Månedsrapport november 2023

2023. Valg i Oslo, 3. og 4. trinn på jobb, en i barnehage, en i 6. klasse og en på videregående. Høyt tempo sånn generelt, men allikevel:

[flic.kr/p/2pjGvXp](https://flic.kr/p/2pjGvXp)
B-boy Myhre på Rockefeller. Nytt kamera, innstillinger på tur. Fin konsert.

Ting som er ajour:

  • Båten er på land.
  • Har vært på teater, to ganger. Begge gratis på prøveforestilling på Det norske, men allikevel. En sånn passe en med Bjarte Tjøstheim og noe ganske annet med Mytting/Bjellas "Heil ved". Helt på grensen mellom dyp beundring for de rolige mennenes hverdagsinnsats med få ord og ironisk overdrivelse nesten på linje med "Makta".
  • Har også vært på show, Moulin Rouge. Sondre Lerche er en brillefin bergenser.
  • Løpinga halter. Det som lenge så ut til å bli en årsinnsats på 1500km, er nå nesten sikkert at ryker. Kanskje blir det allikevel det lengste året?
  • Har nesten ikke lest bok. I følge årsoversikten på Bokselskere har jeg allikevel fortsatt lest 11 bøker i år, og kan klare målet som i utgangspunktet var 12 i året. Ikke akkurat hårete...
  • Etter valgkamp har jeg klart å kutte kraftig ned på Facebook og Instagram. Igjennom sommeren ble nær all tid på SoMe brukt på Mastodon, en gang i løpet av tidlig høst skjedde det en vridning mot Bluesky. De har begge sine sider, skulle ønske de to protokollene kunne prate sammen... akk.
  • Konsert! B-boy Myhre. Ganske gøy, følte meg selvsagt litt gammel. Var høydepunktet egentlig burger, øl og akevitt med Anders på Fyret? Før det: Slettahjell ++ i KKJakob.
  • Har badstubada i fjorden minst en, kanskje to ganger...
  • Er valgt inn i Oppvekstkommiteen i Gamle Oslo. Har ikke møttes der enda, er spent på hva det kan innebære.

Dalai Lama kommer!

Jeg forteller Ella at jeg kanskje skal møte Dalai Lama. Jeg forteller at han ikke har vært i landet sitt på lenge fordi et annet land kom med soldater og tok det fra ham og at han vil ha det tilbake.

Men han vil aldri slåss. Litt som Albert Åberg.

Ella sier: "Det er tøft, da!"

Hun tenker litt.

"Men da må han løpe fort? Jeg løper kjempe fort!"

Hun tenker enda litt til, og ser på kortet hun har hentet på rommet sitt.

"Du må fortelle ham at jeg har kortet hans. Kanskje han vil ha det igjen?"

Kanskje det, Ella.

Jeg er en direkte årsak til at det er sånn...

Verdens beste radioprogram, This American Life, legger seg i siste episode grundig flat etter å ha sluppet endel faktafeil gjennom filteret i sin mest populære episode ever, Mr. Daisy and the Apple factory. Programmet er en versjon av en monolog Mike Daisy har fremført i lengre tid med erfaringer fra et besøk han gjorde i Kina til fabrikker som produserer iPhone, iPad og andre Apple-produkter. Historiene er grufulle ((siden TAL er et seriøst radioprogram og ikke kan leve med å ha feilaktigheter ute, er lydfila med all følelsesladet feilinfo fjernet. Og det er egentlig ganske kjipt, for verdien av å høre de to i sammenheng, i kronologisk rekkefølge, gjerne med et tidsrom i mellom, MÅ kunne være av interesse for noen. Kanskje elever eller studenter. Derfor passet det så altfor godt at podcastprogrammet Instacast kom med en oppdatering i forrige uke som muliggjorde å åpne (og lagre) nedlasta podcaster i andre app’er. Hos meg er Dropbox og Evernote kompatible med denne muligheten, og følgelig kan jeg tilby Mr. Daisy and the Apple factory. Og for sikkerhets skyld: Retraction. Medieteachers of the world: take over!))

Episode 460, med det dekkende navnet Retraction, er i sin helhet viet å avdekke flere løgner i monologen, og ganske langt på vei virker det som all den dårlige samvittigheten Mike Daisy har gitt oss for våre iDingser er nærmest grunnløs. Vi får høre at det meste av det vi vet om dårlige tilstander langs kinesiske samlebånd har Apple fortalt oss, og at overtid (som i å jobbe 24 sammenhengende timer) er vanskelig å motarbeide fordi arbeiderne selv ønsker å jobbe mye for å tjene mer penger. Og akkurat idét den gode, varme selvfølelsen er i ferd med å komme tilbake, kommer stikket (det er New York Times' Charles Duhigg som holder kniven)

there were times in this nation when we had harsh working conditions as part of our economic development. We decided as a nation that that was unacceptable. We passed laws in order to prevent those harsh working conditions from ever being inflicted on American workers again.

And what has happened today is that rather than exporting that standard of life, which is within our capacity to do, we have exported harsh working conditions to another nation.

So should you feel bad that someone is working 12 to 24 hours a day in order to produce the iPhone that you’re carrying in your pocket—

[…]

I don’t know whether you should feel bad, right? I mean—

[…]

Should you feel bad about that? I don’t know, that’s for you to judge, but I think the the way to pose that question is… do you feel comfortable knowing that iPhones and iPads and, and other products could be manufactured in less harsh conditions, but that these harsh conditions and perpetuate because of an economy that you are—

[…]

—supporting with your dollars.

[…]

You’re not only the direct beneficiary; you are actually one of the reasons why it exists. If you made different choices, if you demanded different conditions, if you demanded that other people enjoy the same work protections that you yourself enjoy, then, then those conditions would be different overseas.

Og plutselig er den telefonen ikke så uskyldig like vel… Like lite som jeg.

22/7 // 22/12

Sesselja sier det på en fantastisk måte:

Vi sier: 77 mennesker døde den fredagen.

Vi vet at: 69 mennesker ble drept på den øya.

Vi husker: 8 mennesker døde i bombeangrept i Oslo.

Men vi tar feil.

Det var ikke 77. Det var ikke 69. Det var ikke 8.

Det var én.

Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én.

Hver og en som døde var en enkeltskjebne. Hver og en var et individ.

via Fri og freidig: Når de døde blir et tall.

Ikkevold som alternativ

Jeg syns Julia Bacha har et svært viktig poeng i denne TED-talk’en: nettopp at kraften ligger hos de som ikke er direkt involvert i konflikten. Den tredje part. Å utløse den kraften og bruke den til å fremme eget syn er noe av rasjonalet som ligger bak det strategiske valget det er å velge ikkevold som tilnærming til en konflikt.

Jeg skrev litt om dette i Gandhi - politikermunken om Mahatma Gandhi og hans kobling mellom religion og politikk. Den ligger nå i tekstarkivet og jeg syns i samme slengen det kunne være moro å teste ut deling via e-bokformatet epub. I den forbindelse snakker mange varmt om programmet calibre som både funker på tvers av plattformer og er gratis/shareware, men jeg må innrømme at jeg syns det var enklere å åpne teksten i Pages og så eksportere til epub.

Ikkevold er et interessant tema. Gandhi er ofte den som tilskrives ikkevoldsbevegelsens oppstart. Både Gandhi og Dr. Martin Luther King, jr. lot seg inspirere ((citation needed, som det heter på wikipedia)) av Henry David Thoreau´s Civil Disobedience, en bok som åpner med mottoet “That government is best which governs least”.

Sitatet synliggjør en vesentlig tanke både i dagens amerikanske politiske klima, men også her hjemme hvor “overformynderiet” er et ofte brukt derogativ om politikere med mye/for mye styringsvilje. Gjerne sendt over bordet fra høyre mot venstre. Samtidig, og litt overrakende, kan en vel også anta at noen av initiativtagerne bak Planka har vært innom denne, selv om jeg vil anta at de mer identifiserer seg med venstresiden enn med høyresiden. Et felleskap fra høyre til venstre, altså.

Er du interessert er boka å finne gratis i de fleste tenkelige formater hos Project Gutenberg.

Og ja. Musikken i filmen til Julia er hentet fra Godspeed You Black Emperor!s ep Slow Riot For New Zero Kanada (iTunes-lenke).

Generasjon iOS mot norske klasserom

Om ikke lenge fyller knert fire år. Hun kom altså til verden snaue kvartalet etter lanseringen av iPhone i USA, men i god tid til iOS' inntreden på det norske markedet ((og i vårt hjem)). Allikevel ble hun tidsnok kjent med dingsebomsene.

Jeg fikk min iPhone 3Gs da hun var forbi sin andre bursdag, og en god stund var beskjeden selvsagt “fingrene av fatet”, en tilnærming som sikkert medførte økt interesse.

Jeg kan fortsatt huske våre første runder i bildegalleri-app’en. Sommerminner. Familie på hytta. Da vi tegnet i sanda på stranda. Våre voksne venner. Oss. Ting hun kjente og gjerne ville snakke om. Fingrene dro mot skjermen, frem og tilbake, se!

Etterhvert ble min telefon mindre hellig for meg, og dermed mer tilgjengelig for henne. Vi testa noen spill. Sammen eller hun alene. Hun har gjennomlest Tambar er et troll og oppfølgeren, både med min fortellerstemme og med Tor Åge Bringsværds. Hun har fargelagt asfalt til den store gullmedaljen med Jens og Jonas. Hun syns det klassiske kulespillet Labyrinth er fantastisk, men vil gjerne at jeg lander brettene.

Før sommerens lengre bilturer kjøpte vi en iPad. Heller det enn bildvdspiller. Flere bruksområder. Flere gleder. Ved hjelp av Ripit la vi inn noen av de kjæreste filmene. Vi lette litt rundt etter noen spill å leke seg med. Det ble Tetris til mor, Pacific Wings til far og iGenius Memory Match ((som er et hukommelsesspill)) til knert.

Sommeren igjennom har hun og kompisen fått lov å spille et par runder om dagen. Litt kos før leggetid. På de lengre bilturene har hun vekslet mellom spill, filmene sine, fotografier eller å se ut gjennom vinduet på europeiske kuer og hester som farer forbi. Og det siste har nok vært mest spennende.

[caption id="" align=“alignnone” width=“500” caption=“Franske kyr. Spennende."]20110902-010959.jpg[/caption]

Vel hjemme er hun fortsatt borte på iPad’en. Hun kunne sikkert hatt den med seg hele tiden, særlig etter at Karsten & Petra ble lansert en gang i juli (??). Hun får ikke ha den med seg i senga.

Ekko hadde her om dagen et veldig interessant radioprogram ((som jeg spilte av i Instacast på vei til jobb i dag tidlig)) om multitasking og den oppvoksende slekt. Noe av det viktigste som sies i programmet er at vi vet svært lite om hvilken effekt ny teknologi har på våre og våre barns sinn. Teknologien utvikler seg så raskt at kvalitetssikret forskning enda ikke er produsert. En annen viktig ting som påpekes (nærmest unisont) fra deltakerne, er at nyvinningene vil ha effekter, at noe nytt vil gå på bekostning av noe annet. Det det er vanskelig å bli enige om er om utviklingen er god, eller om der lurer farer. Jeg vet ikke.

Det jeg vet, er at i min oppvekst på åttitallet, var mange foreldre, mine inkludert, bekymret for at spillkonsoller som Commodore 64 og Amiga 500 skulle føre til at unger ble sittende stille. Jeg tror det var noe av grunnen til at vi ikke fikk datamaskin før Internett var en realitet og jeg på videregående trengte en pc for å gjøre skolearbeid. Jeg vet også at min beste venns foreldre ikke delte mine foreldres frykt for teknologiens effekt på barnesinn og aktivitetsbehov. Når vi var sammen var det min bestevenn som alltid ville spille fotball eller finne på noe ute, mens jeg, sultefora som jeg var på tech, helst ville stikke opp til ham for å slå på maskinen. Han hadde forresten også et langt mer liberalt forhold til smågodt (les fri tilgang) enn meg, uten at det forhindret han fra helst å spise en brødskive mens jeg forsynte meg grådig av skåla på kjøkkenbenken deres. Jeg vet også at jeg den dag i dag er langt mer opptatt av ‘ny teknolgi’ enn min barndoms sjelevenn. Hvorfor det, mamma?

Tilbake til knert. Hun runder minnespillet på nulltid, og lærer samtidig noen franske gloser i ny og ne. Iblant går hun videre. Her om dagen fant jeg henne med Jeux de memoire ((noe vi sikkert lastet ned mens vi lette etter et egnet memoryspill til bilferien)). - Her er din bokstav T, pappa!

Og jeg tenker at det var bra vi fikk tatt oss en tur i soppskogen forrige helg, så ikke alt stimulans er mediert gjennom iOS. Og at selv om det antagelig vil bli en utfordring å holde på hennes konsentrasjon når hun om et par år kommer på skolen, så ligger kanskje den utfordringen i å undervise relevant for de i hennes klasse som har hennes erfaringer såvel som de som ikke har det.

Er Wikipedia + skolen = sant?

Elevene svermer til nettleksikonet Wikipedia. Som konsekvens må trolig lærebøkene skifte format
heter det i Rye, Austvik og Ryes kronikk i Dagbladet i dag ((og på Universitetet i Agders sider, sjekk finpoke til "nett-tullingene")). Trekløveret har fått mye godt med seg, som at vi like gjerne kan "unngå de prinsippielle diskusjonene for eller mot oppslagsverket". Samtidig er det ikke helt godt å skjønne hvor kronikkforfatterne vil hen når de avslutter med at
I møte med morgendagens utfordringer fortjener verken den gamle læreboka eller Wikipedia kunnskapshegemoni
Mener de at kunnskapshegemoniet må tilhøre den nye læreboka?

Om det er så at elevene alt for sjelden søker dypere i stoffet etter å ha lest seg opp på wikipedia, er det kanskje noe med deres kompetanse til kritisk lesning? Kanskje noe med deres forhold til oppslagsverket som noe som er hamret i stein?

Selv lærer jeg fortsatt å skrive ved å lese, og min lesing drar veksel på det jeg skriver. Og jeg kan fortsatt huske hvor overrasket jeg var første gang jeg redigerte en artikkel på Wikipedia, vel vitende om at medstudenter godt kunne finne på å ta det jeg skrev for god fisk.

Om vi er enige om at Wikipedia er kommet for å bli, og at elever, studenter og andre kunnskapshungrige kommer til å forholde seg til det i uoverskuelig fremtid, kan det hende at flere tidligere bør møte Wikipedia og wiki-teknologi og forholde seg til det kritisk som et verktøy til kunnskapsdeling og -bygging? Jeg tror det, og jeg har bittelitt empiri på at det kan funke. Sammen med tre medstudenter på HiO hadde jeg våren 2009 gleden av å bruke wiki i RLE-undervising i en 6. klasse ((rapporten vår, In Wiki Veritas,  finnes under tekster)). Det kokte!

Jeg er på ingen måte noen ekspert på forhold, men jeg sitter med en følelse av at sameksistens ofte medfører en utvikling hos begge parter. I så måte holder det neppe at lærebøkene skifter format. Mer sannsynlig er det vel at skolen må skifte format?

Guttorm også har oppdaget det: er du misfornøyd med innholdet, står du i Wikipedia fritt til å forbedre artikkelen. Just do it.

Nettvettiquette

  • Hvorfor har akismet merket denne som spam? tenkte jeg mens jeg jobbet meg igjennom bollen med Havrefras. Kommentaren innheholdt ingen lenker, og url’en så helt fin ut. Domenet var ikke kjent, men ok. Mente mitt lille spamfilter at det var for gæli å omtale notatblokka mi som ‘politisk blogg’?

[caption id="" align=“alignnone” width=“506” caption=“Ujevnheter omtales i en kommentar stoppet av akismet som "politisk""]Skjermdump av akismet spamfilter på kommentar her på bloggen[/caption]

Mot bunn av bollen landet jeg på at akismet hadde registrert et i overkant høyt antall kommentarer fra samme ip i løpet av et kort tidsrom. Evt. at epostadressen var for teit, alternativt at ikke engang de mest innbitte politiske bloggere er oppe og leser rundtomkring kl. 05.44. Dette er refleksjoner spamfilteret mitt baler med. Uansett.

Kommentaren var gitt for å få meg til å kommentere. Det var en markedsføringsjippo. Og flertallsformen gjorde ikke at vi følte oss mer truffet.

Så, Rostrum Norwegium; akkurat nå følger vi ikke dere.

But you would have had me at ‘Hello’…

On the mechanics of self-censorship

I stumbled upon this piece by Frank Dai, and find the description of the mechanics of self-censorship to be equally entertaining and explicable:

All the staff at the Chinese bureaucratical institutions tend to think one thing first before they did anything else: how their bosses will consider? They were always trying to figure out the bottom line of their boss because they worried about exceeding the limit of tolerance. Moreover, the bottom line is often underestimated by these staff. To put more bluntly, they scared themselves. Let's look at an example how the people at CCTV works: If we set the tolerance rate at 10 for President Hu, the rate for the Ministry of Propaganda would be degraded to 9; 8 for the Ministry of Broadcasting and 7 or 6 for the officials at CCTV. When comes to the program producers it would be a miracle if the rate stays at 2 or 3. How can a TV program be excellent with such bottom line principles?
It's as simple as it's genious, and it's a way of things we should all watch out for. Not least in these Wikileakin' days...

Noen observasjoner <br />ved lesing av Charter 08

Charter 08 utgjør den kriminelle språkhandlingen som Liu Xiaobo ble dømt til 11 års fengsel og 2 års tap av politiske rettigheter for 25. desember 2009.

  1. I Charter 08 fordømmer Liu Xiaobo og hans medforfattere loven som gjør det mulig å dømme noen "for å oppfordre til å undergrave statens makt". Han gjentar fordømmelsen i sin egen forsvarstale I have no enemies 23.12.09. Selv om strafferammen for dette er 5 års fengsel etter kinesisk lov, dømmes han altså til 11.
  2. Maktfordeling og skille mellom Partiet og statsapparatet er viktig. "The rule of law must be above the interests of any particular political party" og "Political party organizations must be prohibited in the military" er noen eksempler på det. For ikke å glemme: "[...] we should abolish all of the Committees on Political and Legal Affairs that now allow Communist Party officials at every level to decide politically sensitive cases in advance and out of court".
  3. Det er sikkert fler intertekstuelle referanser enn jeg er kar om å finne, men en jeg liker spesielt godt er "[...]democracy is a modern means for achieving government truly "of the people, by the people, and for the people"", som siterer Abraham Lincolns tale ved Gettysburg. En tale som i november dukket opp på Open Culture i en fantastisk sammensatt tekst. En det går an å embedde. Med håp.

Gettysburg Address from Adam Gault on Vimeo. Nå har jeg forresten registrert meg på Bloggurat.

Om å rive landet i filler

Mange har sagt mye i forlengelsen av Christian Tybring-Gjeddes innlegg i Aftenposten i forrige uke. I god tid før den godeste kom med sitt utspill, kunne en lese på den ellers *interessante ((legg merke til det svært norske .com-endelsen)) siden norskkultur.com ((tips fra Ole Johansen i kommentar på Minerva)) at

Det nasjonalkulturelle program har gått ut på å finne mest mulig sammenfall mellom kulturelle og politisk grenser. Dette antas å øke det indre samhold og å gjøre det mulig å opprettholde en indre orden uten for mye tvangsmakt.
Uten nærmere å definere hva "Det nasjonalkulturelle program" er eller har vært, kommer det ihvertfall klart frem at det er mulig å fokusere på likheter fremfor forskjeller.

Tybring-Gjedde sier multikulturalismen, alternativt Arbeiderpartiet med sin politikk, vil rive landet i filler. Det klarer Tybring-Gjedde på egenhånd med sitt fokus på skillet mellom “oss” og “dem”.

Se ellers nrk-debatten fra Litteraturhuset igår og les gjerne Frithjof Jacobsens “Et forsøk på å stikke fingeren i jorda”.

McValg

Det er valgår hos Söta Bror, og det tetner seg visstnok til i teten. At det å stemme er en vesentlig del av det å delta i samfunnet er noe svenske McDonalds har fått med seg. På en brettavis ((hva heter egentlig den blekka som dekker brettet en transporterer burgere rundt på?)) plukket opp på en restaurant utenfor Örebro står det å lese

At rösta är en rättighet som många unga dessvärre inte utnyttjar. Vi på McDonald's vill slå ett slag för valurnan i år och kommer därför att ha förtidsröstning på några McDonald's-restauranter. På samma sätt som McDonald's är första steget in på arbetsmarknaden för många, vill vi ochså gärna bidra till att fler tar första steget in i demokratin. [...]
Jeg syns det er fantastisk at McDonald's SE er sitt samfunnsansvar bevisst, men øy;

valgflesk, anyone?

The Norwegian Solution

Debatten om Norges rolle i Afghanistan fyller mange etermeter ((spaltemeter føles så innmari Wittenbergsk)) for tida. For at debatten skulle komme dit, måtte dessverre 4 soldater bøte med livet. Problemstillinger som hva vi driver med og hvorfor vi driver med det i Afghanistan, og om det er så viktig at vi er villig til å be norske soldater ofre livet sitt for det, er det mange som vil synse om.

Jeg ser argumenter for vår sikkerhet, for skolebygging og jenter i utdanning og a just war, jeg ser forsøk på å slå politisk mønt ((jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor Stortinget skal mene noe om hvor i Afghanistan våre tropper operer)) og jeg ser argumenter om at innsatsen de norske styrkene er med på å gjøre, neppe vil føre til fred i Afghanistan.

Det er fortsatt mange som regner Norge som en fredsnasjon. I fjor forsøkte Changemaker å dra igang en debatt om det ((med virkemidler som kanskje ikke var blant de mest subtile)) i kampanjen “Det er typisk norsk å tjene penger på krig”. Erling Borgen var inne på noe av det samme i sin bok fra i fjor.

Jeg syns det er altfor vanskelig å synse noe veldig bastant om hvorvidt vi bør trekke oss ut av Afghanistan i morgen eller ikke. Jeg syns det er vanskelig å hardnakket påstå at det er noe i veien ved at Nammo prøver å være best i verden på det de driver med. Altfor få nordmenn, selv om vi ynder å mene det motsatte, prøver på det.

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg mener en ikke kan meninger om disse tingene. Det er bare nødvendig å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, uten å ende opp med en grå, uformelig masse.

Derfor syns jeg det er spesielt gledelig at dokumentarfilmen The Norwegian Solution fra 2009 av Emil Trier er nominert til Amanda. Det er en film som evner å ha fortelle en nyansert historie, med mange stemmer, uten å bli til den alle-har-litt-rett-smørja jeg altfor ofte ender opp med selv.

Men, øy; “war for peace”. Er det noen som virkelig, virkelig tror på det?

Forøvrig syns jeg alle bør lese Espen Barth Eides “Afghanistan og begrepet krig” på Arbeiderpartiet sine nettsider.

Høysang

Per Christian Gaustad.

Merk deg navnet. Han er en fin fyr. Jeg har aldri møtt ham.

I vår la Per Christian ut en Macbook på brukt1.no. En god, gammel, hvit og velbrukt Macbook1,1. Sikkert ikke verdt altfor mange penger, men fortsatt. En datamaskin med potensielt fortsatt lang virketid. Maskinen skulle gå til høystbydende. Pengene fra salget skulle Amnesty få.

Jeg hadde ikke, og har fortsatt ikke noe særlig pengereservoar å ta av, så jeg tillot meg å legge inn som bud at jeg isteden for å hoste opp et fornuftig beløp sånn samlet, skulle melde meg som fastgiver til amnesty, og la avtalen løpe minst så lenge som vi ble enige om: triangelhandelen var komplett.

Nå er omsider maskinen i hus. Amnesty får litt av meg med jevne mellomrom, jeg får muligheten til å trekke av maskinen på skatten, er et skritt nærmere målet for årlig donasjonsbeløp og er for første gang over i intel-familien ((Så om noen skulle ha en universell Leopard eller SnowLeopard-installasjonsdvd å låne ut, låner jeg gjerne)).

Hva får Per Christian? Han fortjener ihvertfall en høysang!

Elevlærdom

Her om dagen hadde jeg et veldig hyggelig besøk av noen elever fra Adolf Øien og to andre skoler fra Midtbyen ((om jeg ikke husker helt feil)). Som ganske ofte er tilfellet; etter besøket følte jeg at jeg hadde lært noe nytt. Elevene fra Adolf Øien lærte meg blant annet at det finnes fem måter å operere i en konflikt;

  • flukt
  • ettergivenhet
  • dominans
  • kompromiss
  • samarbeid
Opphavsmannen eller -kvinnen til strukturen snakket vi ikke om, men jeg fant en lignende her. Forøvrig uten kildehenvisning den også. Hm.

440hz

Før løftet jeg røret på den grå,
den med tallskiva.
La røret på kontorpulten der
i annekset ut mot hagen.
Satte meg ved siden av og dro en overtone over 5. bånd på 5. streng.

Den grå med god lyd og godt håndtak er forlengst gone ((passé)) .
Idag holder det ikke for telefonen å lede en samtale
eller gi grunntonen til en ((gitar))stemning.

***
Det siste løses forresten best gjennom det nye røret.

Dokumentar på norsk

Det er gode tider for norsk dokumentarfilm om dagene. Ikke minst går dette frem i Oktober-nummeret av Monocle, som bruker hele fem sider på norsk dokumentarfilm under tittelen Keep it reel. Nok til å vekke nasjonalfølelsen her i gården.

[caption id="" align=“alignright” width=“200” caption=“Wallstatement from Warszawa”]Wallstatement from Warszawa[/caption]

En norskprodusert og prisbelønt dokumentar som tar for seg nettopp nasjonalfølelse og stolthet, er Belarusian Walts. I forrige uke kom det en hyggelig pakke i posten; Morgenbladet hadde bestemt seg ((i samarbeid med en hel del andre)) for å dele ut denne perlen til interesserte lesere i bytte mot en sms. Ikke verst. Filmens protagonist, kunstneren Alexander Pushkin, er en hviterussisk en-manns-revolusjon. Antagonisten, president Alexander Lukashenko, lusker i kulissene. Han håndhilser på veteraner med Stalinbannere og trekkspill, muligens uvitende om navnebroren. I filmen møter Lille-Alexander aldri Alexander den store. Derimot møter han mange av hans tilhenger; gjennom maleri og performance erter han på seg både ordensmakt og medborgere, for som det heter i filmens åpningsscene;

The president of Belarus is the last dictator in Europe, Alexander Lukashenko. As in many other countries, Belarus has elections from time to time, and Lukashenko regularly falsifies the results. But he does so needlessly; most Belarusians support him anyway.
Med tanke på filmens alvorlige tema som yttringsfrihet og nasjonal selvfølelse, er det en overraskende humoristisk film. Ett sted i filmen oppsummerer Pushkin sin rolle i samfunnet som diktaturets alibi; fordi han fortsatt er i live, kan makthaverne peke på ham hver gang de kritiseres for brudd på menneskerettighetene. Og det gjøres stadig. Human Rights Watch skriver bl.a. 14 jan. i år at
Belarusian authorities continue to use the criminal justice system and onerous administrative demands to control civil society, political opposition, and the media. ((Human Rights Watch, World Report 2009 - Belarus, 14 January 2009, available at: [www.unhcr.org/refworld/...](http://www.unhcr.org/refworld/docid/49705fac2.html) [accessed 14 October 2009]))
Mot dette bakteppet er det ganske fantastisk at regissør Andrzej Fidyk makter å lage ett så nyansert portrett av den kjempende kunstner at en sitter igjen med spørsmålet om han ikke i kampens hete er blitt like rabiat som systemet han kjemper mot? Tankevekkende, er det!

Å løfte frem i lyset, eller fortie?

Det hender ganske ofte at en kommer over åndsverk som ikke er verdt båndbredden de leveres på. Eksempler på dette er pekeren i denne oppdateringen fra CiViX/Gunnar,  denne bloggposten fra AntiHijadNorge, eller Frp/MGP-låta til Christian Engebretsen. Eksemplene varierer sterkt i alvorlighetsgrad, fra det ikke ønskelige, til det stupide, til det ulovlige ((rekkefølgen på eksemplene og mine vurderinger samsvarer ikke nødvendigvis)).

På mange måter er de alle uttrykk for en variert og fargerik meningsveksling som på en eller annen måte bruker nettet som delingskanal, selv om det er stor forskjell på hvor tydelig avsenderne gir seg til kjenne. Tilfeldigvis deler de alle det at de fremmer syn- og løsninger på utfordringer jeg er uenige i.

Det jeg plutselig satt å lurte på var: imøtegåes slike best ved å ties ihjel, eller er det lurt å trekke dem frem i lyset og og møte opp med saklige argumenter? Eller kan vi bare le dem i filler?