iPad
Jeg er en direkte årsak til at det er sånn...
Verdens beste radioprogram, This American Life, legger seg i siste episode grundig flat etter å ha sluppet endel faktafeil gjennom filteret i sin mest populære episode ever, Mr. Daisy and the Apple factory. Programmet er en versjon av en monolog Mike Daisy har fremført i lengre tid med erfaringer fra et besøk han gjorde i Kina til fabrikker som produserer iPhone, iPad og andre Apple-produkter. Historiene er grufulle ((siden TAL er et seriøst radioprogram og ikke kan leve med å ha feilaktigheter ute, er lydfila med all følelsesladet feilinfo fjernet. Og det er egentlig ganske kjipt, for verdien av å høre de to i sammenheng, i kronologisk rekkefølge, gjerne med et tidsrom i mellom, MÅ kunne være av interesse for noen. Kanskje elever eller studenter. Derfor passet det så altfor godt at podcastprogrammet Instacast kom med en oppdatering i forrige uke som muliggjorde å åpne (og lagre) nedlasta podcaster i andre app’er. Hos meg er Dropbox og Evernote kompatible med denne muligheten, og følgelig kan jeg tilby Mr. Daisy and the Apple factory. Og for sikkerhets skyld: Retraction. Medieteachers of the world: take over!))
Episode 460, med det dekkende navnet Retraction, er i sin helhet viet å avdekke flere løgner i monologen, og ganske langt på vei virker det som all den dårlige samvittigheten Mike Daisy har gitt oss for våre iDingser er nærmest grunnløs. Vi får høre at det meste av det vi vet om dårlige tilstander langs kinesiske samlebånd har Apple fortalt oss, og at overtid (som i å jobbe 24 sammenhengende timer) er vanskelig å motarbeide fordi arbeiderne selv ønsker å jobbe mye for å tjene mer penger. Og akkurat idét den gode, varme selvfølelsen er i ferd med å komme tilbake, kommer stikket (det er New York Times' Charles Duhigg som holder kniven)
there were times in this nation when we had harsh working conditions as part of our economic development. We decided as a nation that that was unacceptable. We passed laws in order to prevent those harsh working conditions from ever being inflicted on American workers again.Og plutselig er den telefonen ikke så uskyldig like vel… Like lite som jeg.And what has happened today is that rather than exporting that standard of life, which is within our capacity to do, we have exported harsh working conditions to another nation.
So should you feel bad that someone is working 12 to 24 hours a day in order to produce the iPhone that you’re carrying in your pocket—
[…]
I don’t know whether you should feel bad, right? I mean—
[…]
Should you feel bad about that? I don’t know, that’s for you to judge, but I think the the way to pose that question is… do you feel comfortable knowing that iPhones and iPads and, and other products could be manufactured in less harsh conditions, but that these harsh conditions and perpetuate because of an economy that you are—
[…]
—supporting with your dollars.
[…]
You’re not only the direct beneficiary; you are actually one of the reasons why it exists. If you made different choices, if you demanded different conditions, if you demanded that other people enjoy the same work protections that you yourself enjoy, then, then those conditions would be different overseas.
Julegavetips til mannen #8
Selv i en gjennomdigitalisert hverdag kan ens egen håndskrift være det beste formatet for nedknoting av tanker, skisser og idéer. Med en kosmonautpenn får padda flere og nye bruksområder.Minstemann kan også få glede…
Julegavetips til mannen #6
Det behøver ikke være så komplisert. Med Apple er det sjelden det, og med et Camera Connection Kit er det enda større grunn til å la Mac’en bli hjemme i ferien (om det strengt tatt er nødvendig med bilderapport hjem til slekt og venner).
Mannen ønsker seg et slikt sett. Forutsatt at han allerede har padde og kamera. Selvsagt.
White x-mas.
Generasjon iOS mot norske klasserom
Om ikke lenge fyller knert fire år. Hun kom altså til verden snaue kvartalet etter lanseringen av iPhone i USA, men i god tid til iOS' inntreden på det norske markedet ((og i vårt hjem)). Allikevel ble hun tidsnok kjent med dingsebomsene.
Jeg fikk min iPhone 3Gs da hun var forbi sin andre bursdag, og en god stund var beskjeden selvsagt “fingrene av fatet”, en tilnærming som sikkert medførte økt interesse.
Jeg kan fortsatt huske våre første runder i bildegalleri-app’en. Sommerminner. Familie på hytta. Da vi tegnet i sanda på stranda. Våre voksne venner. Oss. Ting hun kjente og gjerne ville snakke om. Fingrene dro mot skjermen, frem og tilbake, se!
Etterhvert ble min telefon mindre hellig for meg, og dermed mer tilgjengelig for henne. Vi testa noen spill. Sammen eller hun alene. Hun har gjennomlest Tambar er et troll og oppfølgeren, både med min fortellerstemme og med Tor Åge Bringsværds. Hun har fargelagt asfalt til den store gullmedaljen med Jens og Jonas. Hun syns det klassiske kulespillet Labyrinth er fantastisk, men vil gjerne at jeg lander brettene.
Før sommerens lengre bilturer kjøpte vi en iPad. Heller det enn bildvdspiller. Flere bruksområder. Flere gleder. Ved hjelp av Ripit la vi inn noen av de kjæreste filmene. Vi lette litt rundt etter noen spill å leke seg med. Det ble Tetris til mor, Pacific Wings til far og iGenius Memory Match ((som er et hukommelsesspill)) til knert.
Sommeren igjennom har hun og kompisen fått lov å spille et par runder om dagen. Litt kos før leggetid. På de lengre bilturene har hun vekslet mellom spill, filmene sine, fotografier eller å se ut gjennom vinduet på europeiske kuer og hester som farer forbi. Og det siste har nok vært mest spennende.
[caption id="" align=“alignnone” width=“500” caption=“Franske kyr. Spennende."]
[/caption]
Vel hjemme er hun fortsatt borte på iPad’en. Hun kunne sikkert hatt den med seg hele tiden, særlig etter at Karsten & Petra ble lansert en gang i juli (??). Hun får ikke ha den med seg i senga.
Ekko hadde her om dagen et veldig interessant radioprogram ((som jeg spilte av i Instacast på vei til jobb i dag tidlig)) om multitasking og den oppvoksende slekt. Noe av det viktigste som sies i programmet er at vi vet svært lite om hvilken effekt ny teknologi har på våre og våre barns sinn. Teknologien utvikler seg så raskt at kvalitetssikret forskning enda ikke er produsert. En annen viktig ting som påpekes (nærmest unisont) fra deltakerne, er at nyvinningene vil ha effekter, at noe nytt vil gå på bekostning av noe annet. Det det er vanskelig å bli enige om er om utviklingen er god, eller om der lurer farer. Jeg vet ikke.
Det jeg vet, er at i min oppvekst på åttitallet, var mange foreldre, mine inkludert, bekymret for at spillkonsoller som Commodore 64 og Amiga 500 skulle føre til at unger ble sittende stille. Jeg tror det var noe av grunnen til at vi ikke fikk datamaskin før Internett var en realitet og jeg på videregående trengte en pc for å gjøre skolearbeid. Jeg vet også at min beste venns foreldre ikke delte mine foreldres frykt for teknologiens effekt på barnesinn og aktivitetsbehov. Når vi var sammen var det min bestevenn som alltid ville spille fotball eller finne på noe ute, mens jeg, sultefora som jeg var på tech, helst ville stikke opp til ham for å slå på maskinen. Han hadde forresten også et langt mer liberalt forhold til smågodt (les fri tilgang) enn meg, uten at det forhindret han fra helst å spise en brødskive mens jeg forsynte meg grådig av skåla på kjøkkenbenken deres. Jeg vet også at jeg den dag i dag er langt mer opptatt av ‘ny teknolgi’ enn min barndoms sjelevenn. Hvorfor det, mamma?
Tilbake til knert. Hun runder minnespillet på nulltid, og lærer samtidig noen franske gloser i ny og ne. Iblant går hun videre. Her om dagen fant jeg henne med Jeux de memoire ((noe vi sikkert lastet ned mens vi lette etter et egnet memoryspill til bilferien)). - Her er din bokstav T, pappa!
Og jeg tenker at det var bra vi fikk tatt oss en tur i soppskogen forrige helg, så ikke alt stimulans er mediert gjennom iOS. Og at selv om det antagelig vil bli en utfordring å holde på hennes konsentrasjon når hun om et par år kommer på skolen, så ligger kanskje den utfordringen i å undervise relevant for de i hennes klasse som har hennes erfaringer såvel som de som ikke har det.