Kjære Twitter, kan jeg få betale?
[caption id="" align=“alignright” width=“256” caption=“Hva om Twitter plutselig selger seg selv?"][/caption]
I går ble det kjent at Instagram kjøpes opp av Facebook. Kvitterstrømmen ble raskt preget av harselas over beløpet, Instagrams mangel på inntjeningsmodell, at kjøpet skjer samme år som Kodak la inn årene og frykt for at en tjeneste mange liker å bruke nå blir skrudd sammen med Facebook. Enkelte kunngjorde sletting av egen bruker og delte behjelpelig lenke til siden hvor det gjøres, og det ble rikt henvist til visdomsordet
If it's free, you're the product!Instagram er verdt noe for Facebook dels i kraft av kompetansen de ansatte sitter på, dels antallet brukere tjenesten har og dels hvordan disse brukerne forholder seg til Instagram.
Facebook tjener gode penger på reklame (og andre ting) og disse pengene kan selskapet bruke på f.eks. oppkjøp av denne typen. Instagram som produkt og selskap har aldri satt seg fore å tjene penger. Brukerne betaler ingenting, og vi blir heller ikke eksponert for reklame. Litt som twitter, egentlig..
Jeg liker Instagram, men kan fint se for meg et liv uten, med reklame eller integrert med Face. Jeg lever fint med reklamen på face.
Jeg kan ikke si det samme om Twitter. De fleste jeg følger på Twitter har jeg ikke telefonnummeret til, jeg har møtt få i det virkelige livet og vil ikke være i stand til å plukke mange ut i en line-up. Men jeg verdsetter alle nics’a og informasjonen de deler med meg. Da er det ekstra ubehagelig å ikke helt klart vite hva som er Twitters langsiktige planer (selv om det jo finnes tegn)…
Så Biz Stone og dere andre: Kan jeg være så snill å få betale?
Er det et demokratisk problem med retningslinjer i sosiale medier?
Kontekst: denne ble til så hastigst etter twialog med @maritkamu, som involverte @KarsenUiO og @jilltxt, om bedrifter som innfører Facebookregler…
Nei, det er ikke et demokratisk problem om bedriften din lager retningslinjer for ansattes bruk av sosiale medier.
Det truer yttringsfriheten om bedrifter slipper unna med å gi ansatte som omtaler egen arbeidsplass i mindre positive ordelag sparken. Det er klart det skal være rom for å si ganske mye rart om egen arbeidsplass og leder, så sant det er innenfor vanlig lovgiving for krenkelser og injurier. Hvorvidt arbeidstakere bør bevege seg opp mot den grensegangen, det er en annen diskusjon.
Selv om xxxxx mennesker i Norge har en konto på Twitter og enda fler har en på Facebook er ikke alle digitale literater. Analfabetisme, i form av manglende kunnskap om hva som er et lukket rom ((en DM, en chat)) og hva som er et semioffentlig ((fb-veggen)) eller offentlig rom ((timeline, åpen fb-konto)) er fortsatt utbredt, også i typiske kunnskapsbedrifter. For mange vil et sett med retningslinjer kunne fungere som et godt verktøy for bevistgjøring og refleksjon om hva sosiale medier er og hvordan de fungerer. Sånn sett vil en slik veiledning fungere motsatt, i det folks kunnskapsløshet kan sies å være et demokratisk problem ((og sosiale medier kan hevdes å være demokratifremmende)).
Bedrifter som utvikler retningslinjer av typen “ansatte skal ikke nevne arbeidsplassen i sosiale medier” skyter selvsagt seg selv i foten like mye som skoler som blokker Facebook i brannmur. Å gå derfra til å si at bedrifters veiledning i sosiale medier er et demokratisk problem er like fordummende som det er en overdramatisering.
Det er ingen, bedrifter, ansatte eller meningsdannere, tjent med.
Og så var vi tilbake i skyttergravene igjen...
For en måned siden åpnet VG facebook-gruppa Nye Norge samtidig som artikkelserien ved samme navn markerte sitt nærvær på papir ((i seg selv et kult case på bruk av sosiale medier i markedsføring etc)). Et spennende initiativ med de beste intensjoner, som, ifølge noen, ikke var annet enn et sted for organisert rasisme. Ta en rask titt selv. Det er liten tvil om at temperaturen er høy, og at debatten ikke alltid er like … eh… fruktbar.
Denne uken var det tidligere skolebyråd i Oslo, Robert Wright (krf), som i Aftenposten tok rennafart og blåste nytt liv i integreringsbrannfakkelen ((integreringsdebatten)). Og huhei som det brenner. Rasismekortet er umiddelbart oppe, både fra Kristin Clemet, som innleder med å påpeke at debatten er helt på tur, og andre. I kommentarfeltene over det ganske kan en se noe av det samme som @civix/tjomlid kritiserer VGs facebooktiltak for: i kommentarfeltene er det bøllene som regjerer, de som skriker høyest og prater styggest.
Det er sikkert mange som omtaler Wrights utspill på nyanserte måter. Jeg finner dem bare ikke. Enten er han et geni, eller så er han rasist ((kan han være begge deler?)). Jeg er ikke sikker på om han er noen av delene. Det jeg er sikker på, er at han er en mann med et problem han ikke ser noen god løsning på, og som samfunnet ikke har funnet noen løsning på heller.
Uten sammenligning forøvrig; da jeg gikk på HiO, hadde jeg flere venner som gikk på Førskolelærerutdanningen. Det overrasker vel ingen at det, som Allmennlærerutdanningen, er et kvinnedominert studie. For å unngå at de få mannlige studentene skulle fungere som “kjønnsalibi” spredt utover klassene, sørget mann for at guttene gikk sammen. Hvorvidt praksisen var vellykket og gjorde at flere gutter fullførte studiet vet jeg ikke. Ikke om praksisen lever videre, heller.
Jeg husker også fra studietiden mens vi snakket om norskopplæring av barn med minoritetsspråklig bakgrunn at det hadde vært gjort forsøk med etnisk homogene minoritetsklasser for å underbygge norskinnlæringen. Kan det ha vært i Drammen? Poenget var uansett at for å få elever med gode språkkunnskaper, og derigjennom gode norskkunnskaper, var det et poeng at elevene ble drillet i morsmålet, også etter at de i aller høyeste grad hadde begynt å bygge norskkunnskaper. I språkfelleskapet kunne de bygge en felles metaforståelse om hva som skilte morsmålet fra det nye målspråket, samtidig som de igjennom skolen fikk forsterket egen identitet som ((bindestreks))-nordmenn.
Jeg husker jeg var nokså sjokkert. Og litt målløs. Og overrasket. Og litt sint.
Og samtidig litt fornøyd med at alle mine enkle svar og innlærte oppfatninger ikke nødvendigvis stod så fjellstøtt allikevel.
Jeg syns forslaget til Robert Wright er hårreisende lite intelligent. Men jeg tror ikke mannen blir klokere av rasisme-anklager.
Ps: Kjell skrev omkring temaet for en tid tilbake. Les gjerne det!
Adium osv.
Når en sitter fast i forrige generasjons kjøpe-operativsystem (OSX 10.4.11), og den medfølgende iChat kun tillater en å være pålogget en IM-tjeneste om gangen, kommer de gratis, åpne kildekode-programmene til sin rett; har det siste døgnet prøvekjørt både Fire (som har annonsert at det ikke kommer nyutviklinger) og Adium. Adium integrerer fantastisk bra med resten av plattformen, med samkjøring mellom adresseboka og og IM-programmet som en stor høydare. Det er også utrolig deilig at det er relativt enkelt å sortere kontakter uavhengig av om de kommer fra gtalk eller fra MSN Messenger. Hvem bryr seg om det liksom? På toppen av det hele lar tilkoblingen til Facebook en holde ett halvt øye med hvem som sitter på jobb uten å jobbe (evt. multitaske:)