. iTunes står ribbet igjen som podcast og app-portal.

Så langt, så vel. Jeg terminerte sporenstreks abonnentet hos wimp, hos emusic.com og selv om jeg fortsatt scrobbler til last.fm, er det ikke sikkert jeg gidder å følge opp så mye lenger.

Og fordi jeg er svak for teknologiske nyheter, og ikke alltid velger det som er best, stikker jeg innom wimp for et siste filkjøp ((Spotify er ikke alt en trenger)), mens jeg lurer på hvorfor i all verden min nye medieleverandør prøver å få meg til å lytte til Roland Cedermark?

Og håper mine musikkproduserende venner har en jobb ved siden av.

Wimp vs. Spotify

Idag ((eller heromkring)) gikk musikkleverandørsamarbeidet til telenor og platekompaniet wimp ‘live’, dvs. det er ikke nødvendig å få invitasjon for å delta på moroa.

Wimp har vært tilgjengelig for beta-testere en god stund, noen anmeldelser har vært å finne både her og der.

Wimp ligner på mange måter på spotify, som etterhvert har funnet en plass på manges datamaskiner. Forskjellen er at Wimp foreløbig ikke finnes i reklamefinansiert versjon. Den sikter seg med andre ord inn mot de samme brukerne som Spotify Premium. Wimp bygger på Adobe Air, hvilket vel betyr at de bare behøver å bygge en programvare, men som bruker er det uvesentlig.

Jeg har hatt Spotify en stund, men selv om jeg liker tjenesten ((selv om jeg frykter ryktene som sier at musikere ikke får nåla i veggen for spillinga)), gidder jeg ikke å bli Premium-bruker. Til det har jeg fortsatt for mye god musikk i iTunes-kartoteket. Jeg trenger egentlig ikke ‘alt’ som er å finne på Spotify, samtidig som det er en del ting jeg trenger jeg ikke finner der. Med tanke på at jeg sjelden kjøper mer enn to album i måneden, høres premium ut som dårlig butikk. iStore, og en gang i mellom Tiger, dekker behovet. Så kan det absolutt diskuteres om jeg er noen ‘digital native’. Uansett.

Da jeg ble oppmerksom på wimps nye tilværelse, var det naturlig å sjekke ut hva de norske storaktørene på musikk og telekom hadde klart å koke ihop. Førsteinntrykket er ‘helt ok’. Alt funker, selv om jeg syns det fortsatt ser litt beta ut. Hvordan er det med musikk-tilfanget?

Jeg bestemte meg for å teste ut et lite knippe (for meg) relevante artister. Ting last.fm kan fortelle meg at jeg hører på en gang i blant.

Oppfølgerplata fra Yeasayer, Odd Blood var å finne hos begge tjenestene, mens de herlige dronerne i Fuck Buttons glimret med sitt fravær. Ken Stringfellow var representert med albumet “Touched” på Wimp, mens bare et spor fra en samleplate av noe slag hadde funnet veien til Spotify. Mikroskopisk ledelse til Wimp. She & Him, som gledelig nok snart kommer til Oslo var godt inne hos begge, mens godgammel musikk fra Amphetamine Reptile Records egne Hammerhead bare var å finne hos spotify. Til gjengjeld med veldig god dekning i diskografien (Vortex + Duh)…

Konklusjon: Wimp er slettes ikke uinteressant, men insentivet for å dra seg over i en ny musikktjeneste er ikke der. Ikke musikkutvalget, heller. Ikke enda. Spotify er en knepen vinner av duellen.

***

Samtidig er det litt skummelt å kjenne på hvor godt grep Apple med sine lekre produkter og lock leader-salgsteknikk har om forbrukerballene mine.

spotify.com

Vi har før her på bloggen uttrykt vår entusiasme for leverandører av innholdstjenester som ikke bærer hverken Steve Jobs' eller Bill Gates' logoer (selv om vi ikke legger skjul på at vi foretrekker den ene). Spotify er en sånn en (såvidt vi kan se). Med en imponerende breeeeed katalog inne, integrert scrobbling til Last.fm og intuitivt brukergrensesnitt, er spotify ett godt alternativ til å de stadig økende mengdene hjemmelagring en etterhvert ser seg nødt til å ønske seg til jul.

Lang fruktløs leting etter fjorårets tante-gave, The Source Of Christmas (Live), var det allikevel bare en tjeneste som kunne sette en stopper for. Sure 160 kr. til iTunes/iStore, men så er det bare lilleaften jul en gang i året.