Digitale lærere på lavt nivå?

Torger Åge etterlyser digitale grunnskolelærere, og påpeker noe herværende også har merket seg; Nettet fremstår nærmest som tomt for lærere på grunnskolenivå med lyst til å delta og å dele erfaringer og tanker omkring temaer knyttet til skolenhverdagen og digitale hjelpemidler. At det er norsklektorene på videregåendenivå som dominerer bildet tiltredes også.

At norsklektorene (som med sin markante tilstedeværelse i bloggosfæren skal ha hauger på hauger med kudos) er skoleverkets “early adopters” er neppe bare deres egen fortjeneste. Om en da ikke regner læreplanforfatterne med i deres rekker.

Kunnskapsløftets fagplan i Norsk stikker seg nemlig frem mellom de slafsete pappomslagene planen er innbundet i, med sin utvidede tekstforståelse, og gjennomførte tilnærming til de fire hovedområdene og de fem grunnleggende ferdighetene. Til sammenligning er f.eks. læreplanen i Engelsk godt og defensivt planta i fortiden.

Å kunne bruke digitale verktøy i engelsk gir mulighet for autentisk bruk av språket og åpner for flere læringsarenaer for faget. Engelskspråklig kompetanse er i mange tilfeller en forutsetning for å kunne ta i bruk digitale verktøy. Samtidig kan bruk av digitale verktøy bidra til utvikling av engelsk språkkompetanse. Kildekritikk, opphavsrett og personvern er sentrale områder i digitale sammenhenger som også inngår i engelskfaget.
Ganske bleke greier mot norskplanens
Å kunne bruke digitale verktøy i norsk er nødvendig for å mestre nye tekstformer og uttrykk. Dette åpner for nye læringsarenaer og gir nye muligheter i lese- og skriveopplæringen, i produksjon, komponering og redigering av tekster. I denne sammenheng er det viktig å utvikle evne til kritisk vurdering og bruk av kilder. Bruk av digitale verktøy kan støtte og utvikle elevenes kommunikasjonsferdigheter og presentasjoner.
Det er interessant å se hvordan engelskkompetanse "i mange tilfeller" vurderes som en forutsetning for bruk av digitale verktøy, hvor digitale verktøy fremheves som noe som gir noe (nye muligheter) til læringsarbeid i norskfaget.

Som fortsatt studerende kan jeg dessverre ikke stå sammen med Torger Åge som digital grunnskolelærer, ikke før tidligst over sommer’n ihvertfall. Det fine med å være studerende, er selvfølgelig at iblant er en innom noen fantastisk gode samlinger som denne, får høre noen kloke ord fra luringer som denne, for så å smøre det ut på en blogg som denne.

Sesongåpning med Prof. Yngvar Ommundsen (NIH)

I 2007 vedtok Idrettstinget ett nasjonalt sett med barnerettigheter, Idrettens Barnerettigheter. I form ligner dokumentet på en læreplan, selvfølgelig helt uten å ha samme juridiske tyngde.

Idrettens Barnerettigheter var utgangspunktet da Prof. Yngvar Ommundsen (NIH) åpnet årets 1. sesong ved HiO i dag. Kort oppsummert; barnerettighetene fastslår en del retningslinjer for den organiserte barneidretten. Retningslinjene skal ivareta barnas trygghet og trivsel, og de skal sørge for at den organiserte barneidretten forholder seg til barnas utviklingsnivå. Ommundsen la i sitt fremlegg særlig vekt på de delene av barnerettighetene som handler om å legge aktivitetene etter barnas utviklingsplan.

Med bred støtte i ryggen fra eldre og yngre forskning la professoren ut om viktigheten av å unngå tidlig spesialisering. Tidlig spesialisering fører til høyere frafall, uten at det nødvendigvis fører til høyere nivå i ‘voksen alder’. Snarere tvert i mot. Forskning viser at få blandt topppidrettsutøvere begynner med spesialisering i særlig grad før 12 år. Grunnene er mange, men Ommundsen pekte på barnas helhetlige fysiske utvikling, i tillegg til at en mer leken og åpen tilnærming til idretten i tidlige år fører til en mer eksperimentell og kreativ tilnærming til idrett, noe som igjen  medfører et sterkere emosjonelt bånd mellom aktivitet og utøver.

Så det så.

Krisa er avblåst. Identitetskrisa

Debatten har rast lenge, både internt og eksternt ( se fig. a/b/c. ) Etter lang tids kontemplasjon, selvransakelse og erkjennelse av det faktum at det kan hende det snart er på tide å tenke i de baner som forhåpentligvis kan føre frem til arbeidsliv (og sånn). Og ved å følge kollegenes eksempler, og iblant, direkte råd (sjekk nr. 5). For å si det med Di Ross; “I’m coming out!”. Fra og med idag er jeg fullt og helt, 100%, her og der ute ( a/b/c), ute.

Hei. Jeg heter Thomas Røst Stenerud.

"Rødstrømpelærerne"

Sindre på 12 smeller i Dagsavisen idag i bordet. Nok er nok. Men det er håp:

Jeg håper alle nye lærere og studenter styrer unna denne uvanen. Gutter og jenter er ganske annerledes, men det betyr ikke at det skal være urettferdig dømming.

Nasjonale prøver og sånn

Som Anders Heger, er det ikke så mange som til vanlig bryr seg om skolefolk brokker seg over (eller på annet vis uttrykker misnøye med) å bli resultatmålt og siden sammenlignet på tvers av kongerikets grenser. Forhåpentligvis var det fler enn nevnte Heger som fikk en oppvekker etter DB’s skoleforside i uka som var. La det være sagt; nasjonale prøver er ikke verdens dummeste idé, langt derifra. Det er offentliggjøringen som  kjennes som mest problematisk, mest fordi det som evalueringsform og -verktøy fører til så veldig lite. Selv om visse mener det, er det hverken Dagbladets feil eller ansvar. Et forenklet, overdramaisert og unektelig amerikansk, men allikevel sterkt innlegg i debatten (og her er det bare for skolefolk og forvaltere å vite sin besøkelsestid) er sesong 4 av den amerikanske kriminalserien The Wire. Kommer til en NRK1 og NRK3 i ditt nabolag i nærmeste  fremtid. Det er bare å benke seg!

Etiquette for lærere på det sosiale nettet, 01

Med bakgrunn i denne posten fra “Dalstrøka innaførr”, og den samtidige debatten omkring nettvettregler innledet av en her før nevnt Brandtzæg, får meg til å savne en lettfattelig instruks, ett offisielt dokument som kan gi meg en pekepinn på hva jeg skal gjøre når en elev fra praksis-skolen min, eller en fremtidig elev i klassen min, fremmer en ‘request’ om ‘å ædde/bli ædda’ til facebook-profilen min. Fra kateterhold her på HiO er det ikke sagt så mye om det, annet enn ett litt åpent ‘be aware’, du kan ikke slette profilen din, du kan ikke styre hva andre skriver på veggen din, og du mister kontrollen […] osv… Et slags mantra som, om en er mest interessert i å være sikker på at det ikke dukker opp fyllebilder av en selv i tilknytning til en profil du i noen grad selv anerkjenner som ‘legitim’, fører frem til en holdning ikke så langt unna nettvett’s anonymitetslinje. Jeg etterlever den selv, i noen grad, gjennom å opptre bare med delvis fullt navn der ute… Og det finner jeg, etter å ha lest Brantzægs tanker om nettvett (link over), problematisk. Det er m.a.o. duket for ett nødvendig arbeid i å sette sammen en form for lærerinstruks til omgang med ‘Det Sosiale Nettet’. Jeg må først bare rydde litt i skuffene.

Prof. Jim Cummins @ HiO

Empty seats where hard to come by as Jim Cummins paid Oslo University College a visit today, for an inspiring session on Identity in multicultural classrooms. The canadian Prof. focused especially on the importance of approaching multiculturalism, multilingualism and diversity with an open mind, with an eye for the opportunities that lie on such a complex situation, rather than focusing on the obstacles it can provide for the educator.

This approach includes acknowledging any lingual competence any student may carry, in their first language and second/target language alike, as competence, as a resource to be used within the context of the classroom. Thus, communicating to students that knowledge of more than one language is a great academic skill, even though recipients of communication within that language may be limited, is of the essence, and even something that may aid the communication between the educational institution and the home.

Mr. Cummins made several interesting points, of which there are two I would like to bring to the forefront: the first is the devision of language proficiency into three levels:

  1. Conversational fluency ->conversation in everyday context
  2. Discrete language skills ->discuss the rule-governed aspects of language
  3. Academic language proficiency ->knowledge of the language required to achieve academic success, whichever the level of the system you're at.
To my understanding, this division has a profound impact in the way educators percieve their students, and especially students with a different mothertongue than the language used by the educational system. The idea that an educator will be able to determine the level of languageskill in a student by interacting in the classroom is severly undermined. A fully 'functional' student, able to interact in the everyday conversation, and even meta-lingual debate, may still have huge holes in their vocabulary, compromising any classroomactivity. Among many things, this may well lead to students that fall out of progress, becoming rabble-rousers. Have you ever heard a teacher say of his/her pupils; "It isn't the language, their struggle is more of a social character", implying "they're perfectly adequate speakers of Norwegian (majority language), they just can't behave!"

The other point, slightly off the honourable professor’s field of research, but all the more interesting for educators concerned with implementing ICT in the classroom,  was something that came up while he was presenting bilingual books, ‘identity affirmers’, made by secondary school students. These books, obviously acting as tools for aquiring and extending both the first and the second language, where given a whole new life once published on the internet. Out there, on Web 2.0, the books could be read by a wide variety of people, and certainly including relatives ‘back home’, adding to the students feeling of creating something important, something to be proud of, and something meaningful. This obviously falls within the category of ‘meaningful output’, and it felt as just another example of how powerful the tools of ICT can be, if utilized properly. And, it should go without saying: These books where as multimodal as any!

For further reading:

...sorry about the (at times) weird lingo, and thanks for tuning in

t.

ITU-konferanse: Sosial web og læring

Dagens ITU-konferanse i Georg Sverdrups hus på UiO kunne på forhånd fremvise en imponerende deltagerliste. Minister Solhjell, danah boyd of berkeley og opptil flere av våre egne fremstående forskere (Brandtzæg/SINTEF IKT, Lund/UiO, Kløvstad+Hontvedt/UiO) klarte å si mye om hva som kjennetegner nettsamfunn og hvem som bruker dem, og i noen grad til hva. Web 2.0s “løfte” om deltagende brukere/produsenter fremfor konsumenter ser ikke helt ut til å holde mål; langt på vei ett mindretall er spesielt aktive på produsentsiden, kunne både fra Brandtzæg og Kløvstad+Hontvedt fortelle oss. Interessant som bakgrunnsinformasjon, uten tvil, men fra en pedagogs ståsted; ikke veldig matnyttig. Det var derimot dagens avsluttende foredragsholder, Neil Selwyn fra London Knowledge Lab. Samtidig som Selwyn åpenbart fant mye læringspotensial i sosiale nettverk (finne+vedlikeholde kontakter, finne likesinnede+dele idéer, dele+bygge kunnskap og bedrive “reflective learning”)*, la han ikke særlig skjul på at han fant det grunnleggende problematisk at noe så fritt og uformelt blir forsøkt adaptert inn i den formelle og institusjonaliserte skolen. Ihvertfall så lenge ikke lærere vet å skille mellom det som er private arenaer( evt for uformell læring), og det som er den formelle læringsarenaen. Det var omtrent det jeg rakk å få med meg før jeg fór i barnehagen. Så det så.

Ettertanke til en pratedag

Etter torsdagens seminar med Lærende Nettverk er det særlig to-tre tanker eller sitater som har surra rundt i hodet mitt. 1) Ove Eide´s kommentar om at læring faktisk er øving. For meg peker dette spesielt på hvordan en bør tilnærme seg vurdering av elevprosjekter; Har de gjort noe som ligner før, skjønner de hvilke strukturer i sluttproduktet vi ser etter osv… Vi er så bortskjemt på eksponering for gode (les: velfungerende) multimodale fortellinger at vi kanskje fort legger lista vel høyt? 2) Dekan Haneviks innsiktsfulle kommentar om at studenter faktisk kanskje ikke lærer å bruke metodisk de arbeidsformer de selv erfarer. Dette handlet om bruk av mappeevaluering i skolen, noe som skal være innført på alle trinn i utdanningsløpet by now. Lærer vi studenter ved HiO det? Ja, vi leverer oppgavene være i mappe på fronter, men det betyr selvsagt ikke at vi kan noe om mappearbeid på mellomtrinnet. En er ikke kjørelærer fordi om en har lappen. Kommer ikke på den tredje, skal sjekke notatene. Helga er over.

Stavekontroll

Etter en fabelaktig forelesning med Knut Yrvin fra Skolelinux (som jeg med stor sannsynlighet vil nevne her på ett seinere tidspunkt), kom jeg over denne passasjen på trikken på vei hjem;

"Hvis det er noe som er feil, så rettes det opp (...) så den der krøllstreken som står under der, den motiverer til å finne ut hva som er feil. Og etter hvert finner de ut av det som det ikke er strek under òg. Etterhvert som de får treningen."
En som studerer skal være litt forsiktig med å krangle med erfarne læreres empiriske erfaringer, samtidig som vi vel skal være i stand til å stille spørsmålstegn ved disse. Selv har jeg alltid ment at stavekontroll er en pest og en plage, og har vært fornøyd med å hevde at det er noe alle ansvarlige lærere bør slå av på alle elev-terminaler. Denne passasjen fra Digital Kompetanse i Skolen (Erstad, 2005:180) mer enn antyder noe annet. Så kom jeg til å tenke på at det kanskje ikke bør være min avgjørelse, når jeg engang blir lærer, men elevenes?