Barns kjemiske hverdag

NRK2 viste igår den skummelt gode dokumentaren Underkastelsen, om alle kjemikaliene ((ftalater, fluorider, sprøytemidler, hormoner, medisiner osv. )) som flyter rundt og hva forskere kanskje tror at det kan gjøre med oss. Og særlig de minste av oss.

En kan bli stressa av mindre. En ønsker jo ikke utsette fremtidshåpene for noe skadelig, hverken traumatiserende oversbeskyttelse eller kjemibad med sterilitet til følge. Hva gjør en stakkars forelder (og/eller pedagog)?

Jo. Laster ned og nileser brosjyren Barns kjemiske hverdag - tips og råd til småbarnsforeldre osv.. Det gir kanskje ikke umiddelbar effekt, men det gir litt rom for kunnskapsbasert handling.

Herfra ryker f.eks. et par gymmatter det har vært veldig godt å ligge og å krabbe på…

Hvorfor å nekte noen rosa LEGO ikke betyr større valgfrihet

Akk, hadde det vært så vel. Hadde barn virkelig fått velge selv uten at vi voksne fortalte dem hvordan de skal oppføre seg basert på kjønn.

…skriver Prinsesse Lea i Hvorfor rosa LEGO ikke betyr større valgfrihet.

Jeg deler på mange måter prinsessens grunnsyn, som jeg tolker i retning av at ‘noen ganger kan kjønn være en tvangstrøye av fordommer det kan være vanskelig å vri seg ut av’.

Samtidig deler jeg bolig med en fire-årig prinsesse som er ekstatisk opptatt av prinsessekjoler, som går i spinn av prinsesse-mølet fra Disney. Det svir litt i all sin kjønnsrollekonformitet, selv om jeg også veit litt om hvor fett det er å leke med rosa. Ingen i barnehagen hadde så mange ‘‘My little pony"-dukker som jeg.

Men jeg skjønner altså ikke hvordan jeg ved å nekte knert å leke med ‘Friends’ skaper mer valgfrihet? Det kjennes som nekt innebærer det motsatte.

Og, ja, prinsesse. hadde det enda vært så vel: at folk fikk velge selv uten at folk fortalte dem hvordan de skulle oppføre seg basert på kjønn.

Monsterbarnehager

Denne uka er det upassende store master som har vært det… eh.. store. Her i heimen kjennes det langt viktigere med monsterbarnehager. Håpet, Genpoolen om du vil, begynner i en som kan karakteriseres som det over helgen. En barnehage med snaue 300 småpoder og i overkant av 60 ansatte. Ja. I venners påhør kan det gå et sus igjennom forsamlingen.

Det kan noenganger virke som om vi nordmenn aller helst vil være alene, eller ihvertfall sammen med få, og at vi syns den tilstanden er så fortreffelig at vi ønsker det samme for barna våre. Erling Dokk Holm har i sommer skrevet noen fine ord om nordmenns forhold til arkitektur og natur ((aller helst fri utsikt til urskog fra et panoramastuevindu eller noe i den dur)). Kristian Meisingset skrev godt om norsk naturmytologi og vår drøm om Den totale frihet i Nordmanns vis ((Morgenbladet nr. 29, Årgang 190)). I innledningen til boka om Fram-ferden ((Farthest North, helt gratis gjennom The Gutenberg Project og iBookStore)) skriver Fritjof Nansen om Nordmenns tidlige sjøreiser til Grønland og Vinland at

that which impelled them to undertake these expeditions was not the mere love of adventure, though that is, indeed, one of the essential traits of our national character
Det er noe som går oss i blodet, dette. Eventyret og den urørte naturen.

Som en som har valgt å bo i landets tettest befolkede områder, må jeg påregne at Håpet må gå i en større barnehage. Jeg håper det, faktisk. Håper at hun møter et vel av forskjellige folk, med forskjellig bakgrunner og kompetanser. Folk som kan gi henne langt flere vinkler på livet en hva jeg kan.

Jeg krysser fingrene for at monsterbarnehagen kan levere.

Byreiser

Noe av det jeg tror jeg vil savne mest når jeg får bil, er de forhatte turene til og fra barnehagen, løpe ned trappa og bort langs blokka, kjenne slagene i hovedpulsåra og mellom låra i fart for å rekke banen, med knert på nakken som hviner “vi må lekke tlikken” mens tårene spretter bak solbrillene, og alltid rekke det, for banen er forsinka likevel, men bare såvidt og komme opp på Storo i god tid. Ha god tid.

Trikken er her først om sju. Kø i krysset. Biler på rekke. Fin den der. Benke seg.

Knert klatrer opp på benken og hopper ned, opp og ned, rett opp og ned med solbriller på igjen og igjen, og kanskje vi snakker om skjæra eller skyen eller bussen som kommer mot oss nedenfra, eller trikken som kommer mot oss fra oven. Uansett. Så fort den som engang var blå men som kaller seg grønn er hos oss, blir vi stille.
Jeg tenker mitt, men hva hun tenker vet jeg ikke. Hva hun tenker om det hun ser på trikken, det vet jeg ikke.