Tre Safari-tillegg jeg må ha

[caption id="" align=“alignleft” width=“180” caption=“Photo: Balmain Hair/Flickr”]hair extension Balmain clip in[/caption]

Både Chrome og Firefox er kanskje lysår foran Safari når det kommer til extensions, disse små tilleggene som gjør nettlesern litt mer tilpasset ditt bruk og behov, men Safari kommer seg, og ikke minst kommer de med noen virelig gode. Tre jeg må installere straks jeg setter meg ned ved en mac jeg vet jeg skal sitte ved en stund er Linkthing, Sessions og ClicktoFlash

Linkthing: Gir kontroll over hvor lenker og tabs åpner seg. Jeg liker best å ha flere tabs i ett vindu, og syns det er fint om nye sider legger seg ved siden av “the mothership”. Det ivaretar kontekst og system om en f.eks. driver med mange slags saksområder parallelt. Et bonus er mulighet til å sende ting lenker til Instapaper fra kontekstmenyen…

Med så mange ting som skjer på en gang, er det klart det er surt å gå tom for batteri, eller gud forby en Safarikrasj eller enda verre, en systemkrasj. De er sjeldne, men de skjer. Da er det digg å vite at Sessions tar vare på historikken, sørger for at det er enkelt og greit å finne igjen den ganske interessante tingen du leste her om dagen, men som du glemte hvem stod bak…

ClicktoFlash trenger ikke lange beskrivelsen; det er et filter som fjerner all Flash som kjører i nettleservinduet. Det fjerner endel støy og reklamebannere. Så er det selvsagt de gangene hvor en faktisk har behov for den infoen som ligger i Flash. Da er det bare å klikke i det blanke feltet, så er Flashfila igang. Særlig kjekt og nødvendig på fantastiske Flashting som denne oversikten over demokratibevegelsen(e) i Nord-Afrika fra The Guardian

Og der finnes selvfølgelig mange fler i Apple’s extensionsgalleri, som du også finner som punkt 2 på “Safarimenyen” øverst til venstre.

Hvilke tillegg (uavhengig av nettleser) er du avhengig av?

Er Wikipedia + skolen = sant?

Elevene svermer til nettleksikonet Wikipedia. Som konsekvens må trolig lærebøkene skifte format
heter det i Rye, Austvik og Ryes kronikk i Dagbladet i dag ((og på Universitetet i Agders sider, sjekk finpoke til "nett-tullingene")). Trekløveret har fått mye godt med seg, som at vi like gjerne kan "unngå de prinsippielle diskusjonene for eller mot oppslagsverket". Samtidig er det ikke helt godt å skjønne hvor kronikkforfatterne vil hen når de avslutter med at
I møte med morgendagens utfordringer fortjener verken den gamle læreboka eller Wikipedia kunnskapshegemoni
Mener de at kunnskapshegemoniet må tilhøre den nye læreboka?

Om det er så at elevene alt for sjelden søker dypere i stoffet etter å ha lest seg opp på wikipedia, er det kanskje noe med deres kompetanse til kritisk lesning? Kanskje noe med deres forhold til oppslagsverket som noe som er hamret i stein?

Selv lærer jeg fortsatt å skrive ved å lese, og min lesing drar veksel på det jeg skriver. Og jeg kan fortsatt huske hvor overrasket jeg var første gang jeg redigerte en artikkel på Wikipedia, vel vitende om at medstudenter godt kunne finne på å ta det jeg skrev for god fisk.

Om vi er enige om at Wikipedia er kommet for å bli, og at elever, studenter og andre kunnskapshungrige kommer til å forholde seg til det i uoverskuelig fremtid, kan det hende at flere tidligere bør møte Wikipedia og wiki-teknologi og forholde seg til det kritisk som et verktøy til kunnskapsdeling og -bygging? Jeg tror det, og jeg har bittelitt empiri på at det kan funke. Sammen med tre medstudenter på HiO hadde jeg våren 2009 gleden av å bruke wiki i RLE-undervising i en 6. klasse ((rapporten vår, In Wiki Veritas,  finnes under tekster)). Det kokte!

Jeg er på ingen måte noen ekspert på forhold, men jeg sitter med en følelse av at sameksistens ofte medfører en utvikling hos begge parter. I så måte holder det neppe at lærebøkene skifter format. Mer sannsynlig er det vel at skolen må skifte format?

Guttorm også har oppdaget det: er du misfornøyd med innholdet, står du i Wikipedia fritt til å forbedre artikkelen. Just do it.

Jeg digger Reeder<br /> (og et par praktiske ting til)

[caption id="" align=“alignleft” width=“136” caption=“AppStore…"]Reeder update from AppStore[/caption]

Sommeren er (nesten) over, og tida er moden for å oppgradere hjelpemiddelsentralene rundt omkring det ganske land. Plosiv har skrevet sin ode til Google Reader, og Astrid har tatt for seg et bredt spenn av apper som kanskje kan komme godt med. I krysningspunktet mellom de to ligger Silvio Rizzis Reeder, verdens beste iPhone-app for Google Reader-håndtering (Reeder finnes også for iPad, men den vet jeg ingenting om).

Reeder er enkel, men allikevel fleksibel og mulig å tilpasse til eget bruk. Brukergrensenitt er intuitivt. Du kan se liste over alle, uleste eller stjernemerkede artikler fra RSS-leseren. Artikkelvisningen er lettlest, og en kan fort gå videre i lista med navigasjosknapper i nedkant av tekstfeltet.

[caption id=”" align=“alignleft” width=“134” caption=“Services Panel over Evabras "Hva er det som gjør en lærer god?""]Skjermbilde av Reeder med Services Panel[/caption]

Knappen jeg kaller for ‘forward’ er kanskje det beste med hele app’en. Opp kommer en tilpasset meny ((Innstillinger -> Reeder -> Services Panel)) med de tjenestene jeg bruker mest. Google Sharing publiserer jeg som en egen feed i widget på bloggen, ting jeg skal dyplese senere sender jeg til Instapaper ((eller ReadItLater om du foretrekker den)) og bokmerker jeg vil spare i Delicious sender jeg dit.

Sammen med Reeder og Delicious, er det altså Instapaper som holder orden på lesinga. Evernote holder orden på tanker, ideer, webclips og alt det andre kaoset, og alle dokumenter knyttet til jobb ligger i Dropbox (applenke) for deling mellom maskiner, og evt. på mail om det er noen som skal revidere. Og alle har selvfølgelig sin plass i Safari-menyen, og evt. programmer på den faste.

Og inntil Apple kommer med en skikkelig oppgradering av musikktjenesten sin, er WiMP en fast traver på hjemmeskjermen…

Dropbox

Det er ikke noen nyhet lenger, men det er fortsatt et av de heteste usability-tipsene i en hverdag som involverer stadig flere terminaler og enheter for elektronisk databehandling. Jeg snakker om Dropbox, en snedig liten sak jeg først ble kjent med mot slutten av studietida. Den evige USB-pinne. Redningen. Kontinuitetsoppasseren.

Dropbox er ganske  enkelt et lite program som lager et område/en mappe på maskinen din, og sørger for å holde alt du legger i den mappa oppdatert mot ditt område på nettet, og på alle andre maskiner du installerer programmet. Jeg kan sitte hjemme opp mot sengetid og taste litt på et dokument jeg trenger dagen etterpå, lagre (stort sett legger jeg alt som er i prosess i dropbox’en) og så fort jeg logger på jobb-maskina ((som er en helt ok windows-pc)), oppdateres den lokale mappa mi.

Mapper kan deles med andre brukere, uten at det påvirker egen følelse. På den måten kan teamet dele plandokumenter, og bytte på å dytte inn sine oppdateringer.

Og du kan sjekke ståa i dropbox-appen på din telefon ((link til appstore, men d’box støtter de fleste store telefonOSer)) .

Om du går for gratisversjonen får du 2GB plass tilgjengelig fra hvorsomhelst i verden. Og benytter du deg av en av mine lenker, gir du meg samtidig 250MB ekstra gratisplass.

Eksamenstid

Mai er og blir eksamenstid. Så også her i gården. I morgentimene fredag innleder jeg min egen muntlig eksamen med et ti minutters innlegg rundt problemstillingen

Vurder Norskverkstedet som hjelpemiddel for aktivitet og samhandling mellom elevene. Trekk inn relevant pensumlitteratur ((noe forkortet, selvsagt)).
Det er selvfølgelig en helt grei problemstilling, litt mindre vinklet mot web2.0 og de store samfunnsendringene enn jeg kanskje hadde ventet, men helt ok. Eget innlegg understøttes "selvfølgelig" av en liten presentasjon i prezi; ikke de store greiene, men noe for å holde strukturen. Og apropos de gode hjelperne, eller verktøyene; tenkte jeg skulle smelle opp en liten liste over de mest praktiske og helt uvurderlige verktøyene jeg og vi har brukt i det siste for å holde studentproduktiviteten på topp. Om noen måneder er dette sikkert et "interessant tidsbilde på hvordan de gjorde ting den gang". Here goes:
  1. Adium (samlet IM for msn/googletalk/facebook/skype, snart også twitter)
  2. GoogleDocs (timelister til studentjobb importert fra xl, samskriving av individuelle- og gruppeoppgaver)
  3. Dropbox (lagring av alle filer som ikke går i nr 2: bildefiler, lydfiler osv.. )
  4. Prezi (enkelt og intuitivt presentasjon- og tankekartprogram, i browsern)
  5. GoogleReader (har man først en konto hos google, er veien kort videre. Reader holder styr på alle bloggene jeg tror jeg skal klare å holde øye med...
  6. MS Word (sluttfase/feedback, layout og litteraturliste via EndNote)
Det er selvfølgelig litt flaut at MS Word er på lista. Open Office har bare ikke kommet til meg enda, og endel av undervisningen de tidligere årene har tilogmed rettet seg mot Word. Uansett. Helt generelt tror jeg dette er verktøy som svært mange vil ha nytte av. De er med meg i alt jeg gjør.

Prøvekjør en wiki

I faget Pedagogisk bruk av IKT ved HiO har jeg i vår jobbet med ett prosjekt hvor vi prøvde ut en wiki-programvare, DokuWiki, i en 6. klasse her i Oslo ((Rapporten er å finne her, i filbanken)). Vi har hatt muntlig fremføring basert på prosjektet, og i morgen er vi sannelig invitert på seminar for Lærende Nettverk ved HiO for å dele ((vi kjører en presentasjon i Prezi)). Vi er i godt selskap; på programmet før oss er Ingunn Kjøl Wiig.

Det er mange som benytter seg av gratiswikitjenesten WikiSpaces om dagen, og jeg har ikke noen store motforestillinger mot det; det funker, det er mange som bruker det, og derfor er det også lettere å få hjelp om noe skulle stoppe opp. Samtidig sitter jeg fortsatt med en følelse av at det alltid er bedre å ha full kontroll over filene selv ((så sant det er teknisk mulig)).

Det å sette opp en wiki på egenhånd er ikke veldig vanskelig; det stiller litt krav til filbehandling, og litt evne til å feilsøke. Som lektor Melby sier ((uten at jeg påstår å vite noe om hvilken wiki hun snakker om)) er at den første erfaringen vi vil gjøre oss, er at det er fort gjort å sette opp en wiki […] Jeg er ganske enig, men for å kunne gå derfra til “som sagt, så gjort” kan det være greit å følge en liten punktliste.

Jeg vil i det følgende beskrive ett oppsett som muliggjør å prøvekjøre DokuWiki på din hjemmemaskin, og klargjøre den før den legges på ett sted som er tilgjengelig for elevene dine.

  1. Gå til http://www.wampserver.com/, velg fanen "download", og last ned siste versjon av Wamp. Kjør installasjonsprosessen som følger. Kort summert er dette et program som gjør at nettleseren oppfører seg som om den var på nettet når den leser filer som ligger i mappen c:\wamp\www
  2. Gå til http://www.dokuwiki.org/, velg finn "download" litt ned på siden, og klikk. Pakk ut ((unzip)), og legg filer og mapper fra dokuwiki over i c:\wamp\www
  3. Åpne nettleseren din og skriv [localhost](http://localhost) i adressefeltet. Du vil nå være inne i DokuWiki, og alt er klart til å sette igang!
Beskrivelsen over er gyldig for maskiner som kjører en eller annen versjon av Windows. Sitter du på en Mac, bytter du bare ut wamp med mamp: http://www.mamp.info.

Hjemmegruppeeksamen levert

Så er det gjort. De siste to månedene har, for uten påske, familieliv og undervisning, stort sett vært preget av et ganske omfattende skoleprosjekt. I samrøre med 3 andre studenter har jeg vært med på å sette opp, implementere i klasserommet og drifte en wiki i et rle-prosjekt i en 6. klasse på en skole sør i Oslo. Nå er prosjektrapporten levert, og livet går videre. Forhåpentligvis får jeg den ut i banken i løpet av helgen. Skal også prøve å få ned i ett par poster her noen av de tingene vi tror vi har kommet frem til igjennom prosjektet. Akkurat nå er det bare tomt.

Lurer forresten på hva som skjedde på dagens go open? Et kjapt søkt i googlereader’n forteller meg ihvertfall at june og bård vegard hadde tenkt seg dit, og at et nytt snakkested ble lansert av fornyingsministeren. Trodde også june skulle dit, men har ikke sett noen tegn til det på kvittrekanalen… alas. Slipp fangene løs, det er vår.

d&amp;b - del og bruk, et ning-nettverk for....

Skulle det være noe mål å fremstå som “early adopter” (en som kommer tidlig i gang med nye fenomener) her på bloggen, er jeg redd toget for lengst er gått for denne postens emne. Likefullt, i begynnelsen av måneden startet Ingunn Kjøl Wiig, damen bak bloggen Tanketråder, i samrøre med ett par andre ildsjeler, ett nettverk for kompetansedeling skolefolk imellom. Eller som det faktisk heter i nettverkets statutter:

Et nettverk for lærere, pedagoger, forskere, byråkrater, bibliotekarer og andre med interesse for sosial web, IKT og skole.
Nettverket er tuftet på en tanke om at deling av kunnskap gavner alle.  For å bli flinkere til å bruke web2.0s muligheter i undervisningen, bør vi kanskje i større grad bruke web2.0s muligheter ellers i [det faglige] livet også? Som tenkt så gjort. Det yrer av meningsutveksling i det unge nettverket, som pr. idag teller 355 hoder. Både kunnskapsministeren og svenskene har kommentert fenomenet, og det skal en jo ikke kimse av.

Det er lite annet å gjøre enn å applaudere initiativet, før en spytter i nevene og hiver seg på delingskulturen. Og selv om det garantert er mye spennende som skjer med diskusjoner innenfor pedagogisk bruk av IKT, tenker jeg at det er minst like viktig hvordan ett sånt nettverk kan bli et forum for faglig utveksling innenfor et bredere spekter av skolens områder. Om så skulle skje, skal en ikke se bort fra at d&b i enda større grad kan være brekkstanga som vipper flere etternølere ut i den teknologiske hengemyra så mange av oss andre allerede er fanget i. Velkomstkomiteen står klar.

thomasrost bare nevner, bedre sent enn aldri…

Vurdering, måling og veiing

I forlengelsen av det desidert mest omdiskuterte innlegget blog.thomasrost.no så langt har hatt, Snør osv. med hele 5 kommentarer pr. idag, og med trackback fra kjell, er jeg nødt til å drodle videre på tanken om Vurdering For Læring. For noen er det kanskje ikke hverken nødvendig eller ønskelig å dvele noe særlig ved dette, for meg derimot er ikke livet alltid like enkelt. Spørsmålet jeg endte opp med, var om ett instrument som er i stand til å måle fart, puls, forbrenning av kalorier, stigning i terreng (og sikkert enda mer) på noen måte kan finne sin rettmessige plass i en undervisningssituasjon i Kroppsøvingsfaget?

Spørsmålet handler selvfølgelig om hvordan er ser på VFL, om all vurdering og måling, uansett form og formål, er vurdering for læring, eller om det er noe som virker mot? Kjell’s konsise svar er selvfølgelig preget av ladningen som lå i formuleringen “brutal måling og veiing”, samtidig som det vektlegges at vurdering er essensielt for å “finne ut hvor skoen trykker”. På den ene siden er jeg langt på vei enig i at en ikke må være redd for å gi feedback, hverken til elever eller andre. Samtidig er det ikke nødvendigvis all vurdering som fører til læring, eller?

Og er det egentlig sånn at vurdering av elevene i KRØ skal knytte seg til f.eks. endring i O2-opptak, eller pers på 60 metern? Er det noe mål at elevene skal forbedre sine prestasjoner igjennom skoleløpet, på samme måte som de helst skal være i stand til å lese lengre tekster, med stadig skiftende lesestrategier? Det planen ihvertfall sier (under 10. trinn), som kan brukes i en argumentasjon for et klassesett med 405ere, er:

Mål for opplæringa er at eleven skal kunne
  • planleggje, gjennomføre og vurdere eigentrening over ein periode, og nytte digitale reiskapar i arbeidet
Så om vi snakker om noe mer enn å sette opp en tabell i et regneark...

Snør din sekk, spenn på dine ski

Det er kanskje å sparke inn åpne dører å melde om at det er godt med snø i marka om dagen. Samtidig er det nå en gang sånn at en god ting ikke kan sies for mange ganger, eller? Uansett, i går var to gode naboer i skogen oppafor Sognsvann, og der var det fint å gå, gitt. Med smørebom eller ikke. Ved hjelp av en Garmin Forerunner 405 er hele turen er behørig dokumentert her, inkludert data på hvordan pulsen lå de siste bakkene opp mot Ullevålsseter. Nå er ikke Læreplanen for Kroppsøvingsfaget den fyldigste hva angår digitale ferdigheter (noe som vel har sammenheng med fagets natur), allikevel merker jeg at ett spørsmål vokser frem et sted bak i hodet; kan denne dingsen, eller 20, brukes til noe fornuftig i undervisningen?

Wiki som verktøy i undervisningen: et prosjekt

Vi begynner i dag. Resten av våren skal Ann Kristin, Irene, Kjell og herværende gjennomføre et prosjekt på en barneskole i Oslo. Målet er å prøve ut hvordan wiki-teknologi kan brukes i klasserommet til å stimulere til samarbeidslæring. Det eneste vi vet idag er at det er elever på 6. eller 7. trinn vi skal ha som brukergruppe.

Dette er selvfølgelig kjempespennende. Wiki-teknologi, med Wikipedia som fremste eksponent, trekkes ofte frem av entusiaster og teknokrater* som selve kjernen i web2.0, Internettet der brukerne går fra å være konsumenter til produsenter av innhold.

For min egen del er det du leser nå det nærmeste jeg er med på å bekrefte tesene om web2.0. Wikipedia har jeg benyttet i hovedsak som konsument, bare sporadisk som produsent. Poenget nå blir plutselig å virke som fasilitator for at andre skal kunne bli innholdsprodusenter. Ved nærmere ettertanke er det kanskje en av flere mulige definisjoner på meningen med å være lærer? Fortsettelse følger.

*og jeg innrømmer gjerne at jeg ikke er helt sikker på hva begrepet egentlig skal innebære… “teknokrater”, altså

Digitale lærere på lavt nivå?

Torger Åge etterlyser digitale grunnskolelærere, og påpeker noe herværende også har merket seg; Nettet fremstår nærmest som tomt for lærere på grunnskolenivå med lyst til å delta og å dele erfaringer og tanker omkring temaer knyttet til skolenhverdagen og digitale hjelpemidler. At det er norsklektorene på videregåendenivå som dominerer bildet tiltredes også.

At norsklektorene (som med sin markante tilstedeværelse i bloggosfæren skal ha hauger på hauger med kudos) er skoleverkets “early adopters” er neppe bare deres egen fortjeneste. Om en da ikke regner læreplanforfatterne med i deres rekker.

Kunnskapsløftets fagplan i Norsk stikker seg nemlig frem mellom de slafsete pappomslagene planen er innbundet i, med sin utvidede tekstforståelse, og gjennomførte tilnærming til de fire hovedområdene og de fem grunnleggende ferdighetene. Til sammenligning er f.eks. læreplanen i Engelsk godt og defensivt planta i fortiden.

Å kunne bruke digitale verktøy i engelsk gir mulighet for autentisk bruk av språket og åpner for flere læringsarenaer for faget. Engelskspråklig kompetanse er i mange tilfeller en forutsetning for å kunne ta i bruk digitale verktøy. Samtidig kan bruk av digitale verktøy bidra til utvikling av engelsk språkkompetanse. Kildekritikk, opphavsrett og personvern er sentrale områder i digitale sammenhenger som også inngår i engelskfaget.
Ganske bleke greier mot norskplanens
Å kunne bruke digitale verktøy i norsk er nødvendig for å mestre nye tekstformer og uttrykk. Dette åpner for nye læringsarenaer og gir nye muligheter i lese- og skriveopplæringen, i produksjon, komponering og redigering av tekster. I denne sammenheng er det viktig å utvikle evne til kritisk vurdering og bruk av kilder. Bruk av digitale verktøy kan støtte og utvikle elevenes kommunikasjonsferdigheter og presentasjoner.
Det er interessant å se hvordan engelskkompetanse "i mange tilfeller" vurderes som en forutsetning for bruk av digitale verktøy, hvor digitale verktøy fremheves som noe som gir noe (nye muligheter) til læringsarbeid i norskfaget.

Som fortsatt studerende kan jeg dessverre ikke stå sammen med Torger Åge som digital grunnskolelærer, ikke før tidligst over sommer’n ihvertfall. Det fine med å være studerende, er selvfølgelig at iblant er en innom noen fantastisk gode samlinger som denne, får høre noen kloke ord fra luringer som denne, for så å smøre det ut på en blogg som denne.

ITU-konferanse: Sosial web og læring

Dagens ITU-konferanse i Georg Sverdrups hus på UiO kunne på forhånd fremvise en imponerende deltagerliste. Minister Solhjell, danah boyd of berkeley og opptil flere av våre egne fremstående forskere (Brandtzæg/SINTEF IKT, Lund/UiO, Kløvstad+Hontvedt/UiO) klarte å si mye om hva som kjennetegner nettsamfunn og hvem som bruker dem, og i noen grad til hva. Web 2.0s “løfte” om deltagende brukere/produsenter fremfor konsumenter ser ikke helt ut til å holde mål; langt på vei ett mindretall er spesielt aktive på produsentsiden, kunne både fra Brandtzæg og Kløvstad+Hontvedt fortelle oss. Interessant som bakgrunnsinformasjon, uten tvil, men fra en pedagogs ståsted; ikke veldig matnyttig. Det var derimot dagens avsluttende foredragsholder, Neil Selwyn fra London Knowledge Lab. Samtidig som Selwyn åpenbart fant mye læringspotensial i sosiale nettverk (finne+vedlikeholde kontakter, finne likesinnede+dele idéer, dele+bygge kunnskap og bedrive “reflective learning”)*, la han ikke særlig skjul på at han fant det grunnleggende problematisk at noe så fritt og uformelt blir forsøkt adaptert inn i den formelle og institusjonaliserte skolen. Ihvertfall så lenge ikke lærere vet å skille mellom det som er private arenaer( evt for uformell læring), og det som er den formelle læringsarenaen. Det var omtrent det jeg rakk å få med meg før jeg fór i barnehagen. Så det så.

Ettertanke til en pratedag

Etter torsdagens seminar med Lærende Nettverk er det særlig to-tre tanker eller sitater som har surra rundt i hodet mitt. 1) Ove Eide´s kommentar om at læring faktisk er øving. For meg peker dette spesielt på hvordan en bør tilnærme seg vurdering av elevprosjekter; Har de gjort noe som ligner før, skjønner de hvilke strukturer i sluttproduktet vi ser etter osv… Vi er så bortskjemt på eksponering for gode (les: velfungerende) multimodale fortellinger at vi kanskje fort legger lista vel høyt? 2) Dekan Haneviks innsiktsfulle kommentar om at studenter faktisk kanskje ikke lærer å bruke metodisk de arbeidsformer de selv erfarer. Dette handlet om bruk av mappeevaluering i skolen, noe som skal være innført på alle trinn i utdanningsløpet by now. Lærer vi studenter ved HiO det? Ja, vi leverer oppgavene være i mappe på fronter, men det betyr selvsagt ikke at vi kan noe om mappearbeid på mellomtrinnet. En er ikke kjørelærer fordi om en har lappen. Kommer ikke på den tredje, skal sjekke notatene. Helga er over.

Pratedag i Auditorium 3

Lærende Nettverk-konferanse om IKT i pedagogisk praksis; egen andpusten ankomst ti minutter inn i Avdelingsleder ved Kunnskapsdepartementet Øystein Johannesen’s innlegg, desperat søken etter ledig stol, vinnerloddet står bakerst i salen, ankre opp, lande. Ved siden av tre lærere ivrig opptatt med å lage undervisningsopplegg i samfunnsfag og RLE.

Midtsesjon om sammensatte tekster. Carsten Ohlman fra HiO holder et flammende foredrag om sammensatte tekster (multimodale tekster er ett så meget bedre begrep, men det sku' så ikk' departementet ha' noget af!), før Gudveig Åmdal, Dønski Vgs og Olav Prestvik, Bjertnes Vgs snakker om forsøk med “Kollektiv Læring i det virtuelle rom”. Begge overveiende fokusert på hva som ikke har fungert så bra.

Vurdering

Så gis ordet Ove Eide, leder for utvikling og fornying ved Firda Vgs.

Tema: Vurdering, spesielt av multimodale tekster. Arbeid med vurdering stiller krav til apparatet av kriterier. Utgangspunktet for dette apparatet må finnes i læreplanverket, K06. Et planverk med interne motsetninger, hevder Eide, med henvisning til generell del. På den ene siden: skolen skal være gjenkjennelig for eleven ved å benytte seg av de kulturelle strømningene denne lever i på fritiden (og derigjennom bedrive forsterkende sosialisering). Samtidig skal skolen fungere som en vektstang mot alt det “fæle” elevene eksponeres for gjennom ungdomskultur. Der ris gjerne på mer en en hest av gangen.

I fagplanene kommer de interne stridighetene også tydelig fram; norskplanen operer med ett utvidet (progressivt?) tekstbegrep, hvor multimodale tekster er en selvfølgelighet. Engelskfaget, derimot, gjør ikke det. Konsekvensen er selvfølgelig at både lærere og elever sliter med å få grep om begrepet tekst. Og hvordan skal en da vurdere teksten?

Gjennom sitt arbeid som mediefagslærer ved Firda, har Eide satt ned 11 punkter som kunne fungere som utgangspunkt for kriterier ved vurdering av multimodale tekster:

  • utnyttelse av potensialet i de enkelte tegnsystem
  • samspillet mellom de forskjellig tegnsystem
  • komposisjon og dramaturgi
  • kunstnerlig kvalitet
  • magefølelse
  • nyskapning og personlig uttrykk
  • svar på oppgave
  • kildebruk, kildekritikk og etikk
  • teknisk kvalitet
  • engasjement
  • grundighet
Og med lista i bakhodet mente Eide det var duket for en gang for alle å legge den fagspesifikke vurderingen av multimodale tekster i skolen (norsklærern vurderer historien, k&h vurderer filmteknikk og naturfagslærern vurderer naturfaglig innhold) død. En integrert vurdering, hvor de forskjellige tegnsystemer vurderes selvstendig og sett i sammenheng fremstår som den eneste fornuftige.