Monsterbarnehager

Denne uka er det upassende store master som har vært det… eh.. store. Her i heimen kjennes det langt viktigere med monsterbarnehager. Håpet, Genpoolen om du vil, begynner i en som kan karakteriseres som det over helgen. En barnehage med snaue 300 småpoder og i overkant av 60 ansatte. Ja. I venners påhør kan det gå et sus igjennom forsamlingen.

Det kan noenganger virke som om vi nordmenn aller helst vil være alene, eller ihvertfall sammen med få, og at vi syns den tilstanden er så fortreffelig at vi ønsker det samme for barna våre. Erling Dokk Holm har i sommer skrevet noen fine ord om nordmenns forhold til arkitektur og natur ((aller helst fri utsikt til urskog fra et panoramastuevindu eller noe i den dur)). Kristian Meisingset skrev godt om norsk naturmytologi og vår drøm om Den totale frihet i Nordmanns vis ((Morgenbladet nr. 29, Årgang 190)). I innledningen til boka om Fram-ferden ((Farthest North, helt gratis gjennom The Gutenberg Project og iBookStore)) skriver Fritjof Nansen om Nordmenns tidlige sjøreiser til Grønland og Vinland at

that which impelled them to undertake these expeditions was not the mere love of adventure, though that is, indeed, one of the essential traits of our national character
Det er noe som går oss i blodet, dette. Eventyret og den urørte naturen.

Som en som har valgt å bo i landets tettest befolkede områder, må jeg påregne at Håpet må gå i en større barnehage. Jeg håper det, faktisk. Håper at hun møter et vel av forskjellige folk, med forskjellig bakgrunner og kompetanser. Folk som kan gi henne langt flere vinkler på livet en hva jeg kan.

Jeg krysser fingrene for at monsterbarnehagen kan levere.