film
Om kvinnelige protagonister
There is something so retro with a girl protagonist whose life choices are defined by her girlness
sies det i siste podcast fra The Slate Culture Gabfest.
Jeg er så enig, men klarer samtidig ikke å ikke glede meg til å ta med påtroppende storesøster Knert for å se Brave.
The Norwegian Solution
Debatten om Norges rolle i Afghanistan fyller mange etermeter ((spaltemeter føles så innmari Wittenbergsk)) for tida. For at debatten skulle komme dit, måtte dessverre 4 soldater bøte med livet. Problemstillinger som hva vi driver med og hvorfor vi driver med det i Afghanistan, og om det er så viktig at vi er villig til å be norske soldater ofre livet sitt for det, er det mange som vil synse om.
Jeg ser argumenter for vår sikkerhet, for skolebygging og jenter i utdanning og a just war, jeg ser forsøk på å slå politisk mønt ((jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor Stortinget skal mene noe om hvor i Afghanistan våre tropper operer)) og jeg ser argumenter om at innsatsen de norske styrkene er med på å gjøre, neppe vil føre til fred i Afghanistan.
Det er fortsatt mange som regner Norge som en fredsnasjon. I fjor forsøkte Changemaker å dra igang en debatt om det ((med virkemidler som kanskje ikke var blant de mest subtile)) i kampanjen “Det er typisk norsk å tjene penger på krig”. Erling Borgen var inne på noe av det samme i sin bok fra i fjor.
Jeg syns det er altfor vanskelig å synse noe veldig bastant om hvorvidt vi bør trekke oss ut av Afghanistan i morgen eller ikke. Jeg syns det er vanskelig å hardnakket påstå at det er noe i veien ved at Nammo prøver å være best i verden på det de driver med. Altfor få nordmenn, selv om vi ynder å mene det motsatte, prøver på det.
Det betyr selvfølgelig ikke at jeg mener en ikke kan meninger om disse tingene. Det er bare nødvendig å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, uten å ende opp med en grå, uformelig masse.
Derfor syns jeg det er spesielt gledelig at dokumentarfilmen The Norwegian Solution fra 2009 av Emil Trier er nominert til Amanda. Det er en film som evner å ha fortelle en nyansert historie, med mange stemmer, uten å bli til den alle-har-litt-rett-smørja jeg altfor ofte ender opp med selv.
Men, øy; “war for peace”. Er det noen som virkelig, virkelig tror på det?
Forøvrig syns jeg alle bør lese Espen Barth Eides “Afghanistan og begrepet krig” på Arbeiderpartiet sine nettsider.
Dokumentar på norsk
Det er gode tider for norsk dokumentarfilm om dagene. Ikke minst går dette frem i Oktober-nummeret av Monocle, som bruker hele fem sider på norsk dokumentarfilm under tittelen Keep it reel. Nok til å vekke nasjonalfølelsen her i gården.
[caption id="" align=“alignright” width=“200” caption=“Wallstatement from Warszawa”]
[/caption]
En norskprodusert og prisbelønt dokumentar som tar for seg nettopp nasjonalfølelse og stolthet, er Belarusian Walts. I forrige uke kom det en hyggelig pakke i posten; Morgenbladet hadde bestemt seg ((i samarbeid med en hel del andre)) for å dele ut denne perlen til interesserte lesere i bytte mot en sms. Ikke verst. Filmens protagonist, kunstneren Alexander Pushkin, er en hviterussisk en-manns-revolusjon. Antagonisten, president Alexander Lukashenko, lusker i kulissene. Han håndhilser på veteraner med Stalinbannere og trekkspill, muligens uvitende om navnebroren. I filmen møter Lille-Alexander aldri Alexander den store. Derimot møter han mange av hans tilhenger; gjennom maleri og performance erter han på seg både ordensmakt og medborgere, for som det heter i filmens åpningsscene;
The president of Belarus is the last dictator in Europe, Alexander Lukashenko. As in many other countries, Belarus has elections from time to time, and Lukashenko regularly falsifies the results. But he does so needlessly; most Belarusians support him anyway.Med tanke på filmens alvorlige tema som yttringsfrihet og nasjonal selvfølelse, er det en overraskende humoristisk film. Ett sted i filmen oppsummerer Pushkin sin rolle i samfunnet som diktaturets alibi; fordi han fortsatt er i live, kan makthaverne peke på ham hver gang de kritiseres for brudd på menneskerettighetene. Og det gjøres stadig. Human Rights Watch skriver bl.a. 14 jan. i år at
Belarusian authorities continue to use the criminal justice system and onerous administrative demands to control civil society, political opposition, and the media. ((Human Rights Watch, World Report 2009 - Belarus, 14 January 2009, available at: [www.unhcr.org/refworld/...](http://www.unhcr.org/refworld/docid/49705fac2.html) [accessed 14 October 2009]))Mot dette bakteppet er det ganske fantastisk at regissør Andrzej Fidyk makter å lage ett så nyansert portrett av den kjempende kunstner at en sitter igjen med spørsmålet om han ikke i kampens hete er blitt like rabiat som systemet han kjemper mot? Tankevekkende, er det!