kultur
Bergensere
Snart ((15.november)) er tiden moden for nye rytmiske utskeielser fra Bjørn Torske. Plata med det klingende navnet ‘Kokning’ har ligget synlig, men ikke avspillbar, i WiMP i et par uker allerede. Idag var det mulig å finne en prøvesmak på sporet ‘Bergensere’ på sidene til Smalltown Supersound. Og smakeprøven muliggjør videredeling. Så her:
Bjørn Torske - Bergensere by smalltownsupersound
En gleder seg liksom ikke noe mindre!
Om å rive landet i filler
Mange har sagt mye i forlengelsen av Christian Tybring-Gjeddes innlegg i Aftenposten i forrige uke. I god tid før den godeste kom med sitt utspill, kunne en lese på den ellers *interessante ((legg merke til det svært norske .com-endelsen)) siden norskkultur.com ((tips fra Ole Johansen i kommentar på Minerva)) at
Det nasjonalkulturelle program har gått ut på å finne mest mulig sammenfall mellom kulturelle og politisk grenser. Dette antas å øke det indre samhold og å gjøre det mulig å opprettholde en indre orden uten for mye tvangsmakt.Uten nærmere å definere hva "Det nasjonalkulturelle program" er eller har vært, kommer det ihvertfall klart frem at det er mulig å fokusere på likheter fremfor forskjeller.
Tybring-Gjedde sier multikulturalismen, alternativt Arbeiderpartiet med sin politikk, vil rive landet i filler. Det klarer Tybring-Gjedde på egenhånd med sitt fokus på skillet mellom “oss” og “dem”.
Se ellers nrk-debatten fra Litteraturhuset igår og les gjerne Frithjof Jacobsens “Et forsøk på å stikke fingeren i jorda”.
Byggekultur
Enten en er blant de priviligerte som har kommet til i arv, selv har investert eller nærer drømmer om; ferietid er for mange nordmenn det samme som hyttetid. Det er nesten en halv million hytter og fritidseiendommer i Norge (( www.ssb.no/bygg/ )). Det finnes selvfølgelig mange perler, men dessverre treffer vandrevennen Narve altfor godt også om hyttebyggekultur, og kanskje spesielt hytteUTbyggingskultur, slik han er gjengitt i i Tomas Espedals ‘Gå’ (( Gå.(Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) )) :
Vi er blitt rikere og bygger dårligere, sier Narve. De nye husene, de er for dårlige, for stygge, tynne, firkantete bokser med pålessete terrasser og utvendig pynt, det ser forferdelig ut.
Alle skulle hatt en Narve til å sette tingene på plass, og en liten formue til å bygge som D2s showcase fredag (sic.)
Alternativmedisin: Dra på tur med Espedal. Rundt hundrelappen koster mykomslagversjonen, f.eks. hos Audiatur. Virkningen av alternativmedisin er som kjent vanskelig å dokumentere, men her på den ikke altfor skjønne terrassen kjennes det ut som det skjer noe inni meg.
Og så var vi tilbake i skyttergravene igjen...
For en måned siden åpnet VG facebook-gruppa Nye Norge samtidig som artikkelserien ved samme navn markerte sitt nærvær på papir ((i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc)). Et spennende initiativ med de beste intensjoner, som, ifølge noen, ikke var annet enn et sted for organisert rasisme. Ta en rask titt selv. Det er liten tvil om at temperaturen er høy, og at debatten ikke alltid er like … eh… fruktbar.
Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen ((integreringsdebatten)). Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.
Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist ((kan han være begge deler?)). Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.
Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.
Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som ((bindestreks))-nordmenn.
Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.
Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.
Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.
Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!
Dokumentar på norsk
Det er gode tider for norsk dokumentarfilm om dagene. Ikke minst går dette frem i Oktober-nummeret av Monocle, som bruker hele fem sider på norsk dokumentarfilm under tittelen Keep it reel. Nok til å vekke nasjonalfølelsen her i gården.
[caption id="" align=“alignright” width=“200” caption=“Wallstatement from Warszawa”][/caption]
En norskprodusert og prisbelønt dokumentar som tar for seg nettopp nasjonalfølelse og stolthet, er Belarusian Walts. I forrige uke kom det en hyggelig pakke i posten; Morgenbladet hadde bestemt seg ((i samarbeid med en hel del andre)) for å dele ut denne perlen til interesserte lesere i bytte mot en sms. Ikke verst. Filmens protagonist, kunstneren Alexander Pushkin, er en hviterussisk en-manns-revolusjon. Antagonisten, president Alexander Lukashenko, lusker i kulissene. Han håndhilser på veteraner med Stalinbannere og trekkspill, muligens uvitende om navnebroren. I filmen møter Lille-Alexander aldri Alexander den store. Derimot møter han mange av hans tilhenger; gjennom maleri og performance erter han på seg både ordensmakt og medborgere, for som det heter i filmens åpningsscene;
The president of Belarus is the last dictator in Europe, Alexander Lukashenko. As in many other countries, Belarus has elections from time to time, and Lukashenko regularly falsifies the results. But he does so needlessly; most Belarusians support him anyway.Med tanke på filmens alvorlige tema som yttringsfrihet og nasjonal selvfølelse, er det en overraskende humoristisk film. Ett sted i filmen oppsummerer Pushkin sin rolle i samfunnet som diktaturets alibi; fordi han fortsatt er i live, kan makthaverne peke på ham hver gang de kritiseres for brudd på menneskerettighetene. Og det gjøres stadig. Human Rights Watch skriver bl.a. 14 jan. i år at
Belarusian authorities continue to use the criminal justice system and onerous administrative demands to control civil society, political opposition, and the media. ((Human Rights Watch, World Report 2009 - Belarus, 14 January 2009, available at: [www.unhcr.org/refworld/...](http://www.unhcr.org/refworld/docid/49705fac2.html) [accessed 14 October 2009]))Mot dette bakteppet er det ganske fantastisk at regissør Andrzej Fidyk makter å lage ett så nyansert portrett av den kjempende kunstner at en sitter igjen med spørsmålet om han ikke i kampens hete er blitt like rabiat som systemet han kjemper mot? Tankevekkende, er det!
Wikipedia og norske forfattere
Det er sommer, og Kulturnytt og NRK jobber på spreng for å fylle sendeflata. Jeg er takknemlig, jeg betaler jo tross alt lisens med ett smil.
Dagens ulturKnytt ((jeg tillater meg å låne litt fra Jan Erik Volds Kulturuke)) (og denne artikkelen på nrk.no) forteller at norske wikipedias oppslag på Anne B. Ragde ((joda, dette er en permalenke…)) kun er på seks linjer. Utover en liste over priser hun har mottatt, og en lang og komplett bibliografi (tulKurnytt-journalist Marianne Siebke får Ragde til å sjekke, og jodda, den er komplett).
Det kan hende det er snakk om en sak plantet av norske Wikipedia selv; sannsynligvis er slike saker med på å øke aktiviteten blant bibliotekarer og norske litteraturelskere på nettstedet. Det er jo bra. Men hva er det ultKurnytts utsendte savner i artikkelen? Er det den litt mer ledige stilen til Ragde-oppslaget i Store Norske? Den uten referanser? Den som forteller oss at “En tiger for en engel (1990) er en annerledes oppvekstroman […]” ((@Øystein Rottem/SNL: hva er en annerledes oppvekstroman?))?
Wikipedia er ett dugnadsprosjekt. Alle kan delta. Ingen kan stilles ansvarlig, og ingen bør ta ekstra ansvar. At artiklene er så objektive som mulig, basert på uomtvistelige fakta, er ett mål. Det er ikke nødvendigvis tilfellet for denne posten.
Skjerpings, luKurtnytt!
Speed, Safari & Sonic Youth
Ja, igår lansert Apple sin nye iPhone, 3Gs ((S for Speed)), og for en stakket stund var det det mest omtalte emnet på twitter. Ikke lenge etterpå gikk min egen maskin i oppdateringsmodus og hentet ned Safari4, og denne gangen ikke bare beta. Selv hadde jeg akkurat gått tilbake til firefox, ikke minst fordi Safari4Beta ikke funket spesielt godt i bloggeditoren til Wordpress. Blir det retur til Safari, kanskje?
For mitt vedkommende var det allikevel ikke hverken teknikken, eller den påtroppende (aller siste vanlige) eksamen som nærmer seg med stormskritt som satte kveldens dypeste merker. Midt i natten kvitres det fra @thesonicyouth at der er en ny plate på vei ut i butikkhyller og over fiber, og at det både er mulig å høre den på bandets hjemmeside, og skulle det vise seg, kjøpe spor i iStore… Jeg gleder meg virkelig til i morgen etter endt eksamen å sette meg på toget mot Moss, stappe de gamle, hvite pluggene godt inn i øregangene og bare synke ned i setet…
Å løfte frem i lyset, eller fortie?
Det hender ganske ofte at en kommer over åndsverk som ikke er verdt båndbredden de leveres på. Eksempler på dette er pekeren i denne oppdateringen fra CiViX/Gunnar, denne bloggposten fra AntiHijadNorge, eller Frp/MGP-låta til Christian Engebretsen. Eksemplene varierer sterkt i alvorlighetsgrad, fra det ikke ønskelige, til det stupide, til det ulovlige ((rekkefølgen på eksemplene og mine vurderinger samsvarer ikke nødvendigvis)).
På mange måter er de alle uttrykk for en variert og fargerik meningsveksling som på en eller annen måte bruker nettet som delingskanal, selv om det er stor forskjell på hvor tydelig avsenderne gir seg til kjenne. Tilfeldigvis deler de alle det at de fremmer syn- og løsninger på utfordringer jeg er uenige i.
Det jeg plutselig satt å lurte på var: imøtegåes slike best ved å ties ihjel, eller er det lurt å trekke dem frem i lyset og og møte opp med saklige argumenter? Eller kan vi bare le dem i filler?
emusic.com
Det kan noen ganger virke som vi er fanget i en evig kamp mellom store, homogeniserende tjenesteleverandører (se Microsoft’s langtidhegemoni på os, eller iPod+iTunes' totaldominans på musikkavspilling) og underskogen av alternativene; nesten aldri like brukervennlige eller fine, men liksom litt sånn politisk korrekt alternative. Mot dette bakteppet står emusic i en godposisjon. Dekningen er ikke like god som i Apple´s iStore, men der hvor nye iTunes 8.x kommer med sin nye Genius-funksjon, den tenkende selgeren, er emusic full av den uforklarlige menneskelige faktoren. Andre folk som som mener noe om musikk, høyst subjektivt, og uten selgerbaktanker. En slags virtuell versjon av platesjappe, sånn som platesjappa var i gamledager, før Platekompaniet la sitt homogeniserende hegemoni over byen, sånn som det var nede hos Pål, nede ved gamle EPA, før Amfisenteret la sin klamme hånd over Moss sentrum. Bare med månedsavgift, og et på forhånd avtalt antall spor til rådighet.